Bilde 1 av 4
Reportasje

Drømmen om oppstandelse

Påsken er tida for oppløftende tanker om døden. Det er lettere sagt enn gjort. I påskeånden har vi snakket med tre som har vidt forskjellige tanker om livet etter døden.

Denne uka feirer vi på sett og vis håpet døden kan føre med seg. Påsken handler om oppstandelse, om etterlivet, om hvordan døden forutsetter livet, om én av mange forklaringer på døden. Samtlig forskning, noe datert fra 1980-tallet, men også internasjonal forskning av nyere dato, viser at unge mellom 20-35, har problemer med å forsone seg med tanke på døden. Tallene hevder at det er vanligere å være redd når man er 20 enn man er 60. Om det samme kan sies for nordmenn i dag er vanskelig å si. Psykolog Harald Victor Knutsen og forfatter bak boka «Døden, den usle», ser i dag heller en større tendens til at unge har livsangst framfor dødsangst. Frykten for å ikke strekke til i livet som ligger foran beskriver han det som, og han sier at det er mye vanligere for dem som er i 40- og 50-årsalderen å kjenne på meningsløsheten ved døden.

– Tanker som: har jeg ikke vært tro mot min identitet? Har jeg fått ut av livet det jeg hadde satt meg fôre? melder seg i møte med den såkalte midtlivskrisa. Da kan en følelse av meningsløshet fort melde seg. For unge er det motsatt, stadig flere føler at de blir lammet av presset, av konkurransen, av et trangt arbeidsmarked. De får livsangst, og føler ikke at samfunnet har plass til de som er skjøre, sier han.

Jeg er en representant for statistikken tilbake på 80-tallet, der unge hadde en frykt å ikke eksistere. Jeg er ikke redd for ikke å leve, jeg er redd for å ikke få levd nok. Jeg kjenner på at dødsangsten min er en «mye vil ha mer»-mentalitet, og jeg skjemmes ofte over dette. Den er både selvopptatt og lite bærekraftig. Jorden brenner og er overbefolket, folk har høyst reelle grunner til å frykte (og flykte fra) døden, likevel kan jeg nesten daglig være redd for at jeg og min verden skal opphøre. Men i påskeånden er det på tide med en vårrengjøring: hvorfor føler jeg det sånn, og hvordan blir jeg kvitt denne dødsangsten?

Tida før jeg ble unnfanget, og tida før jeg ble født, er det nærmeste jeg kommer døden – en tilstand uten erindringer. Hvis jeg tror at det å ikke eksistere etter døden er lik det å ikke eksistere før fødselen, burde tankene om døden være oppskriftsmessig enkelt å takle. Jeg sørger tross alt ikke over tida før jeg ble født, og ser på den som en forutsetning for livet mitt; alt liv har et startpunkt. Men der jeg enkelt forsoner meg med å ikke huske «big bang»-øyeblikket i mitt eget liv, er tanken på alt jeg skal tape en dag så skremmende at den har evnen til å paralysere meg.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I dag er døden på mange måter lite tilstedeværende. De døende er som oftest gjemt bort på ulike institusjoner, på godt og vondt.

Til gjengjeld snakker vi mer om døden enn noen gang før. På sosiale medier sørger vi åpenlyst, vi snakker med de døde gjennom aktive Facebook-profiler og twitrer om avdøde kjendiser vi ikke kjente, men som får oss til å reflektere over vår korte stund på jorden. Vi hører på podkaster og ser programmer der kjente mennesker, som Per Fugelli og Vera Micaelsen, lar deler av livets siste fase bli allemannseie. I tillegg skal tabuene til livs i vår tidsalder, og alt det som er vanskelig og vondt med døden skal opp og fram. Det viste Dansens Hus denne uka, da det ble vist et opptak av aktiv dødshjelp i skjønn forening med sang og dans. Bøker som Sissel Grans «Inni er vi alltid unge», ønsker også bryte ned tabuene rundt døden.

