Ragnhild Bye (nærmest) og Marit Andersen hos Bunadstua jobber på spreng for å bli ferdige til 17. mai.

Bunadfeber

Bunadekspert Ragnhild Bye i Noresund bærer på en stolt håndverksarv. Men til tross for at bunaden er det nye it-plagget i den norske festgarderoben skorter det på lokale krefter som vil lære å sy.

Tirsdag er det 17. mai, dagen da Norge eksploderer i et nasjonalromantisk bonanza av broderte stakker og dresser, prangende beltespenner, slirekniver, hatter og sølv. I ei tid da moten handler mest om å skue bakover er bunaden blitt det mest populære festantrekket i den heilnorske garderoben. For å si det på fashion-språk: old is the new black.

På tunet i Noresund mellom Olberg kirke og Krøderen ligger Bunadstua, en liten lokal bedrift som har basert seg på å sy bunader fra Sigdal, Eggedal og Krødsherad – steder med særdeles rike håndverkstradisjoner. I dag har Dagsavisen lurt med seg syerskene ut i friluft for fotoshoot. Bunadskledde skredderbyster blir båret over tunet, det blafrer i ull, lin og damask og mens kvinnene er mest opptatte av å holde tak i flagrende kniplingsgevanter i stiv kuling roper undertegnede fra andre siden av tunet om vi ikke kunne få lov til å prøve den digre, sagnomsuste brudekrona deres i sølv – bare en gang?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Du vil prøve selveste Ringneskrona, ler Ragnhild Bye, primus motor bak Bunadstua. Hennes kollega Marit Andersen, som har et svare strev med å holde fast i en stakk, smiler tappert.

– Ringneskrona du, den befinner seg nok på Eventyrmuseet Villa Fridheim, sier Ragnhild Bye og peker over mot andre siden av Krøderen.

– Å kjøpe ei slik krone? Ha-ha-ha. Den koster nok mer enn flere bunader til sammen. Men den som vil ha et ordentlig bondebryllup kan leie den for bare 3.000 kroner.

Statusplagg

Opprinnelig var bunaden festplagg for bygdefolket. I dag er den blitt et statusplagg, og ikke uten grunn. Rent motemessig er den bortimot uovertruffen som imageskaper, det finnes neppe noe annet plagg som oser like mye av kultur og tradisjoner. Og penger. Du må være forberedt på å punge ut med mellom 40 og 45.000 tusen kroner for et antrekk, og i tillegg kommer sølvsmykker og sko til rundt 10.000 kroner, avhengig av hva du velger.

Ragnhild Bye er ikke enig med dem som mener bunad er for dyrt. Selv tjener hun rundt 4.000 kroner per bunad hun monterer og syr når brodering og stoffkostnader er trukket fra.

LES OGSÅ: En mann som Cannes

– Jeg tror neppe folk skjønner hvor mye håndarbeid som ligger bak. Skulle de som broderer bunadskjorter og stakkeborder fått timebetalt hadde det utgjort rundt fem kroner timen. En bunad produsert i Norge er kanskje en stor engangssum, men sammenlignet med hva du får er det faktisk ganske billig, sier Ragnhild Bye.

Det varsles om rekordsalg også når det gjelder sølvsmykker og tilbehør til bunadene. Denne uka kunne markedssjef Kristin Myhre hos Sylvsmidja på Voss fortelle at det er de største sølvsmykkene som selger best, og at de har solgt 15 prosent flere såkalte konebelter i forgylt sølv det siste året. Før var bunadsbeltene et symbol på at du var godt gift, i dag blir de gitt allerede til konfirmasjonen. Det handler med andre ord mye om å vise egen velstand.

Gull- og sølvsmed Anne Wiker Naas er enig i at folk er blitt mer opptatt av tradisjonssmykker. Hun driver smia Bergtatt som holder til i samme hus som Bunadstua og har blant annet laget eventyrsmykker til prinsesse Märtha. Anne Wiker Naas leverer også søljer til bunadene i distriktet.

– Det gjeveste av alt er selvsagt brudekrona, en slik drømmer vel de fleste smeder om å få lov til å lage. Jeg kunne også godt tenkt meg å lage en perlekrone. De er også blitt populære igjen, og litt mindre prangende enn den store sølvkrona – men absolutt like fin og romantisk, sier Anne Wiker Naas.

Syr på spreng

I systua henger ulike prøver på skjortebroderier, border og bringekluter, samt kniver, sølvsmykker, hodeplagg, belter, knappestøvler og sko. Tre kvinner sitter i dyp konsentrasjon over sytøyet. Mona Stensrud har sydd bunader i 16 år og har spesialisert seg på herrebunader. For etter som de kvinnelige nasjonaldraktene har økt i popularitet, følger herrene etter. Nå er etterspørselen etter herrebunader nesten på høyden med kvinnebunadene.

