Helg

Det norske gullet

Norske strikkegensere er verdensberømte. Landet er fullt av sauer og geiter. Men med noen hederlige unntak foretrekker norske bedrifter å kjøpe ull fra utlandet, mens vår egen sendes til England og blir til vegg-til-vegg-tepper.

- Koooma nååå ... kooom da ...

Det klinger livlig i bjeller når geitene kommer byksende opp fra beite. Matmor Bjørg Minnesjord Solheim har navn på alle sammen:

- Der er Sofie. Og så har vi Dina. Gaia. Og Linda ...

Lenger nede i dalen går bukkene i en egen innhegning. Også de kommer springende nysgjerrig når Bjørg roper på dem. Hun klapper og småsnakker og holder fram bøtta med kraftfôr.

- Da vi startet her, hadde jeg lyst til å se hva jeg kunne skape ut fra de mulighetene naturen gir, forteller hun.

Det var i 2001 at Bjørg Minnesjord Solheim fant det lille småbruket som lå delvis nedgrodd i en solfylt skråning i Midt-Svartdal. Etter mange år med urbant byliv i Oslo solgte hun huset og oppfylte drømmen hun hadde om å drive noe eget. Bjørg, som er utdannet sykepleier og idéhistoriker med en sterk interesse for folkekunst og husflid, kjente nesten umiddelbart at dette var stedet hun hadde drømt om. Gården har røtter helt tilbake til 1600-tallet, og da Bjørg overtok, fant hun mange gamle og defekte bruksting fra tidligere tiders ullproduksjon som måtte restaureres.

- Svartdal har et stort biologisk mangfold som vi ønsker å utnytte. Det er blitt vevd her i flere hundre år, og det føles fint å ta vare på tradisjonen, både som næring og kulturarv. Og det gleder meg stort når jeg ser at unge strikkebloggere og designere ønsker å bruke norsk ull. Det kan gi oss geite- og sauebønder et stort løft.

I motsetning til de fleste norske saue- og geitebønder gjør Bjørg alt selv: klipper, vasker, farger og spinner. Fra sheep til shop som de sier i tekstilbransjen. Men det meste du ser av såkalt norske ullgensere, er strikket i alt annet enn norsk ull. Utenlandske kvaliteter som merion og alpakka foretrekkes. Og med synkende ullpriser er ulla blitt et avfallsprodukt for mange norske gårdbrukere.

- For det første er det mange land som produserer mye mer ull enn Norge, og mange av dem produserer ulltyper det er større etterspørsel etter. Den norske ulla er først og fremst kjent for sin slitestyrke og spenst og evnen til å holde på varmen, og der har nyere materialer overtatt, som fleece, sier Tony Barman, leder av Norilia, et underbruk av Nortura, som er et organisert samvirke eid av 18.800 norske bønder. Barman tror ikke at det er mange norske gårdbrukere som dumper eller brenner ulla fra dyrene sine.

- Mens prisene på kjøtt har økt, har ullprisene sunket. I dag utgjør ull kanskje 10 prosent av bondens inntekt, mens den for 20-30 år siden utgjorde dobbelt så mye. Om du tar med subsidiene fra staten, kan du si man får rundt 30 kroner per kilo ull. Men ingen har råd til å kaste 10 prosent av inntekten sin. Og dyrene må jo klippes uansett, ut fra dyrevelferdshensyn. Da kan man like godt selge produktet, men med liten fortjeneste. Det meste selges nok til utlandet, siden det er få spinnerier igjen i Norge.

Å drive en småskalabedrift, en minimill som Telespinn, krever idealister med et sterkt ønske om å gjøre alt selv.

- Vi ønsker å drive økologisk, og sporbarheten i alle produktene vi lager er viktig. Jeg synes det gir mening. Målet er å ta del i de fleste prosessene selv og knytte dem til nærmiljøet, og jeg vil ikke gå på kompromiss med det ved for eksempel å sende ulla ut til vask og farging. Det føles ikke riktig at andre skal gjøre den jobben, og da kan jeg heller ikke ha kontroll på hvordan det drives, sier Bjørg Minnesjord Solheim.

I dag produserer Telespinn mange typer garn, tepper og vevde stoffer. I tillegg tilbyr de leiespinn for andre gårdbrukere som vil produsere lokalt.

Den gården Bjørg Minnesjord Solheim overtok i 2001, var gradvis falt tilbake til naturen. Husene var gjengrodde og forfalne, og alle pengene hun fikk fra hussalget i Oslo, gikk til å finansiere oppussing og restaurering. Det var hardt arbeid, men hun sier at hun ikke har angret en eneste dag.

