Store mengder betong går med når deler av sålen støpes. Gregor Jagoz retter av betongen til rett høyde.

De som bygger Nasjonalmuseet

I dag fikk dronning Sonja og kronprinsesse Mette-Marit æren av å legge ned grunnsteinen for det nye Nasjonal­museet. Her er en fotograf som heller vil fortelle historien om de som faktisk holder på å bygge det.

Se bildene fra byggeplassen til fotograf Ken Opprann over!

I to år har den prisbelønte fotografen Ken Opprann vandret rundt på den gigantiske byggeplassen i Vika. Ikke for å hjelpe til med å bygge det nye Nasjonalmuseet, noe han egentlig kunne vært kompetent til, gammel anleggsarbeider fra Sandefjord som han er. Nei, han tar bilder, av arbeidere som graver og arbeidere som lemper stein.

Det er menn med hjelmer og gule kjeledresser, menn med sveiseapparater i gnistregn og menn i heisekraner, alt mens vær og temperatur og årstider skifter rundt dem. Først om tre år, i juni 2019, skal det nye Nasjonalmuseet stå ferdig. Det kommer til å bli Norges definitivt største kulturbygg, ett av de større i Europa, med sine 56.600 kvadratmeter. (Noe som visstnok tilsvarer åtte fotballbaner). Hele den store byggeprosessen skal dokumenteres grundig, slik at ettertida kan få et inntrykk av akkurat hvordan dette foregikk, i Oslo i perioden 2014 til 2019.

– Når vi i dag ser på gamle bilder fra 30- og 40-tallet, kan vi bli fascinert av hvordan verden og menneskene så ut da. På samme måte håper jeg at folk om 100 år kan se på bildene mine av byggingen av Nasjonalmuseet, og få et innblikk i hvordan byggingen foregikk, sier Ken Opprann til Dagsavisen.

– Jeg er veldig opptatt av å bruke foto som dokumentasjon for ettertida. I så måte er samarbeidet med Statsbygg helt fantastisk. De forstår viktigheten av denne type dokumentasjon for de kommende generasjonene. Jeg føler også at jeg lett kan identifisere meg med arbeideren på byggeplassen, for det er jo arbeider jeg var og på en måte fortsatt er. Jeg har innsikt i de fleste arbeidsoperasjonene de gjør, for jeg har gjort de tinga sjøl, sier Opprann, som i sin tid arbeidet som stillasarbeider i Nordsjøen og på Mongstad, og som anleggsarbeider hjemme i Sandefjord.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

På en hektisk arbeidsplass kommer den erfaringen godt med. Diverse sikkerhetskurs opp gjennom årene gjør at han føler seg trygg mellom kranløft og armeringsjern.

Opprann har fra ungdommen av jobbet som forskalingssnekker, jernbinder, maler og tapetserer, mens faren hans var en håndverker som lagde baderom, belegg og gulv. Men det var fotograf Ken Opprann ble til slutt, og sist han var med på et lignende prosjekt, var da han dokumenterte byggingen av operaen i Bjørvika. Det ble bok til slutt, under tittelen «Vi bygde operaen».

– Jeg sa etter den boka, at det gjerne er politikerne og de kongelige som klipper snorer når et bygg er ferdig, og som så kan sole seg i glansen av det. Da blir de arbeiderne som faktisk har bygd bygget, bare en slags homogen grå masse som heter «arbeidere». Men de har faktisk et navn, de også, og jeg synes de fortjener å bli sett for den jobben de gjør, sier han til Dagsavisen.

Les også: Truer med å utsette flyttingen av Nasjonalmuseet
    
Ken Opprann var bare tenåring da han første gang dro ut i verden med fotoapparat og sekk på ryggen. Han begynte å ta bilder, og oppdaget at han var flink til å fange øyeblikk. Etter hvert jobbet han fast som fotograf, studerte foto i San Francisco i USA, og i 7–8 år jobbet han nattskift som pressefotograf i Aftenposten. Opprann har reist verden rundt og jobbet for både Norad og Flyktninghjelpen, i tillegg til å bruke mye tid på sine egne prosjekter. Opprann er særlig opptatt av det som forener oss mennesker på tvers av kulturer. Som det å lese, for eksempel. Hans serie «Folk som leser» viser mennesker som sitter med nesa i en bok over hele verden – fra Nepal til Paris. Han har også foreviget fødsler over hele verden. 

– Og jeg har tatt bilder av folk som sover. Det er også noe vi mennesker har felles, alle må sove! sier Opprann, som også har foreviget mennesker i mange land som har det til felles at de er oppslukt av Gud.

– Enten han nå heter Gud, Allah, Jahve eller Shiva – den menneskelige affeksjonen for guden er den samme.

Men på den gamle Vestbanetomta i Vika er det ingen mennesker som har tid til å lese eller sove. Der er det full aktivitet fra morgen til kveld.

– Mye av arbeidet er likt fra dag til dag, men omgivelsene skifter, sier han.

– Årstidene og været skifter. Anleggsarbeidere må ut å jobbe selv om det er 15 kalde og snøen kommer vannrett innover. Jeg snakker lite grann med arbeiderne mens jeg holder på, og jeg har inntrykk av at de syns det er stas å få være med på å bygge et slikt praktbygg, sier Opprann.

– Det er noe spesielt for en anleggsarbeider med å få være med på et så stort prosjekt. Det er ikke som å bygge enda en skole eller boligblokk. En annen ting som oppleves spesielt, er at alt blir bygget der og da på tomta. Det er ikke noe som er ferdigprodusert fra før.

– Synd at man ikke hadde en som deg da de bygde pyramidene i Egypt? Eller de store katedralene?

– Hehe, det kan du si. Eller Angkor Vat i Kambodsja, som er mitt favorittbygg her i verden.

– Men de dokumenterte byggingen av Empire State Building i New York?

– Jeg har masse fotobøker hjemme, og en av dem handler om fotografen Lewis Hines, som har tatt noen fantastiske bilder av byggingen av Empire State Building.

– Hva med den berømte plakaten av de arbeiderne som spiser lunsj høyt til værs, sittende på en stålbjelke?

– Det var fra byggingen av Rockefeller Center, det. Før HMS-arbeidet kom i gang, sier Opprann.

– Du har reist verden rundt, også i krigsområder. Det kan kanskje bli litt kjedelig å kretse rundt på en byggeplass i Vika de neste tre årene?

– Å nei. For det første kommer jeg til å reise innimellom, jeg skal ikke være på byggeplassen absolutt hele tida. Og uansett hvilket miljø man er i, så er følelsen du får etter å ha tatt et godt bilde akkurat den samme.

Les kommentar: Nasjonalgalleriet-plan: En fallitterklæring (Lars Elton)