«On the Bride’s Side»: Grensen mellom Italia og Frankrike var det første hinderet for brudefølget med flyktninger. FOTO: MARCO GAROFOLA

Brudeferden

Den italienske journalisten Gabriele Del Grande risikerer mange år i fengsel for å ha hjulpet syriske flyktninger på en noe spesiell brudeferd gjennom Europa.

 

– Av og til må du ta et valg og velge side. Jeg ønsket å være et medmenneske og gjøre det jeg mener er rett. Det var ikke noe mål i seg selv å bryte loven.

Den italienske journalisten Gabriele Del Grande har skrevet utallige saker om flyktningene som forsøker å ta seg over Middelhavet til Europa. På egen blogg fører han opp lister over alle som har mistet livet. De siste årene har han reist til Syria en rekke ganger for å dekke krigen. Del Grande forteller at inntrykkene fra Syria og tragedien som utspiller seg i Middelhavet, gjorde at han kjente seg moralsk forpliktet til å gjøre noe mer enn å skrive. Han endte opp med å lage en film der han har brukt sivil ulydighet for å sette søkelyset på flyktningenes situasjon i Europa. Av de 220.000 flyktningene som tok sjøveien til Europa i fjor, var hver tredje syrer. Det er ingenting som tyder på at det blir færre i år. Torsdag gikk FNs høykommissær for flyktninger ut og slo alarm da han snakket til Sikkerhetsrådet i New York. Høykommissæren sa at flyktningkrisen i Syria er i ferd med å nå et kritisk punkt. Etter fire år med borgerkrig er nærmere 12 millioner mennesker av en befolkning på 21 millioner drevet på flukt.

Dagsavisen møtte Gabriele Del Grande under dokumentarfilmfestivalen Human Rights Human Wrongs i Oslo. Del Grande var invitert for å vise filmen «On the Bride’s Side». Dokumentarfilmen handler om et falskt brudefølge med flyktninger som reiser gjennom Europa uten dokumenter. Målet er Sverige, der flyktningene ønsker å søke asyl. Del Grande er dypt uenig i politikken EU-landene fører overfor flyktninger og migranter i dag. Han nekter også å anerkjenne lovene som gjør at flyktningene ikke kan bevege seg fritt i Europa etter at de har fått opphold. Sammen med de andre filmskaperne risikerer han opptil 15 års fengsel for å ha hjulpet flyktningene over grensene.

– Vi kjenner mange advokater som står klare hvis myndighetene velger å straffeforfølge oss. Mer enn 3000 mennesker har vært med å finansiere filmen. Det er den mest vellykkede crowdfundingen i Italia noen gang. Vi kommer til å bli mange som står sammen i en eventuell rettssak, sier Del Grande.

Filmen er vist i mer enn 250 byer i Italia og fikk stor oppmerksomhet under filmfestivalen i Venezia.

Dagen før Del Grande snakket til deltakerne på dokumentarfestivalen i Oslo, druknet trolig mer enn 300 mennesker utenfor Libya.

– De siste 20 årene har mer enn 20.000 mennesker mistet livet. Middelhavet er blitt en gravplass. Hvis det hadde vært amerikanere, italienere, svensker eller nordmenn som druknet, ville avisene skrevet om denne tragedien hver eneste dag.

Del Grande bor i Milano. De siste årene har den norditalienske millionbyen blitt et samlingssted for båtflyktningene. De fleste av flyktningene ønsker å reise videre til land i Nord-Europa der det er lettere å få asyl. Historien bak filmen startet med et tilfeldig møte på en kafé ved togstasjonen i Milano. Møtet fant sted høsten 2013. Del Grande satt sammen med sin venn, den palestinske poeten Khalid Soliman Al Nassiry, da en ung mann kom bort og spurte om de kunne hjelpe ham å finne det neste direktetoget til Sverige. Del Grande svarte:

«Min venn, det går dessverre ikke noe tog til Sverige, men sett deg ned og ta en kaffe med oss.»

Mannen som henvendte seg til dem heter Abdallah Sallam. Det viste seg at han hadde vært om bord på en båt som gikk ned mellom Malta og Sicilia. Del Grande og Nassiry ble sittende og prate med Sallam utover kvelden. De ønsket å hjelpe ham og inviterte Sallam på middag. Det var Del Grande som kom opp med ideen om å arrangere et falskt bryllup og ta med noen av menneskene som har flyktet fra Syria på en brudeferd gjennom Europa. Først lo de av ideen. Men de kom fram til at ideen var god – for hvem vil stoppe en brud og be om dokumenter?

