Bilde 1 av 8
Reportasje

Da Oslo-fotballen skapte legender

Det er femti år siden. Oslo-lagene dominerte fotballen. Vålerenga ble seriemester. Skeid cupmester. To Oslo-lag i cupfinalen, tre i semifinalene. Hvor ble det gylne sekstitallet av? Tre fotballegender gir noen av svarene. I fotballmimring på første klasse.

Av Reidar Sollie og Per Erik Moen

Kommende fredag er det 1. mai. Det er ikke bare arbeidernes kampdag. Det er blitt en stor fotballdag. Et av mange oppgjør i år er Oslo-derbyet Skeid mot Lyn. Men i feil divisjon.

På nivå tre finner vi to av bærebjelkene i norsk fotball. Kommer noen av dem opp og ved siden av Vålerenga igjen? Skeid, Lyn og Vålerenga ble alle norske seriemestere på 60-tallet. Lyn i -64, VIF i -65, Skeid i -66, Lyn i -68. I tillegg vant Skeid og Lyn cupen. Dessuten var Frigg det fjerde Oslo-laget i det som i dag heter Tippeligaen. Og Frigg var tapende cupfinalist for Skeid i 1965.

Da er scenen satt. På radio hørte vi The Beatles, på TV så vi «Kvitt eller dobbelt», mens fotball bare kunne sees på arenaen. På Ulevaal og Bislett.

Vi har invitert tre av hovedrolleinnehaverne til «Fotballsnakkis» i Dagsavisen: Ola Dybwad Olsen (Lyn), Kjell Kaspersen (Skeid) og Terje «Hengern» Hellerud (Vålerenga).

Det kommer vi tilbake til.

Les også: «Tippeligaen» 1966: 1. Skeid, 3. Lyn, 4. Frigg, 5. VIF

De ble alle seriemestere og landslagsspillere. I tillegg fikk Ola Dybwad Olsen med seg eventyret i Barcelona i datidens europacup. 2-2 og 2-3 i kvartfinale mot Barcelona, der begge kampene måtte spilles på Camp Nou. I den siste kampen ledet Lyn 2-0 ti minutter før slutt.

Kjell Kaspersen er svaret i en gjenganger i diverse fotball-quiz: En norsk keeper har også scoret for landslaget. Hvem?

– Jaa, det stemmer det, sier «Kasper».

– Men det var jo mot Thailand da, så jeg vet ikke om det teller!

I dag er han 76 år. Betydelig hårmanke og sprek kropp forteller oss at han gjør mer enn å sitte og mimre.

«Hengern» er på samme alder, men har måttet skifte en hofte og kommer humpende på en krykke.

– Men jeg holder meg ung ved å jobbe i Vallhall (Vålerengas base) hver dag. Så jeg er 25 i hue, sier han.

Ola Dybwad Olsen er unggutten. Bare 68 år. Og spiller tennis, golf, innebandy og går på ski.

– Jeg vurderte å trene litt med Lyns 48-åringer, men valgte å holde meg unna, sier spilleren som fortsatt har flest kamper og flest scoringer for Lyn gjennom alle tider.

Alle er enige i at det er skammelig at Oslo bare har ett tippeligalag. Og det er ingen utsikter til at det blir noen flere heller.

Og for å bli ferdig med det depressive først: Ingen av dem tror de får se Skeid eller Lyn på øverste nivå på mange år ennå. Og hadde det ikke vært for shippingmillionene fra en glad giver er det ikke sikkert Vålerenga hadde vært der heller.

Men hva skjedde på 60-tallet?

– Vi har analysert det litt, sier Ola Dybwad Olsen og sammenligner datiden med dagens kjøp og salg.

– Vi hadde kloke ledere som satte sammen typer som passet sammen. Og vi fikk mange i fanget. Harald «Dutte» Berg og broren hans kom til Oslo for å gå på hotellfagskolen. På Grand hotell satt det en Lyn-leder og fikk sluset dem inn i klubben. Bredo Østlien skulle begynne på BI. Vi fikk 5 kroner treninga og 50 kroner pr. poeng i serien, tror jeg, sier han.

