En reise med Støre gjennom annerledeslandet

Hvilke nye offensive politiske reformer kan Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre se for seg? Hva tenker Ap-lederen for eksempel om sekstimersdagen? Forfatter Halvor Finess Tretvoll fikk en dag med Støre. Da fikk han svar på mye.

Hva skjedde egentlig med sosialdemokratiet? Forfatter Halvor Finess Tretvoll jaktet på svar i Europa. Så vendte han hjem til et Norge der Arbeiderpartiet var herjet av valgnederlag og #Metoo.

Etter seks måneder i det europeiske sosialdemokratiets skyggedal, var jeg tilbake i annerledeslandet, der den perfekte stormen hadde rammet Ap. #Metoo-saken mot Trond Giske konsumerte så godt som all energi i partiet i en kritisk fase etter valgnederlaget. I Arbeiderpartiet var det på denne tiden vanskelig å tenke en tanke som ikke var knyttet til den pågående striden.

Spørsmålet, idet en ny valgkamp rykket nærmere, var om den skygget for andre refleksjoner.

Før Giske-saken sprakk, gjorde tidligere partisekretær Martin Kolberg et forsøk på å åpne en samtale om valgnederlagets dypere årsaker. «Hvorfor forsto vi ikke at det kom? Det plager meg veldig. Når alle i ettertid mener at det var ‘det, det og det vi skulle gjort’ – hvorfor gjorde vi ikke det før?» spurte han.

Saken fortsetter under bildet

Martin Kolberg.

 

I Norge var det verken høyrepopulister eller venstrepopulister som erobret det rommet Arbeiderpartiet måtte oppgi ved valget i 2017. Først og fremst var det Senterpartiet (Sp) som målbar et opprør mot det politiske etablissementet i Oslo. Partiet doblet sin oppslutning og endte på 10,3 prosent. Hovedtyngden av de nye velgerne kom fra Arbeiderpartiet.

Ifølge valgforsker Bernt Aardal, Norges kanskje fremste autoritet på velgeratferd, var det senterpartileder Trygve Slagsvold Vedums antielitære retorikk som lå bak framgangen.

Retorikken fungerte fordi det også i Norge finnes en følelse av maktesløshet hos mange som bor utenfor de store byene.

Har Arbeiderpartiet forstått hvor sterke krefter som er i sving? Var det noe turene på kontinentet hadde vist, var det jo at slike stemninger kan snu hele politikken i tilsynelatende stabile partisystemer på hodet.

Parallelt med reisene til de kriserammede sosialdemokratiene i Europa, leste jeg flere bøker om Arbeiderpartiets forsøk på å bearbeide tidligere valgnederlag. En av dem, skrevet av NRK-kommentator Magnus Takvam i kjølvannet av Aps katastrofevalg i 2001, påpekte de samme poengene som nå gjør seg gjeldende igjen.

​Saken fortsetter under bildet

VALGKAMP: Jonas Gahr Støre under valgkampen i 2017, her på stand i Stavanger sentrum. FOTO: CARINA JOHANSEN/NTB SCANPIX

 

«Det norske Arbeiderparti ble ved valget 2001 rammet av den samme type protest som skjedde ellers i Europa. Partiet ble oppfattet som elitenes parti, interessert i makten for maktens egen skyld,» skrev Takvam. Folk hadde krav som de tradisjonelle partiene vanskelig kunne innfri, argumenterte han. Mens venstresiden ikke lenger tilbød en alternativ forestillingshorisont som disse kravene kunne innarbeides i, så gjorde andre det.

Nå klarte Arbeiderpartiet å reise seg etter 2001-nederlaget. Man skapte den rødgrønne alliansen foran valget i 2005 og fikk LO med seg på en massiv valgkampanje som viste hvilken kraft som bor i arbeiderbevegelsen når den opptrer samlet.

