Reportasje

En rasende mors bekjennelser

I sin siste roman utforsker Monica Isakstuen et nytt tabu ved morsrollen, nemlig sinne mot barn. Slik føyer hun seg inn i en feministisk litteraturtradisjon.

– Folk reagerer forskjellig på det å få barn. Jeg vet jo om kvinner som er ganske godt forberedt på oppgivelsen av selvet, i en periode i alle fall, når de blir mødre... begynner Monica Isakstuen.

Men slik er det ikke for Isakstuens nye romanfigur i den kommende boka «Rase».

Moren har ikke et navn denne gangen, men på mange måter ligner hun Karen, som lesere ble kjent med i «Vær snill med dyrene» fra 2016. Karen, slik vi møtte henne for to år siden, prøvde å regne ut hvordan livet skulle bli etter en skilsmisse. Men i regnestykket måtte hun trekke mer fra enn hun kunne legge til. Hjemmet, alle tingene, kjærligheten, og tiden med barnet, alt forsvant delvis eller helt. Tilbake satt hun med følelsen av at hun både ville kvitte seg med og klamre seg til morsrollen. Av det fulgte en altoppslukende skyldfølelse for at hun ikke hadde gjort det beste for barnet.

Monica Isakstuen skriver om sinne mot barn og tapt identitetsfølese i møte med småbarnslivet i sin siste roman «Rase». Foto: Tommy Ellingsen

Monica Isakstuen skriver om sinne mot barn og tapt identitetsfølese i møte med småbarnslivet i sin siste roman «Rase». Foto: Tommy Ellingsen

Et morskap går av hengslene

Siden den tid har noe skjedd med morsfiguren i Isakstuens romanunivers. Hun har møtt en ny mann, hun har fått tvillinger og kjøpt seg hus. Livet har falt på plass kan det virke som. Så hvorfor smeller mors stemme mellom husveggene? Hvorfor sier naboen at det høres ut som en krig der inne? Hvordan kan hun miste seg selv, når hun tilsynelatende har alt?

– Hun har blitt såpass bekymret for hvem hun er i møte med barna, at den bekymringen til slutt tar all plass i hodet. Resultatet er at de andre sidene av henne fordrives. Hun hadde nok sett for seg at det skulle tre fram et klart og tydelig bilde av henne som mor, og at det skulle være noe virkelig godt å se i det bildet. Noe der hun kunne stole på. Istedenfor skjer det motsatte, hun vet ikke hvem hun er lenger, og hun liker ikke hvem hun er i ferd med å bli heller. Det skjer et ras av følelser i henne, og hun blir rasende. Også på barna, sier Isakstuen.

Det siste tabu

Med det som utgangspunkt går Isakstuen et skritt lenger enn i sin foregående roman. Det handler ikke lenger bare om tapt identitetsfølelse i møte med småbarnslivet, men om det sinnet som kan oppstå på grunn av det.

– Å skrive om sinne mot barn, det opplever jeg virkelig som et tabu. Ta for eksempel disse selvhjelpsbøkene om oppdragelse, der det snakkes om empatisk lytting og emosjonell trening. Ja, det vil vi jo gjerne få til, men hvor enkelt er det egentlig, når hverdagen stormer på og det koker i hodet? sier Isakstuen.

For i møte med kolikkhyl eller trassige småbarn som velter melkeglasset med vilje er det ikke så lett å være rasjonell. Da står idealmoren – den diplomatiske og avbalanserte moren – for fall.

– I dag skal vi være så demokratiske og rolige, det handler om medbestemmelsesrett i møte med barn, og at pedagogikken som finnes i barnehagen også skal videreføres hjemme. Det er utrolig vanskelig å leve etter i det daglige, nesten umulig. Konsekvensen er at avstanden mellom det vi gjør og det vi burde gjøre, blir veldig stor. Det tegner seg en avgrunn der, som vi er så redde for å falle nedi. Da blir det vanskelig å stole på at det du gjør er å være god nok forelder.

«Rase» av Monica Isakstuen. Forventet i salg 18. september

– Utmattende

«Rase» er forventet å være i salg fra 18. september. Det er en relativt tynn bok på 199 sider, og som sin forgjenger består den av episodiske og fragmentariske tekster. Scenene fra et hverdagsliv, og den bærende stemmen vi finner der, er ofte preget av et eksplosivt sinne. Og hvis ikke sola kommer etter stormen, kommer i alle fall refleksjonen. Luften som er å finne på sidene oppleves også som pustepauser, som nok trengs i en bok som ofte dirrer av aggresjon.

Isakstuen kan på sin side fortelle at form og motiv aldri snakker så tydelig sammen i skriveprosessen, det har enkelt nok blitt hennes måte å skrive på. Likevel kan det virke som at pustepausene var ganske nødvendig også for forfatteren selv.

