Arven etter Rosling

STOCKHOLM (Dagsavisen): Det er første gang Ola Rosling er tilbake på farens kontor siden han døde. I vinduet står kassevis med duploklosser. Forbipasserende kan bli lurt til å tro at det er en barnehage som holder til der inne, ikke at det har vært arbeidsværelset til en prisvinnende professor. Hvite bokhyller dekker to lange vegger i rommet. De er delvis fylt av leker og priser, og delvis fylt av bøker som «Alt är möjligt», «Global health 101» og «Tro dom inte!!!». Alt minner om et rikt liv, som endte altfor tidlig, men ble mye lengre enn det kunne se ut som, etter en dyster beskjed for rundt 40 år siden.

I 1979 så Hans Rosling ned på sine tre og fire år gamle barn, og fryktet at han måtte forlate dem altfor tidlig. Han hadde fått en kreftdiagnose, og legene kunne ikke betrygge ham om at han kom til å overleve sykdommen. Han trodde han kom til dø. Men Rosling overlevde.

– Han levde på lånt tid i 38 år, og fikk på den tida oppnådd alt det vi nå jobber videre med, forteller sønnen hans Ola Rosling, som i dag er direktør i stiftelsen Gapminder, familiens felles prosjekt.

Tre minutter med lege, professor i global helse og statistikkguru Hans Rosling endrer livet ditt, sies det.

Han var en sjelden stemme som jobbet for å forenkle uten å fordumme. Hans bruk av visuelle data, humor og entusiasme gjorde ham til et unikum. Han populariserte global statistikk om tunge og komplekse temaer som migrasjon, økonomisk ulikhet, klima og ikke minst om befolkningsutviklingen i verden over tid.

Før du får panikk, se på statistikken, var Roslings mantra. Verden er et mye bedre sted enn du tror, mente han.

Små og store bobler i rødt, blått, gult og grønt svevende sakte, men sikkert i samme retning: Oppover og framover.

Alle verdensdeler kategorisert i farger. Med en entusiastisk stemme og veivende armer presenterte Rosling levende grafikk for å vise befolkningsutviklingen i verden. Foran et fengslet publikum med stemmen til en travsportkommentator, heiet han verden fram. Det var slik vi kjente den folkekjære svenske professoren.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Han ble verdenskjent da han i 2006 holdt et 20 minutters foredrag på TED-konferansen som ble sett over 11 millioner ganger på YouTube. Noen flere enn den jevne professor når ut til, altså.

Han var også klarere i talen enn de fleste akademikere.

– Dette er ingenting vi kan diskutere. Jeg har rett og du tar feil, sa Rosling til en dansk talkshow-vert høsten 2015. Journalisten ble Roslings skyteskive. Ammunisjonen var fakta; statistikkdatabaser fra Verdensbanken og FN. Myteknuseren forklarte med epler hvordan de fleste i verden ikke lever i ekstrem fattigdom. Og når han skulle illustrere hvordan mediene dekker verden, slang han like gjerne skoen sin opp på talkshow-vertens pult, og blottstilte undersålen, til forbauselse fra journalisten.

– Dere viser bare den styggest delen av verden, utbrøt han i kvast stemmeleie.

For superprofessoren ville vise oss en verden med et lappeteppe av nyanser, som ikke så så aller verst ut. Han hadde et globalt blikk, og så muligheter der andre tegnet et kullsvart bilde av verden. Ikke fordi han var idealist, men fordi han var realist, ifølge ham selv.

Les også: Velgerne er roten til klimakrisen

Da Rosling døde 7. februar av kreft i bukspyttkjertelen, 68 år gammel, mente mange at timingen ikke kunne vært verre.

Vi har lagt bak oss et år der Post-truth ble kåret til årets ord, av The Oxford dictionary. Opplevelsen er at «alternative sannheter» og falske nyheter vokser som ugress i et raskere tempo og i et større omfang enn noensinne.

