Bilde 1 av 5
Reportasje

Che mannen og myten

Den idealiserte legenden er innhyllet av myter. Den virkelige mannen er vanskelig å få øye på. Hva er myter og hva er virkelighet? Rakner den idealiserte legenden, symbolet på opprør og idealisme? 9. oktober er det 50 år siden Ernesto Che Guevara ble henrettet i Bolivia.

Klokka er tre på ettermiddagen søndag 8. oktober 1967. Tidlig på morgenen, da en bonde løp til landsbyen La Higuera for å varsle hæren, var det iskaldt. Nå varmer sola i femten hundre meters høyde, lufta er krystallklar. Skudd gir gjenlyd i ravinen. Sammenstøtet i la quebrada de Churo har allerede pågått i fire timer. Tre kuler har truffet Che uten å gjøre særlig skade. Én har truffet lua hans, en annen har gjort geværet, som han støtter seg på, ubrukelig. Det tredje har truffet ham i den høyre leggen. Han har ikke lenger fottøy. Føttene hans er surret inn i dårlig håndsydde skinnfiller. Litt blod pipler langs ankelen hans.

– Yo soy Che Guevara, Jeg er Che Guevara, sier han med fast røst til offiseren han har framfor seg. Kaptein Gary Prado tror knapt sine egne ører.

Bare ett døgn senere var den britiske journalisten Richard Gott fra The Guardian vitne til følgende: «Klokka fem om ettermiddagen mandag 9. oktober 1967 kom Guevaras legeme på en båre, spent fast til landingsmeiene på et helikopter, til den lille bolivianske fjellbyen Vallegrande». Che ble båret inn i en hytte, der to leger forsøkte å bevare liket med balsameringsvæske.

Dagen etter ble journalister flydd inn fra La Paz og de berømte bildene av liket tatt, senere sammenlignet med Mantegnas maleri «Kristi begråtelse» og Rembrandts «Anatomiforelesning».

Hva hadde skjedd det siste døgnet? Etter at Che hadde overgitt seg til kaptein Gary Prado – opplært av amerikanske Green Berets, spesialister i anti-geriljakrigføring med erfaring fra Vietnam, og sendt til Bolivia fra Fort Bragg og Panama for å støtte de lokale styrkene?

Gott skulle senere finne ut at Che hadde blitt skutt fire timer tidligere i skolestua i La Higuera, 50 kilometer borte, etter ordre fra øverstkommanderende i den bolivianske hæren, general Ovando, og med samtykke fra Washington. Bolivia hadde ikke dødsstraff, og etter alt oppstyret under rettssaken mot Régis Debray, franskmannen som var med i Ches gerilja, var ordren fra La Paz helt klar: Ingen fanger. Rundt middagstider ble Che henrettet med ni kuler i kroppen. Ansiktet ble spart.

Død: Foto av Guevara tatt 10. oktober 1967, dagen etter at han ble henrettet. FOTO: MARC HUTTEN/NTB SCANPIX

Død: Foto av Guevara tatt 10. oktober 1967, dagen etter at han ble henrettet. Foto: Marc Hutten/NTB scanpix

For å lette identifiseringen i La Paz, ga general Ovando ordre om at Ches hode skulle hogges av, men det satte både de bolivianske soldatene på stedet og CIA-agenten som ledet operasjonene, seg imot. I stedet ble det forsøkt å lage en dødsmaske av Che, men det ble totalt mislykket, og ansiktet hans ble helt ødelagt. Legene fikk så ordre om å skjære hendene av ham, igjen for identifikasjon, og de ble overlatt argentinske fingeravtrykkseksperter fire dager senere. Deretter, onsdag morgen, ble liket begravd ved flyplassen i Vallegrande.