Kjell Kaspersen følger på:

– Vi fikk Erik Johansen fra Gjøvik/Lyn. Han var bankmann og ville utvikle seg i Oslo framfor Gjøvik. Og det skjønner jeg jo godt. Og fra Nord-Norge kom Trygve Bornø for å begynne på krigsskolen. Finn Thorsen skulle bli postmann og begynte på postskolen. Vi fikk dem jo gratis, sier Kaspersen.

– Vi fikk mange raringer vi også, sier «Hengern». Drillo og Nils Arne Eggen var to av dem. Eggen kom for å studere.

– Du så kanskje ikke for deg at de skulle bli landets to største trener-personligheter noen år senere?

– Nils Arne var en luring. Det var noe ved ham. Drillo dreiv stort sett for seg sjøl. Fikk han ballen, ga han den ikke fra seg. Med han og Odd Iversen (i VIF på 70-tallet) var det det samme. Fikk de ballen kunne vi andre dra hjem i forsvar, sier «Hengern».

Den lette spillerfangsten ga trenerne anledning til å bygge lag med spillere som kom gratis til Oslo-klubbene. Da Kjell Kaspersen var kaptein for Skeid i 1963, mønstret klubben det yngste cupfinalelaget gjennom alle tider. Og det slo Fredrikstad 2-1 i finalen.

– Spillerstallen var stabil. Agenter var ikke funnet opp. I dag kan spillere selges etter at de har vært et sted et kvarter. Vi visste hva vi hadde og overganger mellom klubber var ikke noe tema, sier Kaspersen.

– Også var vi kamerater på tvers av klubbene, sier Ola. – Vi gikk ut og tok en øl på Nille etter kampene.

Hengern: – Jeg kjente hele Karl Johan. Det var ikke ei dør som var stengt. Alle hilste. Vi må bare være glade vi fikk oppleve dette.

Ola: – Og Kjell fikk jo stiftet den såkalte Parkgjengen. En gjeng spillere på tvers av klubbene som hadde mye moro utenom kampene.

Kasper: – Skulle vi ikke snakke fotball?

Og legger til: – Det var ikke helt knirkefritt. Etter kvartfinalen mot Lyn i 1965 var jeg invitert med på utdrikningslaget til Arild Gulden. Vi slo Lyn 5-0 og han kom inn i garderoben etterpå og sa at jeg bare kunne glemme den festen.

Hvordan spilte Skeid, Lyn og VIF? Vålerengas bohemlag, Lyns teknikere, Skeids entouch. Myter?

– Dagens skolerte trenere fantes jo ikke. Jeg skulle sikte på hue til Kai Sjøberg, han headet ned til Pål Sæthrang som scoret. Det var stort sett oppskriften. Vi snakket ikke om noe taktisk mønster i Skeidgarderoben, sier Kjell Kaspersen.

I Lyn var det litt mer raffinert.

– Vi innførte jo 4-2-4, en revolusjonerende, offensiv stil. Det var Jon Sveinson som kom med den, sier Ola.

I Vålerenga da? Hvem var trener da VIF tok seriegullet i 1965?

Anton Ploderer! En herre fra Østerrike.

– Han hadde ikke greie på fotball, men han var veldig god på å lage wienerbrød, sier Hengern.

– Vi overtok jo han i Lyn, sier Ola. - Men etter et halvt år skjønte vi at han var ubrukelig.

Kaspersen:

– Brede Borgen var trenerhjernen i Skeid lenge. Han skaffet jo disse cupmesterskapene, også det siste i 1974. Men Ragnar Larsen og Øivind «King Kong» Johannessen var også viktige.

Les også: Cup snudd på hodet

Kjell Kaspersen ble landets første «tabloide» fotballkjendis. Kombinasjonen serie- og cupmester, landslagskeeper i ti år og etter hvert synlig romanse med «Lill-Babs» også kjent som den svenske artisten Barbro Svensson, fikk den kulørte presse (da i sort-hvitt) i Sverige og Norge til å gå varm.