En nyhetsanalyse Buzzfeed har gjort gjennom de tre siste månedene før det amerikanske presidentvalget, viste at flere delte og reagerte på usanne og konstruerte nyheter enn ekte nyheter. Samme år ble en fullstendig uerfaren politiker USAs president, selv om 70 prosent av alt han sa i valgkampen var løgnaktige påstander, ifølge faktasjekksiden Politifact.

Så hva er det som skjer i hjernene våre som gjør at vi tror på ting som åpenbart ikke er sant? Det koker gjerne ned til: Forutinntatthet.

Faktisk er det ganske naturlig at vi starter med en overbevisning, og bruker ny informasjon for å bygge opp under denne forestillingen. Flere enn én studie har vist at det finnes noe som er døpt backfire effect. Det vil si at folk kan ende opp med å klynge seg enda sterkere til en forestilling de har, etter å ha blitt konfronterte med fakta som motbeviser denne. Med andre ord: Holdningene våre blir viktigere enn objektive fakta.

Midt i en motbakke i Stockholms Södermalm ligger Gapminders lokaler. I et ferskenfarget murbygg bak en lysegrønn dør, jobber om lag ti ansatte natt og dag for et mer faktabasert verdenssyn.

Lokalene er nøkterne. Et rom for programmererne, et for administrasjonen, et kjøkken, et lite studio og så Hans sitt gamle kontor.

Målet til Gapminder er å dekke kunnskapshull om verdens utvikling, og vise hvordan verden er et bedre sted enn du tror: At vi ikke lenger er en verden delt mellom fattig og rik, og at det finnes klare tegn på at verdens befolkningsvekst ikke vil fortsette evig. For eksempel har antallet barn i verden sluttet å vokse.

Les også: Hylles for banebrytende folkeopplysning

Ola Rosling omfavner Fernanda Drumond, som nå er prosjektansvarlig i Gapminder. Hun gnir ham litt på det nyklipte hodet. Det er første gang de møtes etter Hans Rosling døde.

Her var det nylig overfullt av tilsendte blomster. Noen av de mest utholdende bukettene står fortsatt igjen. Alle fra Bill Gates til vår egen kronprins Haakon, har sendte sine kondolanser.

Rosling sier at det går overraskende greit å komme tilbake på jobben, og igjen sitte rundt det brede bordet i farens arbeidsrom.

– Hvis han hadde gått bort veldig brått, hadde nok dette vært helt forferdelig og jeg hadde vært i fullstendig sjokk. Men vi fikk vite om sykdommen for et år siden. Siden da har vi jobbet med å reorganisere Gapminder. Vi har avlyst 60 forelesninger som Hans egentlig skulle holde og delegert oppgavene på flere. I dag har vi et stort nettverk av «gapmindere» som jobber videre med det som Hans, min kone Anna og jeg startet. Summen av dette er en så stor trøst at jeg er overrasket over hvor enkelt det er for meg å jobbe, sier Rosling.

Akkurat nå opplever han det som vanskeligere å ikke jobbe.

– Da blir det mer følelsesmessig krevende. Jeg savner ham selvsagt masse. Men det føles så godt at vi har klart å fange essensen av det han gjorde. Jeg er glad jeg droppet ut av universitet for 18 år siden og at vi gjorde dette sammen, sier Ola Rosling.

Sammen med sin kone og medstifter Anna Rosling, og prosjektansvarlige Drumond skal han sørge for at Gapminder fortsetter med uforminsket styrke.

– Vi har omdefinert hvordan Gapminder fungerer, fullstendig. I stedet for at vi skal dra rundt å holde forelesninger, tilknytter vi oss flere «gapmindere», som skal bistå oss i arbeidet for et mer faktabasert verdensbilde. Allerede for et år siden kontaktet vi lærere, og til og med mulige Gapminder-ambassadører, forklarer Drumond.

Å opplyse folket gjennom å endre pressen har ikke Gapminder spesielt stor tro på.

