I CHERSO: Janna (6) og Rasan (4) er begge flyktninger fra Syria. Nå bor de i flyktningleiren Cherso, nord for Thessaloniki. Jenna rømte med familien sin fra byen Deir ez-Zor, øst i Syria, da IS okkuperte byen. Hun ønsker å dra til Skottland, der farens tre brødre bor.

De er barna verden har glemt

60.000 flyktninger er fanget under forferdelige forhold i Hellas. 25.000 av dem er barn. Dagsavisen har besøkt leirene der journalister ikke slipper inn.

Reportasjen

HELLAS (Dagsavisen): Barbeinte barneføtter løper over skitne betonggulv. Malingen henger i flaker fra veggene. Ute er temperaturen nesten 40 grader. Inne enda mer. I den mørklagte industrihallen står telt etter telt på rekke og rad. Apatiske mennesker ligger utslått i teltåpningene. De har vært her i åtte måneder nå.

– Kan du hjelpe oss vekk, spør en kvinne som har tatt tak i armen min.

Hit slipper verken presse eller frivillige organisasjoner inn uten helt spesielle tillatelser. Dagsavisens journalist måtte smugles inn gjennom et hull i gjerdet. Maten som deles ut er næringsfattig og dårlig. Mygg og skadedyr er plagsomme. Skabb brer seg i en leir der tilgang på medisinsk hjelp er begrenset. I flyktningleiren Vasilika, utenfor den greske byen Thessaloniki, mangler de alt. Det finnes ingen leker til barna, ingen skolegang, ingenting å gjøre. Menneskene som bor her lever i limbo. Frustrasjonen bygger seg opp. Barn tumler rundt på gulvet.

– Jeg blir gal av å være her, sier Abdel Kadir, 17 år gammel flyktning fra Alqhamsli i Syria.

60.000 flyktninger fra Syria, Irak og Afghanistan er fanget i leire i Hellas. De er innkvartert på flystriper, i gamle industrihaller og i provisoriske teltleirer. Ingen vet hva som vil skje med dem. Nå slår de store flyktningorganisasjonene alarm.

– Vi kan forstå at disse leirene i Hellas måtte oppføres som en kriserespons. Men dette er ingen varig løsning. Den manglende solidariteten og støtten fra andre europeiske land, forverrer situasjonen i Hellas, sier María Serrano Martin, koordinator for migrasjonsarbeid i Amnesty International. Hun sier situasjonen i de greske leirene har forverret seg i løpet av sommeren.

– Det er dårlig sanitære forhold i leirene, det er ikke nok mat og ikke nok elektrisitet og vann. Det er heller ikke separate toalett for kvinnene. Vi har også sett hvordan sikkerhetssituasjonen har blitt verre. De som bor i leirene føler seg ikke beskyttet. Det oppstår bråk og krangel og politiet griper ikke inn. Mangel på informasjon gjør mange usikre og frustrerte. Mennesker som trenger spesiell behandling, syke, folk med diabetes, eldre og gravide, får ikke oppfølging, forteller hun.

– Det er ikke lenger mulig for flyktninger å komme seg lovlig til Europa. Hele asylretten er truet, sier hun.

Catherine Woolard i den europeiske flyktningorganisasjonen ECRE, er også bekymret. Hun har jobbet en årrekke med flyktningspørsmål overfor EU-kommisjonen og Europaparlamentet og mener vi opplever en krise i europeiske verdier.

– Store mengder mennesker som egentlig trenger internasjonal beskyttelse, ender fanget i Hellas eller Tyrkia uten å få den hjelpen de trenger, sier hun.

– Politikerne har fått panikk. Europeiske verdier fordamper foran øynene våre. Beslutningsprosesser som før var åpne for høringer og innspill, er overlatt til statsledere og sikkerhetsmyndigheter, sier Woolard.