18. oktober 1967, foran en menneskemengde på én million på Revolusjonsplassen i Havanna, bekrefter Fidel Castro det utenkelige. Ernesto Che Guevara, hans kampfelle fra geriljakrigen i Sierra Maestra, var død ni dager tidligere i Bolivia. Bare 39 år gammel. 21 kanonskudd blir avfyrt. Og Fidel avslutter hyllesten til den døde: «Che er en menneskelig modell som ikke tilhører vår tid, han tilhører framtida.(…) De som tror at hans død fører til nederlag for hans tanker, tar feil.»

Året etter ble erklært for «Den heroiske geriljaens år», og feiringen av årsdagen for revolusjonens begynnelse 26. juli, ble lagt til Santa Clara, byen der Che ledet det avgjørende slaget mot Batistas regime. Først 30 år senere ble Ches levninger funnet i en fellesgrav, brakt til Cuba, der et mausoleum ble bygget nettopp i Santa Clara.

«Legender vil bli skapt rundt navnet hans … Han er nå død, men det er vanskelig å føle at ideene hans vil dø med ham», skrev Richard Gott fra Vallegrande dagen etter Ches død. «Det eksisterer fortsatt helter. (…) Che Guevara representerer en av våre største romantiske skikkelser», skrev nobelprisvinneren i litteratur, Miguel Angel Asturias, halvannen måned etter Ches død.

«I levende live var han plagsom, død blir han perfekt. Legenden blåses opp, blir mytisk», skriver biografen Kalfon.

Che ble nærmest en Kristus gjennom Alberto Kordas berømte helgenbilde. Han ble mytifisert gjennom René Burris foto av den sigarrøykende «guerrilleroen», og kommersialisert til det ugjenkjennelige. Bildet av Che har i årtier tjent til å selge alt mellom himmel og jord. Ikke minst på Cuba.

Stemmer legenden med virkeligheten slik vi kjenner den i dag? Ble han en lynavleder for den cubanske revolusjonens egne svakheter?

Allerede i 1964 var det klart at Che ville fortsette kampen andre steder enn på Cuba. Det var en plikt. Kampen mot imperialismen hadde ingen grenser. Men han hadde ennå ikke bestemt seg for under hvilke himmelstrøk han ville kjempe.

Første stopp ble Afrika, som etter hans mening var imperialismens svake ledd.

Ett av historiens mest berømte bilder. Alberto Kordas ikoniske fotografi av Che Guevara, et av de mest reproduserte motiv i verden. Bildet er tatt på Cuba 5. mars 1960.

Ett av historiens mest berømte bilder. Alberto Kordas ikoniske fotografi av Che Guevara, et av de mest reproduserte motiv i verden. Bildet er tatt på Cuba 5. mars 1960.

Ches siste offisielle opptreden var 15. mars 1965 da han kom tilbake til Cuba etter en tre måneders i Afrika. Han stengte seg umiddelbart inne med Fidel, Raúl og noen få andre i 40 timer for å diskutere. Ches beslutning var tatt. Mindre enn en måned senere forlot Che Cuba.

Med sin offisielle avgang, avskjedsbrev til Fidel og hemmelige avreise til Tanzania var han bokstavelig talt forduftet. Spekulasjonene florerte.

– Det eneste jeg kan si er at han er der han er mest nyttig for revolusjonen, og at forholdet mellom ham og meg er utmerket, sa Fidel i april samme år.

Denne sommeren ble Kongo det første mislykkede forsøket på revolusjon. Så bar det på nytt av sted, via Praha, Frankfurt, Zürich, Dakar, São Paulo, La Paz og til slutt med jeep til en gård i Nancahuazu i det sørøstlige Bolivia, ikke langt fra grensen mot Paraguay. I Havanna hadde spesialister forandret utseendet og identiteten hans. Han var blitt til en skallet og tykkmaget uruguayansk høyere funksjonær. Forandringen var så stor at ikke engang datteren kjente ham igjen, men ble forundret over ømheten til denne fremmede mannen, før avreisen fra den cubanske hovedstaden.

