Bilde 1 av 12
Reportasje

De uønskede på kanten av Europa: Slik er livet på Lesbos

5.000 skjebner stuet sammen bak et piggtrådgjerde. Mennesker vi ikke vil vedkjenne oss. Vi har møtt noen av dem.

Av Kjeld Hybel

De siste tre årene har hundretusener av flyktninger gått i land på den greske øya Lesbos. De stues sammen i flyktningleieren Moria, på ubestemt tid og under umenneskelige forhold.

Han vil selvsagt gjerne vise oss hvor han bor, den unge fyren i cap og hettegenser. Han heter Romeo. Vi følger etter ham inn i det store hvite teltet. Et enormt telt. To lastebiler med tilhengere kunne enkelt ha stått ved siden av hverandre her inne.

Vi går i halvmørke ned en gang mellom rekker av køyesenger. Hver seng er gjemt bak vegger av grå tepper. De er omtrent hundre små huler. Romeo bøyer seg ned ved en underkøye, holder til side et teppe og peker inn i det som nå har vært hjemmet hans i ett år. En sovepose, litt klær.

Hva skal man si? At han har innrettet seg hyggelig? Jeg finner ikke på noe.

– Mange netter ligger jeg bare våken, sier Romeo.

Iskald januar

Det er for mye bråk. Det er også for kaldt. Et varmeapparat stikker riktignok den tykke snabelen sin inn under teltduken, men for tre dager siden gikk generatoren som driver apparatet tom for brennstoff. Så hvem ringer man til?

En iskald januarvind blåser inn fra Egeerhavet. Utenfor har sola gått ned. Du skal ikke gå mange meter opp bakken for å ha utsikt over det smale stredet som skiller Lesbos fra Tyrkia.

En gruppe menn står rundt en brennende oljetønne utenfor teltet. De river opp pappkasser og kaster dem inn i flammene. Nå og da kaster de også plastikk inn i flammene, men synes ikke å bry seg om den giftig røyken som fyller lungene. De har vel mer påtrengende problemer å bry seg med.

For eksempel maten.

Noen av mennene forlater oljetønnen og går bak teltet, til stedet der det deles ut mat. Det er satt opp rekkverk for å holde orden i køen. Mennene dytter til hverandre. Skjeller ut hverandre. Et par av dem roper:

– Ali Baba! Ali Baba!

Tjuvradd! Tjuvradd!

For å få en ekstra porsjon tar flere av mennene mer enn én tur i køen. På sett og vis stjeler de mat fra en annen.

– Se bare her. Jeg skulle hatt seks av disse for å bli mett, sier en av mennene når han kommer tilbake til bålet.

Han tar lokket av en liten plastboks og viser meg en bedrøvelig, uappetittlig luktende porsjon kokt ris med kikerter. Jeg må gi ham rett i at det ikke er kveldsmat for en voksen mann. En annen mann kaster bare et enkelt blikk ned i sin plastboks, før han kaster den inn i en søppelkonteiner som står bak oss. Det er bedre å sulte.

I likhet med flere av de andre mennene i det store teltet, har Romeo flyktet fra president Joseph Kabilas voldsregime i Den demokratiske republikken Kongo. Bortsett fra en syrer og to srilankere er alle beboerne i teltet fra Afrika.

Ingen av dem snakker mer enn noen få ord på engelsk. Det er i det hele tatt ingen som sier noe særlig. Det er merkelig at så mange menn samlet på et sted kan være så stille, tenker jeg. Til gjengjeld forteller de sammenbitte ansiktene deres hele historien. Om det de har lagt bak seg. Historien om det de drømte om å finne i Europa.

Og nå er de altså her. Enslige, svarte menn rundt en brennende oljetønne i den fjerneste utkanten av Moria-leiren på Lesbos. Det er umulig å se for seg mennesker som er mindre velkomne i Europa. De ser ut som om denne kjensgjerningen så smått har begynt å gå opp for dem.