– Det går bare om du er en diktator, sier Rosling.

Stiftelsen vil heller starte i skolen.

– Vi trenger å endre utdanningen for barna våre og for voksne. Læreplanene og pensum må oppdateres, og vi må passe på at vi ikke lærer bort noe som er utdatert og feil.

Rosling ønsker en mer systematisk revisjon av læreplanene for å sørge for at barna får den mest oppdaterte kunnskapen som finnes. Men også at voksne ikke går rundt med feil kunnskap fordi det de lærte på skolebenken, har gått ut på dato.

– På samme måte som Toyota må tilbakekalle biler det er noe feil med, bør vi alle varsles dersom det oppdages at vi ble feilopplyst i skolen, mener han.

For tida har stiftelsen et test-konsept i støpeskjeen. 12 spørsmål om utviklingen i verden, som de fleste burde kunne, men som de færreste kan. Klarer du dem får du et Gapminder-sertifikat. Klarer du dem ikke, er det fullt mulig å få et nettkurs hos Gapminder. I første omgang vil de sertifisere lærere, men vil nå flere på sikt.

– Krasjkurset er ment å vare 30–40 minutter, og skal være mulig å ta for alle, forklarer Durmond.

Les også: Hans Roslings uvitenhet

Men må vi vente til dagens unge vokser opp for å se en ny Hans Rosling? Ikke nødvendigvis. Rosling hadde selv en idé om at det skulle opprettes et fond i hans navn, som skal gi flere forskere muligheten til å komme seg ut av universitetets støvete hjørner, og drive mer med folkeopplysning.

Det er av naturlige årsaker ikke helt klart hvordan dette fondet vil bli til slutt.

– Hovedsakelig fordi dette ikke var samtaler Hans likte å ha med meg, fordi det handlet om hva som skulle skje etter at han døde, og han ville ikke dø. Derfor var det korte samtaler vi hadde om dette, forteller sønnen.

Roslings idé var likevel krystallklar. Det var å gi mennesker med spesiell kunnskap om global utvikling sjansen til å drive mer med folkeopplysning. Mange potensielle folkeopplysere er i dag hindret av manglende økonomi. Det kan dette fondet legge til rette for.

– Det var dette Gapminder var for Hans. Han var en populær foreleser og ble invitert til København for å forelese hvert år på en folkehelsekonferanse, men det var det. Så startet jeg og Anna Gapminder sammen med ham. Nå er han kjent over hele verden. Vi klarte å framskaffe midler for at han kunne forelese mer utenfor universitetene. Etter seks år sluttet han nesten helt på universitet og viet seg 95 prosent til formidlingen og lagde Youtube-videoer som gikk viralt, forklarer Ola Rosling.

Han mener denne suksesshistorien er mulig å kopiere.

– Vi kan gi andre talentfulle akademikere samme mulighet. Det Hans ble berømt for var ikke forskningen. Det var andre som var bedre enn ham på det. De ble i forskningen. Det var heller ikke forelesningene han holdt. Det var det at han forlot universitetet og fortsatte å forklare i flere kanaler til et bredere publikum.

På det gigantiske universitetsområdet til Karolinska Institutet kan du nesten høre at det tenkes så det knaker på innsiden av de røde mursteinsbyggene. Oppe i fjerde etasje i Widerströmska Huset ligger senteret for global helse. På et lite, men høyt bord står et bilde av Rosling og en vase med tre hvite roser som synger på siste verset. Ved siden av ligger en bok full av veloverveide minneord sendt inn fra hele verden.

Her sitter fagansvarlig, lege og assisterende professor Helena Nordenstedt. Hun har fått ansvaret for kurset som var Rosling sitt hjertebarn.

Selv etter at Rosling viet seg fullstendig til formidlingen, holdt hun tett kontakt med den tidligere kollegaen, som hun har hatt som mentor siden de først møttes for femten år siden.

