Barnas og Trotskijs øy

«Eiendommen er besiktiget og egner seg utmerket til feriekoloni», var den entydige konklusjon fra Oslo og omegn faglige samorganisasjon senhøsten 1932. Med det var Utøyas videre historie avgjort. I midten av oktober 1932 ble Samorganisasjonen, som på dette tidspunktet hadde 44.000 medlemmer tilsluttet 166 foreninger, kontaktet av Jens M. Bratlies arkitekt vedrørende mulig salg av Utøya. Saken ble første gang diskutert på styremøte 24. oktober, og vedtak ble fattet om å gjennomføre en snarlig befaring av stedet. På det samme møtet stilte styret seg positivt til en minnefest i anledning 15-årsdagen for den russiske revolusjonen.

Få dager etter styremøtet reiste nesten hele styret, under ledelse av formann Gunnar Disenaaen, til Tyrifjorden for å ta Utøya nærmere i øyesyn. Etter befaringen besluttet styret entusiastisk og enstemmig at Samorganisasjonen skulle erverve Utøya til feriekoloni. Det hadde da gått kun en uke siden første gang styret diskuterte saken. Styret besluttet umiddelbart å innkalle til et representantskapsmøte for å fatte et vedtak.

Formann Disenaaen presenterte bakgrunnen for ønsket om å kjøpe øya, og forslaget til vedtak. Han ga en kort redegjørelse for problemene knyttet til at feriekoloniene var på forskjellige steder fra år til år, at den sterkt økende arbeidsledigheten gjorde tilbudet om feriekoloni for barna stadig viktigere, og at det «vil være av stor betydning for koloniens drift at Samorganisasjonen erverver en passende eiendom til dette formål».

Det hastet å få sluttført prosessen. Målet var blant annet å reise en større bygning med nok soveplasser før sommerens feriekoloni. I slutten av februar mottok Disenaaen en meddelelse fra sorenskriveren i Ringerike om at skjøtet var i orden. I tinglysingsdokumentene står det at Utøyas nye eiere har rett til ilandstigning på brygga og fortøyning av robåt. De er også sikret fri adkomst til veien langs fjorden, samt avgiftsfri tomt til garasje. Ved månedsskiftet april/mai ble styret orientert om at det var innhentet anbud knyttet til bygging av et feriekolonihus bestående av sovebrakke med sengeplass for 120 barn samt en åpen spisehall for barna. Representantskapsmøtet 5. mai sluttet seg enstemmig til styrets forslag. Finansieringen av det planlagte feriekolonihuset ble løst ved å hente midler fra fagforeningskassen:

1. Oppført fra det ordinære 1933-budsjettet til feriekolonien 5600,-

2. Gjenstående midler fra innsamlingen under lockouten i 1931 3448,-

3. Overført fra Agitasjonsfondet 4952,-

På samme tid endret man navnet på eiendommen fra Utøen til Utøya. Første gang det nye navnet ble benyttet i møteprotokollen til Oslo og omegn faglige samorganisasjon, var 4. april 1933. Idet sommeren nærmet seg, hadde formann Disenaaen én bekymring: Lokal motstand blant de folkevalgte politikerne i Hole hadde forsinket kjøpsprosessen. Først i slutten av mai kunne han fornøyd presentere styret for et brev fra myndighetene om at Landbruksdepartementet «i statsrådsmøte hadde gitt Oslo og omegns faglige samorganisasjon konsesjon på gr.nr. 57 og br.nr. 7 Utøen i Hole herred». Eiendommen var på fagbevegelsens hender.

Les også: Øy fylt med minner

Tranmæl

At Utøya kom i arbeiderbevegelsens eie, skjedde ikke uten sverdslag. Da herredsstyret i Hole 5. mai 1933 behandlet konsesjonssøknaden fra Oslo og omegn faglige samorganisasjon, stemte flertallet mot innstillingen fra fagutvalget om å anbefale konsesjon. Ved kommunevalget i oktober 1931 hadde «De borgerlige partiers liste» fått 11 av 20 representanter i kommunestyret. Ordføreren var fra Bondepartiet. Det største opposisjonspartiet, Arbeiderpartiet, hadde seks representanter. Flertallet hevdet at Hole kommune ikke ville få tilstrekkelig med skatteinntekter fra en feriekoloni.

Arbeiderbladets redaktør Martin Tranmæl var rasende over lokalpolitikernes «småskårne opptreden» i spørsmålet om kjøp av Utøya, og erklærte 12. mai 1933 at saken hadde gitt bygda lite smigrende oppmerksomhet. Han mente at de borgerlige i Hole hadde reist seg et «skammens monument». Saken burde jo være helt kurant, skrev han, og viste til at kjøperen hadde gått ut fra at konsesjonsspørsmålet kun var en formalitet, og iverksatt byggearbeid og andre forberedelser til sommerens planlagte feriekoloni. Gunnar Disenaaen uttalte at nye bygninger skulle stå ferdig 20. juni, slik at feriekoloni kunne gjennomføres. Det var arbeidsløses barn som skulle nyte godt av feriekolonien, fortalte Disenaaen. «De som ellers ikke vil ha noen sjanse til å komme ut av byen om sommeren, og som ellers i årets løp har det så dårlig at et landopphold har større betydning enn for noen annen».

