Bilde 1 av 2
Reportasje

Da verden holdt pusten

Mens millioner av mennesker mistet jobb og hjem i den verste finanskrisen siden depresjonen, ble Norge rikere enn noensinne.

15. september 2008: Den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers kollapset med et brak, på en måte bare amerikanske banker kan. 25.000 ansatte mistet jobben på dagen. Flere gikk gråtende rundt i gatene på Manhattan, de drakk, de røyket, de bar de brune pappeskene sine ut av kontorene, mens fotografer flokket seg rundt dem.

Lehman Brothers fall skulle bli selve symbolet på den omfattende økonomiske krisen, som førte til kaos over hele verden – gjeldskrise i Hellas, millioner av hjemløse i USA og full stagnasjon i eurosonen. Og i Norge? Vel. Det var nervøs stemning her en stund. Men alt i alt ble vi bare veldig mye rikere. 15. september 2018, ti år etter krisen, skriver vi over 8000 milliarder kroner i statens pensjonsfond utland. Men det hadde ikke trengt å gå fullt så bra.

SHAME: Direktør for Lehman Brothers, Richard Fuld ble møtt av rasende protester da han skulle vitne i Kongressen i oktober 2008, om årsakene og konsekvensene av konkursen i 2008. Året før tjente han 72 millioner dollar, ifølge Forbes. I dag jobber han som finansrådgiver i Matrix Private Capital Group på Wall Street. «Jeg angrer ingenting», sa han nylig i en tale i New York, ifølge Financial Times. FOTO: JONATHAN ERNST/NTB SCANPIX

Direktør for Lehman Brothers, Richard Fuld ble møtt av rasende protester da han skulle vitne i Kongressen i oktober 2008, om årsakene og konsekvensene av konkursen i 2008. Året før tjente han 72 millioner dollar, ifølge Forbes. I dag jobber han som finansrådgiver i Matrix Private Capital Group på Wall Street. «Jeg angrer ingenting», sa han nylig i en tale i New York, ifølge Financial Times. FOTO: JONATHAN ERNST/NTB SCANPIX

Les også: – Brexit uten avtale kan bli like ille som finanskrisen (DA+)

Dødens dal

Tidligere finansminister Kristin Halvorsen lener seg framover i stolen på et lyst kontor på Cicero, senter for klimaforskning, og blir alvorlig. Høsten 2008 var det veldig usikkert hvordan Norge og verden skulle komme seg ut av krisen. Selv fryktet hun at full stans i bankenes utlånspraksis skulle gi nedlagte bedrifter og høy arbeidsledighet i landet.

– Det var utrolige tider. Vi var mye nærmere at det kunne gått galt enn mange var klar over. Det var ekstremsport å være finansminister på den tida, sier Kristin Halvorsen til Dagsavisen.

I dag snakker alle om Lehman Brothers konkurs. Men for Kristin Halvorsen startet ikke finanskrisen med Lehman Brothers fall denne høstdagen for ti år siden Den startet en drøy måned tidligere. Halvorsen var på en etterlengtet ferie på USAs vestkyst med familien og et vennepar. De hadde akkurat ankommet Death Valley, denne brennhete ørkendalen mellom California og Las Vegas. Da kom telefonen som gjorde at Halvorsen skjønte at det var alvor.

– Det var nesten som et filmmanus. Det var stekende hett, og svære trailere, sånne amerikanske pynta vogntog, dundra gjennom dalen. Og vi måtte stanse bilen, fordi jeg måtte snakke med Tore.

Tore er Tore Eriksen, daværende finansråd i Finansdepartementet. Han hadde akkurat hatt David McCormick, statssekretæren i det amerikanske finansdepartementet, på tråden. McCormick ville bare berolige Eriksen, og da altså de norske investorene, altså oljefondet. Det var de store boliglånsbankene Freddie Mac og Fannie Mae som var i trøbbel. Oljefondet var tungt inne i de amerikanske bankene, og amerikanerne ville forsikre Norge om at alt var ok. At det ikke var noen grunn til å trekke seg ut. At den amerikanske staten ville stille opp og redde de to bankgigantene. Hvis oljefondet ville solgt seg ut, ville panikken spredt seg hos andre investorer.

