Hyttevertene sørget for at Haakon og Olav fikk «sportstøy» under oppholdet på Trangen. Olavs venn Johan Anker (i midten) kom på besøk med mål om å få konge eller kronprins til å bli i Norge. Adjutant Oswald Nordlie fikk også være med på bildet som er tatt av Nicolai Ramn Østgaard.

Alt for Nord-Norge

Tømmerhytta utenfor Tromsø var fortsatt pakket inn i snø da en utslitt kong Haakon flyttet inn natt til 3. mai 1940. Hytta skulle bli hans slott og Nord-Norge hans rike.

Av Jens Marius Sæther og Lars West Johnsen

BALSFJORD (Dagsavisen): «Kongen så trett ut, men var i godt humør og ba om unnskyldning for bryderiet han voldte og takket for mottakelsen.»

Mai Bredrup leser høyt fra hytteboka. Det brenner i peisen – slik det gjorde da kong Haakon og kronprins Olav entret tømmerhytta like før midnatt 2. mai 1940. Hytta var eid av fylkeslege Bertram Dybwad-Holmboe. Det er fylkeslegens ord Bredrup leser opp:

«Det var forsåvidt ingen kongebolig han kom til, men som situasjonen var hadde en intrykk av at han gledet sig over endelig å komme til ro efter den ukelange flukt fra sted til sted. På peisen brant et stort baal og i stuen var det lunt og hyggelig.»

Fra stuevinduene ser vi ut på Langvannet. I det fjerne skimtes kritthvite fjelltopper. Hytta ligger i Balsfjord kommune, tolv mil fra Tromsø. Nede ved vannet er noen håndverkere i gang med å reparere badstuen – kongens badstu. Den ble satt opp i all hast så Hans Majestet skulle få et sted å vaske seg.

Mai Bredrup sitter i tømmerstua sammen med mannen, Haakon, tidligere direktør i Mack bryggeri. Haakon, som er født i 1940, forteller at han er oppkalt etter Kongen. Han serverer en selvlaget kake. Mai må ta på lesebrillene for å tyde skriften i hytteboka der fylkeslegen redegjør for sitt første møte med kongen:

«Paa mit spørgsmaal hva kan jeg by Deres M, svarte han: Hva kan De saa by? Mit frekke svar var: Alt hva Deres M. måtte ønske. Et glas øl blev resultatet.»

Ekteparet Bredrup tok over den snart 100 år gamle hytta i 1999. De har forsøkt å holde en lav profil. De vil ikke at hytta skal bli et valfartssted for nysgjerrige, men de har gått med på å vise den fram i forbindelse med at det er 78 år siden kongen flyktet fra Norge.

– Dette er stedet kongen bodde lengst i Norge foruten på slottet. Han led ingen nød. Kongen likte seg godt og ville bli her til krigens slutt, sier Haakon.

Men hvordan endte kongen opp her? På kvelden 1. mai 1940 nærmet den britiske krysseren H.M.S. «Glasgow» seg Tromsø. Noen dager tidligere hadde britene reddet konge og regjering ut av Molde, som sto i flammer etter tyskernes bombetokt. Trondheim var gitt opp av britene 27. april, forsvaret av Sør-Norge var over. På ferden mot nord ble det holdt statsråd. Det var en dyster stemning om bord. Olavs adjutant, Nicolai Ramn Østgaard, noterte: «Vi ser i dag alle (tror jeg) mørkt på situasjonen (...) og mener vel at et fritt Norge ikke kan oppstå igjen med mindre den ‘store krig’ blir avgjort til de alliertes fordel.» Kongen var også nedbrutt: «Det er trist å tenke på at all denne tapperhet har vært forgjeves og at intet kom ut av den.» Monarken fryktet at kampviljen var tapt etter at Sør-Norge var tatt. I Europa rådet nervøst avventende stillhet. Det var i Norge at slaget mellom fascistene og vestmaktene nå sto. I begynnelsen av mai var Narvik, et par hundre kilometer fra Tromsø, det eneste stedet der krigen ble kjempet aktivt. Her slåss norske soldater fra 6. divisjon sammen med britiske og franske mot den tyske invasjonshæren. Regjeringene i London og Paris ventet utålmodig på gode nyheter. Hele verden fulgte med. En militær bomtur i Norge skulle snart bli en europeisk katastrofe.