Romeo begynner å synge. En høy mann på motsatt side av bålet slutter seg til sangen, mens en tredje mann tar en flaske ouzo opp av lomma. Han har allerede drukket en god del.

– Hvis jeg drikker dette kan jeg glemme alt. Når jeg våkner i morgen biter kulda atter i meg, men da har jeg i det minste fått en natt fred, snøvler mannen.

Det vi helst ikke skal se

Teltet er faktisk ikke en del av Moria-leiren. Detstår sammen med en del mindre telt i olivenlunden på sørsiden av leiren. Det bor opp mot tusen mennesker blant de halvveis nedhogde oliventrærne, som står der som amputerte silhuetter mellom de forblåste teltene.

Alt som kan brenne og gi varme, blir brent.

Selve Moria-leiren skjuler seg bak murer og høye piggtrådgjerder, og det er ingen adgang for journalister og fotografer. Europas borgere skal helst ikke vite noe om forholdene i dette stykket europeisk virkelighet. Noen kunne risikere å få en dårlig smak i munnen.

«Welcome to Prison Moria», har noen skrevet på en mur. Senere er ‘Moria’ blitt streket over.

Inne bak piggtråden lever nå godt og vel 5000 flyktninger, som venter på tillatelse til å reise videre til Aten. Eller på å bli sendt tilbake til Tyrkia, der alle er kommet fra i gummibåter.

Vi går langs gjerdet på baksiden av leiren, som skråner kraftig ned mot et vannløp fylt av søppel. Vi vurderer mulighetene for å slippe inn.

Overalt ligger det avføring og plastflasker fylt med urin. De færreste kan få seg til å bruke toalettene inne i leiren, så folk går ut i buskene eller tisser i en flaske, som de deretter kaster over gjerdet. Det gjelder å trå forsiktig. Det stinker urin, søppel og oppkast.

På den andre siden av gjerdet står det konteinere i lange rekker. Isobox, står det på dem. De er stablet i to etasjer. I et mellomrom mellom konteinerne trener to gutter og en mann i trettiårene med hjemmelagde vekter, som består av jernstenger med en betongkloss på hver side. De har også noen grovt hjemmesnekra pressbenker.

Det er en ghaneser som har innrettet dette treningsstudioet utendørs. En muskuløs mann, som står litt i bakgrunnen og betrakter det hele. Jeg finner senere ut at han var livvakt for den tidligere presidenten i Ghana, og var tvunget til å forlate landet, fordi den nye presidenten ikke brydde seg om sin gamle stab. Han tar to euro måneden per snute for å bruke treningsstudioet.

– Kom igjen. Kom igjen. Kom IGJEN, sier den eldste av vektløfterne, Abdul Hamid, som trener guttene. De er alle tre fra Afghanistan. Abdul Hamid har vært en måned i Moria, sier han. Han måtte flykte fra Kabul med sin kone og de to små guttene deres, fordi han i fire år hadde jobbet som sikkerhetsvakt i et internasjonalt firma. Nå vil han gjerne til Tyskland, der de to brødrene hans allerede befinner seg.

– Sønnene mine er like sterke som meg, sier han og ruller opp ermene på T-skjorta. Helt opp.

Lenger nede i skråningen får vi øye på et stort hull i gjerdet.

12 skudd i hodet og et par i armen

Vi kryper ikke gjennom hullet. Ikke ennå.

Jeg har en avtale med en dansk psykolog med iransk bakgrunn, som selv var flyktning de første seksten år av livet. Nå er hun 38.

Navnet hennes er Mozhdeh Ghasemiyani, og det er første gang hun besøker en flyktningleir siden hun selv kom i sikkerhet i Danmark.

Det er hard kost for henne å gå rundt her, sier hun, mens vi går opp gjennom leiren i olivenlunden og snakker om hva det gjør med folk å være flyktning. Dagen før møtte hun to jenter og en liten gutt.