Så hva tenker hun er hemmeligheten bak Roslings metode?

– Han forenklet jo noe enormt. Han satte seg inn i fakta, men så ville han forenkle. Om jeg forberedte presentasjoner med ham ville han alltid ta bort data og konsentrere. Hvis prosentandelen egentlig var 12,7, mente han 10 prosent fikk duge. Det gjorde ham ikke alltid populær blant andre forskere. De syntes det ble for enkelt.

Nordenstedt forklarer at Rosling var fullt klar over at han balanserte på en hårfin grense. Hun tar ivrig blyanten fatt og tegner opp en graf som forklarer formidlingsmetoden hans.

Den vertikale linjen viser graden av fakta. Den horisontale linjen viser graden av underholdning. I enden av den horisontale linjen vil du finne en komiker. I enden av den vertikale den typiske forskeren.

For Rosling var kunsten å ligge omtrent på midten, men med overvekt på faktasiden. Hvis ikke visste han fallet ville komme hardt og raskt. Men han visste også at han som en anerkjent professor, og som en hvit mann i sin beste alder, hadde mer å gå på her. Mens han kunne råde Nordenstedt, som kvinne, til å holde seg nærmere faktalinjen.

Lenger ned i gangen sitter Anna Mia Ekström, professor i global infeksjonsepidemiologi og overlege. Etter hvert som Rosling ble mer og mer opptatt av å formidle kunnskap, overtok Ekström forskergruppen hans.

– Iblant ble Rosling sett på som useriøs av sine akademiske kollegaer, når han dro rundt og foreleste og var på TV. Men jeg tror mange egentlig bare var misunnelige, sier Ekström.

Hun tilbyr noen persiske pistasjnøtter og lener seg rolig tilbake.

– I vår siste samtale sa han at vi andre også må våge å ta risiko. Det er ikke så ofte vi forskere vet 100 prosent sikkert hvordan ting henger sammen, men vi kan fortelle at alt vi vet tyder på dette. Så får vi være ydmyke om vi får ny forskning som viser et annet bilde, sier professoren.

Hun mener mange forskere uttrykker seg komplisert for å virke smartere.

– På den måten får vi et akademisk språk tilpasset eliten. Et språk som verken er tilpasset folk flest eller politikerne som skal ta beslutninger på vegne av folk, sier Ekström.

Hun er tydelig på at Roslings metode er viktigere enn noensinne.

– Virkelig! Vi lever i en tid der det plutselig er bra å ikke høre på kunnskap og eksperter. Det er jo helt absurd. Dette må vi virkelig kjempe imot sammen, sier professoren.

Ola Rosling er skeptisk til å ukritisk slå fast at det er en økende motstand mot fakta i samfunnet.

– Det interessante med dette er hvordan vi hopper til konklusjoner. Overskriften her er fakta, men selve påstanden om at faktaresistensen øker er ikke blitt sjekket, sier Rosling.

Han advarer mot å la politiske og personlige syn overskygge viktigheten av å sjekke fakta.

– Det antas at Trumps velgere var dumme eller bare onde, og at vi er de gode. Derfor vil vi tiltrekkes alle opplysninger som bekrefter dette synet. Men det må vi være veldig forsiktige med. Derfor må vi roe denne debatten ned, mener Rosling.

Helena Nordenstedt er enig, og påpeker at det aldri vært mer tilgjengelig fakta enn akkurat nå. Vi må bare få dem fram.

– Jeg blir på mange måter håpefull når jeg ser alle de reaksjonene som kommer nå etter at Hans har gått bort. Han har påvirket så mange mennesker over hele verden. Han har berørt mennesker som har jobbet med ham i en uke, eller sittet med ham i en taxi i 20 minutter. Alle disse menneskene kjenner seg motivert til å fortsette framover og forvalte hans arv. Det er ganske stilig å se. Det gjør at jeg kjenner meg optimistisk, sier hun.