Les også: Dette er 1. mai-talerne landet rundt

Likevel er vi tilbake ved start igjen. Selv om et dialogforum som ble opprettet under Jens Stoltenbergs ledelse konkluderte med at partiet måtte «ta tilbake den kontaktskapende og lyttende holdningen som ga oss tillit som det parti som best forsto folks problemer og drømmer», er det i dag lite som viser at dette virkelig er tatt til følge.

Det jeg hadde sett i Tyskland, Spania, Sverige, Italia, Frankrike og Storbritannia var hva som kunne skje når sosialdemokratiet ikke lenger maktet å møte slike basale politiske behov, samtidig som disse behovene igjen vokser seg sterkere.

Historisk har sosialdemokratiets suksessoppskrift gått ut på å hjelpe folk med å tolke truslene de var utsatt for og å forme drømmene de bærer på. Det lyktes man med fordi man kjente deres erfaringer. Man var tett på dem. Nettopp dette så nå ut til å mangle mange steder.

Jeg ble med Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre på tur gjennom Hedmark den 1. mai 2018 for å avdekke hvilken bevissthet som fantes om dette i Arbeiderpartiet.

Vi møttes i matsalen ved Scandic Hotel idet sola skulle ha stått opp over Elverum sentrum på arbeidernes internasjonale kampdag. Snart kjørte vi mot svenskegrensa. Da vi var kommet halvveis i retning Nybergsund, gikk regnet over i sludd, før snøfillene drev inn over oss i store flak. Idet vi ankom Tørberget i Trysil kommune, der flere hundre mennesker ventet i et forsamlingslokale, sang Skåret arbeiderkor «Marseillaisen» til ære for Støre. Tonene trillet flerstemt ut over oss. Det var 12 grånende menn som sang, mens snøen lavet ned utenfor vinduene.

Det som ble synlig, i et glimt, var et minne om hva man hadde fått til av identitetsbyggende, kulturskapende og betydningsbærende virksomhet som skapte politisk tilhørighet og forsterket de lagene i folks selvforståelse som samsvarte med arbeiderbevegelsens samfunnsbyggende prosjekt.

Hvor skjør denne symbolske siden ved sosialdemokratiet var blitt, hadde jeg sett bare noen minutter tidligere, da Støre ba sjåføren stoppe bilen et øyeblikk, slik at han kunne lage en livesending til partiets Facebookside. Støre ble stående og vente i noen sekunder, tilsynelatende forlatt, foran et trehus som var prydet med ordet «SAMHOLD» skrevet i store, svarte bokstaver.

Det var meningen å få med dette ordet på filmen, men Ap-følget la ikke merke til skiltet som hang rett nedenfor. Der sto det «Brukt og antikk». Det bildet som brant seg fast i bevisstheten viser en ukomfortabel sosialdemokrat i dress, alene i snødrevet under et reklameskilt for en forretning som driver med forgangenheter. Det er vanskelig å tenke seg et motiv som i større grad nører opp under forestillingen om at denne bevegelsen ikke har tålt tidens tann.

Les også: Frp-Helgheim gir penger til Resett: – Det er mye enklere det enn å støtte flere andre aviser

Selvfølgelig fanget ingen av de to scenene kompleksiteten i situasjonen Støre, Ap og det sosialdemokratiske Europa står i, men kontrasten ga en anledning til å tenke gjennom hvilke grep man kunne tatt for å oppnå den effekten mannskoret minnet om og unngå forestillingene som scenen foran bruktbutikken aktiverte.

Da vi kjørte tilbake til Elverum, grunnet jeg over dette, slik jeg hadde gjort utallige ganger tidligere. Nå hadde spørsmålene fått en distinkt, norsk karakter.

1. mai er en dag som brukes til å markere historiske sammenhenger. Dagen understreker hvor arbeiderbevegelsen kommer fra, hva slags samfunnsforhold, konflikter, trusler og ambisjoner den springer ut av.

I dag er nye, sosiale motsetningsforhold i ferd med å bli synlige: Vil sosialdemokratiet være i stand til å redefinere sin rolle i denne nye tiden?