– En av jentene hadde øyebetennelse. Hun hadde ikke på seg strømper og frøs veldig. Blikket hennes var fullstendig annerledes enn de andre barnas. Hun var svært tung i blikket. Og veldig uttrykksløs. De fleste barn som løper rundt her smiler og ler og griper tak i deg, men hun var annerledes. Og hun traff meg rett i hjertet, hun minnet meg om meg selv, fordi jeg var annerledes enn mine søsken ...

– Etter at jeg så moren min bli skutt.

Det var på grensen mellom Iran og Irak. Mozhdeh var fem år, og familien hennes hadde vært på flukt siden hun ble født, fordi faren deltok i kurdernes kamp mot det iranske prestestyret. Noen soldater lette etter faren, slik husker hun det. Han var ikke der da de kom. Men moren var der.

Soldatene skjøt moren tolv ganger i hodet og et par ganger i armen. Lillebroren hennes ble også truffet.

Begge overlevde. Og for morens vedkommende var det ikke mindre enn et mirakel. Noen irakiske naboer kjørte henne på sykehuset og lot som om hun var iraker. Ingen lege ville hjelpe en flyktning fra Iran.

– Jeg tror jeg var i sjokk da det skjedde, sier Mozhdeh Ghasemiyani.

– Og i flere år gikk jeg rundt og var redd for alt mulig. Jeg var redd for menn. Jeg var redd for voksne. Jeg var redd for at ting plutselig skulle eksplodere. Hvis noen ropte ...

– Du taklet ikke plutselige lyder?

– Helt riktig. Hvis noen ropte besvimte jeg, eller hvis jeg hørte et høyt brak. Systemet mitt var helt nede ...

Vi søker ly bak et oliventre.

Mozhdeh Ghasemiyani arbeider med traumatiserte flyktningbarn hjemme i Danmark. Hun bruker livet sitt på å hjelpe barn som er slik hun var selv. Hun snakker om hvordan barn kan tilpasse seg de mest vanvittige forhold. I det minste på overflaten.

– Man kunne overhodet ikke se på meg hvor redd jeg var. Det er akkurat som med de barna som løper rundt her og ser glade ut, peker hun.

– Når jeg snakker med dem og foreldrene deres, forteller de hvordan de har det, når det blir mørkt. De fleste tisser i buksene. Får ikke sove om natten. De roper og skriker og har mareritt.

En mann må være sterk

Vi må heller se å komme oss inn bak piggtrådgjerdet. På vei ned skrenten langs gjerdet ser vi en mann stå inne i leiren og vaske seg bak en konteiner. Bare kom inn og ta en prat, sier han.

Inn gjennom hullet. Tilbake opp skrenten, men nå inne i den virkelige Moria-leiren. Med konteinere overalt. Og telt. Og flere inngjerda områder, der folk registreres og innkalles til møter om hvor sakene deres står. Ingen steder er det spart på piggtråd. Leiren er inndelt i soner for forskjellige nasjonaliteter. Vi går med senka hoder opp en betongvei fylt med afrikanere.

Mannen som bader heter Lasisi Yiedie. Han er fra Ghana og ser eldre ut enn de 19 årene han sier han er. Han forsvinner inn i konteineren sin, men kommer raskt tilbake med klær på.

– For å si det som det er, så er det ganske vanskelig å leve her i leiren, sier han med noe jeg bare på få minutter innenfor gjerdet kan konstatere er en hysterisk underdrivelse.

Lasisi Yiedie forteller stille og rolig om flukten sin. Han vil ikke gå i detaljer om hvorfor det var nødvendig å forlate Ghana. Han kom i konflikt med noen menn, nøyer han seg med å si. Kjøpte en flybillett til Tyrkia, der han fikk jobb på en byggeplass. Men sjefen ga ham ikke den lønna de hadde avtalt. Han fikk nesten ingenting.