Det var ikke på et hvilket som helst tidspunkt Utøya havnet i arbeiderbevegelsens hender. Arbeiderparti- og AUF-veteranen Reiulf Steen har skrevet følgende om året da fagbevegelsen tok i bruk Utøya: «Jeg kan ikke forestille meg noe år i vårt århundre som var mer bestemmende for den historiske utviklingen i Norge og Europa enn 1933.»

Feriekoloni

Sentralstyret i Arbeiderpartiet gjennomførte i 1929 en innsamlingsaksjon sammen med Oslo og omegn faglige samorganisasjon og Arbeiderbladet som gjorde at en feriekoloni for 112 barn fra hovedstaden kunne gjennomføres på Sollihøgda, nær Tyrifjorden. Feriekolonien ble til på oppfordring fra Arbeidsløses forening. Barna kom fra vanskeligstilte familier der far i huset var arbeidsledig, og var valgt ut av skoleleger etter tilsyn fra forsorgsvesenet. De tilbrakte seks uker på Sollihøgda.

Takket være penger fra innsamlingen og tilskudd fra Oslo kommune var tiltaket også en økonomisk suksess. Overskuddet ble overført til Arbeidslediges Kafé i Schleppegrells gate på Grünerløkka, der nærmere 900 arbeidsløse fikk bevertning hver dag. Året etter ble feriekolonien arrangert på samme sted. I 1931 leide Samorganisasjonen Marienlyst bad i Drøbak og gjennomførte feriekoloni for 108 barn. Da Marienlyst bad ble solgt som feriehjem for postfunksjonærer, måtte arrangørene finne et nytt sted, og året etter ble kolonien gjennomført med hundre barn på Vinnoren Feriehjem ved Kongsberg.

Med kjøpet av Utøya fikk feriekolonien sitt faste sted. Byggearbeidet ble gjennomført på rekordtid, og den nye, store bygningen sto ferdig 26. juni 1933, fire dager før åpningen av den første feriekolonien på Utøya. Totalt kom det inn 174 søknader, men det var kun plass til 120 barn på kolonien. Barna ble tatt hånd om av et personale bestående av åtte voksne «tanter», under ledelse av bestyrerinne Sigrid Flod. Søndag 9. juli besøkte Gunnar Disenaaen Utøya sammen med flere av styremedlemmene i Samorganisasjonen. De kunne fornøyd konstatere at eiendommen fungerte etter intensjonen, og at barna virkelig koste seg i sola.

Første sommerleir

Lørdag 22. juni 1935 presis klokka 16.00 samlet en større gruppe barn og unge seg på Youngstorget foran Folketeatret i sentrum av Oslo. Kort tid senere forlot tre lastebiler fylt til randen med glade, forventningsfulle barn torget med kurs for Utøya i Tyrifjorden. Det var klart for den første landsleiren i barne- og familieorganisasjonen Framfylkingens historie, og den første sommerleiren i Utøyas historie.

Sekretæren i Oslo Arbeiderparti, Einar Gerhardsen, hadde vært på studiereise og sett hvordan de tyske sosialdemokratene drev sitt barnearbeid i «Rote Falken» (Røde Falker). I Sverige etablerte man ved årsskiftet 1931/32 barneorganisasjonen «Unga Örnar». I 1933 vedtok Arbeiderpartiets landsmøte at det skulle etableres en egen «speiderbevegelse», med et styre bestående av representanter fra partiet, LO, AIF og AUF. Det hadde i flere år vært egne barnelag enkelte steder, men vedtaket la grunnlaget for en landsomfattende organisasjon. Framfylkingen ble stiftet ved årsskiftet 1933/34. I 1935 fantes det rundt førti Fram-lag spredt rundt i landet, med til sammen tre tusen barn. På møter og stevner bar barna gjerne blå skjorter og røde skjerf eller slips.

Landssekretær i Framfylkingen var Per Lie, Haakon Lies bror. Han var svært opptatt av å få barn og unge ut i naturen, og mente at friluftsliv og sport var det gjeveste blant alle gutter og jenter. Slike aktiviteter ville i «høy grad bidra til å stålsette den ungdom vi får med i rekkene», mente han. Det var imidlertid med visse betenkeligheter Framfylkingen bestemte seg for å arrangere landsleir, ettersom mange mente at organisasjonen ikke hadde erfaring på området. Det ble fastsatt visse regler for deltakelse på leiren. Laveste alder var 12 år, og det var krav om minst tre måneders medlemskap. Om man ikke klarte å få 50 deltakere, ville den bli avlyst. Til arrangørenes lettelse meldte 52 barn seg på leiren.

