Bilde 1 av 3
Reportasje

Det er tiende gang jeg dekker et vinter-OL. Ikke en gang snøen er som før.

Dette tilbakeblikket på ti OL er ikke oppramsing av norske medaljer, men en samling kuriositeter, observert av langt bak i kulissene.

Vinter-OL. Det er den historisk sett viktigste idrettsbegivenheten for nordmenn som er interessert i sport. Ti OL har vært en revolusjon i teknologi, i vårt syn på toppidrett, i vår levemåte. Men de fem ringene henger der og skjelver ennå. OL-stadionet i Sarajevo endte som krigskirkegård. Spenningsnivået mellom Sør- og Nord-Korea har vært høyt. Akkurat nå er det olympisk frikvarter. Dette tilbakeblikket på ti OL er ikke oppramsing av norske medaljer, men en samling kuriositeter, observert langt bak i kulissene.

Anne Jahren, Brit Pettersen (foran), Berit Aunli og Inger Helene Nybråten ble tidenes første kvinnelige stafettvinnere i 1984. Foto: Erik Thorberg/NTB scanpix

Anne Jahren, Brit Pettersen (foran), Berit Aunli og Inger Helene Nybråten ble tidenes første kvinnelige stafettvinnere i 1984. Foto: Erik Thorberg/NTB scanpix

1984 – SARAJEVO

Tårene triller hos de tre jentene som sitter ved siden av meg i Zetra ishall. Aner de hva som skal komme? Det er avslutningsseremoni, de jugoslaviske frivillige danser seg gjennom kvelden og natta. Lykkelig uvitende om hva som skulle ramme denne byen.

Vinterlekene skulle etablere Sarajevo som et nytt vintersportsenter i Europa. At byen hadde et berømt krigsminne, utløseren til første verdenskrig, tilhørte en annen tid, en annen virkelighet.

Jentene lo og gråt fordi den to ukers vinterfesten var over. Første vinter-OL i et østblokkland. De var stolte over det de hadde vært med på å skape.

Kulturkollisjonen

En uke tidligere:

Holiday Inn i Sarajevo, senere kjent punkt for sin rolle under krigen, nå som vannhull og avslapning for norske OL-utøvere. Bjørn «Botta» Skaare satt der, Jim Marthinsen og mange andre av hockeygutta. «Botta», Norges gudbenådede spiller, med fersk avtale med NHL-klubben Detroit Red Wings, var Norges store hockeystjerne.

Hockeykulturen levde i kjelleren på Holiday Inn. Det var feiring og det var fyll. Det ble slåsskamp da Geir Myhre og Jim Marthinsen havnet i klinsj. For som vanlig: Ingen norske hockeyseire i dette OL heller. Jeg satt der sammen med Inger Helene Nybråten fra Valdres. Tidenes første OL-mester i stafett sammen med Anne Jahren, Brit Pettersen og Berit Aunli. De hadde noe å feire. Kulturkollisjonen var total. Dansen gikk i utakt. Men de var på samme lag alle sammen.

Med Haugestad til OL

I Sarajevo ble også Lillehammers første OL-søknad presentert. Det ble fløyet inn norsk laks og akevitt i betydelige mengder, Treholt-advokat Arne Haugestad var med som ivrig talsmann og han hadde fått så mye Løitens da jeg startet intervjuet med ham, at det tidlig måtte avbrytes. Vi fullførte dagen etter. Og han vant til slutt. For avgjørelsen om at Lillehammer fikk OL i 1994 ble kunngjort bare drøyt to timers reisevei fra det OL jeg nå er i. I Seoul fire år senere. Uten Arne Haugestad ringside. Det får vi komme tilbake til.

I sort og hvitt

Jeg var i Sarajevo for Arbeiderbladet sammen med Morten P (nå Dagbladet) og sending av artikler forgikk via telex-operatører. De var jugoslaviske. Vi skrev på plastikk reise-skrivemaskiner og leverte til damen bak skranken. Manuset havnet nederst i en meterhøy bunke. Deadline? Ikke noe problem!