På et tidspunkt ble han overfalt på gata av tyver. Han peker på det dårlige kneet sitt.

– Jeg var nødt til å forsvare meg ... Det ville ikke ha vært trygt å bli værende i Tyrkia. Jeg kunne lett ha blitt drept.

Etter et halvt år søkte han mot kysten for å finne en båt til Lesbos. Første forsøk mislyktes. Politiet fanget ham og kastet ham en måned i fengsel. Den andre gangen gikk det bedre.

– Men det var altfor mange mennesker i gummibåten, den lå svært lavt i vannet. Det blåste en del, og det kom hele tida vann inn i båten. Flere ganger gikk motoren i stå ...

– Hvordan hadde du det i båten?

– Jeg var virkelig redd, innrømmer Lasisi Yiedie.

– Men du vet, som mann er du nødt til å være sterk.

Lyden av en flyktningleir

Vi blir ikke lenge innenfor gjerdet. Ikke i første omgang. Vi er litt nervøse for å bli oppdaget.

Ingen steder har jeg fått øye på skilt og bannere for de frivillige NGO-ene og nødhjelpsorganisasjonene som normalt ville ha operert på et slikt sted. De fleste trakk seg ut i protest mot EUs avtale med Tyrkia i 2016, som skulle hindre flyktninger og migranter fra å seile ut fra den tyrkiske kysten.

På tross av avtalen lykkes det fortsatt noen tusen flyktninger hver måned å seile til Lesbos og andre greske øyer som ligger tettest på Tyrkia. Et noenlunde tilsvarende antall sendes videre til Aten eller tilbake til Tyrkia, hvilket betyr at det mer eller mindre konstant befinner seg omkring 7.000 flyktninger på Lesbos. Mange av dem har vært her i opp til to år.

I leiren ser jeg bare noen unge frivillige fra Euro Relief, en gresk-amerikansk organisasjon med kristne røtter, som nå mer eller mindre tar seg av det praktiske i leiren, som ellers drives av det greske migrasjonsdepartementet.

For halvannet år siden klaget muslimske flyktninger over at folk fra Euro Relief forsøkte å omvende dem til den kristne tro. Muslimer skulle skrive under på en erklæring som ifølge The Guardian inneholdt følgende formulering:

«Jeg vet at jeg er en synder ... Jeg ber Jesus om å tilgi mine synder og gi meg evig liv. Mitt ønske er å elske og adlyde hans ord».

Men ikke alle de store organisasjonene har forlatt Lesbos.

Rett utenfor Moria-leiren har Leger uten Grenser opprettet en mobil barneklinikk. Akkurat nå holder de på med å innrede et ekstra telt for behandling av barn med psykiske problemer.

– Det er dét det er aller størst behov for, sier Sophie Sabatier, klinikkens prosjektleder.

– Det å sitte fast i en slik leir skaper en masse angst. Når du ikke vet hva som skal skje ...

Sophie Sabatier beskriver utfordringene i Moria-leiren i presise vendinger. En leir som ble bygd til 2.000 mennesker og for tida rommer minst 5.000. En overfylt leir uten tilstrekkelig adgang til rent vann og uten ordentlige toaletter og baderom, som ellers kunne vært ordnet i en håndvending, fastslår Sophie Sabatier.

Ja, hvis det ikke var for at det strider mot EUs politikk å gjøre livet i unionens leirer for komfortabelt, legger jeg til for meg selv. Da kommer jo bare enda flere mennesker veltende fra Afrika, Midtøsten og Sørøst-Asia.

– Løsningene er enkle. Likevel er det ikke noe vi kan gjøre, sier Sophie Sabatier.

– Alt holder på å kollapse.

Her i klinikken velter det inn med barn som kanskje først kommer med en forkjølelse, men gjerne kommer tilbake med en alvorlig sykdom. Diaré. Hudsykdommer. Massevis av lus. Astma. Lungebetennelse.