I det offentlige ordskiftets terapitime tenker jeg at alt burde ligge til rette for at vi er mindre redde for døden enn før. Likevel er det nærmest umulig for meg å tenke på døden som en befrielse. Siden jeg ikke er utrustet med innsikten om hvordan livet vil være hinsides bevisstheten, bærer jeg en følelse av evighet i kroppen. Jeg kjenner bare til dette livet. Slik Jostein Gaarder skriver det i diktsamlingen «Akkurat passe» virker livet uendelig, fordi vi er så bunnløst rike på livsinntrykk, på erkjennelse, minner og tilknytning til hverandre. At summen av alt dette en gang skal gå i oppløsning og bli glemt, virker i selvrealiseringens tid som en syk spøk.

Livssynsfilosof Kaja Melsom fra Human-Etisk Forbund tenker derimot ikke at samfunnet legger godt til rette for at vi skal finne meningen med døden, og at dagens samfunn på sikt bare produserer mer dødsangst hos folk.

– Mennesket har til alle tider forholdt seg til døden ved å fortrenge den. Det henger sammen med hvem vi er som mennesker, for vi er antakeligvis de eneste skapningene som er klar over at vi skal dø. Det er jo en helt ekstremt brutal sannhet som vi må forholde oss til! Alle de store religionene handler om å benekte døden, i den forstand at man forteller seg selv, eller prøver å overbevise seg selv, om at det ikke er slutt. I vår sekulære hverdag har vi tatt denne benektelsen av døden med videre, sier hun.

Det Melsom kaller for benektelsen, handler først og fremst om synet vi har på aldring.

– I vår kultur mener jeg at vi benekter døden i den forstand at vi idylliserer ungdommen. I tillegg stuer vi alderdommen bort, som jeg tror slår ut i at mange skammer seg over å bli eldre. Når vi snakker om alderdom og død, forsøker vi å «backe» hverandre ved å si at «det er ikke for sent», «du har blitt 40 år, du kan alltids begynne på en ny utdannelse», «selvfølgelig har du skilt deg, du er bare 50 år, du kan få deg en ny partner» osv. Det er som vi kollektivt forsøker å fortrenge det faktum at vi blir eldre, og at noen dører faktisk lukker seg bak oss, sier hun.

Hun sier videre at råd som kan fremstå som trøst og støtte, kan virke mot sin hensikt og potensielt gi mer dødsangst hos folk.

– Jeg tenker at det å se ungdommelig ut har blitt standarden for hva det vil si å være sitt egentlige jeg. Når noen gir meg et kompliment handler det ofte om at jeg ser yngre ut enn jeg er. Det er jo hyggelig for mitt ego at noen sier det, så kan jeg lure meg til å tro at det stemmer. Men samtidig ligger det en nedvurdering av alder i det utsagnet, for det konstaterer at ingen vil se ut så gamle som de egentlig er. Denne idylliseringen av ungdommen har den effekten at vi ikke greier å forholde oss til aldring og det faktum at vi skal dø.

– Jo mer vi innbiller oss for at vi alle har fått roller i en ungdomsserie, jo større blir angsten den dagen vi blir sparket av rollelisten. Den angsten ligger der i underbevisstheten vår helt til den dagen kommer. Se bare på hvor mye penger vi bruker på å se yngre ut – vi er besatt av hvor kjipt det er med alderdom, sier hun.

Melsom mener problemet er at vi ikke er i stand til å gi noen positiv mening til alderdom og død.

– Vi kommer ikke utenom det faktum at hvis vi skal leve godt, og evne å møte alderdommen og døden på en ålreit måte, er vi nødt til å ta innover oss at vi skal bli eldre. Vi må forsone oss med at livet kontinuerlig innebærer å tape noe, sier hun.

Melsom oppfordrer til at vi må endre samtalen:

– Jeg registrerer at det i den offentlige samtalen, fra middelaldrende kvinners side, ofte er snakk om hvor vanskelig det er å bli gammel. Fordi man for eksempel opplever å bli usynlige for menn. Og da føler disse kvinnene at de taper en del av identiteten sin. Likevel har jeg snakket med så mange damer som er over overgangsalderen, som forteller hvilken frihet det ligger i å bli gammel. Fram til 40- og 50-årsalderen har mange opplevd å være objekt for menns blikk og har funnet det svært begrensende. Idet man slipper å være det objektet, så ligger det en enorm frihet i å bli subjekt i stedet for! Gå inn i det med hud og hår! Kanskje du til og med klarer å legge egoet til side? DU er ikke midtpunktet i denne verdenen lenger, dette er så sunt for oss å kjenne på. Forbered deg på at du skal gi stafettpinnen til noen andre, det er noe vakkert med det! sier hun.