– Ja, hu blei i hvert fall jævlig kjent, kontrer Kjell Kaspersen om det heftige forholdet som startet med at Lill-Babs fikk fysioterapibehandling på Kaspersens klinikk etter et uhell på revyscenen på Chat Noir.

Sammen fikk de datteren Kristin Kaspersen, senere en stor TV-profil i Sverige. Hun bor i Sverige, men er norsk statsborger.

– Men det varte jo i bare to år da. Jeg kunne vel vært det foruten, sier Kaspersen om livet midt i rampelyset.

Dette var tida da Odd Iversen og Rosenborg utfordret Oslo-hegemoniet, Nils Arne Eggen vendte hjem og det var durabelige oppgjør mellom Lyn, Skeid og Rosenborg. Et av dem, i august 1969, har kanskje publikumsrekorden for en seriekamp i Norge. Ingen vet sikkert.

Men denne mandagskvelden ga man opp å telle da det hadde passert 24.000 innenfor Ullevaal stadions murer. Publikumstrykket var så stort at man åpnet slusene av sikkerhetsmessige årsaker.

Det var duellen Odd Iversen mot Kjell Kaspersen folk ville se.

– Jeg var ikke helt alene i forsvaret, da. Men det var stinn brakke og en god kamp vi vant 2-0, sier Kaspersen.

Men det var også den siste kampen Skeid vant den høsten.

På fotballmuseet på Nou Camp i Barcelona er det ikke mange norske innslag å se, men den som leter godt finner en Lyn-vimpel i jungelen av internasjonale minner.

Etter at Lyn ble tidenes første norske doublemester (serie- og cupgull) i 1968, måtte de ut i Europa. Det gikk over all forventning. Tyrkisk og svensk motstand ble feid ut i de innledende rundene. I kvartfinalen ventet Barcelona.

Problemet var at kampene skulle spilles i februar. Og dette var lenge før oppvarming av fotballbaner var noe man kunne tenke seg å ta seg råd til.

Det innebar at både hjemme- og bortekampen måtte spilles i Barcelona.

Og resultatene 2-3 og 2-2 er legendariske i Lyns historie.

– Jada, vi blir minnet på dem ganske ofte. Og vi har fått laget en video koblet med Bjørge Lilleliens radiooverføring som vi tar fram ved festlige anledninger, sier Ola Dybwad Olsen.

– Vi spilte også E-cup, forteller Henger’n.

– Husker kampen mot Everton der borte. Jeg spurte Bruno om han ville ha ballen. Orka ikke. Da vi av en eller annen grunn fikk corner, var det ingen andre VIF-spillere på riktig banehalvdel. Vi sleit. Husker dommeren blåste meg av for frispark og jeg håpet på rødt kort for jeg orka ikke mer. Det var jo ikke lov med innbyttere den gangen, og utover i annen omgang var vi bare ni mann, sier Hellerud.

– Nei, Europacupen betød ikke så mye, det var lokaloppgjørene i Oslo og kampene mot Brann og Rosenborg som trakk folk, sier han.

Ola Dybwad Olsen og Kjell Kaspersen spilte på et landslag i en tid da det var mest kjent for skippertakene. En seier i ny og ne var stas. 1-0 over Frankrike i Strasbourg i 1968 står som en søyle. Lyn-keeper Svein Bjørn Olsen reddet skudd med alle kroppsdeler, mens Odd Iversen ble matchvinner.

– Var det aldri et tema å nærme seg et VM-sluttspill?

– Joda, sier Kjell Kaspersen. - VM i England i 1966 var det nærmeste. Men vi tapte 0-1 for Frankrike på Ullevaal på et frispark som traff en spiller i muren, endret retning og jeg fikk akkurat ikke tak i ballen. Det var surt.

– Profftilbud?

– Etter kampene mot Frankrike fikk jeg tilbud fra St. Etienne. Men hadde du sett hva det handla om hadde du sagt nei du også. De maste et år, men jeg holdt på med fysioterapi-studier.

Ola Dybwad Olsen fikk tilbud fra Tyrkia og Nederland. Også han valgte studier i Norge.