– Det er jo den minst beroligende telefonen du kan få: En telefon helt ut av det blå som skal forsikre en om at alt er bra, ler Halvorsen.

I BUNN: En mann følger et nervøst aksjemarked i London. Ved utgangen av 2008 hadde verdens børser falt med til sammen 48 prosent på ett år, ifølge Washington Post. FOTO: NTB SCANPIX

En mann følger et nervøst aksjemarked i London. Ved utgangen av 2008 hadde verdens børser falt med til sammen 48 prosent på ett år, ifølge Washington Post. FOTO: NTB SCANPIX

Kapitalismens gråt

Dagen etter ringte den amerikanske statssekretæren igjen, denne gangen ville han berolige Halvorsen direkte, ikke gjennom noen finansråd. Det norske reisefølge hadde kommet seg til den ikoniske kasinobyen Las Vegas, en millionby i ørkenen i Nevada. Hun satt på hotellet og så utover de glitrende kasinoene, de blinkende skiltene og hørte David McCormick forsikre henne om at alt var på stell. Hun skjønte at det ville bli en travel høst.

– Las Vegas er som en crazy parodi på kapitalismen. Vi så en mann komme storgråtende ut av et kasino. I dag kan jeg jo si at det var som om det var et forvarsel på det som skulle komme, sier Halvorsen.

###

Krisestemning: Det var krisemøter, tiltakspakker og et svært ekspansivt statsbudsjett da finanskrisen rammet. Noen så det som en gyllen mulighet til å endre politisk kurs. Finansminister Kristin Halvorsen leverte et sjenerøst statsbudsjett med påfølgende tiltakspakke. Gjorde hun alle fornøyd?

For mens Norges finansminister kjørte ubekymret, i alle fall en stund, rundt på vestkysten av USA, hadde finansmarkedene vært urolige lenge. Allerede i 2007 frøs BNP Paribas tre fond. For folk på innsiden, var dette selve startskuddet på krisen. Da Lehman Brothers kollapset 15. september, ble krisen synlig for resten av oss. Den skulle få ringvirkninger over hele verden.

Vi var mange som måtte lese oss opp på økonomi det året. Som måtte lære betydningen av «sub prime morgage» og «colaterilized debt obligation» (CDO) igjen og igjen. Det første – subprime – (ordet ble først brukt på norsk av Dagens Næringsliv i 2007, ifølge Wikipedia) handler om at amerikanske banker lenge hadde gitt lån til folk som ikke hadde forutsetninger for å kunne tilbakebetale lån og avdrag. I USA ble de også kjent som ninja-lån – lån til folk med «no income, no job, no assets» (ingen inntekt, ingen jobb, ingen formue).

Det høres unektelig lite klokt ut, men er relativt enkelt å forstå. Det er verre med CDO-er, som var svært kompliserte gjeldspakker som ble solgt på finansmarkedene. De inneholdt dårlige lån som neppe ville bli tilbakebetalt, som ble pakket sammen med andre lån og solgt som sunne investeringsprodukter. De kompliserte sparepakkene komponert av pill råtne boliglån var vanskelige, selv for kløktige finansfolk, å gjenkjenne eller forstå verdien av og risikoen med. Dette var kjernen av krisen.

Fordi finansmarkedene er internasjonale, spredte krisen seg raskt. Lehman Brothers kollapset en søndag, og mandag morgen reagerte børsene verden over. Ordet kreditt betyr nettopp tillit. Uten tillit i markedet, ingen lån.

Likviditeten i de internasjonale markedene tørket raskt opp. Det merket også norske banker. Fordi spareproduktene ble solgt på internasjonale markeder, gikk for eksempel Vik kommune i Sogn og Fjordane på en kjempesmell, da det ble klart at de hadde investert kommunens velferd i råtne lån. De var en av de såkalte terra-kommunene. Åtte norske kommuner tapte 1,4 milliarder etter Terra-skandalen. De ante ikke hva de hadde investert kommunens penger i.

Boligkrise

Den gråtende mannen Kristin Halvorsen så i Las Vegas var kanskje et varsel om det som skulle komme i USA, der ti millioner mennesker skulle miste hjemmene sine. Boligkrisen gikk hardt ut over nettopp Las Vegas, en by bygd på raske penger, optimisme og dårlige boliglån. Jeg var der selv i 2010, og gata der mine venner bodde var full av tomme triste hus, inngangsdørene stengt av røde merker med «foreclosed» – tvangsstengt. Husprisene hadde gått til bunns, avdragene gikk opp, det var umulig å få nye lån, selv for bedrifter med god økonomi.