Hadde Che virkelig noe håp om at geriljakrigen skulle føre til revolusjon i Bolivia? Trodde han at han skulle få disse små fortapte landsbyene i Vallegrande befolket av forskremte analfabeter, guarani-indianere som knapt snakket spansk, over på sin side? «Vi var avskåret fra bondebefolkningen, vi visste ingenting om landsbygda», skriver Debray mange år senere.

Che var despotisk, hemmelig, puritansk, suicidal, kristusaktig, ifølge Debray. Han ble fanget før Che ble drept og dømt til 30 års fengsel av en krigsrett i Camiri, men sluppet ut etter nærmere fire. Debray går langt i å si at Che hadde et dødsønske: «Che Guevara dro ikke til Bolivia for å vinne, men for å tape.»

Ches besettelse av døden gjorde sterkt inntrykk på den egyptiske lederen Nasser, som han møtte i Kairo før Kongo-eventyret for å be om hjelp.

«Det avgjørende øyeblikket i en manns liv er det da han bestemmer seg for å utsette seg for døden. Gjør han det, er han en helt, enten han vinner eller taper», sa Che til Nasser ifølge journalisten Mohammed Heikal, som sto Nasser nær.

Debray er krass i sin kritikk. «Spøkelset som hadde forlatt Europa, hjemsøkte nå Andesfjellene, så omtåket av sin egen overbevisning om å frigjøre et kontinent at en helt glemte å vurdere egen styrke og midler til å gjennomføre drømmen.»

Men samtidig minner Debray oss om at latinamerikansk historie ikke er som andre kontinenters historie, holder seg ikke innenfor vanlige normer. Advokaten Fidel Castro hadde tatt kontrollen over et land med sju millioner innbyggere med ikke flere mann enn det som utgjør et kompani; Bolívar et kontinent med 30 millioner i 1811 med et regiment. Med 600 mann og 16 hester hadde Cortés pulverisert ikke bare et imperium, men en hel sivilisasjon.

Var det hele bare et spørsmål om vilje og taktikk? Hadde hurtighet og mystisisme erstattet sosiale og materielle krefter? Det vil ikke være virkelighetsfjernt å definere politikken i Macondo som det umuliges kunst, skriver Debray. Landenes historie hadde vist at voluntarisme og en håndfull dyktige folk var tilstrekkelig.

Che så sovjetiseringen av Cuba komme, og han trodde ikke på fredelig sameksistens. Bruddet med Moskva kom i en tale i Alger i februar 1965. Utviklingen av landene som var i ferd med å frigjøre seg, skulle koste sosialistlandene noe. Å basere handelen dem imellom på prisene på verdensmarkedet, var uakseptabelt. Prisen på råstoffer som var utvunnet med svette og grenseløs lidelse i utviklingslandene, kunne ikke selges til verdensmarkedspriser slik som industrivarer som var produsert i store, automatiserte fabrikker, mente Che. For det ville være ensbetydende med at sosialistlandene til en viss grad drev samme utbytting som imperialistlandene. Byttehandelen fikk en umoralsk karakter.

Moskva hadde ham allerede i kikkerten. Motstanden hans mot Sovjets anbefalinger for den cubanske økonomien talte ikke til Ches fordel. Heller ikke hans angivelige sympati for Kina, riktig eller ikke, gjorde ham populær i Moskva. Av Raúl Castro ble Che anklaget for å være både trotskist og pro-kinesisk, forteller hans følgesvenn både i Sierra Maestra og i Bolivia, «el guajiro» Darien Alarcón Ramírez, mer kjent som Benigno.

Men etter den mislykkede invasjonen i Grisebukta, ble Che en ivrig tilhenger av utplassering av sovjetiske raketter på Cuba som et middel til å holde amerikanerne på armlengdes avstand. Og han tilga aldri Khrustsjov for å ha gitt etter for Kennedy.

Régis Debray skriver at han kan bekrefte at det aldri kom til noe brudd mellom Che og Fidel. Det er det som er mysteriet, men svaret må søkes i psykologien og ikke i ideologien, mener Debray. Før han møtte Fidel i Mexico var Che en brekkstang uten støttepunkt, som ikke ville kunne ha hevet noe som helst om ikke Fidel hadde gitt ham en jord og en trampoline.