På innsiden av arbeiderbevegelsen er det få, om noen, som er i tvil: Prosjektet er justert underveis, men grunnleggende sett det samme. Nøden er mindre, men oppgavene er fortsatt mange. Det vanskelige spørsmålet er hvordan dette ser ut utenfra.

De gamle konfliktlinjene mellom arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden er selvsagt ikke borte, men det har samtidig oppstått nye, grunnleggende konfliktlinjer som ikke uten videre kan reduseres til et spørsmål om høyre eller venstre.

Jeg ble gående i regnet i 1. mai-toget i Elverum å lure på om det ville være mulig for den sosialdemokratiske bevegelsen å suge opp i seg vår tids uro, folde den inn under sine brede vinger, og igjen omforme et trykk nedenfra til et byggende prosjekt.

Les også: Før hatet Khalid spørsmålet «hvor kommer du fra?» Ikke nå mer. (DA+)

Også Støre forsøkte å knytte forbindelser mellom historien og samtiden, mellom verdigrunnlaget og aktuelle politiske kamper. Han snakket om en «en lang og ubrutt vei mot et samfunn med mål om frihet for alle, ikke bare noen få» denne dagen. Han understreket at det fremdeles var mye å kjempe for, og sa at dagen handlet om å «feste blikket på alt vi fortsatt har ugjort».

Var dette mer enn besvergelser?

Arbeiderpartilederen sa også noe i talen sin om vår tids opprør. «Flere setter ord på en opplevelse av ikke å bli hørt. Av ikke å være like mye verdt. Av økt avstand mellom de styrende og de styrte,» sa han. Aps svar var ikke å skue tilbake. Sosialdemokratiet kunne ikke bli en reaksjonær bevegelse. Svaret var heller ikke høyresidens nedlatende skuldertrekk, som viste at man ikke forsto den dype uroen folk i distriktene føler.

Istedenfor var løsningen, sa Støre, «å meisle ut en politikk som peker fremover. En politikk som har som mål at by og land skal gå hand i hand[...] En politikk som bidrar til at distriktene kan møte framtiden med optimisme og selvtillit.» Det konkrete eksempelet var en storstilt satsing på bredbånd i Hedmark og andre deler av landet der markedet ikke strakk til.

Ville det være nok? På Tørberget var det én sak, som framfor noen annen ga problemet et fortettet uttrykk: Det gjaldt ulven. Da Støre hadde talt ferdig, snakket jeg med to kvinner som var kommet for å si noen sannhetens ord til partilederen. De stolte ikke på det forskerne sa når det gjaldt antall, for den opplevelsen de selv hadde var at det fantes mer ulv enn de ble fortalt. Dessuten var den blitt uhyre nærgående – ja, nærmest husvarm. Ulven hadde tisset på akebrettet til nabogutten mens det sto lent opp til husveggen. Damene beskrev hvordan de kunne høre ulene i åsen om kvelden.

I tillegg var de opprørt over å bli oppfattet som «bygdetullinger med børsa over skulderen som springer rundt og sier ‘ugh, ugh!’,» som de sa. De følte seg ikke sett, men sett ned på. De opplevde det som om avstanden mellom bygd og by var økt.

Les også: Her vil de bruke 1. mai til bomaksjon

Da Støre talte på Tørberget, grep han tyren ved hornene. Han forsikret forsamlingen om at følelsene som kom til uttrykk i denne debatten ble hørt, at uroen ble tatt på alvor. Deretter forsvarte han ulveforliket i Stortinget, og lovet å sørge for at det ble fulgt opp. Det ble møtt med avmålt applaus.

For de to fra Slettås var forliket for dårlig. De ville gjøre helt om på rovdyrpolitikken. «Vi trenger ikke ulv i Norge,» sa de. For andre på venstresiden forholder det seg stikk motsatt: De synes også at forliket er dårlig, men de vil verne ulven og ser den som en berikelse for artsmangfoldet i Norge.