Flere i vennegjengen i Las Vegas hadde mistet jobbene sine. Til sammen mistet over åtte millioner amerikanere jobben. Andre måtte fortsette å jobbe lenger enn planlagt – de hadde mistet store deler av pensjonen i aksjekrasjet. I California vokste teltbyene, etter at folk ble tvunget ut av hus og hjem. Det var særlig svarte og amerikanere med latinamerikansk bakgrunn som ble rammet av boligkrisen.

Den gråtende mannen i Las Vegas kunne også grått for deler av Europa, for Hellas, for Spania og Irland. Han kunne grått for Italia og Storbritannia. Også der mistet millioner av mennesker jobb og hjem, og høy arbeidsledighet preger fortsatt store deler av eurosonen. Islands tre største banker kollapset i løpet av noen høstuker i 2008. Det skulle bli en mørk vinter på sagaøya.

I 2010 var Hellas etter alle definisjoner konkurs. Det ble ført en knallhard kuttpolitikk, og grunnleggende velferdstjenester ble dårligere. I 2013 var over 50 prosent av unge spanjoler uten jobb. Fra 2010 til 2014 krympet gresk økonomi med nesten en firedel, mens arbeidsløsheten steg til over 25 prosent.

SA NEI: I juli 2015 stemte det greske folket nei til EUs hjelpepakke. Hellas er landet i Europa som ble hardest rammet av finanskrisen. FOTO: PETROS GIANNAKOURIS/NTB SCANPIX

SA NEI: I juli 2015 stemte det greske folket nei til EUs hjelpepakke. Hellas er landet i Europa som ble hardest rammet av finanskrisen. FOTO: PETROS GIANNAKOURIS/NTB SCANPIX

Han gråt kanskje for Hellas, den triste mannen i Las Vegas. Men han gråt ikke for Norge. Det var riktignok en del nervøsitet, både i markedet og blant helt vanlige folk. I løpet av seks måneder i 2008 falt Oslo Børs med 64 prosent, det kraftigste fallet siden tidlig på 1920-tallet. Arbeidsledigheten gikk noe opp. Bedrifter var nervøse. Jeg har spurt rundt hvordan kjente og ukjente opplevde finanskrisen her hjemme. En forteller om en jobb som gikk tapt. En annen måtte bare avlyse julebordet. Et par skulle flytte til USA for å jobbe. Planene ble aldri noe av. En bandt renta tidlig, og har tapt en god sum penger og angrer dypt. De fleste merket lite eller ingenting til krisen.

Statens pensjonsfond utland gikk derimot på en alvorlig smell i 2008. Da leder Yngve Slyngstad våren 2009 la fram årsrapporten for året før, presenterte han et tap på hele 663 milliarder, eller omtrent halvparten av statsbudsjettet. Det ble ikke tatt godt imot. Kritikken haglet, i aviser og på Stortinget. Men langt viktigere enn tapet det året, skulle det være at fondet økte andel aksjer fra 40 til 60 prosent, fra 2007 til 2009. Fondet kjøpte aksjer på billigsalg for opptil 1,5 milliarder kroner hver dag på grunn av krisen. Det skulle vise seg å være svært lønnsomt. Vi kommer tilbake til det.

Les også: Amerikanske selskaper i Kina sliter under handelskrigen

Hva skjedde?

Ti år etter krisen forsøker alle å forstå hva det var som skjedde, og hvordan en kan forhindre at det hender igjen. Uka opp mot tiårsdagen har vært full av arrangementer, protester, taler, aksjoner og avisartikler. Organisasjonen ATTAC løper til og med maraton i dag, for å markere finanskrisens tiårsdag. Det skyldes på grådige banker, på ukultur, på profittjag, manglende innsyn og reguleringer. Eurosonen får skyld fra økonomer både til høyre og til venstre, for hvordan kan en felles valuta og sentralbank brukes til å løse de samme problemene i land så ulike som Hellas og Tyskland?