I august 1938 arrangerte Framfylkingen atter en gang leir på Utøya, denne gangen en lederleir som samlet 70 Fram-førere fra hele landet, den største samlingen for tillitsvalgte i organisasjonens historie så langt. Tre svensker og to dansker, samt en britisk representant, deltok også. Per Lie var leirsjef. I invitasjonen ble det lokket med at «særlig vekt vil bli lagt på propagandaarbeid, kultur- og friluftsarbeid samt nevenyttig arbeid». Deltakerne fikk ti timers førstehjelps- og livredningskurs, de lærte å organisere leikarring, og teater, sang og musikk fikk bred plass. Været var strålende. Dagene begynte med revelje klokka 07.00, flagghilsen, gymnastikk og morgendypp i Tyrifjorden før frokost 08.15-09.00. Deretter pågikk programmet fram til middag, avbrutt av en times bading i fjorden. Hver kveld kom foredragsholdere som Einar Gerhardsen og Martin Tranmæl ut på øya. Den siste kvelden var det et gedigent, stemningsfullt leirbål helt nede i strandkanten. «Mange øyne var blanke den kvelden», fastslo en fornøyd leirsjef Per Lie etter hjemkomsten. Per Lie var pådriver, motivator, «fornøyelsesminister» og foredragsholder på Utøya i disse årene. Under krigen mistet han livet i konsentrasjonsleiren Dachau.

Trotskijs sommer

«Trotskij ferierer på Utøy i Tyrifjorden», sto det på forsiden av Aftenposten onsdag 5. august 1936. Ifølge avisen hadde Trotskij hele den foregående uka oppholdt seg «på den vakre Utøya i Tyrifjorden, generalkrigskommissær Bratlies tidligere eiendom.» Lettere rystet kunne Aftenposten orientere sine lesere om at «hele uken har det røde flagg vaiet der ute til ære for revolusjonshelten». Den borgerlige hovedstadsavisen trykket mer enn tre hundre historier om den russiske asylanten i løpet av 1936, noe som gjorde ham til en av årets mest omtalte enkeltpersoner. Leo Trotskij var på denne tida blant verdens mest kjente og fryktede menn.

I Norge jobbet Trotskij med et av sine viktigste bokprosjekter, selve generaloppgjøret med Josef Stalin. Da han takket ja til invitasjonen om å besøke Utøya i slutten av juli 1936, var boka så godt som ferdig. Sin vane tro skrev Trotskij forordet til slutt. Det er ikke usannsynlig at han jobbet med det i arbeidsrommet i det hvite hovedhuset på øya.

Ettersom det ikke ble arrangert feriekoloni den sommeren, kunne Trotskij og hans følge benytte den tidligere ferieboligen til statsminister Bratlie i ro og fred. Vel vitende om at både aviser, kommunister og nazister holdt ham under oppsyn, var Utøya et etterlengtet fristed. Både Trotskij og hans vert var klar over at det var reell fare for provokasjoner og sågar likvidering, både fra russiske agenter og fra Gestapos side.

Under oppholdet på Utøya hadde Trotskij besøk av flere sympatisører og meningsfeller. Ifølge Aftenpostens kilder gikk Samorganisasjonens motorbåt, «smykket med røde flagg», i fast rute mellom øya og fastlandet for å ta imot besøkende. Finansminister Adolf Indrebø var blant dem som avla Utøya og Trotskij en visitt, skrev avisa. Få dager etter at Trotskij forlot Utøya, skrev lokalavisa Ringerikes Blad at «verdens oppmerksomhet er festet til Ringerike, som huser en slik gjest som Trotskij, og vi skal ha oss frabedt at vårt distrikt skal bli et sentrum for kommunistisk opprørsvirksomhet».

Regjeringen Nygaardsvold ble presset fra høyre og venstre i Trotskij-saken, samt fra styresmaktene i Moskva. Det ble slutt på at han kunne reise hvor han ville. I slutten av august ble Trotskij internert og holdt helt isolert på Wexhall. I Nasjonal Samlings partiavis jublet man over «Full seier for NS i Trotskij-saken». Blant de få som protesterte mot interneringen, var Trotskijs vert og venn, Konrad Knudsen, og eierne av Utøya. Oslo og Akershus faglige samorganisasjon raste mot det de kalte «regjeringens knefall for det nazistiske gangstervelde i Trotskij-saken». Kort tid senere valgte regjeringen å tvangsflytte Trotskij til Hurum, der han ble satt i husarrest med væpnet politi, uten å kunne drive politisk virksomhet. En kald vinternatt i desember 1936 var ydmykelsen total. I nattens mulm og mørke ble Trotskij, mot sin vilje, sendt ut av landet på et skip med kurs for Mexico. Der endte han sitt liv i august 1940, 60 år gammel, da en av Stalins agenter angrep ham ved skrivebordet og drepte ham med en ishakke.