– Da jeg begynte å sy bunader var det mest eldre karer som hadde god råd som ville sy seg bunad. Nå kommer de unge guttene også. Det har hatt et stort oppsving, sier Stensrud, som i tillegg til å sy også lærer opp Paula Egidius fra Polen. Paula Egidius har alltid likt å tegne og sy klær og da hun fant seg en mann fra distriktet, fant hun ut at hun ville sy en bunad til ham.

– Da mente Ragnhild at jeg egentlig bare burde begynne å lære meg å sy alle typer bunader, forklarer Paula Egidius.

Hun er ikke fremmed for å ta på seg nye utfordringer – og drømmer også om å lære å brodere selv.

– Det var perfekt for meg å komme hit. Det er mye å lære og nye måter å gjøre ting på, men spennende. Og jeg ønsker å suge til meg all bunadkunnskap jeg kan fra Ragnhild og Mona, sier Paula Egidius.

Med 17. mai for døren er stemningen til å ta og føle på i systua. Men Marit Andersen, som syr på fulltid, elsker jobben – selv i de travleste periodene.

– Egentlig var jeg bilmekaniker, men valgte å hoppe av bilbransjen etter 16 år. Et skikkelig karriereskifte. Men ettersom jeg har drevet med håndarbeid i alle år, sydd og strikka siden jeg var lita jente, tenkte jeg at det var gøy å prøve noe nytt. Nå har jeg fått full opplæring hos hu Ragnhild og har ikke angra et sekund på at jeg skifta beite, sier Marit Andersen.

Velkledde bønder

Ragnhild Bye kan historien på fingerspissene og forteller om hardtarbeidende bondekvinner som slepte ullstakken rundt i fjøs og stall, og likevel klarte å være pyntet til søndags, når gardsfolket kom i båter nedover Krøderen for å gå i kirka.

– Hverdagsstakken var datidas olabukser, og det hadde man på seg i fjøset, på kjøkkenet eller samme hva slags arbeid man utførte. Når en finstakk ble for slitt til å bruke til søndags klippet folk ganske enkelt av borden og gjorde den om til et hverdagsplagg, mens den fine borden ble montert på en ny stakk.

– Vi du si at folk rett og slett var mer velkledde før?

– Folk var i alle fall mer bevisste på kvalitet og det å kle seg riktig.

– Var bunadene like kostbare for hundre år siden?

– Nei absolutt ikke. Før i tida hadde de kanskje én eller to skreddere i bygda som sydde selve stakken og skjorta, men så gjorde de resten selv. Kostnadene er noe som er kommet nå som alle vil bli ingeniører og jobbe med data og bare noen få ønsker å utdanne seg innen søm, sier Ragnhild Bye. Og legger til at håndverk generelt var mer verdsatt før.

– Den kreativiteten som blomstret blant folk for 100–200 år siden var nærmest grenseløs; se bare på byggeskikken og de store flotte katedralene nedover i Europa som er preget av enorm detaljrikdom. Litt annerledes enn i dag, med bare glass og betong – ferdig! sier Ragnhild Bye.

Stakkehistorie

I Krødsherad, Sigdal og Eggedal er det blitt funnet spesielt mange skatter som folk hadde tatt vare på i gamle kister på stabbur og på loft rundt omkring. Stakkeborder, vester, perleduker i alle varianter ble funnet, rekonstruert og satt sammen til bunader med utgangspunkt i stakkene fra midten av 1800-tallet og fram til 1900-tallet, forklarer Ragnhild Bye og forteller hvordan kjøpmennene kom oppover dalførene etter at de hadde gjort seg ferdige nedover i Europa.

– Selv om skreddersømmen ble holdt i lokal tradisjon, ser vi dermed visse likhetstrekk med den kontinentale moten, etter hvert som silkebånd og kjøpestoffer ble tilgjengelige oppover i dalførene.

I 1912 bestemte Heimen at alle distriktene i landet skulle ha egen bunad. Da reiste Hilda Garborg rundt og tegnet bunader til alle.

– Derfor er det mye som kalles bunad som egentlig er litt oppkonstruert, og mange av bunadene ble laget som såkalte draktbunader, forklarer Ragnhild Bye og holder fram den tradisjonelle sigdalsbunaden med høyt empireliv og brodert stakk.

– Lengden på livet har variert med moten. På femtitallet dikterte motebildet at livet skulle være lengre med fokus på midjen. Kvinnene hadde sett bilder av bestemødre og oldemødre i disse fjelldraktene med høyt liv og ønsket noe som var mer moderne, forteller hun.

– Først kom sigdalsbunaden. Deretter kom kryllingsbunaden fra Krødsherad, den ble til da to ungjenter, den ene min tante, hadde sett det kusinene i Sigdal hadde fått. De ville derfor lage sin egen bunad. De begynte å lete rundt og samle inn gamle border og mønstre. Og til OL i 1952 hadde de laget ferdig en egen bunad.

Bordene og de mange varierte mønstrene skiller de forskjellige bunadene.