I vårt mangfoldige samfunn er det likevel mange som sitter med et håp om livet etter døden, med en slags moderne oppstandelsestanke. Etter å ha snakket med Kaja tror jeg det er de som vet å møte døden med håp, som er verdt å høre på. Kanskje er det mulig å bli kvitt dødsangsten ved å høre på dem som vet at dødsangsten egentlig bare vitner om liv?

Den gamle mannen og håpet

– Skal vi ut på tur i dag, John? spør John Fosse seg selv. Han ser utover de brune murgårdene, peker på fraværet av natur og klager over at den typiske Sagene-arkitekturen kan ta livsgnisten fra hvem som helst. John Fosse, skrevet med h, er altså ikke den kjente dramatikeren, men han tror likevel på at «Nokon kjem til å komme». Han har akkurat fylt 99 år og bor på Sagenehjemmet.

– Egentlig er jeg altfor sprek til å bo her, hvisker han til meg og blunker.

John Fosse på 99 står ved himmelstigen i kapellet på Sagenehjemmet. Den liker han langt bedre enn alteret, som ikke har et ordentlig kors.

John Fosse. Foto: Mimsy Møller

Fosse håper på å fylle 100, mest fordi det hadde vært en gøy fest for de fire barna, 13 barnebarna og 20 oldebarna.

– Da jeg var 18 synes jeg det var ekkelt å tenke på døden, men nå, som 99-åring, er jeg ikke redd overhode. Det hadde vært gøy for alle barna å feire mine 100 år, men selv har jeg ikke noe mål for hvor lenge jeg skal leve. Jeg tenker ikke på at døden er noe behagelig akkurat, men jeg er helt trygg i tanken på den. Jeg lever med håp, håp om at Jesus kommer igjen og vekker opp alle døde, sier han.

Fosse bor på Sagenehjemmet, er tidligere diakonsykepleier og fyller den siste delen av livet med både livsmot og håp om en ny begynnelse i etterlivet. Fosse venter på sin måte tålmodig på døden, men føler at timene, dagene og ukene på sykehjemmet raser av gårde. Slik var det ikke da han var yngre, tida sto mer stille da. Det er kanskje paradoksalt at Fosse føler det slik, siden han skulle fylle livet med langt mer før enn han gjør nå.

– Nå er det Jesus som skal komme meg i møte, før var det jeg som skulle tilfredsstille Gud. Jeg har bodd i Afrika og vært misjonær der i mange år, der tjente jeg Gud. Samtidig har Gud vært tålmodig med meg og tjent meg hele livet, ved å komme meg i møte. Vi mennesker trosser jo Gud hele tida! Vi er vonde med jorda, vi er vonde med andre mennesker, vi unnlater å hjelpe de som er i nød. Men Gud lytter og tilgir, sier han.

Tålmodig er et nøkkelord i møte med Fosses tro. Gjennom et langt liv har troen hans stått sterkt, og slik håpsteologen Jürgen Moltmann sier det, er håp og tålmodighet begge sider av samme mynt. I et foredrag han hadde på Menighetsfakultetet tidligere denne våren, siterte teologen det Paulus kaller for «motgangens tålmodighet» for å forklare hvordan håpet gir styrke i siste fase av livet: «Vær glad i håpet / tålmodig i motgangen / utholdende i bønnen» (Rom 12, 12). Kilden til tålmodighet ligger i tilliten til Gud, sier Moltmann, som er som snytt ut av Fosses beskrivelse av sin egen tro. For Fosse har selv vært på kant med Guds vilje. Han forteller at han som alle andre har syndet, men at Gud på sin side har møtt ham med uendelig tålmodighet og kjærlighet. Å være utholdende i bønnen har satt dype spor: tryggheten sitter i stemmen, blikket, smilet.