- Strikking og veving har foregått på denne gården i flere hundre år, og da vi kjøpte stedet, fant vi gamle, defekte bruksting som måtte restaureres. For meg har det vært en bratt læringskurve, jeg hadde ikke engang kjørt traktor da vi flyttet hit, forteller hun.

Både Bjørg og hennes to sønner jobber her. I tillegg er to jenter i full aktivitet i spinneriet. I dag er det Kafiya Hassan som spinner vevgarn. Grønne, lodne remser kommer ut av maskinen - en blanding av geiteull og bunnull fra spelsau. Hun forklarer at saueulla hjelper å binde den mye glattere geiteulla sammen.

Mohairgeiter gir en helt spesiell ull. Den er ekstra myk og glatt, og i to lag, med bunnull innerst og dekkhår utenpå.

- Geita er et av de lavest rangerte dyrene i Norge, kanskje fordi de har vært mye plaget med sykdom og svakheter som sauen ikke har. Men jeg var bestemt på å ha geiter, siden vi satset på ullproduksjon. Valget falt på mohairgeiter på grunn av de spesielle kvalitetene ulla har, forteller Bjørg.

- Mohairgeit er en gammel rase som har vært utbredt i deler av Asia og i Tyrkia, forklarer Bjørg som er opptatt av kulturhistorie og innimellom holder foredrag for interesserte på låven.

- I riktig gamle dager var det strengt forbudt å frakte mohairgeitene ut av Tyrkia. Man antar at norske vikinger tok med seg plagg som var vevd av mohair hjem fra Konstantinopel og på den måten fikk øynene opp for disse dyrene. Typisk for mohairgeitas ull er glattheten, mykheten og lengden som gjør at du kan produsere stoffer og garn som føles gode helt inntil huden.

Bjørg startet med fem geiter, og snart ble det ti. Nå er det 20 dyr som gresser på marken. Geitene gjør en effektiv jobb i å bevare det tradisjonsrike og verdifulle kulturlandskapet rundt tunet, og klippes to ganger i året. Ulla blir til strikkegarn og vevde tepper.

- Hvert dyr gir mellom fire og seks kilo finfibret ull i året. Jeg kaller dem ullgeit, jeg, sier Bjørg.

I motsetning til pels oppfattes norsk ull og strikk som trendy. Høstens bokflora er full av strikkebøker. Og «the norwegian sweater» er en sterk merkevare internasjonalt, det kan de underskrive på hos Dale of Norway. Over halvparten av deres sortiment er laget av 100 prosent norsk ull, og to tredjedeler av salget skjer i utlandet. Ikke minst skyldes det at ulla har kvaliteter som har gitt den kallenavnet «et naturens eget high tech-materiale»:

- Norsk ull passer godt til friluftsantrekk, ytterklær og sportsklær. Den har god isolasjon og varme selv om plagget blir fuktig. Den puster, er vannavstøtende og absorberer fuktighet og svette fra kroppen uten å bli fuktig, beskytter mot bakterier, er brannhemmende, elastisk og naturlig fornybart. Og den nupper ikke etter vask, sier Hilde Midthjell uten å trekke pusten.

Hun har akkurat lansert årets damekolleksjon for et kobbel norske motejournalister som mer enn gjerne vil låne produkter til sine moteserier.

Den gamle vestlandsbedriften har produsert garn og strikkeplagg helt siden 1879, men var på konkursens rand da Midthjell tok over driften i 2009. Den suksessfulle gründeren la om driften, ansatte designere og siktet seg inn mot fashion-markedet, men betingelsen var at all produksjon skulle foregå i Norge. Suksessen har ikke latt vente på seg. Allerede første året med Midthjell i sjefsstolen kunne bedriften vise til positive tall. Den hadde da gått med underskudd i ni strake år. Nå er Dale blitt synonymt med kvalitetsmote på samme nivå som Ralph Lauren og Moncler, som selges i eksklusive sportsbutikker og på populære skisteder, og er et populært merke blant utenlandske kjendiser. Da Arnold Schwarzenegger var på Oslo-besøk for noen år siden, dro han rakt til Dale-butikken på Karl Johan og rasket med seg en rekke gensere. Og den amerikanske alpinisten Lindsey Vonn poserte for magasinet Sports Illustrated iført minimal bikini og en rød og hvit Dale-kofte.

Også unge motedesignere som satser på norsk ulltradisjon, opplever suksess ute. Dersignerduoen Arne og Carlos gir i høst ut en ny bok der strikk fra Setesdal med ny vri er tema.