Fotograf Terje Pedersen, som i likhet med meg er på sitt tiende vinter-OL her og nå, tok og sendte bilder. Å sende ett sorthvittbilde krevde først framkalling på mobilt mørkerom på badet, deretter montering på en valse som ble koblet til en fasttelefon, så tok det i beste fall seks minutter å overføre. Vi var her for A-pressen, der blant annet avisen Nordlys ønsket seg nytt bilde av Jan Lindvall, helst hver dag. Det kom. For Pedersen tok bildene om dagen. Og sendte dem om natta.

Gull: 3 Sølv: 2Bronse: 4

1988 – CALGARY

I ettertid kjent som tidenes eneste «null gull» for Norge. Handling skjedde umiddelbart. Jeg satt selv i det knøttlille rommet sammen med blant andre Dag Kaas og Bjørge Stensbøl der de første tanker om dagens Olympiatoppen ble lansert. Alle vet hva som skjedde siden.

Geir Karlstad skulle vinne 10.000 meteren. I A-pressens OL-team hadde vi en nøtt. Geir Karlstad boikottet Romerikes Blad (Akershus Arbeiderblad den gang) fordi de hadde skrevet noe om dopinghistorien rundt Stein Krosby (du husker kanskje Grotmol-monologen i Sportsrevyen), som delvis involverte Geir Karlstad. Men avisens utsendte fotograf het Kay Stenshjemmet, tidligere skøyteløpende OL-sølvvinner fire år før. En kar Geir Karlstad var avhengig av i egenskap av å være landets beste skøytesliper. Karlstad boikottet Stenshjemmets arbeidsgiver, men var avhengig av skøytesliperen. Og meg snakket han med siden jeg jobbet i A-pressen. Stenshjemmet viste balansekunst på skøyteeggen. Det ble både bilder og tekst. Også da Geir Karlstad avsluttet OL med å falle på 10.000 meteren.

Den perfekte OL-by

Calgary var den perfekte OL-by. Isidrettene i tørre og kalde Calgary, skiidrettene i Canmore i Banff nasjonalpark. I Banff bodde store deler av norsk presse omgitt av Canadas vakreste natur. Leif Husebye, sporsredaktør i Aftenposten, var så fascinert av dyrelivet at han inviterte rådyrene med inn på rommet. Han syntes de fortjente mat og varme.

På skistadion handlet det selvsagt om Oddvar Brå. Igjen. Mannen som aldri hadde vunnet OL-gull, men alt annet, fikk sin siste sjanse. Han hadde prøvd i ’72, ’76, ’80 og ’84. Ingen var større enn Oddvar Brå. La du merke til at New York Times hadde en stor artikkel om ham denne uka? Om staven som brakk. Dette var seks år etter stavbrekket. Det var siste forsøk. Det ble 4. plass. Selvfølgelig. Hvor hadde han havnet med dagens astma-regime?

En av mange kuriositeter i skråningen på skistadion: Egil «Drillo» Olsen. To år før han ble landslagssjef og senere nasjonalhelt. Hvorfor i all verden sto han der? Han var ansatt på Norges Idrettshøgskole og han var utsendt av Norges Olympiske Komité med oppdrag om å lage en evaluering av norsk toppidrett. Olsen er interessert i to idretter, de to med offside: Fotball og ishockey. Ble det noen rapport? Men det ble null gull. Det var jo noe å evaluere.

Gull: 0 Sølv: 3 Bronse: 2

1992 – ALBERTVILLE

Det er fire år siden Lillehammer fikk tildelt OL. Det skjedde i Seoul høsten 1988, på IOC-kongressen rett før sommerlekene der. Avgjørelsen skulle kunngjøres i hagen på IOC-hotellet en vakker formiddag. Vi var innom for å registrere avslaget. Ingen regnet med Lillehammer-seier. «The decision is Lillyhammer», sa Juan Antonio Samaranch og norske journalister fikk nok å gjøre. I tumultene fikk A-pressens team låne rommet til Lillehammer-ordfører Audun Tron for å sende stoff og bilder fra. Avisen Dagningen på Lillehammer hadde planlagt ekstrautgave og måtte ha stoff og bilder. Avisen skulle trykkes i Oppland Arbeiderblad på Gjøvik, også potensiell OL-by, men de var så sikre på tap at de ikke hadde planlagt noen ekstra utgave. Men da avgjørelsen kom og Dagningen var ferdig trykket, byttet de bare logo og trykket sitt eget. Beskyldningene fra Lillehammer etterpå var at A-pressens team hadde tømt barskapet på rommet i Seoul. Bevisførselen ble aldri fullført. Vi avviste det blankt. Det var ikke nødvendig. Kulturminister Hallvard Bakke og den norske delegasjonen åpnet kranene andre steder. Ikke for oss, men for alle som ønsket. Det ble aldri innsyn i disse regningene.