På et frokostmøte i Oslo, arrangert av den konservative tankesmia Civita denne uka, fortalte finansminister Siv Jensen (Frp) om hvordan det var å komme fra et liberalistisk parti og samtidig bruke mesteparten av tida på å få på plass reguleringer. Det virket hun helt komfortabel med. Har hun så endret syn på statlige reguleringer?

– Det er nødvendig med regulering, man må finne de gode og riktige reguleringene. Det handler om å finne den riktige balansen, sier Jensen nå.

I morgenlyset til nytraktet kaffe og foran et velkledd publikum, var tidligere sentralbanksjef Svein Gjedrem og konsernsjef i DNB Rune Bjerke rørende enige om at myndighetenes rolle og samarbeidet mellom bank og stat i 2008 og 2009 hadde vært i nærheten av eksemplarisk. Tillit hadde gjort det lettere. At flere aktører, blant dem Gjedrem selv, husket finanskrisen fra 1990-tallet var sentralt. Det meste er bedre nå, i alle fall på norsk jord. Reguleringene fungerer: Der DnB i 2008 bare hadde 5,5 prosent egenkapital, har banken i dag 16 prosent. Finansministeren er vil ha et sterkt finanstilsyn, og sier hennes viktigste jobb er å hindre at en ny krise treffer norsk økonomi.

Les også: Stoltenberg om Libya: – Vi visste mer enn nok

Fra krise til Trump

Samme dag som Civita inviterte morgenfugler til finanskriseprat, gjestet Joseph Stiglitz Oslo. Stiglitz er nobelprisvinner i økonomi, tidligere sjeføkonom i Verdensbanken, professor på Columbia University i New York, og fra denne onsdag av også æresdoktor på BI. Stiglitz har blitt mer radikal med årene, og legger mindre og mindre mellom når han skal forklare hva som har gått galt i hjemlandet. Penger, svarer han raskt, da Dagsavisen spør hvorfor den amerikanske administrasjonen nå går for deregulering igjen, så kort tid etter finanskrisen. Har de ingenting lært?

– Det er motivert av penger og profitt. De vet at dette er en dårlig idé, men grådigheten råder, sier den innflytelsesrike økonomen.

Til rundt 600 frammøtte beklaget han seg over amerikansk økonomi, som stort sett er friskmeldt etter krisen. Det betyr ikke at folk ikke fortsatt sliter. De fattigste har ikke fått med seg oppgangen igjen, og lønningene til amerikansk middelklasse har stått på stedet hvil de siste 40 årene. Levealderen blant hvite amerikanere går nå nedover. Det er et tegn på at noe er alvorlig galt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Det viser at markedsøkonomien vi har i USA har feilet. Og en av konsekvensen er Donald Trump, sier Stiglitz.

Han advarer om presidentens fascistiske trekk, og tegner paralleller til 1930-tallet og Hitler: Bare rundt 30 prosent av amerikanere er hardkokte Trump-tilhengere, påpeker professoren. Men så lenge Trump får støtte av næringslivet og det republikanske partiet, er det alt han trenger. Slik Hitler hadde støtte av tysk næringsliv, påpeker Stiglitz.

Han trekker fram den galopperende økonomiske ulikheten i USA, som bokstavelig talt går på helsa løs. Siden finanskrisen har den bare blitt større.

Vant i lotto – igjen

Også i Norge øker forskjellene mellom fattig og rik – men først og fremst fordi de rike har blitt enda rikere. Det at oljefondet økte andelen aksjer midt under krisen, gjorde at vi nå kan skumme fløten av de over 8000 milliarder kronene som er størrelsen på oljefondet i dag. Med 5,3 millioner mennesker, har Norge verdens største statlige fond. Ved utgangen av 2017 eide det norske oljefondet 1,4 prosent av verdens aksjer.

Leder Statens pensjonsfond utland, som det heter, Yngve Slyngstad, tar imot oss på et lyst kontor med skrå vinduer og grønne planter. Han tok over som leder av fondet rett før finanskrisen, som han sier egentlig begynte på sensommeren 2007. Det var da hans forgjenger Knut Kjær først innkalte til krisemøte på Bankplassen. Slyngstad virker rolig av natur, og går ikke med på at han ble nervøs eller stresset da han satt og så pengene formelig trille ut av fondet høsten 2008.

