Reportasje

Et planlagt hvalblodbad

Ingen visste det den gang. Men vi kan takke norske greenpeacere for at ikke hele åpningsseremonien på Lillehammer gikk rett til helvete.

(12. februar er det 25 år siden OL på Lillehammer. Dette er den fjerde av fire historier fra da en liten by i Norge hadde hele verdens øyne rettet mot oss, og til slutt hadde prestert «the best winter olympic games ever»
Les den første: Ikke rart Hilde var misunnelig på blonde Bente
Les den andre her: Reidar Sollies jobb under OL i -94: Følge en potte sur og nedtrykt Johann Olav Koss
Les den tredje her: – Når jeg ser hvordan 21 år gamle jenter kler seg i dag synes jeg det er moro at vi gikk i vadmel, nikkers og pins-hatt. Det var ikke så sexy).

For nordmenn som ikke er så opptatt av sport, er det åpningsseremonien som sitter igjen fra OL på Lillehammer. Storslått og magisk. Nasjonal stolthet og uovertruffen profesjonalitet. Hele verden var vitne til vi er så uendelig mye mer enn et forfrossent naturfolk. Vi er et kulturfolk, og vi fikk endelig bevist det, to år etter Gro Harlem Brundtlands klossete forsøk på å løfte det norske selvbildet: det er faktisk typisk norsk å være god. Herregud! For en suksess!

Jeg var 22 år den gangen. Og interessert i sport. Så for meg var åpningsseremonien et eneste langt gjesp. Det spilte ingen rolle at OL-fakkelen hadde landet på kulen i Lysgårdsbakken i hånden til reservehopper Stein Gruben. Eller at selveste at kronprins Haakon tente OL-ilden. Jeg lot meg ikke rive med av dansende vetter i Bentein Baardsens påkostede regi. Jeg var ikke imponert av verken Liv Ullmann, Thor Heyerdahl eller Sissel Kyrkjebø. (Eller, jo, kanskje litt hun siste).

Men mange nordmenn ble så fylt av den enestående varmen ekte nasjonalfølelse gir, at de glødet. Det finnes dem som kjenner på den ennå.

To år etter OL på Lillehammer begynte jeg i min første ordentlige jobb. Det vil si, de færreste nordmenn ville vært enig med meg den gangen i at det var noe som helst ordentlig med på jobbe som kampanjeleder i Greenpeace. Dette var bare fire år etter at Norge hadde vedtatt å gjenoppta hvalfangsten. Miljøorganisasjonen hadde maktet å gjøre landet vårt til et internasjonalt hatobjekt.

Ingen visste den gang det jeg nå ble fortalt; at vi kan takke norske greenpeacere for at ikke hele åpningsseremonien på Lillehammer gikk rett til helvete.

Krefter ved det norske Greenpeace-kontoret forhindret nemlig det som kunne blitt en av tidenes mest spektakulære miljøaksjoner.

I 1994 var den såkalte «hvalkrigen» på sitt kanskje aller mest intense. Det internasjonale samfunnet ropte på boikott av Norge, og i Oslo satt en liten gruppe mennesker og planla neste trekk i kampen mot norske hvalfangst.

De hadde fått skissert en plan fra internasjonalt, sentralt hold i Greenpeace, den gang verdens største miljøorganisasjon.

– Det var en hval og den skulle sprenges. Og så var det spørsmål om det skulle være noe blod inne i den, bekreftet en av dem som jobbet ved det norske Greenpeace-kontoret i 1994 overfor meg, da jeg for noen år siden ville skrive historien om den vanvittige planen.

Hun ville ikke stå fram med navn

Jeg tok kontakt med en rekke uavhengige kilder som jobbet i, eller på annen måte var tilknyttet, Greenpeace Norge under hvalkrigen på begynnelsen og midten av 90-tallet.

I tiden før åpningen av OL på Lillehammer 12. februar 1994 skal ledelsen ved det norske Greenpeace-kontoret, sammen med kontakter i Greenpeace International og Greenpeace i Tyskland ha besluttet at selve åpningsseremonien måtte være en perfekt anledning til å aksjonere. Flere hundre millioner mennesker kunne følge seremonien direkte på TV.

«Nøkkelfigur» i planene skal ha vært en spesiallaget hval, om lag 15 meter lang, hul, florlett og i pappmasjé. Hvalen ble laget på kontinentet.

Det ble arbeidet med flere scenarier for hvordan hvalen skulle anvendes, men det mest spektakulære innebar store mengder «hvalblod», i form av rødmaling.

Den mest vidløftige planen gikk ut på å fylle papphvalen med «blodet», eller la hvalen frakte rødfargen med seg på annet vis. Papphavdyret skulle så flys inn over sletta eller unnarennet i Lysgårdsbakken hvor fargen skulle slippes ved hjelp av en åpningsmekanisme eller en kontrollert sprengning.

Den tidligere Greenpeace-campaigneren forteller senere at hun er glad for motstanden ved det norske kontoret, og at planene ikke ble satt ut i livet.

– Det ville vært en katastrofe, jeg ser for meg hvordan blodet renner nedover alver og bunadskledde mennesker, grøsser hun.

– Jeg husker det ble skikkelig klamt på kontoret da planene om at det skulle renne blod nedover unnarennet ble presentert, fortalte en annen tidligere ansatt ved det norske Greenpeace-kontoret.

En tidligere frivillig i Greenpeace Norge fortalte at han husker godt de «blodige» planene om å aksjonere under åpningen av Lillehammer-OL.

– Hvalen var jo laget allerede nede i Europa.

Etter hva jeg vet eksisterer den ennå, og ligger i opplag på et lager i Hamburg. Den har i årene etter Lillehammer-OL blitt benyttet i forbindelse med en rekke Greenpeace-hvalmarkeringer.

Greenpeace-veteranen John Frizell var leder for Greenpeace Internationals havkampanje. Han husker aksjonsplanene rundt Lillehammer-OL, men har hevdet at ideen om å la blodet flyte nedover Lysgårdsbakken kom fra eksternt hold.

– Jeg hørte om disse planene fra lederen for en organisasjon i Washington DC, sier Frizell til NA24.

– Men hva hadde skjedd om aksjonen hadde blitt satt ut i livet?

Jeg har latt spørsmålet gå til sjefen selv. Gerhard Heiberg. President for Lillehammer Olympiske Organisasjonskomité (LOOC), og siden i mange år sentralt medlem av Den internasjonale olympiske komité (IOC).

– Det ville ha ødelagt OL totalt. Vi hadde jo problemer på forhånd i forbindelse med kritikken mot IOC-president Antonio Samaranch.

IOC hadde bestemt seg for å vente til etter åpningsseremonien med å bestemme hva de skulle gjøre.

– Hadde Greenpeace gjennomført den aksjonen, er det mulig hele OL hadde måttet avbrytes. Uansett ville det lagt en demper på atmosfæren gjennom hele OL, sa Heiberg.

– Det hadde ikke blitt noe «best olympic games ever» da?

– Nei, det hadde det ikke.

Men 22-åringen som kjedet vettet av seg med vetter og Arne Norheim under åpningsseremonien denne februarkvelden for 25 år siden, hadde garantert sluttet å gjespe.

Mer fra Dagsavisen