– Jeg har ikke dårlig tid og venter på Guds rike. Det som er vondt med alderdommen er ikke at kroppen forandres eller at hjernen, sinnet og tankeapparatet blir eldre. Gud aksepterer meg, og kommer meg i møte, det gir meg styrke og fred. Men det som er vondt er at jeg merker at ting forsvinner, navn for eksempel, det skjemmes jeg sånn over. Jeg jobber så hardt med å huske, og skammer meg når navn ikke kommer til meg. Jeg blir så engstelig for å fortelle, fordi jeg er redd for å ikke huske navn underveis, sier han.

På veggene på sykehjemsrommet henger det bilder fra et helt liv.

– Her er min mormor, sier Fosse og peker på et bilde av en dame fra en ganske annen tid.

– Elleve barnefødsler! Hun ble nesten 100 år hun også, bare noen måneder ifra, sier han, litt stolt.

Livet på veggene viser først og fremst familien, som han både ber og synger salmer med. Bildene viser også hans misjonstid i Afrika, i Kamerun blant annet, der han var i forbindelse med jobben som diakonsykepleier.

Minnene som står sterkest etter et helt liv er blant annet 9. april, da han selv var pasient på Aker sykehus og så Oslobeboere skynde seg nedover gaten.

– Det var en vond tid, den dagen tyskerne kom. Jeg lå på Aker sykehus som pasient i aprildagene, og fra sykehusvinduet så jeg Oslofolk gå oppover Trondheimsveien, noen dro på kjerrer med bagasje på flukt fra tyskerne. Tyskerne overtok Aker sykehus, og jeg ble flyttet til Ullevål. Jeg hadde difteri, en smittsom sykdom, fortsetter han å fortelle.

Verken krigen eller oppholdet på sykehuset fikk ham til å tenke eller frykte døden. Som ung var den milevis unna. Når han nå er nærmere 100, tenker han ofte på den og forteller at han hver dag samtaler med Gud om døden, om framtida, og at folk skal finne den samme styrken i Gud som ham.

– Et av de store problemene ved å være på sykehjem er at det er så få du kan snakke med. Alle er eldre og reduserte. De er åpne for kontakt på sin måte, men det er ikke noe korrespondanse. Men jeg føler meg ikke ensom siden jeg har Gud å prate med, sier han, og smiler sikkert.

Likevel tror han ikke at han går fri fra å være redd for døden; at han nok har gjemt bort noen følelser av angst og uro knyttet til det å bli borte.

– Dødsangst er vel noe vi er født med. Det er helt naturlig for oss. For døden er ukjent, og det ukjente er vi engstelig for, umiddelbart. Men at Gud ga sin sønn, den enbårne, sånn at alle som tror på ham ikke skal gå fortapt, det gir meg fred. Jeg klarer jo ikke forklare dette vitenskapelig, og jeg kan heller ikke vite hva som er bak død og grav. Jeg er begrenset, som menneske. Men jeg har håp, sier han.

Den udødelige

Med vitenskapen som utgangspunkt blir transhumanismen ofte kalt framtidens religion. Troen på at vi gjennom teknologi bør transcendere mennesket, som å ikke bare benekte, men faktisk bekjempe døden, vitenskapelig.

– Du har tre muligheter når du dør. Begravelse, kremasjon og cryonics, sier Ole Martin Moen.

Han er filosof og samfunnsdebattant – og skal fryses ned når han dør. Teknologien heter «cryonics» og forvaltes blant annet av Alcor Life Extension Foundation. Troen er at døde, nedfryste kropper i framtida vil kunne vekkes til live igjen. Alcor og Moen er ikke alene om denne spådommen, for i det 21. århundre er det å bekjempe døden sett på som et vitenskapelig og teknologisk hovedanliggende.

Johan Mjønes tenker det er noe vakkert at vi alle skal bli til jord og  næring. – Vi har i dag et samfunn som i større og større grad fremmedgjør oss fra biologien, sier han.