Lyden av en flyktningleir som Moria er lyden av barn som hoster.

Mennene i Isoboxen

Vi beveger oss dypere og dypere inn i Moria-leiren. Ned en hullete betongvei fylt med syrere. Opp en annen vei, der det er mange palestinere. Frivillige i oransje vester sender oss granskende blikk. Pass på dem, sier noen til oss. De kan finne på å varsle politiet.

Vi går inn i et mørkt smug mellom stabler av konteinere. Stanser ved en gruppe menn.

De er ghanesere, 18 mann som bor inne i denne Isoboxen, som ikke har køyesenger til mer enn åtte. De er med andre ord stuet sammen der inne. To i hver køye og resten på gulvet. De inviterer oss inn. Mot oss kommer den klamme lukta av altfor mange uvaskede menn i et altfor lite rom.

Det heter en Isobox fordi den er isolert og kan holde ute kulden. Eller rettere sagt: Den burde være isolert. Et eller annet sted i produksjonen må det ha blitt spart på materialene, for det er umulig å holde varmen i disse konteinerne, forklarer mennene.

– Det er virkelig kaldt her på natta, sier en tettbygd mann ved navn Emmanuel, som ikke vil ha etternavnet sitt i avisen.

– Og strømmen forsvinner hele tida.

Ja ha, og maten? ... Dårlig, dårlig, dårlig, sier de i munnen på hverandre. En viser meg den frokosten han nettopp har hentet: En appelsin, en flat croissant og en flaske vann. Alle vi snakker med klager over maten. Det er gift, sier de, ikke mat. En eldre palestiner trekker meg på et tidspunkt til side og viser meg datomerkingen på noe ost i plastikk. En uke over siste bruksdato.

Han serverte ikke den osten til barna sine.

Akkurat som alle andre i leiren kan ikke Emmanuel få svar på om eller når han kan få lov til å reise videre til Aten. De sier at han ville hatt bedre sjanser om han lå på sykehuset.

– Det er sykt, du må være syk for å komme videre. De spør meg også om jeg har familie i Ghana, og så sier jeg nei, selv om jeg har kone og tre barn der hjemme. Jeg later som om jeg ikke har noe familie, for det gjør det vanskeligere for meg å få de nødvendige papirene.

Mennesker, ikke dyr

Idet vi går ut av konteineren hører vi noen romstere på baksiden. Det er en av de 18 beboerne som er i ferd med å feie sammen et berg av vannflasker. Fylt med urin.

– Det er kongoleserne som tisser i flaskene og kaster dem her, bak vår Isobox, freser mannen.

Er toalettene virkelig så dårlige som alle sier?, spør jeg, når vi står i smuget med ghaneserne. De roper tilbake i kor:

– GÅ OG SJEKK DEM UT SELV!

– Kom, jeg viser deg dem, sier en nigerianer i svart skinnjakke. Det er Basil Okorie, en sint mann, som nå har tilbrakt et år og åtte måneder i Moria. Hans venn og landsmann, den mer dempede John Nwatu, følger med. Underveis viser John Nwatu meg armen sin, som har arr etter sju skuddsår.

– Tre av kulene sitter der fortsatt, opplyser han nøkternt.

Vi går raskt av gårde, dreier ned mellom noen telt, unngår å skli i en klatt avføring, før vi er fremme ved toalettene.

Et enkelt blikk på den brune substansen som velter ut over gulvet er nok, før det begynner å rumle illevarslende i innvollene mine. Ingen ville sette seg der frivillig.

Baderommene rett i nærheten er omtrent like ille. Det er ikke noe å si på at mange av mennene foretrekker å vandre ned en grusvei utenfor leiren og bade under en vannslange, som en vennlig gresk bonde har hengt opp i et tre. Det er heller ikke noe å si på at mange kvinner foretrekker å gå med bleier fremfor å bruke toalettene i leiren.