- Vi tror helhjertet på at man må forankre ny design i gamle tradisjoner. Det er kun når vi går tilbake i tid, ser på vår kulturarv og historie og tar med oss noe derfra inn i vårt arbeid, at vi kan skape noe som er helt nytt, uttalte de i forbindelse med boklanseringen.

Duoen har tidligere hatt stort hell med bøker som «Julekuler», «Strikkedukker», «Påske hele året» og «Håndarbeid fra hagen». I Norge er bøkene deres solgt i over 100.000 eksemplarer, og de er utgitt i 11 andre land.

Gisle Mariani Mardal, som er daglig leder for Norwegian Fashion Institute (NFI), er overbevist om at det lønner seg å bygge på egen kulturarv og ikke nødvendigvis etterape det andre land gjør.

- Det blir mer originalt, og folk der ute er interesserte. Det får vi mange tilbakemeldinger på. Men det burde ikke være noen hemmelighet, Per Spook hadde stor suksess med dette alt på åttitallet. Motebransjen er bare blitt mer og mer opptatt av det lokale og unike.

Hvem har ikke stått på et engelsk bed & breakfast og fnist av de teppebelagte trappene eller vegg-til-vegg-teppet på badet? Da kan det godt være at det du egentlig har ledd av, er norsk ull. Foreløpig havner den norske ulla nemlig et helt annet sted enn i norske designstudioer. Det meste sendes til et norskeid vaskeri i Bradford i England. Ferdigvasket blir ulla solgt videre eller omgjort til vegg-til-vegg-tepper.

- Den norske ulla er slitesterk, brannsikker og godt egnet til tepper og møbelstoffer, og ikke sjelden er det mest eksklusive hoteller og fly som får norsk ull på gulvet. Og vi synes kanskje det er komisk med engelske teppebelagte toaletter. Men du skal ikke le for høyt. Et teppe som tåler å bli urinert på hver bidige dag, må være av et solid materiale, sier Tony Barman.

Britene, ja. Også de jobber hardt for å få verdens øyne opp for ullas mange, gode kvaliteter. Etter at prins Charles fokuserte på britisk ull gjennom å stille som høy beskytter for den internasjonale begivenheten «Campaign for Wool», har profilerte britiske designere som Vivienne Westwood og Paul Smith frontet uka som skal øke kunnskapen og bruken av britisk ull. Mandag starter den norske ulluka, som er skodd over samme lest. Tiltaket er et samarbeid mellom Norwegian Fashion Institute, Nortura, NICE Fashion og Statens institutt for forbruksforskning (SIFO), i tillegg til spinnere, designere og produsenter. Norske toppdesignere støtter tiltaket. Når kulturministeren åpner seminaret «Noko frå Noreg» på Heimen onsdag, stiller designerne Nina Skarra, Siv Støldal og Anne Berit Anti sammen med Benedicte Sunde fra DogA og Karianne Pedersen fra Folkemuseet til paneldebatt. Og i forbindelse med arrangementet skal NFI lansere og informere om prosjektet «Norge i det 21. århundre - et motedesignkonsept om kulturarv, mote og identitet». Prosjektet er et bestillingsverk fra Grunnlovsjubileet og skal vises på Eidsvoll under feiringene der i mai 2014.

Av ullplaggene som blir produsert og markedsført som norske her til lands, er det bare ytterst få som er 100 prosent norske.

- Nesten ingenting i prosent. Det lille som kommer tilbake, produseres stort sett til strikkegarn som brukes for eksempel av Rauma og Dale. Ikke dermed sagt at alt strikkegarn i Norge er laget av norsk ull, sier SIFO-forsker Ingunn Grimstad Klepp.

Sammen med Tone Skårdal Tobiasson har hun skrevet boka «Ren ull» som lanseres neste uke. Her tar de for seg norsk tradisjon og lister blant annet opp alt garn som er laget av ren norsk ull og hvilke fabrikker og designere som bruker norsk ull i sine produkter. Mangelfull merking av tekstiler er et stort problem, mener Klepp.

- Det har vært mye rotete markedsføring på dette feltet. Bak strikkeboomen som har oppstått de senere år, har det vært veldig fokusert på bruk av importert garn, spesielt alpakka, og det synes vi er synd, siden vi har så mye flott, norsk garn. Alpakka passer til noe, men ikke til alt, og best blir det når man bruker råvarene der råvarene kommer til sin rett, sier Klepp.