Dette skapte et gjeldsforhold. Den pragmatiske caudilloen ga outsideren et territorium som brakte ham inn i virkelighetens verden og ga ham muligheten til å vise hva han dugde til.

Kulturelt var de to helt ulike. Che knyttet til seg folk samtidig som han viste dem så få tegn på affeksjon som mulig, mens Fidel fanget dem med en flom av snakkesalighet. Cubaneren kjente forskjellen mellom hva doktrinen krevde og virkeligheten tillot. Han var politikeren. Argentineren foretrakk det umulige framfor det mulige.

Che var mindre demagog enn Fidel, og enda mindre demokrat, skriver Debray. De ikoniske Che-portrettene av Korda og Burri, spredt i millioner kloden rundt, viser oss en øm og kjærlig drømmer, mens mildhet og godhet som ikke var Ches mest framtredende trekk. Han var ufølsom og ubøyelig, streng og nådeløs. Det var et paradoks at de antiautoritære sekstiåtterne fra Paris til Berkeley trykket denne autoritetstilhengeren til sitt bryst og gjorde ham til sitt symbol. Det var Che, ikke Fidel, som i 1960 opprettet den første omskoleringsleiren på Cuba.

Som industriminister sto Che Guevara for en ultrasentralistisk planlegging, med administrativ kontroll over produksjon og ledelse. Han fjernet materielle stimulanser – jo mer man arbeider, jo bedre blir man betalt – til fordel for moralske stimuli – jo mer man arbeider, jo mer heder. Resultatet ble en svekkelse av grunnplanet, en styrking av det mektige byråkratiet, skriver Debray.

Vanskelighetene den cubanske revolusjonen har møtt, skyldes ikke primært den amerikanske blokaden, selv om den har påført Cuba både interne og eksterne begrensninger. Problemene er snarere et resultat av valg som Che og Castro-brødrene tok om å gjøre Cuba til et ettpartisystem styrt ovenfra og ned, der arbeidernes og folks deltakelse ble begrenset til bifall og lydighet, mener Samuel Farber i en liten bok om Che, som kom i fjor.

De skapte et nytt klassesystem med en eiendomsform der staten eier og kontrollerer økonomien og et sentralt statlig byråkrati «eier» staten, skriver han videre. Folkemakt ble bare tomme ord. Spørsmålet om sosialistisk demokrati, med arbeiderkontroll over økonomisk virksomhet, ble aldri seriøst behandlet og alltid utsatt på grunn av unntaksforhold.

For Che var ikke økonomisk utvikling noe mål i seg selv, skrev forfatteren Eduardo Galeano i det chilenske bladet Análisis 20 år etter Ches død. Utviklingen av et samfunn hadde bare mening hvis den tjente til å omforme mennesket, hvis den økte menneskets skaperkraft og fjernet det fra egoismen. Overgangen fra nødvendighetens rike til frihetens rike er en hallusinerende reise fra jeg til vi.

Han ble den mest puritanske av de vestlige revolusjonære lederne. På Cuba ble han revolusjonens jakobiner. «Pass på, der kommer Che», advarte cubanerne spøkefullt, men samtidig i fullt alvor. Ches mor, Celia de la Serna, sa til Galeano at sønnens handlinger var drevet av et voldsomt behov for totalitet og renhet. Med Galeanos ord gjorde Che det han sa, sa det han tenkte og tenkte som han levde.

Bilde tatt 1. juni 1957, av blant andre Raul og Fidel Castro,    og Ernesto Che Guevara. FOTO: AFP/NTB SCANPIX

Bilde tatt 1. juni 1957, av blant andre Raul og Fidel Castro, og Ernesto Che Guevara. Foto: Afp/NTB scanpix

Che var en bøkenes mann, Fidel barn av en muntlig tradisjon. Fidel leste bare historiebøker, teori og idédebatter var ikke hans område, og han lyttet i motsetning til Che aldri til motstanderens argumenter. Che var belest, og han inviterte til Cuba både trotskisten Ernest Mandel og maoisten Charles Bettelheim for å høre hva de hadde å si. Selv til Bolivia dro han med seg et lite bibliotek, bøker om medisin, men også Trotskis selvbiografi og skrifter av Mao.