– Vi er ikke dyr. Vi er mennesker, sier Basil Okorie. Han nærmest spytter ut ordene.

Og han legger til:

– De har for øvrig også jordskjelv på denne øya. Det var et i sommer. Jorda ristet. Alle løp forvirret rundt ...

I det fjerneste hjørnet av Moria-leiren er det innredet en moské i et blafrende telt, som er for lite til å romme alle dem som vil til fredagsbønnen. Mennene ruller ut bønneteppene under presenninger på områdene rundt og tar i bruk noen av naboteltene.

Jeg stirrer på bunken av sko som de sparker av seg før de trår på teppene. I beste fall er det slitte joggesko. De fleste er billige badesandaler.

På denne årstiden nærmer temperaturen seg frysepunktet om natta. Nakne føtter i badesandaler! Det er ikke så rart at folk ser interessert på mine velpolstrede støvler. Etter fredagsbønnen foreslår en av mennene – ganske insisterende – at jeg skal gi ham støvlene. Jeg avslår så høflig som mulig.

Og forstår plutselig hvor godt den danske rapperen Thorbjørn Bech Rossen, kanskje bedre kjent som Ham Den Lange, treffer når han med en bunke innsamlede kroner i bagasjen reiser til Lesbos og kjøper inn 300 par sko som han deler ut i Moria-leiren.

Jeg løper tilfeldig på rapperen i et lager som drives av det britiske ekteparet Eric og Philippa Kempson, som i årtier har bodd på nordkysten av Lesbos. Paret var de første som i 2015 løp ned på stranda for å hjelpe flyktningene, da hundretusenvis ankom fra Tyrkia.

– Disse 20 kilometerne var den greske frontlinjen, sier Eric Kempson når vi besøker ham. Han utstråler en voldsom energi, og det lange håret hans minner om den frisyren fotballstjernen Günter Netzer hadde på syttitallet.

– Vi tok imot 600.000 flyktninger på ett år. Og verken vi eller andre uavhengige NGO-er har noensinne fått så mye som en eneste euro i offentlig støtte, sier Kempson.

Han og Philippa driver stadig uavbrutt på for å gjøre livet en anelse mere levelig for dem som fortsetter med å komme, riktignok i mindre målestokk enn før. I utkanten av øyas hovedby Mytilini, mot den mindre og langt mer velordnede flyktningleiren Kara Tepe, har paret leid et lokale som de har fylt med brukte klær, sko, leketøy og bleier til både barn og voksne, som de deler ut til flyktningene.

I lokalet ved siden av har en annen liten organisasjon av frivillige satt opp fire vaskemaskiner, og akkurat nå er det besøk av en gruppe unge klovner fra Brasil, som sjonglerer og lager ballongdyr til barna, mens mødrene vasker klær. Eller får ordnet neglene. Andre frivillige har innredet et treningssenter ikke langt unna.

Traumeklinikk

En brite med pakistansk bakgrunn har forlatt jobben sin i British Telecom og fraktet en kjøkkenbuss til utkanten av Moria-leiren, der han selv står og rører i de enorme grytene. På nordkysten er den irske NGO-en Refugee Rescue på plass. Dag og natt speider de ut over havet og bemanner hurtig redningsbåten «Mo Chara» – «Min venn» – når de spotter en gummibåt.

Kort sagt: Uten de frivillige ville det ikke ha vært særlig mye oppløftende å fortelle fra Lesbos. Med mindre man kjører utenom Moria-leiren og cruiser rundt på resten av Lesbos, som selv på en blåsende vinterdag er en innbydende destinasjon.

Med bil tar det bare ti minutter å kjøre fra den skitne, frysende, overfylte leiren inn til sentrum av Mytilini, der butikkene bugner med ferskfanget fisk og sko på salg. Dette kunne ha vært en ganske vanlig by i Europa. Og Theresa Kattangi kunne saktens ligne en ganske vanlig ung europeisk kvinne, der hun kommer gående inn på Hotel Blue Sea og bestiller en cappuccino.