Det er når slike saker settes på spissen og driver en kile inn mellom ulike deler av den sosialdemokratiske velgerbasen, at sosialdemokratiets problemer oppstår. I Norge er ulvesaken en av driverne bak den økte støtten til Senterpartiet, og trolig også til MDG på den motsatte siden av ordskiftet. Spørsmålet viser hvor vanskelig det er å vinne oppslutning for kompromissløsninger i saker der ingen har lyst til å vike en tomme. Ikke minst gjelder dette når saken i seg selv bare er halve historien, og det i tillegg har oppstått mistillit og mistenksomhet mellom motpolene.

Gjennom Europa hadde jeg sett en lang rekke eksempler på nettopp denne dynamikken. Også slik var det mulig å se en sammenheng mellom de dype skogene i Innlands-Norge og de utfordringene sosialdemokratiet sto overfor på kontinentet.

Da Støre entret talerstolen i Elverum rådhus etter toget, og jeg hørte talen hans på nytt, slo det meg også at den i hovedsak gikk ut på å forsvare det som allerede var oppnådd i Norge.

Les også: Han måtte gi fra seg lønn for å berge SAS. Nå vil Ståle (61) ha noe tilbake

Støre gikk til angrep på høyresiden fordi dens handlinger var i ferd med å undergrave den nordiske modellen. Det gjaldt fagforeningsfradraget, det gjaldt den nye arbeidsmiljøloven og det gjaldt den borgerlige regjeringserklæringens anerkjennelse av det uorganiserte arbeidslivet.

Ap-lederen angrep regjeringen fordi den åpnet for kommersialisering av velferdstilbudet og kutt i offentlige bevilgninger. Samtidig var det ingen tydelig visjon her for hva annet man ville skape nå. Støre snakket om at målene for sosialdemokratiet i Norge er frihet for alle, en rettferdig fordeling av makt og muligheter og sterke fellesskap som gir trygghet for den enkelte.

Han ville kjempe for opptjening fra første krone i ordningen med obligatorisk tjenestepensjon. Det handler om fordelingen av enorme summer. Men var det ikke mer?

Arbeiderpartiet ville også kjempe for en sterk fagbevegelse, og for at folk flest skulle ha en jobb å gå til. Var ikke også dette en forsvarskamp som ble ført mot nye og gamle trusler mot det arbeiderbevegelsen hadde kjempet fram?

Støre ville dernest bygge ut velferden, gjøre den tilgjengelig for alle, sa han. Han nevnte partiets nei til kommersielle aktører i barnevernet, men hva var det neste prosjektet som kunne øke folks frihet gjennom å løfte oppgaver over på fellesskapet? Hva var den neste satsingen som ville sette folk i stand til å leve rikere og friere liv?

Les også: Reisen inn i Folkets Hus: – Barna har blitt yngre og fedrene flere (DA+)

Så var det altså dette med by og land. Her lovet Støre «en politikk som bidrar til at distriktene kan møte framtiden med optimisme og selvtillit». Men utover bredbåndstilknytning til flere, et tiltak som virker fornuftig nok; hva mer ville han og Arbeiderpartiet gjøre?

Stilt overfor de tunge transformasjonsprosessene som allerede er i ferd med å forandre Europa, trengs noe mer: En forståelse for de menneskelige sidene ved de strukturelle endringene, og et troverdig løfte om å ta tilbake kontrollen over dem.

Kunne ikke dette skape en sterkere følelse av fellesskap? Kunne det ikke skape nye allianser mellom ulike sosiale grupper og legge et mer solid grunnlag for sosialdemokratiet i framtiden?

Da talen på Elverum var ferdig og vi satte oss i bilen for å nå enda et 1. mai-tog, spurte jeg Støre hvordan han selv så på sosialdemokratiets rolle i dag.

[...]

HFT: Hvis du skuer tilbake på det halve året som har gått siden valget, en periode som Giskesaken har preget i stor grad: hvordan har det vært?