Ole Martin Moe. Foto: Mimsy Møller

Skulle Ole Martin Moen dø i morgen, vil armbåndet av stål han alltid går med fortelle de som er med ham hvordan han skal fraktes med luftambulanse til USA, for å bli fryst ned. Der vil væsken i hans døde kropp blandes med frostvæske, og prosessen kan sammenlignes med nedfrysing av eggceller. Håpet er at mennesker som er erklært døde, en gang i framtida kan vekkes til live igjen. Håpet er også tett knyttet sammen med at teknologiens framskritt vil kunne reversere cellenes aldring, altså «reparere» det som i cellene stadig blir ødelagt i aldringsprosessen.

Moen ønsker å legge kroppen på is til den dagen muligens kommer. Han betaler ca. en tusenlapp i måneden for det han ser på som en hvilken som helst annen livsforsikring.

– Prosessen etter at du er fryst ned kan sammenlignes med en ambulansetur. Der en vanlig ambulanse transporterer deg gjennom rom, transporterer cryonics deg gjennom tid. Du kommer til et sted eller en tid med mer teknologi. Det er jo det vi forsøker å gjøre med en ambulanse også, transportere kroppen til et sted med mer teknologi enn på åstedet, sier Moen.

Han er likevel ikke overbevist om at det vil være mulig å stoppe aldringen i cellene innen han selv blir gammel, snarere tvert imot tror han det er ganske usannsynlig. Men alternativet – å kapitulere i dødsriket – anser han for å være en fallitterklæring.

– Se for deg et fly som er på vei inn i en fjellvegg, og så får du muligheten å hoppe ut i en fallskjerm. Du vet ikke om fallskjermen virker eller hvor den vil lande. Hopper du eller blir du med inn i fjellveggen? Du hopper jo! Sånn er cryonics, sier Moen.

Ønsket er likevel ikke å oppstå i en herjet, syk og skrøpelig kropp, men i en tid der han kan bli helbredet for det han døde av. Helst ønsker han å benytte seg av aktiv dødshjelp, eller det han kaller for «cryocide», et slags selvmord ved hjelp av nedfrysing.

– Det hadde vært veldig fint, for da slipper du å være dø før du fryses ned. Nedfrysingsprosessen blir dødshjelpen. Ingen av tilbyderne gjør dette på steder der aktiv dødshjelp er tillatt, så det er et juridisk spørsmål. Men kanskje i framtida, sier han.

For mange er døden premissleverandør for meningen med livet. Det er dette vi spalter livet igjennom: at vi har begrenset med tid og dermed begrenset med muligheter. Men at livets mening, altså innhold, står og faller på det faktum at vi skal dø, har Moen problemer med å forstå.

– Jeg tenker at det er en menneskelig mekanisme å lure oss selv til å tro at alt vi ikke kan gjøre noe med, automatisk er noe bra. Vi tenker at vi må forsone oss med det, finne mening i det, ellers blir det håpløst. Døden er et slikt eksempel. Døden gjør vi til noe meningsfylt, fordi vi ikke kommer oss vekk fra det. Men at et begrenset tidsaspekt gir innholdet i livet mitt mening? Det vet jeg ikke om stemmer. Hvis jeg skal gjøre noe fint med noen jeg er glad i for eksempel, så er jo den situasjonen bra på grunn av gleden og varmen i det øyeblikket. Den gleden og varmen er jo helt uavhengig av hvor langt livet videre varer, sier han.

Han synes heller ikke poenget om å forlenge livet er et radikalt ønske, og poengterer at vi stadig utvider grensen hva forlengelse av menneskelivet angår. Å regne døden som meningsfull, isolert sett, har han også problemer med å forstå.

– Hvis vi ønsker å leve friske, sunne og gode liv lenge, burde det ikke være radikalt å mene at cryonics er et gode vi burde prøve å benytte oss av. Vi prøver å unngå å dø hele tida. Det gjør vi for at vi skal få mer av det vi ser på som goder. Jeg kan være med på at det er et gode å dø hvis man er mett av dage og har det vondt. Men hvis man ikke er det, er det da likevel bra å dø? Det har jeg mer vanskeligheter med å se, sier han.