OL-sjefen, mannen bak Lillehammers vellykkede OL-tokt het Petter Rønningen. Hvor var han? Borte. Han hadde reist hjem dagen før avstemningen. For da var det ikke mer å gjøre. Han måtte rekke rypejakta i Gudbrandsdalen. Respekt!

Det var en lang opptakt til hendelsene i Frankrike i 1992. Lillehammer-effekten kom to år for tidlig. Norske medaljer raste inn. Kjetil Andre Aamodt vant super-G og den firedobbelte seieren på tremila med Vegard Ulvang øverst ble stående som det norske stempelet. Johann Olav Koss markerte seg på det siste skøyteløpet i OL som gikk utendørs.

Gull: 9 Sølv: 6 Bronse: 5

forbudt: Vladimir Smirnov vant den avsluttende femmila på Lillehammer. Smirnoff-reklamen ble for sterk for arrangøren. FOTO: VIDAR RUUD/NTB SCANPIX

Vladimir Smirnov vant den avsluttende femmila på Lillehammer. Smirnoff-reklamen ble for sterk for arrangøren. Foto: Vidar Ruud/NTB scanpix

1994 – LILLEHAMMER

Det er midnatt. Det har vært skøyteløp i Vikingskipet og Johann Olav Koss har gledet nasjonen igjen. Ute er det minus 21 og jeg er på vei tilbake til Lillehammer. Rett ved E6 er det måkt opp en gedigen parkeringsplass. Det står ingen biler der, men det lyser svakt fra en fjøslykt ute på jordet. En av de mange tusen frivillige, de som gjør et OL mulig, går rundt med en fjøslykt i det stummende mørket. Parkeringsvakten har ingen biler å passe på.

Lillehammer-OL var kanskje Norges mest enkeltstående vellykkede kollektive reiseoperasjon. Folk skulle ta tog og buss. Folk tok tog og buss. Det var tomt for biler på E6 mellom Lillehammer og Hamar. Men den frivillige gjorde jobben sin i sprengkulda. Jeg ble minnet på ham av de frivillige som nå står ute i isende vind i Pyeongchang 24 år etterpå. Av mye annet rart hadde jeg ansvaret for å fordele presseakkrediteringene til OL, som sekretær i Norske Sportsjournalisters Forbund. Interessen var massiv. Tre dager igjen: Telefon fra Trygve Hegnar, Kapital. – Hvilke dører må jeg slå inn for å få presseakkredtering? Jeg husker ikke utfallet. Dagen før åpningssseremonien: Faks fra anarkistiske i Gateavisa. To plasser? Sorry. Avslag.

Nei takk til data

I hovedpressesenteret på Storhove hadde amerikanske NBC med seg en datamaskin som sto sentralt i rommet. Her kunne interesserte prøve ut noe som het internett. Man kunne til og med hente opp startlister og resultatlister der. Mager interesse. Vi hadde ikke kommet hit for å drive med data.

Vi var kommet for å dekke Tonya Harding, norsk gullskred og IOC-krisen. Dramaet i kulissene da IOC-president Juan Antonio Samaranch følte seg fornærmet og truet med å avlyse hele OL, ble holdt godt skjult. Kong Harald kom på banen. OL ble åpnet med lett snødryss over hoppbakken. OL ble avsluttet samme sted med de bevingede ord: «Best winter games ever». Industrimannen Gerhard Heiberg, OL-sjefen som ble spurt om å «ta over LO» da statsminister Jan P. Syse ringte for å be ham ta OL-jobben, ble hentet inn i IOC. En av mange byer han har hjulpet fram siden er Pyeongchang. Da jeg var på en presentasjon om dem i 2008, da de søkte for første andre gang, sa verten: Heiberg kunne blitt ordfører i Pyeongchang om han ville.