JGS: Det har vært et tungt halvår. Etter valgnederlaget var jeg klar over at det ville bli slik. Når man har tapt et valg, må man være forberedt på å betale en offentlig pris for det. Samtidig visste jeg også at dette erfaringsmessig er noe man kommer seg ut av. Derfor var det aldri på tale for meg å gi opp etter valgnederlaget. Jeg ville stå i det, og ta partiet videre.

Akkurat da vi begynte å komme i gang med det arbeidet, traff imidlertid #Metoo-saken oss slik den gjorde. Vi måtte sette mye av det vi jobbet med på pause og håndtere varslene.

Les også: Hit skal Moxnes og Listhaug 1. mai

Skal jeg oppsummere, vil jeg derfor si at det har vært en kjip tid. Samtidig er det en erfaring som man blir klokere av.

HFT: Hva har du lært?

JGS: Først og fremst er lærdommen, når det gjelder det politiske, at du må mobilisere fullt ut for å lykkes. Det er en levende partiorganisasjon som kan få dette til å løfte seg igjen. Dette visste vi jo egentlig fra før, men i 2017 erfarte vi det selv, og da får det en annen tyngde. Det stimulerer oss til å jobbe videre for igjen å kunne hente ut det potensialet som er der. Vi kan få en betydelig høyere oppslutning i framtiden. Det er jeg sikker på.

Når det gjelder #Metoo, er erfaringen at man som leder, når dette traff oss så sentralt, blir stående alene med beslutningen. Jeg fikk jo støtte fra sentralstyret og landsstyret, men det var bare lederen som kunne ta avgjørelsen når det kom til stykket. Det var vanskelig, men det var altså også en erfaring.

[...]

HFT: Hvordan påvirket denne saken andre prosesser, knyttet til å forstå og ta grep om årsakene til valgnederlaget?

JGS: Jeg vil si at det satt oss på vent. Samtidig har jeg sørget for at det har vært folk som har jobbet videre med det strategiske arbeidet, med kommunikasjonsarbeidet, og så videre. Det har pågått parallelt med at vi har håndtert #Metoo-saken. Nå er vi også på full fart over i implementeringsfasen. Vi skal ikke gjenoppfinne oss selv. Programmet vårt er et godt program, men vi må gjøre ting på nye måter. Det er konklusjonen.

[...]

HFT: Du nevnte for meg i morges at det finnes en ny politisk akse som skjærer på tvers av høyre/venstre-dimensjonen i politikken. Den mest kjente versjonen i Norge handler om en motsetning mellom «somewheres» og «anywheres». I hvor stor grad mener du dette er relevant?

JGS: Det siste nummeret av Samtiden handler om lokal politikk, og inneholder blant annet et intervju med David Goodhart, mannen bak dette begrepsparet. Jeg opplever det som relevant også i Norge, selv om utslagene er mindre her enn i Storbritannia.

Les også: Tajik sykmeldt - kan ikke tale på 1. mai

Det Goodhart beskriver er en ny sosial motsetning mellom mennesker som føler seg trygge på at de vil få virkeliggjort sine ambisjoner og drømmer uavhengig av hvor de oppholder seg, og de som er bundet til stedet der de bor og ser sin framtid knyttet til utviklingen akkurat der.

I en periode med store samfunnsendringer vil de som ikke tror at de kan dra noe sted, føle usikkerhet. Da er det ganske naturlig at de reagerer. I Norge har jeg sett dette i Acer-debatten. Når folk tror at Acer fratar oss kontroll over den kraften som den lokale industrien er avhengig av, får debatten raskt et eksistensielt tilsnitt. I akkurat den saken har jeg vært opptatt av å si at jeg ville gått mot Acer dersom det virkelig var slik at norsk tilslutning satte vår kraftkrevende industri i fare, men det gjør det ikke. Jeg har vært med på å forhandle EØS-avtalen, og kan den ganske godt. Dermed vet jeg at det ikke er det som skjer, samtidig som det kan få ganske store konsekvenser å stå utenfor energisamarbeidet.