– Forskjellige border ble utviklet på hver enkelt gård. De flinkeste jentene broderte, og gikk de tom for én eller flere farger, fortsatte de bare med andre farger til de hadde brodert seg tomme for garn. Slike avvik ble gjerne lagt i front på stakken, og skjult under forklærne. Slik vet vi at de brukte side forklær, sier Ragnhild Bye og forteller at forklær var et must for husmødre den gangen, enten man var i fjøset eller på stabburet.

– Et bomullsforkle kunne man vaske, mens en ullstakk ikke var i stampen like ofte. Dermed kunne de skjule den delen av stakkeborden som var i en annen farge bak forkleet. Husfrua bar også stabbursnøkkel i beltet, den var det kun hun som bar slik at ingen andre skulle kunne gå inn i stabburet og snoke. Det var også tradisjon å ha et syspjeld hengende i beltet slik at man kunne bøte og sy. Arbeidet tok liksom aldri noen ende i gamle dager.

Dagens bunader

De såkalte «skjælingsdraktene» med en avstivet, utoverbøyd kant nederst på livet er typisk. Slike liv er vanligvis sydd i rød silkebrokade – eller ulldamask, kantet med sølv- eller gullkniplinger og i utringningen bæres en perlebrodert bringeduk. Stakken er i svart eller mørkeblå ull med brodert bord nederst, og til bunaden hører forkle, lue og lomme som er også brodert, forklarer Ragnhild Bye.

– Skjorten er i lin eller tynt bomullsstoff med korsstingsbroderier på hals og mansjetter, og her er det også et rikt utvalg av mønstre å velge blant. Utenpå livet og skjorten kan du ha en cape eller en trøye tilpasset livet – som har fått kallenavnet «tvangstrøye» lokalt fordi den er så ettersittende.

Selve stoltheten i tradisjonen er den såkalte kongeborden. Dette er trolig en av de eldste bordene som er funnet, og kan spores tilbake til midten av 1800-tallet.

– Navnet kongeborden fikk den først etter at kong Haakon lettet på stakken som ble båret av Gunhild Teige fra Eggedal under en utstilling i 1924. Mer skulle det ikke til, smiler Ragnhild Bye.

Big business

Etterspørselen har gjort bunader til big business. Hos Bunadstua anbefaler de alle som vil kjøpe bunad å planlegge minst ett til to år før bunaden skal brukes, særlig de som skal ferdigstilles til konfirmasjoner og 17. mai. Men moderne forbrukere ønsker ikke å vente. Ragnhild Bye frykter at dersom ikke flere begynner å sy her hjemme kommer kunnskapen til å dø ut og alt arbeidet etter hvert bli outsourcet til Thailand.

– Vi har lange ventelister og noen tror de kan få en bunad ferdig i løpet av to–tre måneder. De skjønner neppe hvor lang tid det tar når alt skal gjøres tradisjonelt. Bare det å få broderiene ferdige er en kjempejobb fordi det må sendes til folk med svennebrev som kan den gamle tradisjonen, forklarer Ragnhild Bye.

Hos Bunadstua leverer de alt fra gjør-det-selv-pakker til fiks ferdige antrekk og har kontakt med folk som sitter og broderer oppover i bygdene og holder et utdøende håndverk i hevd. Men det kan ta slutt.

– Lite er skrevet ned, og mye har gått på muntlige overføringer. Kanskje er det typisk fordi det også handler om kvinnehåndverk? Det er en rik kulturarv som står i fare dersom ikke folk fortsetter å sy lokalt. Om noen ønsker å bosette seg i bygda og jobbe for Bunadstua skal jeg gladelig lære dem opp. Men da må de love å bli her og jobbe for oss, sier hun.

– Hva så med bunadene som blir sydd i Thailand – holder de ikke mål?

– Det er mange detaljer på en norsk bunad som utenforstående ikke vet om, forklarer Ragnhild Bye og viser et eksempel: En meget spesiell skjæring av ermeåpningen på et rødt brokadeliv.

– Det er for eksempel utarbeidet en helt egen teknikk for å få til denne særegne fasongen. Andre vil garantert ikke gjøre det slik, og det er i slike detaljer vi kan se om et plagg er sydd lokalt eller ikke, forklarer hun.

Selger til hyttefolket

I dag selger Ragnhild Bye like gjerne bunader til hyttefolket, som til de som bor i distriktet.

– Er det noen regler for hvem som har «lov» til å ha på seg en bunad fra Noresund?

– Nei, det er ikke så strengt som mange tror.

Da Marit Andersen flyttet fra Nord-Norge til Noresund ble hun forbløffet over utvalget av bunader i distriktet.

– Jeg var vant til nordlandsbunaden som er vakker, men har bare én standard – grønn eller blå. Det er ikke mer variasjon enn det. Nå som jeg har bodd her i åtte år kan jeg trygt bære en bunad herfra, smiler hun fornøyd.

– Hva er kravet?

– Jeg tror ikke det har så mye å si, det er nok mer en norm. Jeg har i hvert fall aldri hørt noen bli arrestert for å gå med for eksempel nordlandsbunad om man er østlending eller vice versa.