Hvordan havnet vi her? Ved inngangen til 2015 hadde Tyrkia tatt imot nesten tre millioner flyktninger fra Syria, Irak og Afghanistan. Begeret var fullt. Båt etter båt med mennesker begynte å gli inn til strendene på de greske øyene Kos, Chios og Lesvos. Gravide kvinner, små barn, eldre og syke om hverandre. Fra Hellas strømmet flyktningene videre nordover, gjennom land som Makedonia, Serbia og Ungarn, til blant annet Østerrike, Tyskland og Sverige. EU-landene slet med å finne en samlet respons. For å stanse trykket mot grensene skulle 160.000 flyktninger fordeles EU-landene imellom. Men Ungarn satt ned foten. Flyktninger som tok seg inn i landet, ble truet med tre års fengsel.

Samtidig begynte politimyndighetene på Balkan å svare på egen hånd. 18. februar i år samlet de seg i Zagreb for å bli enige om en felles strategi.

– I praksis betydde avtalen at grensene skulle stenges og at grensepolitiet ble ansvarlig for å håndtere asylsøknader, forteller Woolard.

Dagsavisen har sett punktene i avtalen som Balkan-politiet ble enig om. Et av avtalepunktene sier at syrere som har oppholdt seg i Tyrkia ikke kan søke asyl. Det får heller ikke asylsøkere som har flyktet fra militærtjeneste hos Syrias Bashar al-Assad. Flyktningene må også ha med seg gyldige identifikasjonspapirer med bilder og stempler. Ellers vil søknadene deres overhodet ikke bli vurdert.

– Grensepolitiet begynte å stille detaljerte spørsmål om hvilke byer i Syria flyktningene kom fra, hvor lenge de hadde vært i Tyrkia og så videre. Det ble en lemfeldig vurdering av hvem som skulle slippe inn og ikke, forteller Woolard til Dagsavisen. Hun mener avtalen er rettsstridig, men vanskelig å utfordre, ettersom den er utformet som en uttalelse og ikke som en mellomstatlig avtale i rettslig forstand.

På grensen mellom Hellas og Makedonia var Dimitra Triantafyllou førstehåndsvitne til det som skjedde. I flere måneder hadde hun hjulpet folk med mat og vann. Daglig kjørte hun de 150 kilometerne mellom Thessaloniki og grensebyen Idomeni for å distribuere mat, klær og vann. Nå ble hun vitne til en humanitær katastrofe.

– De begynte med å stenge ute migranter som ikke var fra Syria, Irak eller Afghanistan. Siden nektet de også afghanere og irakere å krysse grensen, før de i mars besluttet å stenge grensen for godt, forteller hun til Dagsavisen.

Hun bor i Thessaloniki og besøker daglig de mange flyktningleirene i og rundt byen.

– Situasjonen er desperat. Fortsatt kommer det flere flyktninger hit. Ingen vil tro at grensen er helt stengt, forteller hun.

I mars begynte Makedonia å deportere flyktninger tilbake til Hellas. Dette til tross for at EU lenge hadde vurdert Hellas som et utrygt land å returnere dem til. Gamle regler ble snudd på hodet. Mer enn 11.000 migranter ble sendt tilbake over grensen.

– Det er fortsatt et fungerende asylsystem i EU. Men det undergraves veldig raskt, sier Woolard.

I april kollapset EUs flyktningplan. Da hadde den høyreorienterte polske presidenten, Andrzej Duda, uttalt at de syriske flyktningene kunne bringe med seg «kolera og farlige parasitter til Europa». «Nazi-retorikk» fra Duda kontret Andrzej Celinski fra de polske sosialdemokratene. Det hjalp lite. I henhold til fordelingsplanen skulle Polen ta imot 7000 syriske flyktninger. Men Polen nektet å ta imot en eneste en.

– Resultatene av relokaliseringsprogrammet har vært svært skuffende. Færre enn 2000 flyktninger er flyttet ut fra Hellas og Italia, sier William Spindler, talsperson for FNs flyktningorganisasjon, UNHCR, til Dagsavisen. Han mener EU bør ta imot langt flere flyktninger.

– De som ankommer er altfor mange å håndtere for ett land alene. Men EU som helhet kan fint håndtere dette. Det er 550 millioner innbyggere i EU. Vi snakker om noen av de mest utviklede økonomiene i verden, et av de rikeste områdene i verden. Kapasiteten til å ta imot flyktninger er der. Men den politiske viljen mangler, konstaterer han.