LES OGSÅ: 9. april 1940: Kongens flukt fra Oslo

På vei bort fra et sønderknust Molde ble det bestemt at kongen og regjeringen skulle oppholde seg i Tromsø-distriktet. Ved innseilingen til Malangen ble krysseren møtt av kongeskipet «Heimdal» som skulle ta konge og regjering inn til Tromsø. Det var ingen feststemning da skipet la til kai. I sin dagbok skrev statsminister Johan Nygaardsvold: «Heller ikke i Tromsø så det ut til at man var videre glad for å få regjeringen som gjester.» Senere la han til: «Vi ble betraktet som flyktninger, som ikke hadde forstand på noe som angikk Nord-Norge, og som måtte være takknemlige for å få være der oppe.» De kongelige forlot aldri skipet da det lå til kai i Tromsø. Fylkesmann Hans Julius Gabrielsen kom om bord. Han anbefalte de nyankomne å finne oppholdssteder ute i distriktene. Man fryktet at byen ville lide samme skjebne som Molde hvis det ble kjent at konge og regjering slo seg ned. «Heimdal» satte kursen mot Målsnes, som ligger innerst i Malangen. På formiddagen neste dag tok fylkesmann Gabrielsen kontakt med Bertram Dybwad-Holmboe. Fylkeslegen fikk beskjed om at det var besluttet at kongefølget skulle ta bolig i hans hytte på Trangen i Balsfjord. Sammen med kona, Dorothea, måtte han være klar til å ta imot de kongelige gjestene ved midnatt. Det hadde kommet rekordstore snømengder i april dette året. Bilveien til hytta var stengt. Fylkeslegen måtte ta sjøveien. Innerst i Balsfjorden fikk han assistanse av et sanitetskompani som skulle hjelpe til med å måke fram husene på hyttetunet. De var «begravet i 2–2 1/2 meter høie snefonner og like høie var snefonnene fra hovedveien til husene». Men «arbeidet gikk med liv og lyst».

For første gang siden flukten fra Oslo startet fikk kongen og kronprinsen nå væpnede vakter som passet på dem. Det var også utplassert soldater som kontrollerte veien til hytta. Mai Bredrup viser fram Nystuen, der kongen og kronprinsen sov. Den lille tømmerstua har to soverom med felles vedovn. Kongen, som var over 1,90 høy, fikk den lengste sengen. «Det kom godt med at vi i Ny­stuen har en seng paa to meters lengde», noterte fylkeslegen. Adjutantene Nicolai Ramn Østgaard og Oswald Nordlie sov i hovedhuset. Østgaard på hemsen, Nordlie i kjøkkenkammerset.

– Kjøkkenkammerset var bare 1,70 meter langt, forteller Mai.

Kongen og kronprinsen gikk til sengs ved ett-tida på natta. Neste dag noterte adjutant Østgaard: «Strålende vær, masser av sne. Litt skiløping og forsøk på ørretfiske.» Fylkeslegen og hans kone, Dorothea, gjorde det de kunne for at gjestene skulle ha det så bra som mulig. De kongelige manglet det meste for et lengre opphold i villmarka. «Sportsklær, støvler, undertøi, skjorter snipper osv. maatte skaffes og det ble Dorotheas jobb», skrev Dybwad-Holmboe, og la til: «Det manglet imidlertid ikke paa elskverdighet fra bestillernes side, saa alt gikk knirkefritt.»

LES OGSÅ: Krigen: En annen historie

Vi går ut på verandaen, der kongen tilbrakte mye tid. Både Haakon og Olav leste mye under oppholdet.

– Det var her det historiske bildet ble tatt, sier Mai.

Bildet viser kongen og kronprinsen i strikkegensere, tilsynelatende ved godt mot. I hytteboka har fylkeslegen skrevet: «Ukene gikk og det var tydelig at freden og roen gjorde kongen godt.»

På Trangen ble ingeniørtropper satt inn for å bygge et bombesikkert rom. Litt oppi lia bak hytta står fremdeles den seks kvadratmeter store bunkeren, bygget i gråstein. Fasilitetene på hyttetunet ble også forbedret. Nordlie noterte: «Samtidig har vi fått ny do også. Vi er jo i alt 11 mennesker så én ble for lite.»