Mens jeg snakker med Moen om muligheten for ikke å dø, kjenner jeg at det jeg blir oppglødd av tanken. Ikke bare fordi jeg er nysgjerrig, men også fordi jeg kjenner at det hadde vært en befrielse å vite at jeg ikke skulle tape alt dette som jeg har fått og skal få i livet. Det sier jeg til Moen, uten å anerkjenne at cryonics er noe jeg faktisk kunne gjort selv.

– Hva er det som holder deg tilbake? spør han.

At jeg skulle leve evig, å oppgradere meg selv, mens andre ikke har den muligheten, tenker jeg vil lede til et skeivt samfunn. Jeg ser også for meg en overbefolket jordklode og en verden som sliter med å fornye seg, fordi gamle tankesett og verdensbilder holder menneskeheten tilbake. Jeg begynner med å si:

– Å leve evig tjener jo ikke jorda spesielt godt. Det er jo praktisk talt umulig på grunn av overbefolkning.

– Det er jeg ikke enig i. Overbefolkning er relativ, målt etter hvor mye velstand vi har. Hvis Middelaldernivå hadde vært velstand, hadde vi vært altfor mange nå. Vi mennesker er forsvinnende små på denne jorda. Hvis vi hadde bodd med den samme befolkningstettheten som i New York City, så kunne hele verdens befolkning ha flyttet inn på noen fylker i Norge, hevder Moen.

– Jeg tror ikke det et poeng å bli så mange vi kan på jorda, men jeg tror ikke at en større befolkning hadde vært et problem, for befolkningsveksten er på vei til å flate ut, fødselsratene går nedover. Vi kommer til å stagnere på cirka 10 milliarder. Pluss at jo flere vi er, jo mer spesialisering er mulig, sier han.

– Hvor store blir klasseskillene hvis det er dyr teknologi som skal bestemme hvem som får leve evig?

– Hvis man tenker at det er et problem at bare de rike har tilgang til cryonics, så går man med på at cryonics er et gode. Hvis det ikke ville vært et gode, så hadde det ikke vært urettferdig at rike hadde den muligheten. Og hva gjør vi med goder som er urettferdig fordelt? Jeg tror svaret er å spre det så godt vi kan. Verden er dønn urettferdig, og jeg skulle gjerne sett at vi hadde høyere grad av omfordeling enn det vi har i dag. Jeg skulle ønske alle hadde hatt tilgang til cryonics. Sosialdemokratisk cyronics – helt topp, sier han og smiler.

Hvis jeg selv skulle fryst meg selv ned vill det vært utelukkende motivert av frykten for å dø. Moen er derimot usikker på om det er hans hovedmotivasjon, selv om han sier at han absolutt kan bli grepet av den frykten.

– Jeg er usikker på om hovedmotivasjonen er dødsangst, det tror jeg ikke. Men jeg kan også få en angstreaksjon på at det finnes en verden som er umulig å forestille seg. En verden der jeg ikke er et subjekt som ser det. I jobben min som fagfilosof må jeg jo tenke mye på døden, men ellers er den ikke mye i bevisstheten min. Men jeg tror cryonics hjalp meg med å få det litt ut av sinnet. Med cryonics er ikke døden dette store mørket. På grunn av cryonics blir livet en farlig reise jeg legger ut på. Det er et slags håp der. Det er annerledes å tro at du legger ut på en farlig reise enn å gå til skafottet for å bli hengt, sier Moen.

For Moen er frykten mye tettere knyttet opp mot alderdommen enn selve dødsøyeblikket – og hva som vil skje etterpå. Da er han ikke til stede for å oppleve det uansett, tror han.

– Jeg vil jo alderdommen til livs, det at noe går i stykker og råtner bort. Vi idylliserer alderdommen på mange måter, det er en tanke om at det er en naturlig del av livet – og det er det selvfølgelig. Det er det som er problemet, ikke løsningen. Jeg er hedonist og tenker at det som er ultimat sett ille er lidelse. Når du blir eldre blir alt tyngre og vanskeligere. Jeg skulle veldig gjerne fått slakket ned aldringsprosessen min. Det burde vært helt ukontroversielt å mene. I utgangspunktet, om vi kunne vært unge og friske lenger, så burde vi jo det. Jeg har ikke funnet en eneste person på 80 som er uenig. Men alle i 20-, 30- og 40-årene synes dette er kontroversielt.

