Døden i Donetsk

Donetsk (Dagsavisen): 3. mai 2016. Olga Fedorovsky føres fram mot den åpne kisten av to menn kledd i svart. Med jevne mellomrom mater de henne med vann fra en halvtom, grønn plastflaske. Hun drikker som om det var oksygen. Et kvalt hyl. Hikst som drukner i hyperventilering. Vi er i begravelsen til Oleg Fedorovsky. Dagen før ble Olegs bestekamerat, Maksim, gravlagt.

Følg Dagsavisen på

[ Facebook ]

og

[ Twitter ]

!

I morgen skal tredjemann i kameratgjengen, Roma, senkes ned i dypet. Olegs to kamerater ble drept samtidig mens de kjempet mot Ukraina. Under ett døgn senere hadde også Olegs hjerte sluttet å slå. Men hva skjedde egentlig med ham? «Drept av en snikskytter», hører vi fra sidelinjen. Det blir sagt nølende, som om dødsårsaken var høyst uavklart.

Presten legger et brød på kisten. Han har et gråsprengt, værbitt ansikt – og er den mest fryktinngytende i det tungt bevæpnede gravfølget.

– Vi har forskjellige veier i livet, og noen har en kortere vei enn andre. Soldater går rett til Gud, sier presten.

Olga kysser ektemannens bleke ansikt for siste gang. Han har et hvitt bånd over hodet, som delvis skjuler bandasjen på venstre tinning. Den gråsprengte presten gjør tegn til graverne, som stumper sigarettene, og slår inn spikrene i kisten.

Så heises Oleg ned i dypet, for aller siste gang.

Hylene fra Olga blander seg med skrikene fra sønnen hennes. En fyldig 19-åring som står på siden av gravfølget, og hulker stadig høyere. Kameratene hans holder seg litt ukomfortabelt på sidelinjen. De røyker, mens blikkene vandrer langs torven.

Ina Lajevskaja, en uniformert kvinne med kullsvart hår, tar opp pistolen fra hylsteret og går mot åkeren. Ett 20-talls soldater følger etter henne.

De skal skyte i luften som et siste farvel til Oleg.

– Jeg rekker ikke å slutte å gråte, før vi mister en ny soldat, sier Ina Lajevskaja.

Det er Ina som reiser rundt med dødsbudskapet når en soldat er drept. Det er hun som følger opp enkene, som passer på disiplinen på basen og som har invitert oss til begravelsen.

I Vostokbataljonen går hun bare under navnet «mamma».

Nå setter hun seg i militærbussen sammen med de andre soldatene.

De skal tilbake til fronten.

Konflikten i Øst-Ukraina begynte med at maskerte opprørere tok over kommunens bygninger i Donetsk og Lugansk våren 2014. De protesterte mot ukrainsk språkpolitikk og mot at president Janukovitsj ble veltet etter Maidanrevolusjonen.

I starten var det bestemødre, anarkister og gruvearbeidere som tok til gatene i nasjonalismens navn. Men da en proukrainsk demonstrant ble drept under en demonstrasjon i Donetsk i mars 2014, begynte volden for alvor å sive inn mellom bannerne.

To måneder senere var det full krig i Donetsk og Lugansk. Opprørerne hadde fått utstyr og soldater fra Russland. Ukraina brukte flyvåpen i kamp mot sine tidligere landsmenn. Siden de blodige maidagene i 2014, er minst 9.470 mennesker drept i krigen. Bare i juni ble 100 mennesker registrert drept, hvorav rundt 20 av dem var sivile. Men dette er bare dødsfall som FN har fått bekreftet. Det virkelige tallet kan være mye høyere.

I midten av februar 2015 ble det skrevet under en våpenhvile mellom partene, men ved fronten fortsetter kampene. De siste tre månedene har de blitt trappet kraftig opp. Både Ukraina og opprørerne tror motparten mister flere soldater enn de vil innrømme, og FN mener begge sider lyver om tapstallene. Også sivile blir sterkere rammet enn tidligere. Det har ikke blitt drept og skadet så mange sivile på en måned siden august 2015.