– Jeg merker at jeg har blitt skikkelig sliten av boka, for det er utmattende å skrive om sinne. Jeg gjorde meg til henne, og følte jeg ble det jeg skrev om. Og sinne er skummelt, vi blir jo redd for sinne. Hvis et barn er sint så gir vi de ofte en diagnose, og hvis voksne er sinte er det i hvert fall ikke greit. Jeg gikk inn i sommerferien ganske utmattet, og tenkte at «nå trenger jeg å bare ha det hyggelig», sier Isakstuen og ler.

Hvorfor så sint?

Isakstuen er ikke redd for å knytte romanstoffet til sitt eget liv, og bryr seg i grunnen lite om kritikere trekker linjer fra hennes privatliv til litteraturen. Det er ikke essensielt, sier hun. Livet griper inn i litteraturen, og for Isakstuen er det et argument hun uten problemer kan sette punktum etter. Likevel fungerer litteraturen som en pendel, og skrivingen blir en måte å tenke og lære på. Det viser seg spesielt i bokas «refleksjonstekster» som skiller seg fra bokas mer dialogpregede «raseritekster».

– Jeg tenkte at jeg var et ganske rolig menneske før jeg fikk barn! Men hvem har man å være veldig sint på før man blir foreldre? Kanskje en kjæreste eller egne foreldre, men for mange oppstår ikke de kranglene engang. Jeg for min del hadde ikke øvd meg på det å være tålmodig med små tullinger som ikke gjorde som jeg ville. Du blir virkelig kastet ut i noen situasjoner som det er umulig å forutsette hvordan du vil takle. Det er et kjempespennende utgangspunkt for en bok. Men det er samtidig slitsomt å stå i det og samtidig klare å finne ut hvor sinnet kommer fra. Hva er det som setter det i gang? Går det an å være en empatisk og rasende mor samtidig? På den måten har jeg brukt boka til å tenke mye, sier Isakstuen.

For å hjelpe romanfiguren med de store, eksistensielle spørsmålene, har Isakstuen skrevet inn en psykolog, som romanfiguren konsekvens kaller for «ikke-psykologen». I møte med ikke-psykologen er det mye kollisjon, men glimtvis klarer pasient og terapeut å legge seg i samme fil. I de tilfellene blir terapitimene et av flere steder protagonisten kommer nærmere svarene på.

– Ikke-psykologen sier i det minste én smart ting, sier Isakstuen med et smil.

– Han sier at frykten for affekten ofte er verre enn affekten i seg selv. Altså, hovedpersonen er så redd for å bli sint at den lammende redselen nesten blir det verste med utbruddet hennes, fortsetter hun.

Dermed blir spørsmålene krevende å gå inn for hovedpersonen. For hvor kommer sinnet fra? Tenk hvis svaret ikke er til å leve med? Hva om hun, slik ikke-psykologen impliserer, finner ut at hun angrer på det å bli mor? At hun ikke er i stand til å ta vare på dem? Slik går hun rundt i en ond sirkel, som gir næring til en følelse av eksistensiell krise.

Biologi og fornuft

Isakstuen har bygd et forfatterskap på å gå inn i de vanskelige spørsmålene i møte med morsrollen, gjennom romanene «Om igjen», «Vær snill med dyrene», den utgitte teksten og kommende stykket «Se på meg når jeg snakker til deg» og nå med «Rase». Å undersøke morsrollen, og alt den innebærer av ambivalens, utfordringer, tabubelagte temaer, så vel som kjærlighet ovenfor barnet, har blitt hennes varemerke – om det så aldri helt var intensjonen.

– Det er jo hele utgangspunktet for livet, så det temaet synes utømmelig. Mor og barn er det jeg har hengt det på til nå, men det jeg egentlig skriver om er biologi og fornuft. Hvordan vi prøver å framstå og alt det irrasjonelle i oss, i kroppen, som vi ikke kan styre, og som kommer til overflaten, sier hun.

Den samme konflikten, mellom det siviliserte og usiviliserte, er å finne i Brageprisvinneren «Vær snill med dyrene» som tar for seg problemene rundt delt barneomsorg, og hva slags konkurransefølelse som blant annet kan oppstå i en slik situasjon.

– I «Vær snill med dyrene» skriver Karen under på avtaler og gjør det hun skal, men på innsiden er det noe annet som verker og som holder på å eksplodere. Det er den dyriske stemmen som bare vil brøle: «Jeg vil ha barnet mitt hele tiden, det tilhører meg!». Der har jo jeg kvinnenaturen å forsyne meg av. Jeg har flere ganger tenkt på om jeg skulle prøve å skrive meg inn i et mannehode, men foreløpig har det ikke blitt slik. Kanskje det skyldes at jeg er så opptatt av å skrive sant, og at det føles som jeg gjør det best fra innsiden av en kvinnekropp. I alle fall til nå, ser Isakstuen.

Litteraturprofessor Christine Hamm trekker linjer fra Cora Sandels Alberte-trilogi til Monica Isakstuens forfatterskap

Litteraturprofessor Christine Hamm trekker linjer fra Cora Sandels Alberte-trilogi til Monica Isakstuens forfatterskap

. Foto: NTB scanpix

Den slemme moren

Med moren som talerør skriver likevel Isakstuen seg inn i en feministisk litteraturtradisjon. Det peker litteraturprofessorene Christine Hamm og Melissa Gjellstad på.