– Jeg gikk inn i en pakkeløsning der de ville ha meg og «Dutte» Berg. Men, som Kjell sier, vi tenkte ikke slik. Jeg ville ha utdannelse. Men Harald dro jo til Haag med suksess der.

– Jeg fikk profftilbud i ishockey fra Sverige, forteller Henger’n. – Men Vål’enga sa nei. Jeg skulle bli her!

Rett etter krigen dukket det plutselig opp en mann i Vålerenga som skulle få stor betydning, også for hele Oslo-fotballen. Helmuth Steffens var en pioner i det som i dag kalles merkevarebygging. Typene var på plass i spillergruppa, men det var han som skapte begrepet Bohem-laget Vål'enga.

Når navnet Helmuth Steffens nevnes, lyser alle opp.

Steffens sies å bare ha inntatt Vålerenga-miljøet en dag og «overtatt hele butikken». Fra 1946 til 1965 var han oppmann. Alltid meget velkledd og veltalende, en gentleman. Steffens sies å ha gjort alt i VIF unntatt å vaske draktene.

Han forsto også at det å skape historier og myter slo an i pressen og i folket.

Henger’n forklarer: – Helmuth var langt forut for sin tid. Han visste at brød og sirkus hører sammen. Han bygde opp historiene som han foret pressen med. For egentlig var ikke vi spillerne så veldig annerledes enn andre lags spillere. De fleste med fast følge, faste jobber og ordna forhold, sier Hellerud.

– Men Helmuth fiksa ikke laguttak. Han blei så lei seg når noen måtte settes ut!

– Så Bohem-klubben Vålerenga er en myte, bygget opp av en tidligfødt markedsfører?

– Nei og ja. Det er klart at vi gutta som vokste opp i gatene på Kampen og Vålerenga på den tida var vitne til mye rart, mange spesielle mennesker og miljøer. Det var mye arbeidsledighet, mye sosial elendighet. Da vi gikk til skolen om morran, møtte vi menn det lukta dram av, og historiene i miljøet bar preg av skrøner og overdrivelser. Vi blei jo prega av dette. I tillegg hadde mange av oss talenter i flere idretter. Men Helmuth visste å utnytte dette. Han la ut agn som pressen slukte. Og artige historier i avisene førte til masse tilskuere på kampene våre.

– Jeg sto aldri i en kø. Og folk ville spandere over alt. Hvis jeg ikke stoppa og prata med folk, ble jeg ansatt som arrogant. Vi var glade gutter som likte oss på by'n. Ikke bare vi i VIF. Vi pleide å møte spillere fra Lyn og Skeid på Grand, etter noen timer der, bar det bort på Rosekjeller'n, og runden var i gang. Steffens fikk det vel lett med dette bohemstempelet fordi vi kunne ta oss et par timer på øyet, og spille toppkamper i fotball, ishockey, håndball eller bandy etterpå.

– Totalt motsatsen til dagens krav på toppnivå i norsk idrett, med andre ord?

– I dag spiser idrettsutøvere frø og kli, og skal sove akkurat passe mengder. Vi fikk i oss alt mulig rart, og glippa litt med øya. Det er jo rart vi overlevde, sier Henger’n med det berømte smilet i ansiktet.

– Du var blant landets beste i fotball, ishockey, bandy og håndball. Men hadde full jobb ved siden av. Fikk du i det hele tatt noe for å spille på den tida?

– Den sesongen vi ble seriemestre i fotball, i 1965, tjente jeg 2.500 kroner i VIF. Halvliter’n kosta tre kroner og sytti øre, så da kan du jo tenke deg sjæl. Vi fikk 100 kroner for en seier, femti for uavgjort. Jeg er for gammal til å være misunnelig, men det er klart ting er annerledes i dag.

– Du var en av flere som skulle hatt Egebergs Ærespris, skyter Ola Dybwad inn.

– Ja, men jeg gikk jo ikke på ski. Og det måtte man gjøre, svarer Hengern.