I slike saker må vi stole på at vi klarer å stå fast på det vi tror på i Arbeiderpartiet. Så får vi heller bruke mer tid på å reise landet rundt for å forklare folk hvorfor vi har tatt de beslutningene vi har tatt. Det samme gjelder også i rovdyrdebatten, som de to kvinnene vi møtte på Tørberget var så opptatt av. Det har ennå ikke skjedd at ulven har tatt barn, og det er mange andre ting her i verden man har mye større grunn til å være redd for.

HFT: Hvordan skal man gå inn i slike vanskelige samtaler uten å skape et inntrykk av at man ikke anerkjenner den opplevelsen folk selv sitter med?

JGS: Ja, dette er en av de virkelige nøttene når vi snakker om sosialdemokratiets utfordringer. Man kan ikke argumentere mot folks frykt ved å si at frykten er irrasjonell. Man er nødt til å ta opplevelsen av for eksempel ulven alvorlig.

Generelt tror jeg en del av svaret ligger i slagordet vårt «Alle skal med». Det handler om å sørge for at det finnes utdanningstilbud og kompetansetilbud, at det er deltakelse, involvering og inkludering der ute.

Likevel vil det komme situasjoner der dette spisser seg skikkelig til, der det er vanskelig å nå gjennom med kunnskapsbaserte argumenter som strider med sterke, erfaringsbaserte følelser, eller der det oppstår en slags mistillit til motivene. Ta Acer igjen. Dette var åpenbart en smertelig sak for mange, og vi kunne nok ha kjøpt oss en kortsiktig pause gjennom å si at vi ville vente med å anbefale norsk tilslutning. Men som Arbeiderpartiets fagligpolitiske ringrev Finn Jota sier: «Da har du det gående.»

Les også: Jobbe på 1. mai? Dette har du krav på

Slik jeg ser det, må sosialdemokratiet beholde motet til å stå for noe som kan være kontroversielt og upopulært, som kan vekke motstand også på denne måten. Man må av og til ta den trøkken dette er.

[...]

HFT: En alternativ tilnærming er vel å strekke ut den klassiske høyre/venstre-aksen i et forsøk på å få den til å bety mer for folk igjen? Det er det flere som foreslår. Hva tenker du om det?

JGS: Vi skal fortsette å snakke om og prioritere velferd over skattelette, men de nye spørsmålene, om migrasjon, om teknologiutvikling, om en grønn omlegging av samfunnet, kommer jo ikke til å bli borte selv om vi skjerper klassekampretorikken aldri så mye.

Det finnes dem som mener at vi bør kjøre en knallhard klassepolitikk i spørsmål om fordeling og velferd. Jeg kan godt sitte rundt et studiesirkelbord og se dette som et interessant alternativ, men de som har rendyrket en hard venstredreining er smale partier på tre-fire prosent. Da er man ikke lenger et bredt folkeparti.

Det spennende spørsmålet for Arbeiderpartiet er om det fortsatt er mulig å være et moderat reformparti, og det tror jeg at det er. Tar man et skritt tilbake, ser man også at det har skjedd enorme endringer i Norge de siste tiårene. Vi har fortsatt å gjennomføre store reformer, men samfunnsendringene blir til mer gradvis en tidligere.

Da Gro Harlem Brundtland var statsminister, sa folk for eksempel: «Det skjer jo ingen ting.» Da hun gikk av, hadde hun likevel økt foreldrepermisjonen fra 15 til 52 uker. Hun hadde utvidet den med noen uker hvert år. I sum har det endret Norge på en ganske grunnleggende måte.

HFT: Hva kunne være en parallell i årene framover? Hvilke nye offensive politiske reformer kan Arbeiderpartiet se for seg?

[...]