I stedet har EU gått i en annen retning. Før sommeren fremmet EU-kommisjonen et forslag om at alle flyktninger som vil søke asyl i EU, først må gjennom en såkalt admissibility-test. Testen skal avgjøre om flyktningene i det hele tatt får lov til å søke asyl, altså om asylsøknaden i det hele tatt skal behandles. Den individuelle behandlingen skal legges til side. Kom flyktningene fra et såkalt trygt tredje land, skulle de returneres uten å få søknaden behandlet. Balkan-politiets forslag fra februar, var på vei til å bli offisiell europeisk politikk.

– Det finnes ikke lenger noen lovlig måte for flyktninger å komme til Europa på, og nå må de som kommer i tillegg gjennomgå en admissibility-test. I praksis betyr det at et stort flertall av de syriske flyktningene, som på ett eller annet tidspunkt har oppholdt seg i Tyrkia, ikke engang vil bli vurdert som asylsøker, sier Serrano Martin i Amnesty. UNHCR har sett grunn til å advare. Om mennesker blir sendt kollektivt i retur til Tyrkia, er det brudd på flyktningkonvensjonen, skriver høykommissæren i en uttalelse.

– Situasjonen i Tyrkia er kompleks. Det er allerede 2,8 millioner flyktninger i der. De har en stor utfordring med å sikre alle beskyttelse, uavhengig av kuppet og alt det andre som skjer i landet nå, sier Woolard i ECRE.

Nea Kavala, Cherso og Vasilika er noen av navnene på de store teltleirene som nå bygges over hele Nord-Hellas. Nea Kavala er den største av dem. Den ligger på en nedlagt flystripe en times kjøretur nord for Thessaloniki. Halvparten av flyktningene her er barn.

– Det er umulig for oss å reise tilbake. Vi ser på TV hva IS gjør i Mosul og andre byer, sier Hesen. Han er kanskje 10 år. Vi treffer ham i Nea Kavala, flyktningleiren som ligger på en nedlagt flystripe nord for Thessaloniki. Som for å understreke poenget, trekker han håndflaten over halsen.

– Muslimene dreper oss i Irak, sier han. Kameratene forsøker å le det bort. Men Hesen bare fortsetter. Han former armene som om han skulle holde et maskingevær. Så krøker han seg sammen, lukker det ene øyet, som om han sikter, og fyrer av. «Ka, ka, ka, ka, ka», roper han høyt mens han beveger seg i en halvsirkel.

Hesen er jesidi fra Nord-Irak. Da IS startet folkemordet på jesidiene i august 2014, flyktet han med foreldrene sine til Tyrkia. 5000 fra den kristne minoriteten ble slaktet ned for fote.

Utenfor leiren sitter to militæroffiserer og sløver i en luftkjølt vaktbu. Den ene sjekker papirene våre. Han er grundig. Den andre småprater. Sier flyktningene representerer et ordensproblem.

– Her om dagen forsøkte noen av dem å strekke en strømkabel inn i leiren, sukker han.

– Du bør holde deg unna teltene. Du kan bli smittet av sykdommer, eller kanskje angrepet av noen av dem, sier han.

– Også bør du passe på kamerautstyret ditt. Vi har hatt episoder her hvor journalister har fått frastjålet det, advarer han.

I et av teltene like ved, treffer vi flere jesidier. De inviterer oss inn. Alez har flyktet fra Irak sammen med sine to små barn, Shinoar på tre år og Alend på to.

– Vi er lei oss for å dra fra Irak. Vi har familie i Irak, men det er umulig å dra tilbake, forklarer han. Forholdene i leiren beskriver han som «veldig dårlige».

– Vi har ikke elektrisitet og ikke vann. Maten er veldig dårlig og det er slanger her, sier han. Han kan fortelle at faren hans allerede er i Tyskland. Det er dit de vil.

En halvtimes kjøretur fra Nea Kavala, ligger en annen stor leir, Cherso. Også her er flyktningene innkvartert i telt. Her møter vi Jenna på 6 år. Hun har flyktet fra Deir ez-Zor, øst i Syria, sammen med tre andre søsken.