– Folk i finans er vant til at kriser kommer og går. Men dette var ikke en vanlig krise, den var veldig mye større, mer omfattende og varte lenger, sier Slyngstad.

Våren 2007 bestemte Stortinget å øke fondets aksjeandel fra 40 til 60 prosent. Ved starten på 2009, var andelen fortsatt bare 48 prosent.

– Beslutningen om å øke til 60 prosent da, den har vi tjent mye penger på, sier Slyngstad. Det er ingen tvil om at Norge har tjent mye penger på finanskrisen. Han minner om at det bare er satt inn litt over 3000 milliarder i oljefondet. I dag lyser tallene på nettsidene til oljefondet i stort – de oppdateres 14 ganger i sekundet, men lå i alle fall torsdag ettermiddag på 8.400 milliarder kroner. Dette er 1,6 millioner kroner pr. liten og stor i Norge. Det aller meste av avkastningen har kommet de siste fem årene, påpeker Slyngstad.

– Jeg pleier å si det sånn, ikke at vi har vunnet en lottgevinst, men at vi har fått et oljefond til de siste fem årene, sier Slyngstad i dag.

Det er ikke rart han ser fornøyd ut.

RIK: Oljefondet har doblet seg de siste fem årene – nesten utelukkende på grunn av aksjene fondet kjøpte på billigsalg under finanskrisen. Leder Yngve Slyngstad leder verdens største statseide fond.

Oljefondet har doblet seg de siste fem årene – nesten utelukkende på grunn av aksjene fondet kjøpte på billigsalg under finanskrisen. Yngve Slyngstad leder verdens største statseide fond.

Mer produksjon

Erik Reinert, samfunnsøkonom og professor ved Tallinn University of Technology i Estland, skulle gjerne sett oljefondet investere mer i det han kaller realøkonomien: Der noe nytt faktisk produseres, i motsetning til for eksempel bolig.

Han mener vi ser en voksende ubalanse mellom realøkonomien og finansøkonomien. Han peker på at 10 årsjubileet for finanskrisen er sammenfallende med 60-årsjubileet for Vidar Sandbecks sang om pengegaloppen som handler om hamstring av «død kapital». Sandbecks pengeteller tellet kroner én, kroner to, kroner tre, og fikk hjerteslag da han ikke fant en tiøring. I en sunn økonomi tjenes pengene på å produsere varer og tjenester. I dag tjenes mye penger på at noe som allerede eksisterer – slik som boliger – øker i pris, påpeker Reinert.

Han mener det at finansmarkedene har vokst seg så mye større enn realøkonomien er en av hovedgrunnen til finanskrisen, og en av grunnene til at en ny krise kommer til å komme før eller siden.

Han mener ikke verden står noe bedre rustet til å møte en ny krise, som etter all sannsynlighet kommer.

– Jeg vil tro at vi dessverre ikke er stort bedre rustet. Akkurat de samme faktorene som var til stede den gangen er til stede nå – mens gjelden bare er blitt større, sier Reinert.

Heller ikke den nederlandsk journalisten og forfatteren Joris Luyendijk tror verdensøkonomien er særlig bedre rustet i dag. Luyendijk intervjuet 300 finansfolk i City i London tre år etter finanskrisen traff, og skrev boka «Swimming with sharks», om ukulturen og systemsvikten i finansindustrien.

Les også: Trapper opp «fake news»-krigen (DA+)

Monsterbanker

Det er ikke det at finansfolk nødvendigvis er mer kyniske eller grådige enn vanlige folk (selv om han også intervjuet noen «Gordon Geckoer», hovedpersonen i filmen Wall Street). Det er systemet som gjør dem uansvarlige og grådige. Det er profittjag, høye bonuser og korte kontrakter som driver finansfolk til å sette sammen og selge råtne boliglån som sunne sparepakker. Og det har ikke endret seg, ifølge Luyendijk.

– De som jobber i finansindustrien er ikke monstre. Det er de gode nyhetene. De dårlige nyhetene er at dagens banker er monstrøse organisasjoner som får ut det verste i folk. Særlig i City i London og på Wall Street, der du kan få sparken på fem minutter uten noen advarsel. Dette er en oppskrift på uansvarlighet og kortsiktig tenkning. «Hvis du kan få sparken på fem minutter, blir tidshorisonten din fem minutter», fortalte en bankmann meg.