Samtidig er moralen synkende på begge sider av frontlinjen. På ukrainsk side er soldatene skuffet over regjeringen, og over at de ikke ser ut til å få tilbake Donetsk. Opprørssoldatene er lei av våpenhvilen, den stusslige økonomiske situasjonen og de russiske etterretningssoldatene som har fått stadig mer å si i den såkalte folkerepublikken.

6. mai 2016. Solen har så vidt begynt å titte fram fra tette skydotter og hyppige regnbyger. Men hjemme hos Olga Fedorovsky er det bare mørkt. Det er tre dager siden hun begravde ektemannen hun delte seng med gjennom 20 år. Det er bare to uker siden de giftet seg. Hun står i det mørke rommet og tvinner hender. Ved bordet med det overfylte askebegeret sitter faren hennes. Han rekker armene fram, vil ha en klem. En hånd. Noe å gripe fatt i, hva som helst.

– Da ambulansen kom for å hente Oleg, gjemte yngstesønnen hans seg, han ville ikke se på, sier svigerfaren. Han skriker det ut, som om det fem år gamle barnebarnets reaksjon var et bilde på krigens urettferdighet.

– Hva er denne krigen godt for? Hva? Hva? hikster svigerfaren.

Vi gir ham en klem, den tas imot sultent, desperat. Svigerfaren klarer ikke å slippe oss. Han vil bare gråte. Oleg var der alltid for dem, og de elsket ham.

– Mannen min var aldri redd for krigen, men de siste to ukene var det noe som endret seg. Han ville ikke dra tilbake til fronten, sier enken.

Ina Lajevskaja, «mamma’en» i bataljonen, er også i rommet. Hun holder en enslig rose i hånden. Har satt en pose med boksemat på gulvet.

Ved hver høytid reiser hun rundt for å gi en oppmerksomhet til enkene.

En rose for en mann.

Denne dagen har hun elleve roser og like mange bæreposer i bagasjerommet. Vi skal innom ti enker og en mamma. Hjemme hos Roma Zhulykov har enken Marina satt opp et portrett av ektemannen. Det er seks dager siden han ble drept foran øynene på bestekameraten Oleg.

– Jeg sier til sønnene mine at han tok en kule for en kamerat. Jeg vil ikke vite noe mer om hvordan han døde, sier hun.

Ina Lajevskaja gir henne en lang klem. De står i frys. Bare tårene beveger seg.

Da krigen kom til Donetsk våren 2014, jobbet Roma Zhulykov som bygningsarbeider og nattevakt. Vakten var utenfor sykehuset, og Roma så daglig sårede sivile komme inn gjennom portene. Der, på sin vaktpost, bestemte han seg for å gå til krigen.

– Men først ville han tjene penger til familien. Han reiste til Russland og jobbet som bygningsarbeider. Var borte i tre måneder, forteller enken.

– Sa han noe om hvorfor han dro i krigen?

– Han snakket lite om krigen, men han pleide å si: «Hvis ikke jeg drar, hvem gjør det da?» Han var en sånn type.

Eldstesønnen Danil på åtte år tar fram en tuba. Om få dager skal han spille på fedrelandsfeiringen. Patriotiske hymner, det er skoleorkesterets nye repertoar. Moren roper ham til seg, og gir ham en tett klem.

– Var ikke pappa en bra fyr? Han tok vare på oss, ikke sant?

Guttungen ser litt perpleks ut, der han blir knuget inn til morens svartkledde kropp. Hun stryker ham kjærlig over håret, og lar ham løpe.

– De er barn, forklarer hun til Ina.

– Fra og med i dag har jeg latt dem se på tegnefilmer.

Ina sier at mannen hennes var en helt, det kaller hun alle soldatene. Tidligere på dagen tok hun en gravid enke på magen og sa med kampvilje i stemmen:

– En dag skal han kjempe for oss.

Enken nikket med fuktige øyne.

En uke tidligere. Vi står utenfor soldatgravplassen i Donetsk, men sjefen for kirkegården lar oss ikke slippe inn. Sist vi var her, dro vi inn uten tillatelse. Vi telte 14 tomme graver. Ventet de 14 ferske lik? Hvis de var fylt opp nå, en uke senere, ville det bevise at opprørerne mister langt flere soldater enn de forteller offentligheten. Uka før hadde kirkegården i alt 300 soldatgraver. Nesten halvparten av dem var uten navn. Isteden sto det et nummer på plankekorset og en tusjbeskjed skrevet med tynne bokstaver: «Ukjent soldat». Ifølge Røde Kors er det 300 savnetsaker i Donetsk. De vil ikke si hvor mange av dem som er oppklart eller om savnetmeldingene kommer fra Russland. Ifølge FNs siste rapport av juni 2016, er det nå 430 savnede i de okkuperte områdene.

Ligger noen av dem her? Eller er dette noen av de 25.000 russiske soldatene som ukrainsk etterretning mener oppholder seg i Ukraina? Våre kilder i opprørernes rekker sier at russerne som ikke er høyt rangerte, får en anonym grav i Donetsk.

Kirkegårdssjefen ser på oss med olme øyne. Han er sjefen for det hele, men før han kan slippe oss inn må han ringe en kvinne på et kontor. Hvilket kontor, kan han dessverre ikke si. Plutselig har vi henne på øret. Hun skriker at vi bare skriver usannheter, og at vi ikke får lov til å se soldatkirkegården.

– Hvem er du? spør vi.

– Det har du ikke noe med! svarer hun.

Pipetone. Hun har lagt på.

Vi ringer pressetalsmannen for forsvarsdepartementet, Andrej. Han kjenner oversetteren vår godt. Når hun ringer ham, er han alltid flørtete i stemmen. Men nå har tonen snudd.

– Dere kan ikke dra på kirkegården, den er minelagt, sier han.

– Gi deg, den er ikke minelagt. Det er jo masse mennesker her, og vi har vært der selv, sier oversetter Alex.

Andrej er oppgitt i andre enden. Gidder ikke å verken forklare eller opprettholde løgnen.

– Hva vil du at jeg skal si? Dere kan ikke dra på kirkegården

Kirketjeneren ved nabokapellet har fortalt oss at militærbiler kommer med lik stadig oftere, men at presten ikke blir tilkalt.

– De har kanskje sin egen prest, sier han.

– Eller kanskje har soldatene en annen tro enn vår.

I starten av krigen rapporterte OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) om lastebiler fulle av lik som krysset grensen til Russland. Det går rykter om mobile kremasjonsovner og stadig blir det funnet massegraver. FNs høykommissær for menneskerettigheter har ikke funnet noe bevis på det første, men det siste er en kjent del av krigen. Den første sommeren bar likene preg av å være henrettet. Siden høsten 2014 er det funnet flere massegraver på områder som tidligere var ved frontlinjen. Likene er for det meste soldater, men noen er også sivile.

– FNs høykommissær for menneskerettigheter mener at de fleste av disse kroppene er drept i kamp. Men noen av gravene kan inneholde kropper som er regelrett henrettet, skriver Ravina Shamdasani hos høykommissæren.

Opprørerne har sin egen versjon av hva de gjør med de døde kroppene. Den historien inneholder ingen massegraver.

– Når vi finner en uidentifisert kropp prøver vi å finne ut om den tilhører oss eller Ukraina. Hvis den tilhører Ukraina, leverer vi kroppen til dem, sier opprørernes talsmann, Eduard Basurin til Dagsavisen.

– Og hva hvis det er en russisk leiesoldat?

– Hvis soldaten hadde slektninger i Russland, legger vi kroppen i en sinkkiste og sender den til familien. Hvis vi ikke kjenner til slektningene, begraver vi soldaten her, sier opprørernes talsmann.

Han mumler fram svarene. Rekker fram en bamsehånd. Og sier vennlig farvel.

Det er 7. mai og åtte dager siden Roma ble drept ved frontlinjen. To dager siden han ble gravlagt. Utenfor det lille huset til Marina og de to små sønnene, har det begynt å regne. Jordveien er blitt gjørmete. Bare de lokale fyllikene går utendørs, stavrer rundt i søla, snøvler til hverandre og skjuler morgenens drikkevarer i en brun pose.

Inne øver Danil på tubaen. Seierskonserten nærmer seg med stormskritt.

– Før krigen var Roma mye på jobb, og senere var han ved fronten. Guttene så ikke så mye til ham, sier Marina.

Det lyse tapetet i stua er dekket av småguttenes tegninger. Små streker fra tak til gulv. Guttene har fått skrible rett på veggen. Marina ser på oss, litt pinlig berørt.

– Ja, vi skulle pusse opp, men...

Hun reiser seg, tar seg til hodet.

– Da Roma var 12 år mistet han moren sin, og flyttet til bestemoren. I en alder av 25 år hadde han allerede jobbet seg opp nok penger til å kjøpe dette huset. Han bygget det med sine egne hender. Badstuen, badet, gulvet. Alt gjorde han selv. Roma ville ikke bruke penger på gass, så vi fyret med kull. Men da han dro til krigen la han inn gassovnene. «Dere skal slippe å lete etter kull og tømmer,» sa han.

Marina viser oss alteret med ektemannens bilde. Hun sier at det er for at han skal se sønnene sine. Det er hvert fall det hun forteller barna.

– Jeg kjente ham som ektemann og som far. Men jeg vet ikke hvordan han var som menneske. Jeg synes dere bør snakke med Aleksander, vennen hans. Han kjente ham på en annen måte enn meg.

Noen minutter senere er vi, småguttene og Marina hjemme hos Aleksander Velitsjko. Han bor på en litt større tomt, har mer nips på hyllene og litt finere møblement på kjøkkenet.

I mai 2014 meldte han seg inn i Donbass Union sammen med Roma. Det var en borgerorganisasjon for dem som ville kjempe for et uavhengig Donetsk med våpen

Aleksander lærte Roma og de andre mennene i Donbass Union å håndtere våpen. Men selv holdt han seg unna frontlinjen.

– Jeg var skadet i ryggen, og måtte gå med stokk. Ja, den stokken kastet jeg vekk så snart jeg møtte de andre i Donbass Union – men jeg hadde det vanskelig. Alle slektningene mine flyktet, og moren min døde. Jeg flyttet etter til Krim for å bade i saltvannet. Det har en helbredende kraft, forteller Aleksander.

– Snakket Roma om krigen?

– Nei, aldri. Eller...det hendte at han snakket om de andre folka ved fronten. Om at de spiste grøt og alt det morsomme de sa til hverandre.

Han ser på nevene sine. Kraftige arbeidshender som akkurat nå hviler på det shortskledde fanget.

– Roma var en flott fyr. En som kunne se skjønnhet i gamle ting. Som kunne få ødelagte ting til å fungere. Sist jeg så ham var forrige søndag. Det var som om han skjønte at det var siste gang. Skulle hilse på alle, ja, til og med de gamle naboene i landsbyen han kom fra. Onkler og tanter, alle skulle han møte...kanskje følte han det på seg.

Aleksander tar fram en gammel laptop, og viser bilder fra en allerede svunnen tid.

– Se her, Roma ligner litt på Ninja Turtles. Vi kalte ham det. Her betjener han allerede et tungt våpen. Han var alltid så morsom, Roma.

De var tre kamerater, Oleg, Roma og Maksim. Kjæresten til Maksim, Ljuba, så på seg selv som en av gjengen. Vi møter henne i den lille leiligheten hennes i en av forstedene av Donetsk. Tomme vodkaflasker ligger strødd rundt fulle askebegre og halvtomme pilleesker.

– Jeg har ikke ryddet siden Maksim levde. Vi pleide å ligge her i sengen og ta oss en fest når vi hadde fri. Så ringte de fra fronten, og vi måtte skynde oss tilbake, sier Ljuba.

Hun er 34 år, og har to små gutter. De henger på veggen, sammen med et bilde Ljuba har malt av en soldat. Ansiktet og hendene er malt i duse farger, slik at soldaten kunne vært hvem som helst. Mann eller kvinne. Henne selv eller en annen. Klar til framrykk eller forstenet av frykt. Det er den ukjente soldat, tolket av Ljuba.

Hun vervet seg til krigen allerede høsten 2014, og med det samme sendte hun sønnene til bestemoren. Før det hadde hun ingen egentlig jobb. Hun bare malte.

Nå hadde hun funnet en større sak enn mødreskap og hobbymaling.

– I starten var jeg i sanitetsavdelingen, men så ble jeg sparket.

Øynene smalner i et allerede stramt ansikt.

– Jeg vil ikke snakke så mye om hvorfor.

Men Ljuba var ikke typen til å kaste våpnene, og kort tid senere var hun tilbake ved fronten. Denne gang som soldat. Her traff hun Oleg og Maksim. Hun ble straks bestevenn med førstnevnte, og kjæreste med sistnevnte.

– Maksim hadde en kone fra før. Jeg var hans krigskone, sier Ljuba.

Det er åtte dager siden Maksim og Roma ble drept. En uke siden Oleg mistet livet. Ljuba viser fram uskarpe bilder fra mobiltelefonen. Det viser en gruppe soldater som sitter rundt et bord med kart.

– Der sitter Oleg. Ansiktet hans er uklart. Kanskje var det et tegn, sier Ljuba.

To timer etter at bildet ble tatt, ba kommandanten om to frivillige for å rykke framover gjennom en underjordisk tunnel. Maksim og Roma ble valgt ut til å dra, mens Oleg og Ljuba holdt vakt i andre enden av tunnelen.

– Roma plystret. Jeg vet ikke hvorfor, men han gjorde det. Vi kalte ham for «Sjastnij», den ærlige. Han sa ikke så mye, for han var beskjeden. Men jeg forsto såpass at han var redd for familien sin hjemme, sier Ljuba.

Ljuba og Oleg hørte et smell fra sin posisjon, og rykket straks framover. De fant Roma død, mens Maksim hadde fått sprengt vekk begge armene.

– Jeg holdt ham til han døde. Så lukket jeg øynene hans, sier Ljuba.

Hun gråter. Tårene gjør ansiktet hennes mykt.

Oleg og Ljuba bar de døde kameratene til basen. Dagen etter var det ortodoks påskeaften.

– Jeg var med familien min, mens Oleg var hjemme med sin. Om ettermiddagen ringte han meg, og sa at vi skulle tilbake til fronten. Han var så glad i stemmen. «Jeg kommer snart,» sa jeg.

Hun tenker seg om.

– Sønnen hans giftet seg for en måned siden. Vi danset til langt på natt, og hadde det så gøy. Det var vanskelig å forstå at han snart skulle dø. Men nå som Oleg er borte, tror jeg mange i bataljonen kommer til å slutte. De vil ikke fortsette uten ham.

– Hva med deg?

– Jeg fortsetter å kjempe alene.

Så stopper historien. Ljuba tørker en tåre. Setter på te. Tenner seg en røyk.

– Men hva skjedde med Oleg?

Ansiktet hennes går i oppløsningen. Hun tar hånden for munnen. Skjuler et gisp.

– Vet dere det ikke? Har ingen fortalt det til dere? At han skjøt seg?

– Nei...

– Jeg kom 15 minutter for sent. Da jeg var fremme, var han allerede død. Det med Roma og Maksim gikk så inn på ham... Kanskje glemte han at våpenet var ladd.