Talentet Ole Einar Bjørndalen fikk sin OL-debut på Lillehammer. Det gikk dårlig. Foto: NTB scanpix

Talentet Ole Einar Bjørndalen fikk sin OL-debut på Lillehammer. Det gikk dårlig. Foto: NTB scanpix

Nei til alko-reklame

Lillehammer var OL-debuten til Ole Einar Bjørndalen. Det var null medieinteresse rundt skiskyting. Eneste mediestøy var at Bjørndalen ble tatt ut på bekostning av helten Eirik Kvalfoss. Et meningsløst uttak med nærmest kampanje i Sportsrevyen, signert Kjell Kristian Rike.

På lekenes nest siste dag trakk jeg ut i skogen for den klassiske overnatting i friluft foran femmila. Det var 25 minus. Vår tegnekollega Knut Høihjelle (nå Namdalsavisa) hadde med seg en hjemmesnekret gedigen plakat til ære for Vladimir Smirnov som ble satt opp ved sporet. Tegningen var koblet til et velkjent fludium. TV-kameraene fanget det opp og den ble beordret fjernet. Politiet tok seg ut i løssnøen. Smirnov fikk overrakt tegningen ved en høytidelig anledning senere. Han vant jo femmila.

Gull: 10 Sølv: 11 Bronse 5

1998 – NAGAN0

OL måtte fornyes, ungdommen skulle erobres og snowboard skulle inn som ny gren. Terje Haakonsen var det store navnet i denne sporten, men han syntes OL var noe tøv. Han ville ikke være med. Men Daniel Franck stilte opp. Disse utøverne ville skille seg ut. Og gjorde det. Det skulle være pressekonferanse med den unge og vågale Daniel Franck i en landsby to timers kjøring fra Nagano. Fotograf Trond Tandberg og jeg brukte i hvert fall tre timer på å finne fram. Vel framme sto en fortvilet norsk presseattasje. Presserommet var rigget til, men Franck nektet å komme. Han satt på rommet sitt. Snowboard var en idrett i trassalderen. Men Franck tok sølv. Og 20 år etter OL-debuten for denne grenen har Norge ennå ikke vunnet gull i den avanserte formen for skileik.

Det gjorde derimot Thomas Alsgaard og Bjørn Dæhlie. På skistadion var det fire årstider i løpet av samme rennet. Da regnværet pisket før start kom meldingen fra NTBs sportsredaktør Jan Erik Sveum til en av sine utsendte fotografer: - Hadde du tatt tre år til på skolen du også, kunne du sittet her inne sammen med oss.

Ole Einar Bjørndalen tok sitt første av åtte OL-gull. Etter målgang skled han rett bort til den svært tilstedeværende sponsorprofilen Jacob Lund og omfavnet ham. Lund inviterte alle som sto oppreist til seiersfest. I dag er Lund en av de mest kritiske røstene til hele OL-systemet.

Gull: 10 Sølv: 10 Bronse: 5

2002 – SALT LAKE CITY

De fikk lekene ved korrupsjon. I mormonernes hovedstad ble vi møtt av vennlige, slipskledde høye menn med altfor store sko. Men skulle vi ha et glass Budweiser på restaurant måtte vi melde oss inn i en klubb (!) for å få servering. Det ble gjort. OL-sjefen het Mitt Romney, senere presidentkandidat i USA. Så jeg kan påberope meg å ha intervjuet en amerikansk presidentkandidat. Hva han var mest opptatt av: Norsk curling! Så samtalen med Romney i ishallen i Kearns i Salt Lake City handlet om kosteteknikker. Intet mindre.