Opp eller ut: At ansatte i finansindustrien kan miste jobben på fem minutter, bidrar til kortsiktig tenkning, sier forfatteren Joris Luyendijk. FOTO: NTB SCANPIX

At ansatte i finansindustrien kan miste jobben på fem minutter, bidrar til kortsiktig tenkning, sier forfatteren Joris Luyendijk. FOTO: NTB SCANPIX

Sony Kapoor, i dag leder av tenketanken Re-define, jobbet selv i Lehman Brothers i 2001. Han bekrefter i stor grad Luyendijks inntrykk – systemet er knallhardt, kompetansen intens og folk mister jobben på dagen. Han beskriver Lehman Brothers som en aggressiv investeringsbank.

– Det er en opp eller ut-kultur, du må opp og videre ellers får du sparken. Alt handler om tall – hvor mye profitt har du klart å få inn, det er et «numbers game», men du vet i alle fall hvor du står. Det kan også være forfriskende, sier Kapoor.

Han bekymret for det høye gjeldsnivået i verden, og mener det er en av grunnene til bekymring foran en eventuell ny krise.

Joris Luyendijk ønsker seg et system som holder de som jobber i bank- og finansindustrien ansvarlige. Et system som ikke bare gir bonuser, men også det motsatte – en antibonus – når ting går galt.

– Når en bank feiler burde også de som jobber der kjenne det på egen økonomi. Hvis banken går konkurs, bør de også gå konkurs, sier Luyendijk.

For finanseliten har konsekvensene av krisen vært minimale. Ingen har blitt stilt til ansvar. Ingen av dem som satte sammen de råtne boliglånene og solgte dem som solide pakker har fått noen straff.

Les også: Derfor ble Oslo-prosessen knust (DA+)

En tapt mulighet?

På en nå ikonisk forside våren 2009 erklærte det amerikanske magasinet Newsweek at «We are all socialists now». Slik gikk det ikke. USA fikk riktignok nesten en selverklært demokratisk sosialist som presidentkandidat, da Bernie Sanders sloss mot Hillary Clinton i den demokratiske presidentvalgkampen. Men USA valgte i stedet en erkekapitalist til president, som på mange måter hadde gjort seg rik nettopp på boliger og kasinodrift. I stedet for økt oppslutning om venstresiden i Europa, har vi fått Brexit, Femstjernersbevegelsen og Sverigedemokraterna. En populistbevegelse feier over verden. Var Donald Trump og Brexit en reaksjon på nettopp finanskrisen, der staten reddet storbankene og bilindustrien, mens middelklassen skrumpet og folk mistet hjemmene sine?

Joris Luyendijk, som også dekker nederlandsk politikk, er ikke i tvil om at høyrepopulismens vekst har å gjøre med elitenes håndtering av finanskrisen.

– I fjor intervjuet jeg mange populistiske velgere, og de sa til meg: Hva enn du mener om Wilders (Geert Wilders, leder av det populistiske partiet PVV, journ.anm.), så kommer han ikke til å bruke min stemme til å få seg jobb i en bank, sier Luyendijk.

Les også: Trump: – Det er ikke sant at 3000 mennesker døde

Varsler nye kriser

Blir det så en ny krise for verdensøkonomien? Det er de fleste økonomer, eksperter, politikere og banksjefer hjertens enige om. Det kan virke som om det er en del av det kapitalistiske system. Men hvordan den vil se ut? Det vet vi ikke. Tidligere finansminister Kristin Halvorsen lufter en mulighet.

– Kanskje det blir klimakrisen som blir den neste? For flom, ødelagt infrastruktur og ekstremvær kan også gi økonomisk krise, sier Halvorsen.

Hva har vi lært av krisen? Sigmund Håland, formann for OECDs landhøringskomité oppsummerte det slik på Civitas morgenmøte:

– Aksjenæringen har lært at staten fikser alt.

– Tyskerne har lært at det var lurt å spare.

– Irer og andre europeere har lært at staten hjelper bankene, og ikke dem.

Og Norge?

– Nordmenn har lært at finanskrise er noe som skjer i utlandet.

Mer fra: Reportasje