Terje Hellerud vokste opp i Jordalgata. Foreldrene var pinsevenner, det var ikke snakk om at sønnen skulle bedrive idrett i kirketida. Men han fikk lov til å holde på med det artigste han visste, nesten alle former for idrett.

– Faren min var kjøkkensjef på Botsfengselet. Alle visste hvem han var. Han var troende, noe jeg også er. Jeg var med på ting i denne bohemtida jeg også, men jeg har aldri spottet eller sagt noe negativt om kristendommen. Jeg har blitt mer kristen med årene. I dag har jeg et sterkt forhold til kristendommen, sier Terje Hellerud.

I september fyller han 76 år. Men skal han ut av VIF-miljøet på Valle, så må han bæres ut. Den første du møter når du kommer inn i VIFs administrasjon, er kanskje den største legenden av alle spillerne i klubbens historie. Alltid imøtekommende og blid, alltid klar for en historie. Helmuth Steffens ville vært stolt av ham. Ingen representerer Vålerengens Idrettsforening bedre enn Terje Henger’n Hellerud.

– Er det noen bohemer i dagens Vålerengalag?

– Nei, den siste bohemen i VIF heter Erik Foss. Da han ga seg, var siste rest av Helmuth Steffen-ånden borte. Den kunne ikke vare evig heller. Men klubben Vålerenga er på rett vei nå. På A-laget har spillere kommet og gått, ingen kultur har fått la seg bygge opp og bli værende. Men nå bygger vi spillere i egne junioravdelinger. Håpet er at mange av dem blir A-lagsspillere. At de som oss, blir værende i klubben. En slik kontinuitet vil føre til at sjela vender tilbake, sier han.

– Er det mulig å se framover, karer? Kommer Lyn og Skeid tilbake?

– Vi har i hvert fall ambisjonen, men det vil ta mange år. Nå er alt basert på økonomisk styrke. Jeg var nylig med på et sponsormøte med DnB og de ville kun støtte breddeavdelingen i Lyn. Den er stor og voksende med over 3000 medlemmer nå. Men elitedelen var de ikke interessert i.

– Nå spiller Skeid hjemmekampene sine der vi trente. Det sier vel det meste, sier Kjell Kaspersen, som kan fortelle at Skeid den gangen lekte med tanken om en egen hjemmebane i Muselunden, der Sinsenkrysset ruver nå.

Klubben feirer 100 år i år og ble denne uka markert i Rådhuset.

– Det var nok større festivitas ved 50-årsjubileet da vi ble cupmestere samme år, sier han.

– Men Skeid kalles fortsatt talentfabrikken?

– Ja, og det skal den være stolt av. Og det arbeidet må fortsette. Men den blir dessverre ingen toppklubb igjen i min tid. Det er for lang vei fram økonomisk, avslutter Kjell Kaspersen.

Trioen forlater Dagsavisen, kaffen og kringla. Kaspersen kommer på en viktig detalj, og har et siste stikk til Henger’n;

– Vålerenga har jeg forresten aldri tapt for!

Legendene

KJELL KASPERSEN

  • 76 år (f. 7. april 1939).
  • Ekte skeidgutt, oppvokst på Torshov.
  • Skeid fra 1958 - 72.
  • Seriemester i 1966.
  • Cupgull i 1963 og 65.
  • 34 landskamper (1 scoring).

OLA DYBWAD OLSEN

  • 68 år (f. 4. august 1946)
  • Debuterte for Lyn i 1964, 18 år gammel.
  • Seriegull i 1964 og 68, cupgull i 68.
  • 285 kamper - 175 scoringer (!). Rekord i klubben.
  • 24 landskamper (10 scoringer).

TERJE HELLERUD

  • 75 år. (f. 25. september 1939)
  • Født og oppvokst på Vålerenga.
  • Debuterte for VIF i 1957, spilte på A-laget til 1977.
  • Seriemester i 1965.
  • Tre landskamper.
  • 69 VM-kamper i ishockey
  • 1 landskamp i bandy (spilte for Tåsen)
  • Åtte bykamper i håndball (spilte for Fredensborg).

Mer fra: Reportasje