JGS: Vi skal jobbe med tannhelse framover, litt sånn som Gro jobbet med foreldrepermisjonen. Samtidig har jeg bare ikke tro på å ta et slikt plutselig og omfattende grep i dag. Jeg tror vi må erkjenne at vi lever i et såpasst velutviklet samfunn at det ikke lenger er én reform som vil svinge dette og få folk til å tro at noe stort er på gang. Vi kommer ikke til å få en ny ferieuke, vi kommer ikke til å få gratis tannhelsetjeneste ...

HFT: Hva med sekstimersdag?

JGS: Nei. Det kommer vi heller ikke til å få. Det som kommer fra oss vil være mindre spektakulære forslag enn det.

Altså: Jeg har tro på at Arbeiderpartiet skal gå framover. Vi skal forsøke å få til ting. Noe annet er en dødskurs for oss. Men vi må orke å stå i pragmatismen, og være stolte av de resultatene vi faktisk oppnår. Noen betegner pragmatismen som noe litt daft, og etterlyser at vi kommer med noen skikkelig fete tiltak. Men det er gjennom pragmatismen at man faktisk får gjennomført samfunnsendringer, selv om det krever mot og standhaftighet å stå fast på en slik holdning.

Nå tror jeg det neste store løftet vil være en kompetansereform. Vi må sikre at alle kan få påfyll underveis, slik at framtiden ikke lenger framstår som så truende. Det målet må vi nærme oss de neste årene.

[...]

Vi var på Tangen i Stange kommune i Hedmark nå. Her drakk vi nok en kopp kaffe, spiste karbonadesmørbrød og kake. Støre slo av en prat med gamle kjente. Tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen var der. Reklamemannen Ingebrigt Steen Jensen dukket opp. Det var kulturinnslag fra scenen, dikt av Hans Børli. Den typen ting.

Siden har jeg tenkt en del på det Ap-lederen sa mellom snødrev, torgtaler, pappkrus, arbeiderkor, faner og paroler den 1. mai 2018.

Sosialdemokratiske partier er kompromissmaskiner av en grunn. De blir det fordi det finnes en intern maktbalanse mellom ulike samfunnskrefter som må opprettholdes. Også Støre var på et vis fanget i den moderate pragmatismens bur.

Samtidig var det noe påtakelig ved vanskene som oppsto når man skulle kommunisere med dem som hadde utviklet en gryende mistillit til sentralfornuften Støre var en talsmann for. Man måtte være pedagogisk, men ikke nedlatende, man måtte anerkjenne folks følelser, men samtidig ugyldiggjøre dem.

Å komme rundt dette var krevende. Det var en nøtt, kanskje en av de største for den sosialdemokratiske bevegelsen, slik Støre selv hadde påpekt.

Høsten 2019 er det kommunevalg, og det vil kunne gi en indikasjon på hvordan dette utvikler seg i Norge. Det er ikke gitt at Arbeiderpartiet vil mislykkes, men lykkes de, skyldes det trolig at de har løst nettopp denne oppgaven.

For utviklingen på lang sikt, framstår det som avgjørende.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ifølge Arbeiderpartiets egen, interne evaluering etter nederlaget høsten 2017, var budskapet for utydelig. Alle forsto at Arbeiderpartiet ville ha makt, men ingen forsto hvorfor de ville det. Det bekymringsverdige er at disse innsiktene har vært der i mange år. Magnus Takvam hadde brukt en nesten identisk formulering allerede i 2002. Også den gang lovet partiet å gjenopprette kontakten med vanlige folk.

Det står mer på spill nå. Sosialdemokratiet er flere steder i ferd med å forsvinne. Nasjonalistiske, autoritære og reaksjonære krefter fyller det tomrommet som har oppstått.

For mange av de sosialdemokratiske partiene er det kritisk at erkjennelsene fører til faktiske endringer.

Heller ikke annerledeslandet vil forbli uberørt av dette.

Teksten er et redigert og tilrettelagt utdrag fra Halvor Finess Tretvolls bok «Sosialdemokrati i en skjebnetid» som lanseres av forlaget Res Publica 8. mai.