– Jeg ser tydelige historiske linjer fra Isakstuen tilbake til for eksempel Cora Sandel. Sandels Alberte-trilogi blir ofte tolket som et kunstnerisk frigjøringsprosjekt, men hun tok også for alvor til orde for den tvilende moren, som følte en sterk ambivalens ovenfor både barna sine og morsrollen hun ikke fant seg til rette i. For Albertes del klarte hun ikke å følelsesmessig akseptere at hun skulle være mor til barnet, og noen av de samme følelsene og utfordringene finner vi igjen i Isakstuens romanunivers, sier Hamm.

Litteraturprofessor ved University of Washington, Melissa Gjellstad, trekker fram at den ambivalente moren fikk sitt ordentlige gjennombrudd på 90-tallet. Før den tid, spesielt på 70-tallet, hadde morsrolle-litteraturen i lang tid vært preget av døtre som tok et oppgjør med sine mødre. På 90-tallet oppsto det derimot et skifte i morsrolle-framstillingen, med romaner som Anne Oterholms «Etter kaffen», Hanne Ørstaviks «Kjærlighet» og Trude Marsteins «Plutselig hører noen åpne en dør».

– Den gangen tolket jeg tendensen å dreie seg om mødrene i tekstene, snarere enn familiene, og mente at det var nytt at mange av forfatterne som debuterte på 90-tallet ga stemmer til kvinner som var mødre. De skrev imot det idylliske bildet av «den perfekte moren» som alle ble målt mot, og dermed skapte de et litterært rom for å se på morsrollen med nye øyne rundt millenniumsskiftet, sier Gjellstad.

Gjellstad forteller at tendensen ble en del av feminismens tredje bølge.

– Dette var også et tidspunkt da feminismens tredje bølge var i vinden. Det ble sagt at forfatterne hadde «feminismen i morsmelken» og måtte selvfølgelig da gjøre feminismen om og skape den for å møte dagens urettferdigheter. Dermed brøt de med feminismen fra generasjonen før, dvs. 70-tallets feminister; litteraturen fra den tiden var ofte preget av sinte døtre som skrev om sine mødre. Disse norske forfatterne fra 90-tallet skrev i (tredjebølgens) ånd fra morens perspektiv og også om mødre som ikke besto alle utfordringene og forventningene.

– Mange tolket dem som dårlige mødre og slemme kvinner som prioriterte sine egne behov over andres (oftest barnas behov) og som ødela familien. Ofte hadde de litterære mødrene høy utdanning og få økonomiske problemer. Det kan ha vært en litterær reaksjon mot pappaperm som jo ble lovgitt på tidlig 90-tallet, der mødrene måtte gi slipp på omsorgsansvaret, sier Gjellstad.

En fraværende idealmor

Til tross for at Isakstuen kan leses i sammenheng med en feministisk litteraturtradisjon, er det ikke et opprør mot idealmoren hun selv ønsker å mane fram. Idealmoren har for lengst forduftet uansett, sier hun.

– Det kan godt være at vi fortsatt har noen spesifikke egenskaper og verdier knyttet til bildet av «den gode moren». Men hvis jeg skulle ramse opp de verdiene, så hadde jeg ikke klart å gjøre det uten ironi! På samme måten som bildet av mormoren med boller og rødrutede forkle ikke eksisterer lenger, eksisterer heller ikke idealmoren, det er jo ytterst få som tegner et sånt bilde av seg i alle fall. Det mennesket finnes ikke tenker jeg, og det handler jo om kvinnerollen i dag og forskyvningen av den.

– En god mor er vel hun som gir trygghet nok, som klarer å være tålmodig nok, omsorgsfull nok. «The good enough mother», som psykoanalytikeren Donald Woods Winnicott kaller henne. Det finnes jo så uendelig mange varianter av mødre som får det til godt nok, likevel kan vi alle samles rundt det faktum at vi på en eller annen måte kommer til å feile!

Til syvende og sist håper hun at boka, med sin kvinnelige protagonist, kan snakke til langt flere enn mødre alene. Sinne i møte med barn, har overhode ikke med kjønn å gjøre, trekker hun fram.

– Det er ikke kvinner forunt å føle seg overmannet i møte med småbarnslivet, i alle fall ikke tvillinger. Sinne er i alle fall ikke en kvinnelig erfaring. Jeg er omgitt av moderne menn som har et like følsomt forhold til farsrollen, som kvinner har til morsrollen, for eksempel. Fedre blir også kastet inn i situasjoner de skulle ønske de hadde reagert annerledes på, som jo er det denne romanen handler om. Sett bort ifra de erfaringene som handler spesifikt om kroppen, handler denne boka om irrasjonelle, menneskelige erfaringer, sier Isakstuen.

Mer fra: Reportasje