Men jeg behøver ikke å se lenge inn i øynene på 26-årige dansk-libanesiske Theresa Kattangi for at skjønne at hun er fylt til randen av historier som er alt annet enn vanlige.

I et halvt år har hun vært tolk på en traumeklinikk for flyktninger, som Leger uten Grenser driver like i nærheten. En klinikk som før jul var nødt til at stenge en periode, fordi ventelisten rommet mer enn 500 mennesker. Fra klinikken åpnet klokka ni om morgenen, til den stengte klokka tre på ettermiddagen, dannet folk køer langt ned over gata.

Pasientene er potensielt suicidale mennesker med posttraumatisk stressyndrom. Folk med flashbacks, som gjenopplever scener fra hjemlandet, der de kanskje ble torturert eller så familiemedlemmer bli drept foran øynene på seg.

– Det kan være vanskelig å leve i en leir med så mange mennesker, der det er slåsskamper og alle mulige problemer som minner dem om det de har vært gjennom, sier Theresa Kattangi.

Pasienter besvimer på venteværelset. Andre blir aggressive. Og det er noen klare fellestrekk i de historiene de forteller. Ganske mange av pasientene er fra Kongo. De har gjerne deltatt i en eller annen politisk aksjon mot president Kabila. Så blir de arrestert og kastet i fengsel, både menn og kvinner.

– Og så blir de torturert. Det kan være elektriske støt, waterboarding, pisk og slag i hodet med geværkolber. Noen får negler revet av hender og føtter. De er kreative. Samtidig får familiene deres besøk av soldater som gjerne vil vise at det ikke er i orden å være mot styret. Kona blir voldtatt – det er en klassisk historie – barnet blir også utsatt for seksuelle overgrep, banket ... Så lykkes de i å komme seg unna. Så flykter man.

Det er også mange syrere blant pasientene. Som regel handler historiene deres også om politisk forfølgelse og tortur.

– En klassiker fra Syria er at man blir spent fast på en slags treseng. Man ligger på ryggen, så klapper de stille og rolig sengen sammen på midten, så bein og hode kommer tettere og tettere på hverandre, sier tolken.

På forunderlig vis lykkes det disse menneskene å slippe fri og flykte til Tyrkia, der det igjen står voldtekt og overfall på programmet. Det er både myndighetene og sivile tyrkere som plager dem, forteller pasientene. Mange må en tur i fengsel.

– Og så tar man den der turen over havet i en overfylt gummibåt med en smugler. Og så kommer man til vår fine Moria-leir. I håpet om det fine Europa, sier Theresa Kattangi.

– Så kommer man hit og tror at målet er nådd.

Trusler fra Islamisk Stat

«BØH!!!», brøler en tenåringsgutt inn i hodet på meg når jeg går på landeveien ved Moria-leiren. Han stikker det leende ansiktet sitt – som mangler et par tenner i overmunnen – helt inn til mitt og brøler igjen. Og igjen.

Samtidig har den like irriterende vennen hans hånden nede i fotografens lomme, men uten å finne noe. De skriker og hopper og danser rundt oss.

Hvis ikke man er urolig når man kommer til dette stedet, så blir man det raskt.

Vi rister av oss guttene og går opp gjennom olivenlunden, der jeg hilser på en kurdisk-syrisk familie med tre tenåringsbarn, som vi har passert mange ganger på vår vei gjennom den ytre leiren. Det er alltid rent og ryddig foran teltet deres. Selv miniteltet de har reist til hunden deres, er i fin stand.

Jeg setter meg i teltåpningen og rekker ut hendene mot en metallbeholder som er fylt med glør. De har vært to måneder i leiren, forteller faren, Jamal Dawoud, som tidligere var drosjesjåfør i Aleppo.