Park City var åsted for de alpine grenene. Der holdt Stein Eriksen til. Man kunne jo ikke være på dette stedet uten å møte OL-helten fra Oslo og Norefjell i 1952, også kjent som broren til opphavet til Marius-genseren! Stein Eriksen Lodge i Park City gjenspeilet ikke enkelt norsk hytteliv fra 50-tallet. Da jeg ringte ham for å spørre hvor jeg skulle parkere før jeg kom meg opp til hytta, var svaret: Kjør til døra, så kommer det en tjener og takes care of your car. Det stemte.

Ole Einar Bjørndalens OL. Og Lasse Kjus. Jeg lovte ikke å offentliggjøre haikeren som sto i veikanten en tidlig morgen og ba pent om å få sitte på tilbake til bostedet. OL var over for Kjus. Sølv i utfor. Det var lov å skeie ut. Han kom seg fort.

Natt til søndag, siste OL-dag. De fleste av oss har pakket og er klare til å dra. Klokka 01 kommer en kort nyhetsmelding. Johann Mühlegg tatt i doping. Ingen søvn. Det startet med korrupsjon og sluttet med den største dopingskandalen i langrenn. Nå bor Mühlegg i Brasil og har startet et helt nytt liv. Det er en helt annen historie.

OL ga norsk gullrekord. Og hvem vant curlingen, Mitt Romney? Norge selvsagt. Med elektrikeren Pål Trulsen som fargerik skip.

Gull: 13 Sølv: 5 Bronse: 7

2006 – TORINO

OL gikk i en by som var helt likegyldige til vintersport. Her var OL bare en forstyrrelse i påvente av Juventus' neste hjemmekamp. Lars Bystøl tok Norges første gull i hoppbakken og han skjønte like lite som alle oss andre.

Men det var jo i opptakten til Torino det siste tiårets saga begynte. Historien om for og i mot Petter Northug. Folket var for, Norges Olympiske Komite i mot. Det ble ingen OL-deltakelse på Petter. Han var for ung. Det norske stafettlaget måtte se fire lag foran seg. Hjemme satt Petter Northug og vibrerte.

Men Kjetil Andre Aamodt leverte og vant super-G igjen i sitt siste OL. Tre år tidligere var alle hans VM- og OL-medaljer stjålet fra hans far Finns hus. Året etter Torino kom de til rette og Aamodt donerte hele samlingen til OL-museet på Lillehammer. De var sikrere der.

Gull: 2 Sølv: 8 Bronse: 9

2010 – VANCOUVER

Stumme Petter. Han ville ikke si et ord etter åpningsdistansen. Ikke da heller. Frekke Petter. Meldingene satt løst etter sprintgullet sammen med «Pølsa» Pettersen. Fantastiske Petter. Han spurtet ned Axel Teichmann i regnværet på OLs siste dag og fikk femmilsgullet på avslutningsseremonien. Hvem skulle tro der og da at det ble hans eneste og siste individuelle OL-gull? For det ble det vel?

Gull: 9 Sølv: 8 Bronse: 6

2014 – SOTSJI

Valerij Mutko var sportsminister i Russland. Da er man også tett på den relativt sportsinteresserte president Vladimir Putin. Høsten før Sotsji-OL er jeg på såkalt workshop i regionen og vi blir innkvartert som nærmeste nabo til Putins ferieresidens i Sotsji. Der har ingen adgang. Den senere skandaliserte Mutko hilser på alle deltagere. Når han kommer til meg og kobles til Norge er assosiasjonen hans umiddelbart skiskyting. Ikke bare den store helten i Russland, Ole Einar Bjørndalen, men hans ene spørsmål til meg var om det var vanlig at norske skiskyttere blottet seg. For Emil Hegle Svendsen og noen andre løpere hadde gjort et stunt under et verdenscupløp som Mutko fant høyst fornøyelig. Regisserte denne mannen tidenes statlige dopingsvindel? Er det mulig å få møte ham igjen og snakke om noe annet enn skiskyttere med rumpa bar?

Gull: 11 Sølv: 5 Bronse: 10

2018 – PYEONGCHANG

Det uler i veggene. Jeg regner med at Bob Dylan spiller på avslutningsseremonien og tar en låt fra 60-tallet.

Mer fra: Reportasje