Hun peker på at god merking er et nyttig sted å starte.

- Når det gjelder tekstiler, er det mange som har store hull i sine kunnskaper. Sier du for eksempel proteiner, vet de fleste hvilke matvarer det er snakk om, men ikke hvilke tekstiler som er proteinrike. Men interessen for kortreiste klær er voksende, og det haster å få orden på vår egen næringskjede. De andre europeiske ullprodusentene har allerede gode merkeordninger, men den norske opprinnelsesmerkingen er laget for mat og forbeholdt mat. Et paradoks siden det er samme sauen som produserer både kjøttet og ulla.

Ingen vil ha ull som klør, i hvert fall ikke nærmest kroppen. I dag produseres norske inne-plagg og ullundertøy nesten utelukkende av importert ull. Vår egen ull er uegnet fordi den er for grov.

Hva slags ull sauen gir, er et resultat av livsbetingelser, avl og rase. Elementer som farge, tykkelse, krusning og hvithet er knyttet opp til avl og rase. I Norge er det to hovedtyper sau som gjelder: den vanlige hvite sauen og de eldre rasene som kalles alt fra spelsau, ursau og oldtidssau til utegangersau.

- Det som kjennetegner de eldre rasene, er at de har en dobbel ull: en tynn, fin, myk, varm bunnull og et lag med lange, sterke og glansfulle dekkhår. Fordi vi ikke lenger skiller dekkhår og bunnull, er den moderne sauerasen mer tilpasset industriens krav til enkelhet. Så på dem er all ull like lang, sier Ingunn Grimstad Klepp.

- Når det gjelder livsbetingelser som vær, vind og mat, og mengden vegetabiler i landskapet, så påvirker også det ullkvaliteten. Naturligvis er det mer vegetabiler i Norge der det er mer busk og kratt enn for eksempel i land med åpen, flat gressmark. Den norske ulla blir robust fordi dyrene lever i et robust klima.

Norske vikinger vevde likevel stoffer av en type norsk ull som var langt mykere enn både merino og alpakka. Deres kunnskap om tekstiler var meget avansert og gjorde at de kunne veve seil som tok dem helt over til Amerika uten at seilene revnet på de strabasiøse turene. For å lage myk ull, benyttet de seg av bunnull fra norsk spelsau og en helt egen teknikk som for lengst er glemt. Men om du tar en kikk på Baldisholteppet som ble vevd mellom år 1040 og 1190 i sober gobelinteknikk, er brodergarnet av fineste ullkvalitet. Teppet henger i dag på Kunstindustrimuseet i Oslo og er like sterkt i fargene som om det skulle vært brodert i forrige uke. Men når folk vil ha myk ull og vikingene kunne kunsten å lage det - hvorfor kan vi ikke vi gjøre det samme i dag?

- Fordi det dreier seg om håndverk. Sortering av bunnull er avansert håndverk og ulønnsomt fordi det ikke kan utføres industrielt. Det gjøres fortsatt i dag i land som har helt andre arbeids- og lønnsvilkår enn oss og der barnearbeid er utbredt. Men tekstilindustri på dette nivået blir aldri lønnsomt i dag. Men vi kan la oss inspirere til nytenkning gjennom å studere hva vikingene gjorde, sier Klepp.

Så nå er Norwegian Fashion Institute i samarbeid med SIFO og Kulturhistorisk Museum og et utvidet nordisk nettverk blitt bevilget penger fra Kreanord til et forskningsprosjekt som de har kalt «Vikinggull». Målet med prosjektet er en nordisk forretningsmodell som utnytter de enkelte lands fortrinn og felles nordiske kulturarv til å utvikle nye produkter gjennom produksjonsmetoder og design basert på ny kunnskap om vikingenes tekstiler.

- I tillegg til å inspirere tenker vi at det rent teknisk kan bli utgangspunkt for oppskalering og industriell utvikling, en kobling mellom arven og ny kunnskap om hvordan dette kan gjøres i dag - ikke for knapper og glansbilder, men ordentlige penger, sier Ingunn Grimstad Klepp.

- Men om man ser bort fra ullgensere og alle gode hensikter, hvor stort er egentlig ull i det internasjonale motebildet?

- Det er økende, ikke minst fordi designere er blitt bevisste på hvilket fantastisk miljøvennlig produkt det er, sier Gisle Mardal Mariani.

- Ull har alltid vært populært. Ta Armani-dressene, skredderiene i Savile Row i London. Skottenes kilt, militæruniformer. Losjakker. Alt sammen ull på sitt ypperste.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen