Bilde 1 av 0
Reportasje

Engler og demoner – Bergman i 100

14. juli ville Ingmar Bergman fylt 100 år. Men demonene verdens fremste filmskaper mante fram har ennå ikke funnet hvile.

Ingmar Bergman var den største lyskilden innen internasjonal film. En kunstner som ikke bare definerte og opphøyde filmen som kunstform, men som med ordet, det mellommenneskelige og det visuelle skapte noe bestandig. Han hadde et bredt forfatterskap, og var en ruvende skikkelse innen svensk teater som dramatiker, instruktør og teatersjef. 14. juli var det 100 år siden han ble født, og han kaster fortsatt skygge. Om han hadde vært blant oss ville han ha blitt hyllet som den internasjonale storheten han var, akkompagnert filmene, den samme strømmen av nye biografier og dokumentarfilmer, og de samme bestrebelsene for å rive han ned fra sokkelen. Selv hadde nok Ingmar Bergman sittet hjemme på Fårö ventet på at det hele skulle gå over. Slik han gjorde da «Fanny og Alexander» ble tildelt fire Oscar-statuetter i Los Angeles mens Bergman selv hadde trukket ut telefonkontakten og sov seg gjennom det hele i München der han bodde på det tidspunktet. De store fellesseansene var ikke noe for Ingmar Bergman, og minst av alle dem som handlet om han selv.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er vanskelig å begripe hvor viktig Ingmar Bergman ikke bare var for verdensfilmen, men også for Sverige. Ikke alle hans nærmere 70 film- og TV-produksjoner er like minneverdige, men de største har satt varige merker på filmhistorien og gitt han et navn som ruver ved siden av en Fellini eller en Hitchcock som en av filmhistoriens fremste markører i det tjuende århundrets andre halvdel. Kanskje illustreres betydningen hans best gjennom ordene til Sveriges statsminister Olof Palme i 1976, da Bergman bestemte seg for å flykte fra Sverige og nettopp til München.

Det skjedde etter at to sivilkledde politimenn braste inn på den nasjonale teaterscenen Dramaten da Bergman var i gang med prøver, og pågrep han for mistanke om skatteunndragelser. Bakgrunnen var en lengre feide med svenske skattemyndigheter, først i forbindelse med at Bergmans jurist hadde satt opp et foretak for han i Sveits noen år før, så i forbindelse med at verdiene i dette selskapet ble overført til et svensk foretak på Gotland. Verdiene det var snakk om var de ikke ubetydelige inntektene fra det internasjonale salget av filmene, som ble delt likt mellom Bergman selv og Svensk Film. Skjerpede skattekrav i Sverige gjorde at også Bergmans fremste skuespillere som Max von Sydow og Bibbi Anderson ble gransket. Pågripelsen inne på Dramaten sjokkerte Bergman, og det sjokkerte også Sverige. «Jeg har vært en overbevist sosialdemokrat. Jeg syntes mitt land var det beste i verden og det syns jeg fortsatt, men det kan komme av at jeg har sett så lite av andre land. Denne oppvåkningen er et sjokk for meg», skrev han i avisen Expressen samme dag som han forlot Sverige til fordel for Tyskland for så å holde seg borte i seks år.

Statsminister Palme slo fast at det var «En skammens og vemodets dag for Sverige», og la til at dette «marerittet» kunne være den siste spikeren i kisten for sosialdemokratene i det kommende valget, siden Bergman ble sett på som en av arbeiderklassens store støttespillere med utgangspunkt i handling og tematikk hentet fra hans første filmer. Palme spådde rett, selv om pågripelsen av Bergman neppe var eneste årsak til at Socialdemoraterna ifølge Dagens Nyheter like etter tapte valget for første gang på 44 år.

Eksilperioden var verken første eller siste gang Bergman ble brukt som offentlig termometer. Også etter hans død har spørsmålene knyttet til hans betydning blitt reist. Vi har hatt debatten om hvorvidt Ingmar Bergman var til skade for svensk kultur siden filmene hans i liten grad tok opp samfunnsaktuelle spørsmål, men forholdt seg mest til det indre sjelslivet og forholdet mellom menn og kvinner og kvinner og kvinner. Som modernist var Bergman en banebryter i den svenske offentligheten, men som samfunnsdebattant var han lite synlig annet enn i det rent kunstneriske og gjennom måten han skapte gjenkjennelse. Som da Erland Josephson og Liv Ullmann i TV-serien «Scener fra et ekteskap» (1973) gikk fra hverandre i løpet av seks episoder i beste sendetid, og verden sto stille enten det var i Sverige eller Norge serien ble vist. De stadige spekulasjonene rundt hvorvidt Ingmar Bergman var sin mor Karins sønn eller om ble han forbyttet etter fødselen, blir derfor et essensielt spørsmål siden familie og opphav står så sentralt i hans filmografi og i hans tematiske forelegg. Og som en varslet kontrast til hvordan han på finstemt vis tegnet samlivsportretter i filmene, har vi den siste tida sett hvordan metoo-bevegelsen har innhentet Ingmar Bergman og hans forhold til kvinner og makt. Han hadde ni barn med seks forskjellige kvinner, og måten han flere ganger flyttet sammen med elskerinner og sine foretrukne skuespillere før han hadde avsluttet tidligere forhold, fikk mye oppmerksomhet også i sin samtid, lenge før søkelyset ble satt på hvordan maktstrukturer i kultur- og underholdningslivet i enkelte sammenhenger har vært ødeleggende. Blant de svenske institusjonene som har vært hardest rammet av metoo-beskyldninger er den svenske teaterinstitusjonen Dramaten, Sveriges motsvar til Nationaltheatret hvor Bergman livet gjennom var tilknyttet både som instruktør og teatersjef.

Biografen og forfatteren Thomas Sjöberg har i kronikks form skrevet at den verdenskjente regissøren la grunnlaget for et kulturelt miljø som har lagt til rette for overgrep og seksuell trakassering. Ville Bergman overlevd som kunstner i en metoo-tid om han hadde vært i live? Ingen av hans nære skuespillere har noensinne anklaget han i så henseende, men den svenske dokumentarfilmskaperen Jane Magnusson belyser Bergmans forhold til kvinner i sin nye film «Bergman – ett år, et liv».

– Han hadde en enorm mengde med kvinner, og flere av dem var avhengige av han fordi de var hans skuespillere, sa hun nylig til The Guardian, og påpekte at det var på tide at noen gjorde det. Filmen som kommer på norske kinoer over sommeren tar for seg den kvinnekjære Bergman, på samme vis som Thomas Sjöberg gjorde i boken «Ingmar Bergman – en berättelse om kärlek, sex og svek». Demonene rundt det mytiske bildet av Bergman er like slitesterke nå som de var da han levde. Og omstridt var han gjennom hele karrieren, etter at han tidlig fikk økenavnene «hets-Ingmar» og «Djevel-Bergman». Det som skulle heftes sterkest ved han var nettopp «Demonregissøren», et navn han sannsynligvis anså som passende selv også, og som på et vis skapte et bånd til en av hans store forbilder, forfatteren August Strindberg. Bergman la til en djeveltegning i sin egen signatur, og kravene han stilte til sine skuespillere var skyhøye, intimiteten han krevde i enkelte filmer så sterk at man vanskelig kan forestille seg at han ikke har lagt utilbørlig press på aktørene under innspillingen. Det er også en av grunnene til at mediene har fulgt han med argusøyne helt siden han som 25-åring ble løftet fram som et ungt geni med en strålende framtid foran seg.

Kjendisen Ingmar Bergman ville neppe kommet unna metoo-granskingen uten store pletter, men kunsten hans lar seg vanskelig rokke ved. Filmer som «Det syvende segl», «Stillheten», «Persona», «Høstsonaten», «Fanny og Alexander» og TV-serien «Scener fra et ekteskap» er en del av vår alles kulturelle verdensarv.

Ernst Ingmar Bergman ble født 14. juli i Uppsala i 1918. Moren Karin var utdannet sykepleier, og kom fra en borgerlig familie. Faren Erik var prest og av enklere kår. Forholdet mellom dem var alt annet enn godt, og Bergman har beskrevet det som en kamp på liv og død på det viset at enten ble foreldrene eller så ble barnet skadelidende. Mellom foreldrene rant følelsene i strie stryk, og brevene dem imellom og til sønnen Ingmar forteller om håp og sterk kjærlighet, men også om en hverdag som gjorde dem utslitte og lite imøtekomne for annet enn fortvilelsen over å ikke strekke til verken overfor hverandre, seg selv eller barna. Oppdragelsen var streng, og Ingmar den midterste av tre søsken som skulle komme til å bruke fantasien som både et skjold og som fluktmulighet. Han skulle bli det som kritikeren og forfatteren Leif Zern kalte «folkhemmets monster», han som skulle røpe for andre det de aller minst ville vite om seg selv. Derfor ble han heller aldri folkeeie.

Ingmar Bergmans liv og virke skulle følge hverandre som to skygger, viklet sammen i dype og mørke lag. Som liten hadde han kjælenavnet Putte, og faren Erik beskrev han i sine memoarer som et søtt barn, lyst og vennlig og elsket av alle mennesker, og at det var helt umulig å være streng med han. Bak fasaden derimot, ulmet det. På Sophiahemmets prestegård på Östermalm i Stockholm der faren Erik ble sjelesørger, var omgangstonen ifølge biografen Marianne Höök glad og oppstemt og barna behøvde ikke engang gå i kirken hver søndag, men kravet til sannhet og nøkternhet slet hardt på en Putte som henga seg til et rikt fantasiliv. Höök beskriver prestegårdsidyllen som en «vulkangrunn», og drar paralleller mellom hvordan den voksne Ingmar Bergman gikk i svart når presset ble for stort, og de psykosomatiske symptomene som hos barnet meldte seg i møte med foreldrenes forventninger. Som en skjebnens ironi skulle han mange år etter innføre timeplanprinsippet i hvordan han med jernhånd organiserte både sitt eget liv og andres. I sin egen bok «Lanterna Magica» skrev Bergman om en oppdragelse med nærmest bibelsk nærvær av begrep som bekjennelse, synd og forlatelse og med fysisk avstraffelse som en del av helheten. Den ydmykende måten å avstraffe barna på ser man ikke minst i «Fanny og Alexander», et hovedverk i hans enorme produksjon og den filmen som kanskje best av alle tar opp i seg Bergmans egen oppvekst, hans forhold til foreldre og fangenskapet mellom det frilynte borgerlige og den pietistiske prestefamiliens ydmykelseskultur.

Helt fram til hans død i 2007 skulle demonene også herje i hans eget mørke sinn, i det som må regnes som angstanfall og traumatiske følelser som sannsynligvis hadde rot i barndommen. I de fleste filmene hans ser man demonenes innflytelse på menneskesinnet, og barndommens avtrykk øvde innflytelse på Bergmans livslange søken etter svar på eksistensielle spørsmål, så vel religiøse som personlige. Opp i dagen ligger filmtrilogien som tar for seg tro og hvordan mennesker kommuniserer med hverandre på et dypere plan. De to første filmene i trilogien er «Så som i et speil» (1961) og «Nattverdsgjestene» (1963), mens «Stillheten» (1963) – eller «Tystnaden» – rundet av det hele. Filmens sexscener vakte enorm oppsikt og ble til og med gjenstand for debatt i svenske Riksdagen. Flere land vegret å vise filmen, eller de sensurte de mest ømtålige scenene. Det var verken første eller siste gang Bergman skulle komme til å revolusjonere film også innholdsmessig.

Som et frittalende maktmenneske innen svensk kulturliv, men også en mytisk skikkelse som bodde tilbaketrukket på øya Fårö, var Bergman mens han var i live et objekt til forlystelse blant alle lag i befolkningen. I sammenhenger hvor man diskuterer film og tradisjoner med utgangspunkt i det nordiske, blir det ofte konkludert med at Norge står svakt historisk mens Sverige hadde jo Bergman og danskene hadde Carl Th. Dreyer og nå Lars von Trier. Kunne vi fått en Bergman i Norge? Det er fristende å svare nei, ikke fordi Norge kulturelt sett lå noe tilbake for de andre skandinaviske landene, men fordi de strukturelle og kulturpolitiske forholdene i Sverige lå til rette for at en som Bergman kunne få fotfeste så vel i teatret som i den statlige filmordningen.

Han skrev sitt første filmmanus «Hets» under de siste krigsårene, og han begynte selv å lage film i et land som hadde stått utenfor den tragedien som hadde rammet Europa, og hvor utviklingen i retning det moderne og det modernistiske skjedde samtidig med at Bergman formet sin karriere. Bergman skulle bli symbolet på det nye Sverige. For Norge skulle han indirekte få stor betydning, ikke minst gjennom sitt forhold til Liv Ullmann, som var 20 år yngre enn regissøren da hun fikk sin første filmrolle i en av hans produksjoner mot Bibi Andersson.

Det doble kvinneportrettet «Persona» (1966) ble av kritikere hyllet som en av Bergmans mest komplekse og sterke filmer, men vel så mye oppmerksomhet fikk meldingen som bekreftet ryktene som hadde summet lenge, at regissøren og den norske hovedrollen var et par. De skilte seg på hver sin kant, Bergman fra sin da fjerde kone Käbi Laretei og Ullmann fra Jappe Stang. Året etter flyttet hun sammen med Bergman på øya Fårö, det gotlandske paradiset hvor han hadde innspilt flere av sine filmer og som han valgte å bosette seg i, og som i dag er kultursenter og museum takket være innsatsen fra blant andre Linn Ullmann for å mobilisere ressurser og finansiering for redde farsarven da den etter Bergmans eget ønske gikk på auksjon. Liv Ullmann skulle spille i noen av Bergmans mest kjente filmer, også i årene etter at de skilte lag som følge av et samliv der Bergmans demoner la sine sjalu og dominerende bånd over Ullmann. Blant dem er «Høstsonaten» mot Ingrid Bergman, den eneste av hans filmer som ble innspilt i Norge. De skulle forbli nære venner livet ut, og ifølge Liv Ullmann selv sa Bergman at hun var hans «stradivarius», som en understrekning av hvordan han var i stand til å spille sine nære medarbeidere som instrumenter i møtet med kunsten: Liv Ullmann, Bibi Andersson, Harriet Andersson, Max von Sydow, fotografen Sven Nykvist.

– Kunsten bandt oss sammen. Da kjærlighetsforholdet tok slutt fikk vi et sterkere vennskap. Jeg kom ofte til Fårö etter at jeg hadde reist fra han, og da var alt, også selve øya, helt annerledes. Da slapp jeg å leve med ham, jeg slapp å sitte sammen med han ved frokostbordet da han satt der med hodet i hendene, ville være i fred og tenke på sine skapelser. Vi behøvde ikke å være private sammen på den måten to elskende er både når de elsker og hater hverandre, sa Liv Ullmann til Dagsavisen da planene for 100-årsjubileet ble annonsert i fjor høst.

I Sverige har allmennheten opp gjennom årene ristet på hodet og ikke forstått hva all viraken rundt Ingmar Bergman handlet om, selv om han er allment regnet som den største kunstneren landet har fostret. Men man blir ikke profet land, og Bergman lagde det stikk motsatte av folkelige drama og lettbeinte farser. Det finnes nok av dem som mener at Ingmar Bergman som filmskaper og kunstner kun «larmar och gör sig till». Men denne larmen, hans hviskinger og rop og hans kvinnedrømmer og fortellinger om skam brakte han samtidig ham langt ut over Sveriges grenser, og sterke internasjonale ambassadører som Woody Allen, Federico Fellini og de franske nybølgeregissørene gjorde sitt for å gi han den plassen i solen han tidlig fortjente. Når han feires som 100-åring skjer det derfor over hele verden. Alle cinemateker og arenaer for kunstfilm viser retrospektive programmer med hans filmer. Teatre i alle verdens avkroker har han på repertoaret, og en av de mest profilerte har vært Liv Ullmanns egen oppsetning av «Fortrolige samtaler» som med Nationaltheatrets ensemble har hatt gjesteforestillinger i Washington. Til høsten skal Pernilla August regissere «De urolige» på Dramaten, basert på Linn Ullmanns roman om foreldrene Ingmar Bergman og Liv Ullmann. Med utgangspunkt i møter mellom far og datter ga boken et unikt innblikk i den gamle mannens forhold til kontroll og kommunikasjon med sine nærmeste. En rekke nye bøker utgis, og en rekke av Bergmans egne skriver gravd fram fra arkivene og gjenutgitt som en del av det forfatterskapet han har etterlatt seg. Bergman var ord, og det er åpenbart at før teatermannen valgte filmen som sitt fremste medium, var han først og fremst forfatter. «Novelle for film» var betegnelsen han brukte på sine første manus, som for å understreke det litterære i hans prosjekt.

Ingmar Bergman etterlot seg noen av filmhistoriens viktigste verk, samt uttrykket «svenska synden» etter at Harriet Andersson trippet naken rundt på svabergene i det i hovedsak sosialrealistiske portrettet «Sommeren med Monica» (1953). Men viktigere rent filmhistorisk enn naken hud var sluttscenen, der Monica ser rett inn i kamera og bevisstgjør dermed seeren båndet til aktørene, slik Bergman i årene etter skulle gjøre flere filmgenerasjoner bevisst på sine egne menneskelige brister. En av de sterkeste er filmen «Det syvende segl» (1957), av Bergman selv regnet som hans beste. Filmen er et ikon, om en ridder spilt av Max von Sydow som vender tilbake fra korstogene bare for å finne et folk flykte fra svartedauden. Når det er ridderens tur til å bli innhentet foreslår han et parti sjakk med djevelen for å utsette døden. På et tidspunkt velter han brikkene i desperasjon, og hevder han ikke husker hvordan de var plassert. Men djevelen husker, lik Bergman selv skulle komme til å huske hver eneste lille brikke i hans livslange spill med sine egne demoner.

Mer fra: Reportasje