– Vi ble tvunget til å dra på grunn av krigen. IS angrep byen der vi bodde. De drepte både barn og voksne, forteller hun. Familien med fire små barn, flyktet til Tyrkia om natten. Der ifra tok de båt til Hellas. Planen var hele tida å reise videre til Glasgow, der Jenas tre onkler allerede har fått asyl.

– Om vi hadde klart å komme oss dit, ville vi vært trygge, forteller faren hennes, Hani Sbekh. De har vært i leiren i over 8 måneder.

Cathreen Woolard peker på at asylpolitikken i Europa er i stor endring.

– Vi er bekymret for tendensen til å outsource ansvaret for flyktninger til andre land. Det er en strategi som fører til redusert beskyttelse for flyktningene. Mange av landene det er tale om har ofte mange flyktninger fra før, eller er fattigere og dårligere rustet til å ta imot flyktninger enn hva EU-landene er. I denne ekstraordinære situasjonen, må EU tilby beskyttelse til flere mennesker, sier hun. Hun mener den store flyktningmigrasjonen har avslørt flere problemer i EU.

– Denne krisen har på en måte utløst en annen og dypere krise knytte til politisk legitimitet og tillit innad i EU, og i forlengelse av det har vi sett økende oppslutning om ekstreme høyrekrefter. Men framfor å motstå det ekstreme høyre, har man gått i allianse med dem og adoptert deres budskap, sier hun.

– Det vi hører fra EU, er at de må ta ethvert skritt som er nødvendig for å stanse de ekstreme. Men noen av de tiltakene som nå er innført er heller med på å styrke det ekstreme høyre enn å svekke det. Å stenge grensene, har vært en panikkreaksjon. Det vil alltid være et segment av folket som har en tendens til å støtte det ekstreme. Men det betyr ikke at hele systemet må smelte og adoptere en slik politikk, advarer hun.

– Dette er ikke bare et gresk problem, sier Serrano Martin i Amnesty International.

– Denne krisen er et resultat av en feilslått europeisk politikk. Europa har vært helt uforberedt på flyktningstrømmen og har vært i en fornektelsessituasjon, sier hun.

– Det EU må gjøre er å hjelpe land som Tyrkia og Hellas, tilby humanitære visa til flyktninger der og tilby lovlige måter å reise til Europa. Men per i dag finnes det ikke noe system for å dele ansvar mellom EU-landene. Noen tar ansvar, mens andre som har mer kapasitet forsøker å frasi seg ansvar, sier Serrano Martin.

– Situasjonen er langt fra løst, sier William Spindler i UNHCR.

– Det er fortsatt millioner av flyktninger i Tyrkia og i Hellas som lever under svært vanskelige forhold og det kommer fortsatt folk til Hellas. Flere land må gjøre mer for å støtte Hellas, sier han. Hans UNHCR anslår at det er et behov for å flytte en halv million syrere ut av Libanon, Tyrkia, Hellas og andre naboland. Ikke bare til Europa men også til USA, Canada og andre land, forklarer Spindler.

– Løser vi ikke dette problemet, vil flyktningkrisen flamme opp igjen på nytt, advarer han.

En av dem som har tatt seg med båt til Hellas er Tarek på to år, pappaen hans Ziad Al Sad, og Tareks mor med hans ufødte bror. Ziad hadde studert økonomi i Damaskus, men måtte flykte da militæret kom på døren og ville ha ham med i krigen.

– Jeg ville ikke slåss for Bashar al-Assad, sier han

De bestemte de seg for å flykte. I Tyrkia jobbet han tidvis 14 timer om dagen uten å få betalt. Da de skulle få barn nummer to, bestemte de seg for å ta sjansen i en båt til Europa.

– Vi gjorde det for barnas skyld, sier Ziad. Han forteller at han har en far som bor i Norge. Han er syrer med norsk statsborgerskap. Etter at de kom til Nea Kavala, har de fått en sønn til. Adam har levd hele sitt korte liv i Nea Kavala. Han er nå fem måneder. Han har en bestefar i Hammerfest, men om han kommer til Norge noen gang, vet verken han eller faren.

– Det viktigste for oss er å komme til et trygt land der vi kan jobbe. Om det er Norge eller et annet europeisk land, er ikke så viktig sier faren, Ziad Al Sad.