– Noen vil mene at vi idylliserer ungdommen, og absolutt ikke alderdommen?

– Jeg tror det er veldig riktig, det er mye press på å se ung ut. Jeg vil alderdommen til livs, men nå som vi per dags dato ikke får gjort noe med saken – ønsker jeg ikke å legge noe press på at vi skal holde oss i ungdommen heller, det ville jo ikke vært bra, sier Moen.

– Men gjør ikke din tankegang det bare vanskeligere for folk å gå inn i alderdommen?

– Kanskje, det kan jo være at det er enklere å tenke på alderdommen hvis man ikke tror det er noe alternativ. Jobben jeg har som filosof er jo å prøve å finne ut hva som er sant, hva som er riktig og bra å gjøre. Hadde det vært bra om vi kunne forlenge liv og god helse? Hvis du da sier tilbake at dette gjør mange gamle triste? Det kan for så vidt hende, og kan godt gi meg en grunn til å ikke si det, men det er likevel sant at det hadde vært et stort gode for oss å gjøre noe med alderdommen. Det er ikke et argument mot at det hadde vært bra for oss om livene våre ble lengre, det er en appell til at det jeg sier kan ha en viss psykologisk, negativ effekt på oss.

Moen sier at han erkjenner, ja, omfavner alt som er problematisk ved alderdommen.

– Jeg prøver å se døden i hvitøyet og vil ikke underspille hvor vanskelig alderdommen kan være. Når det er sagt er jeg for å eldes, jeg er jo for at vi får flere erfaringer, blir klokere osv. Men det at kroppen blir svakere, kroppen blir tynnere – har det noen fordeler? La oss si at vi ikke hadde hatt alderdom og noen hadde foreslått at vi råtnet bort og døde? Det tror jeg mange ville sagt var en dårlig idé, sier han.

Den naturtro

– I fysikken heter det at energi ikke kan oppstå, den tar bare nye former. Sånn tror jeg det er med mennesket også. Det er noe veldig beroligende og fint å tenke på at mitt skrale legeme en dag skal bli til noe annet, som har nytte, sier Johan B. Mjønes.

Han er forfatter og kom i fjor ut med romanen «Heim», som tar for seg det siste døgnet i en gammel manns liv. Boka handler om forsoning, både med døden og de valgene man har tatt gjennom livet. Boka beskriver eksplisitt Mjønes’ eget syn på døden som et møte med naturen. På sett og vis kan man kalle hans tanker om døden en form for reinkarnasjon, uten de religiøse konnotasjonene. Energien i kroppen blir til noe annet.

Ole Martin Moen, filosof ved Universitet i Oslo, ønsker ikke å dø om det finnes et alternativ for å slippe.

Johan B. Mjønes. Foto: Mimsy Møller

– Hvis du fjerner tro, frykt, alt som vi mennesker har konstruert, er det biologien og nedbrytningsprosessene som står igjen som noe absolutt. Hvis du ikke balsameres, kremeres eller fryses ned, så vil din biologiske materie brytes ned. Den vil bli til jord igjen. Og det er jo det som er gjeldende i Bibelen og; av jord har du kommet og til jord skal du bli, og av jord skal du igjen oppstå. Det er en kristen måte å se det på, men det er også en helt enkel biologisk måte å se det på. Av jord skal du gjenoppstå, men som noe annet. Som mark, biller, planter, gress og trær! Næring til sommerfugler og bier! Jeg synes det er utrolig vakkert. Banalt, enkelt, og utrolig vakkert å tenke på, sier Mjønes.

I romanen «Heim» beskriver Mjønes overgangen fra en tid der døden var nærværende, til en tid der døden er institusjonalisert. Jørgen Heim, som er bokas protagonist, vokser opp på gård der det er langt mellom hvert sykehus. Da broren til Heim dør i boka, blir han plassert på bordet i stua til presten kommer. Mjønes forteller at det samme skjedde med broren til farfaren hans, under hans barndom i Kyrksæterøra. Et scenario langt fra vår tid.