Det ble bestemt at Sallam skulle være brudgom. Del Grande kjente en syrisk kvinne som takket ja til å være brud. For å gjøre brudefølget troverdig fikk de med flere italienere på reisen. Hele turen ble planlagt på to uker. Regissøren Antonio Augugliaro ble med for å dokumentere reisen. Filmen starter med at flyktningene dresses opp til bryllup i Milano. På reisen gjennom Europa tar følget seg tid til å feste og ha det gøy sammen, som om det var en virkelig brudeferd. Del Grande er selv med i filmen, men det er flyktningene som spiller hovedrollene. I filmen forteller de om sine drømmer for framtida. De reflekterer også over hvordan det er å være fanget i en verden der bevegelsesfriheten er svært begrenset. Før de forlater Italia, går følget inn i et forfallent hus. Flyktningene begynner å skrible ned det de har på hjertet på en vegg. Abdallah Sallam skriver ned navnene på noen av dem som druknet da båten gikk ned – navn på små barn og voksne som ble venner på overfarten. 250 mennesker ble aldri funnet etter forliset. Sallam skriver også ned navnet på en venn som døde i Syria. Syriske Tasnim Fared, som er med som hans brud i filmen, står gråtende og ser på. Før de forlater huset, skriver hun:

«Himmelen er for alle. Den har ingen grenser.»

– Når folk ser denne filmen opplever de kanskje for første gang å få empati for disse menneskene, sier Del Grande.

For filmskaperne har det vært viktig å vise hvorfor menneskene legger ut på den livsfarlige ferden over Middelhavet, og hvilke problemer de møter når de ankommer Europa.

– Den dominerende fortellingen om båtflyktningene har vært at vi må stoppe disse menneskene. Vi mener historiene bør handle om hva vi kan gjøre for at de kan reise hit på en trygg måte.

Del Grande forteller at det har vært tabu å diskutere en oppmykning av grensepolitikken i Italia fram til ganske nylig.

– Vi må ta innover oss at det er krig i Syria. Hvorfor gjør vi ikke det samme som vi gjorde under krigene på Balkan? Folk er ikke redde for å dø på havet når de vet at de vil dø i hjemlandet. Vi må gjøre det lettere for disse menneskene å komme hit. Det er den eneste løsningen hvis vi ønsker å stoppe denne massakren.

I fjor druknet 3.400 mennesker på overfarten fra Nord-Afrika til Europa. De overfylte båtene er i elendig forfatning, og mange begynner å ta inn vann etter noen få timer på havet. Før jul avsluttet italienske myndigheter redningsoperasjonen Mare Nostrum som ble startet opp etter skipskatastrofen utenfor Lampedusa i 2013. EUs grensekontrollorgan Frontex har tatt over med en aksjon som kalles Triton. Fartøyene som er tilknyttet denne operasjonen patruljerer ikke farvannet utenfor Libya, der flest mennesker ble reddet i fjor. Flere EU-land mente italienernes redningsoperasjon førte til at menneskesmuglerne utnyttet situasjonen og bare sendte enda flere flyktninger ut på åpent hav. Denne retorikken har blitt kraftig kritisert av en rekke hjelpeorganisasjoner. António Guterres, FNs høykommissær for flyktninger, har også gått hardt ut mot EU-landene. Da han snakket til Sikkerhetsrådet på torsdag sa han rett ut:

– Europa må gjøre mer for å redde liv, ellers vil tusenvis dø.

Avslutningen av Mare Nostrum har ikke ført til at færre flyktninger legger ut på reisen over havet. Så langt i år har man sett en økning sammenlignet med samme periode i fjor.

Del Grande opplever ikke at det er noe stort folkelig opprør mot at tusenvis av mennesker drukner rett utenfor Europas grenser.

– Majoriteten ser ikke ut til å bry seg om at folk dør. Det store flertallet mener stengte grenser vil hindre at folk kommer hit, og at vi blir invadert av barbarer hvis vi åpner opp. Jeg mener det er farlig hvis vi ikke stiller spørsmål ved denne virkelighetsbeskrivelsen og lar det bli normalt at folk dør.

Da 300 mennesker druknet utenfor Libya for noen uker siden, gikk ordføreren på Lampedusa ut og sa at tragediene kunne vært unngått. Del Grande deler denne oppfatningen.