– Hvorfor holdes vi fast på denne øya? spør moren meg. Hun heter Feyrouz.

– Jeg vil under ingen omstendigheter tilbake til Tyrkia.

Og heller ikke tilbake til Syria, så mye er sikkert.

De flyktet i to omganger. Først flyktet de til Libanon, da en bombe rammet huset deres. En onkel mistet livet. Feyrouz fisker fram smarttelefonen sin og viser meg en video fra det smadra huset. En rundtur i ødeleggelsene. Fra rom til rom.

– Den yngste sønnen vår ble begravet i ruinene, sier Jamal.

Det var Mahmoud. Han er 14 år og sitter like ved siden av meg og rister av kulde.

Han trekker på det ene ermet sitt og viser meg en arm som har vokst sammen helt feil. Han har også et arr i hodet.

– Jeg ble også skadet da jeg gravde ham ut, sier Feyrouz og viser meg armen.

De første par ukene bodde de inne i selve Moria-leiren, bak piggtråden, men så valgte de å flytte ut hit i den mer åpne olivenlunden.

– Det var mest fordi datteren min var redd for å bo der inne, sier Jamal og nikker inn i mørket, der 12 år gamle Suzan sitter og smiler.

– Hun var redd for mennene som fulgte etter henne. Der var slagsmål og kamper i matkøene. Og det var folk fra Den Islamske Stat som truet oss.

Det samme hører jeg senere fra andre i leiren. At det er flere tilhengere av Den Islamske Stat inne i hjertet av Moria-leiren. En syrisk kvinne forteller at hun bor i samme område i leiren som folk hun med egne øyne har sett henrette mennesker hjemme i Syria.

Enkelte av IS-typene skal ha reist videre til Aten, får jeg vite.

Tilbake til oljetønnen

En av de siste dagene i Moria-leiren møter vi Salam Aldeen.

Dansken som ble kjent som «Livredderen fra Lesbos», da han i de mest dramatiske flyktningdagene kastet seg ut i bølgene og reddet tusenvis av skipbrudne på land. Og han gjorde langt mer enn det.

De siste par årene har Salam Aldeen bygget både sykehus og skole til flyktningene. Han har hatt et par leiligheter i Aten, som han fylte med nødstedte kvinner og barn. Og snart skal han møte i en gresk domstol for å forsvare seg mot anklager om menneskesmugling.

Det ser ikke ut til å bremse ham.

Akkurat nå er Salam Aldeen en tur på Lesbos for å kjøpe en masse mat som han fordeler i plastposer og deler ut til familier med minst fire barn. Melk, sukker, bønner, syltetøy, olje, buljong, ost, brød, tunfisk, ris, hermetisert tomat. 132 familier får en pose hver.

Når det er gjort spurter Salam tilbake til supermarkedet og kjøper noen kasser fylt med kylling og annen god mat til en gjeng menn han har særlig medfølelse for.

Det er mennene i afrikanerteltet.

Vi hjelper Salam med å lempe varene av ved oljetønnen. Noen av disse mennene har han kjent i flere år nå. Jeg kan tydelig merke at de liker denne merkelige dansken godt.

Hvorfor har du kjøpt mat til akkurat denne gjengen?

– For meg er det viktig at vi hjelper alle folk, svarer Salam Aldeen.

– Nødhjelpsorganisasjoner konsentrerer seg bare om kvinner og barn. Disse mennene er de siste som får hjelp. De ber ikke om noe. Bare se på dem ...

Jeg ser meg rundt i mørket.

– Det er litt som julaften, ikke sant? sier Salam.

I det blafrende lyset fra oljetønnen kan jeg se noe i de mange ansiktene som står bøyd sammen. Det er noe annet enn den første kvelden. Plutselig begynner de alle sammen å synge. Forsangeren er fortsatt Romeo.

Mer fra: Reportasje