En stor svakhet var hans utålmodighet. Han ga seg ikke tid til å vinne «massene» til sine synspunkter, ikke engang til sine egne menn forklarte han ordrene han ga, spurte dem aldri om hva de mente, ga dem aldri ordet. I Kongo som i Bolivia lot han sine underordnede være i mørket. Han var strateg, ingen taktiker. Målet var å «skape to, tre, mange Vietnam».

Men hvordan skulle Vietnam, eller Sierra Maestra for den saks skyld, gjenskapes i Kongo eller Bolivia? «Framtida tilhører folket som, skritt for skritt eller ved ett enkelt slag erobrer makten, her og overalt på jorda», skrev den unge Che i sin Reisedagbok. Selv kalte han seg «matasanos», den som dreper de kloke og fornuftige.

Che politiserte alt, men var ingen ekspert i politikk, skriver Debray. Han hadde alltid dårlig tid, gjorde narr av dem som var opptatt av å forene objektive og subjektive betingelser. Det nye mennesket skulle skapes på noen tiår.

Ches sterke vekt på egalitarisme og motstand mot privilegier kan søkes i hans privilegerte oppvekst i Argentina, skriver Farber. Forsvaret for at enkeltindividet må ofre seg fellesskapets mål, og hans dype voluntarisme – tanken om at menneskelig vilje og bevissthet kan overvinne alle objektive, materielle hindringer, satt dypt i ham. Politisk var han helt døv for det spesifikke ved politiske situasjoner og omstendigheter, mener den cubanskfødte amerikaneren.

På det sekulære Cuba ble Che gjort til helgen. Skoleelevene startet dagen med «todos pioneros seremos como el Che», alle pionerer skal være som Che; de militante istemte at hans «lærdommer styrker vårt arbeid». Han ble modellen på «»el hombre nuevo«», det nye mennesket.

I Havanna ble Che trukket fram hver gang beltet måtte strammes inn og det var behov for å minne folk om dyder som offervilje og moralske stimuli, som i «spesialperioden» etter Sovjetunionens oppløsning. Che fikk en ny vår før årtusenskiftet, muligens som et forsøk på å finne fram til glemte moralske verdier som absolutt ærlighet, egalitær rettferd og som nevnt, betydningen av offervilje.

I det kollektive minnet er den autoritære Guevara glemt, mannen uimottakelig for tvil er erstattet av den positive helten, opphøyet av sin forutsigbare død, skriver Ches biograf Pierre Kalfon. Ches død var motbydelig, den ble presentert som gloriøs. Det som sitter igjen er at han beholdt sine hender rene, ikke lot seg korrumpere av makten, men sto imot privilegienes søte liv. Han symboliserte opprøret og utopien om en friere og mer egalitær verden uten at han selv etterlot noen presis beskrivelse av hva denne utopien besto i.

Che var besatt av mange tanker, skriver Galeano, men den mest sentrale av dem alle var mystikken ved sosialismens utvikling, folkets tro på den nye verden som ser dagens lys måtte være utviklingens motor. Samtidig var han oppmerksom på faren for at Cuba kunne bli kapitalistisk igjen. Andre land hadde vist det, sa han til Galeano.

Men «det nye mennesket», uselvisk, idealistisk og heroisk, rede til offer for fellesgodet, slik han la det fram i boka «Sosialismen og mennesket på Cuba», selv om det nok inspirerte et asketisk ideal, førte det mer, ifølge Farber, til en større utbytting av cubanske arbeidere, og tjente til å undertrykke mer enn til å tilfredsstille cubanernes materielle behov.

Mer fra: Reportasje