– Hvis operasjonen Mare Nostrum fortsatt eksisterte, ville ikke 300 mennesker mistet livet denne dagen.

Del Grande mener det er prekært å få på plass en bedre koordinert redningsoperasjon. Han mener det er svært lite sannsynlig at italienske myndigheter gjenoppstarter redningsoperasjonen.

– Den italienske marinen insisterte på at de ønsket å fortsette. Men vår høyreorienterte regjering kommer ikke til å gjøre noe. Politikerne ønsket å stoppe denne operasjonen for å tilfredsstille sine velgere.

Arrangøren av dokumentarfestivalen i Oslo forsøkte å få noen fra regjeringspartiene til å debattere tematikken som Del Grande tar opp i sin film. Arbeiderpartiet fikk også en forespørsel. Ingen kom. Dagsavisen har en rekke ganger forsøkt å få svar på om regjeringen ønsker at det skal drives aktive søk etter flyktningbåter i det området som fartøyene fra Mare Nostrum patruljerte. Norge støtter opp om Triton-aksjonen. Men så langt har ingen fra regjeringen svart på om de mener at denne operasjonen bør være like omfattende som den italienske myndigheter holdt gående i ett år. Del Grande bare trekker på skuldrene av at ingen politikere stilte opp til debatt.

– Jeg vet ikke hva jeg skal si. Vi har ikke fått støtte fra noen politikere eller politiske partier verken i Italia eller i EU-parlamentet. Men det er ikke politikerne som er det største problemet. Politikken som føres er et uttrykk for hva samfunnet står for. Problemet er at majoriteten av befolkningen i Europa føler de står over mennesker fra andre deler av verden, spesielt når det kommer til de gamle koloniene. Når vi ikke bryr oss om hvordan menneskene fra disse landene har det og ikke forholder oss til dem som likeverdige, blir de som drukner bare et tall.

For Del Grande har det vært viktig ikke å framstille flyktningene som ofre.

– Jeg hater framstillinger som viser de gode, hvite europeerne som hjelper de stakkars afrikanerne. Vi må slutte å framstille flyktningene som ofre og heller snakke om menneskerettigheter. Hvorfor bruker flyktningene titusenvis av kroner på en livsfarlig reise? Hvorfor er det slik at befolkningen i noen land ikke har mulighet til å søke om visum ved ambassadene?

Del Grande mener hovedproblemet er at det ikke finnes legale veier til Europa for mange av flyktningene.

– Jeg har mange syriske og eritreiske venner. Det er nesten umulig for dem å komme seg til Europa. Når døren er låst, forsøker du å komme deg ut vinduet. Selv om vi bygger murer, vil folk fortsette å komme. Nesten alle som tar sjansen på å krysse Middelhavet, kommer fra land der det er vanskeligst å få visum til Europa, sier Del Grande og legger til:

– Den eneste løsningen er å gi folk mulighet til å få et visum på lovlig vis. Jeg mener ikke at alle skal få opphold i Norge eller Italia, men vi må gi dem muligheten til å reise.

Flyktningene er forpliktet til å søke asyl i det første landet de kommer til. Del Grande synes det er håpløst at de som får opphold ikke kan arbeide i andre land enn der de har søkt asyl. I Italia er arbeidsløsheten skyhøy. Mange av flyktningene som får opphold i Italia ender med å reise til andre land og jobbe svart.

– Som europeer kan jeg dra til Tyskland og andre land for å jobbe. Du kan også gjøre det. Hvorfor skal ikke flyktningene som får opphold ha de samme rettighetene?

I Italia har filmen skapt debatt og fått mange medieoppslag.

– Jeg er ikke så naiv at jeg tror en film kan føre til endringer over natten. Vi er fortsatt en minoritet som vil ha endring, men vi er en voksende minoritet.

Da han snakket til deltakerne på filmfestivalen i Oslo, oppfordret han alle til å gå seg selv og kjenne på hva som er rett å gjøre.

– Vi må sette oss inn i disse menneskenes liv og bli kjent med dem. Hvis vi ikke gjør det, vil politikken som baserer seg på frykt vinne fram.

Brudeferden fikk en lykkelig slutt. De fem flyktningene som var med ble ikke stoppet på reisen til Sverige.

– Tre av dem fikk asyl i Sverige. To ble sendt tilbake til Italia på grunn av fingeravtrykk, men de har også fått asyl. Alle som var med er glade for at de la ut på denne reisen.

– Vi angrer ingenting.