– Vi har i dag et samfunn som i større og større grad fremmedgjør oss fra biologien, maten vår kommer ugjenkjennelig innpakket, nesten ingenting ligner på det vi dyrker fram naturlig. Alt det som før var naturlig er industrialisert og institusjonalisert. Biologi blir noe som er fremmed. Dette gjelder kroppene våres også, som vi stadig finpusser og justerer på. Vi fjerner oss fra biologien. Jeg tenker også at dette handler om å stue vekk det som er skittent, vondt, stygt og ubehagelig, og døden faller inn under den kategorien.

Mjønes er frafallen katolikk. Han har vokst opp i et katolsk hjem, men har aldri vært sterkt personlig troende. Som liten forholdt han seg mye til døden, på katolisismens premisser. For ham ga ikke det nødvendigvis noe mer håp.

– Jeg har mye større ro og trygghet i det å tenke at det ikke er noe etterliv. Frykten for hva som ikke er der, frykten for etterlivet, var mye vanskeligere å håndtere. Jeg følte aldri noen trygghet i at det var en oppskrift til himmelen. Det lå alltid en risiko der, uansett hvor lite vi snakket om helvete. Himmelen er jo meningsløs uten helvete, og helvete var definert som et fravær av Gud, fravær av Guds kjærlighet. For meg var det en absurd tanke.

Mjønes følte seg derimot udødelig som liten. Døden var et fjernt konsept. Men i det øyeblikket han ble far, i en alder av 25 år, endret alt seg – som på minuttet. Fra for det meste å være opptatt av seg selv og sitt, kunne han se tidshorisonten strekke seg framover, plutselig sto hele livet foran ham.

– Å få barn føles litt som etterlivet. Hvis det er et mål å leve evig, er dette måten å gjøre det på: at et fragment av meg lever videre i barna mine. Jeg tror en del av forplantningsbehovet vårt handler om å bekjempe døden. Det øyeblikket du får barn, og siden barnebarn, så har du sikra deg en stund inn i framtida. Du er relevant i et par generasjon til!

Mjønes kjenner ingen frykt for døden, og han skulle gjerne sett seg enten bli til matjord eller varme i folks leiligheter. Det siste var oppe for debatt for noen år siden, da Alfaset krematorium ønsket å koble seg på Hafslunds fjernvarmeanlegg. Det var vi ikke klare for, og det ble stilt spørsmål om det var etisk riktig å gjøre. Når sant skal sies hadde det ikke vært de faktiske gassene fra kremasjonene som skulle bli til fjernvarme, men heller energien som brukes i prosessen. Synet ble likevel det samme: din døde bestemor skulle varme opp leiligheter i Oslo.

– Jeg er praktisk anlagt: det er ikke så lett å få plass til alle disse kroppene etter hvert. Kunne vi alle blitt matjord, som er en forsvinnende ressurs, hadde det vært fornuftig. Men når vi likevel bruker mye energi på å brenne opp kropper, er det helt opplagt – i et samfunn der vi må spare på den energien vi har – at denne ressursen burde bli brukt til noe. Jeg synes det hadde vært helt nydelig om det lille som var igjen av min kropp, kunne brukes til å varme noen leiligheter i Oslo. Jeg kan ikke forstå hvorfor det er problematisk, og det sier noe om hva vi tenker om døden. Akkurat som det er noe igjen av vår bevissthet i den energien! Hvis man kan bruke organene mine er det suverent, det burde vært det samme med energien i krematoriet, sier Mjønes.

Slik ser han på dødsriket som en metafor, jevngod med berøringsskrekk, slik Per Olov Enquist en gang sa det.

– Å takle selve døden har mennesket alltid hatt problemer med. Døden har alltid vært omsluttet av ritualer og teorier, helt fra egypterne og vikingenes tid. Vi vil så gjerne ha en idé om hva det ukjente skal være, for det kan da virkelig ikke være slutt? Vi må erkjenne at det er lite magi til slutt, vi er bare biologisk materie. Men den erkjennelsen betyr også at vi er alt på denne jord! Vi er både stjerne- og blomsterstøv. Dødsriket er en metafor for å bli en del av markens rike, sier Mjønes.

Mer fra: Reportasje