Statsminister Nygaardsvold bodde ni kilometer unna, hos ordføreren i Øverbygd på gården Haug. Det ble trukket en telefonlinje til Trangen. De andre statsrådene var spredt rundt i distriktet. Når Nygaardsvold skulle snakke med de andre regjeringsmedlemmene på tele­­fon, hørte han fire–fem stemmer i røret. «De snakket om fisk, om skøyter, om Finnmarksfisket, om at Regjeringen var kommet til Tromsø, og den politiske situasjon og om familiehemmeligheter.» Nygaardsvold trivdes på gården og skrøt av vertene. Men i starten var det strabasiøst. «Bare en skulle på et unevnelig sted i uthusene, kunne en risikere å bli liggende midt på den store gårdsplassen i snø opp til hoftene.» Stats­ministeren innså tidlig at det var umulig å drive regjeringsarbeid når statsrådene bodde så spredt. Han slet også med å få dem til å komme på besøk. «De syntes visst alle sammen at de hadde det så godt der de var, at noen forandring ville de ikke vite av». I sine dagboknotater skrev Nygaardsvold at han var «helt satt utenfor». Veiene var ifølge Nygaardsvold «i en ubeskrivelig forfatning». Å komme seg til Tromsø kunne ta en dag.

En uke etter at kongen og regjeringen hadde kommet på plass i nord, skulle det være høring i det britiske parlamentet. Nederlaget i Sør-Norge var dramatisk, og kombinasjonen av svak ledelse, dårlig utstyr og mangelen på stridsdyktige soldater skremte britene. Statsminister Neville Chamberlain hadde mistet tilliten hos opposisjonen og blant sine egne konservative støttespillere. Et land kan ikke ha en leder uten støtte, særlig ikke et land i krig. Felttoget i Norge ble hans bane. 65-årige Winston Churchill, marineministeren, sto klar til å ta over og dannet en krigsregjering. Men samme dag som Churchill tiltrådte, 10. mai, ble alt lys slukket for et helhjertet alliert felttog i Norge. Katastrofen var et faktum. Tyske tanks rullet over Belgia, Nederland og Luxembourg. 13. mai sto tyskerne på fransk jord.

I begynnelsen av mai hadde også livet i Oslo begynt å normalisere seg. Landet var i ferd med å balansere på sam­arbeidslinjen. Samme dag som «nye Norge» ble etablert i nord, holdt det såkalte kontaktutvalget fra Elverum sitt første møte. De norske parlamentarikerne gikk inn for å få krigen avsluttet. Livet i sør gikk nesten som vanlig. Tyskerne hadde sluppet fri de norske krigsfangene. Og under Paal Bergs ledelse hadde Høyesterett i aprildagene 1940 opprettet et sivilt, ikke-nazistisk administrasjonsråd som sørget for at samfunnets hjul fortsatte å spinne. Rådet sørget for å holde Vidkun Quisling ute av bildet. Siden kongens bastante nei 9. april hadde vært myntet mest på tyskernes krav om at den perifere, lett komiske Quisling skulle bli statsminister, trodde administrasjonsrådets flertall at det skulle være mulig å få kongen til å bli i Norge. Eller kanskje kronprins Olav ville la seg overtale? Rådet ville, som de gjenværende stortingsrepresentantene, ha fred i landet. Fortsatt var Quisling ute, og tyskerne hadde tålmodighet med nordmennene i Oslo. Men hvor lenge? Prisen var at konge og kronprins måtte bli. Rådet øynet en mulighet for et norsk selvstyre med administrasjonsrådet som regjering og norsk konge. Men hvordan nå fram til kongefamilien 1.200 kilometer unna hovedstaden? Den tyskvennlige, 68 år gamle Johan Anker fikk oppdraget. Næringslivsmannen, båt­konstruktøren og seileren Anker var gammel venn av kongefamilien og hadde vært styrmann da kronprins Olav vant OL-gull i 1928. Han og Olav var, til tross for aldersforskjellen, gode venner. Nå skulle han sendes nordover for å snakke to generasjoner kongelige til fornuft. Anker traff Olavs kone, kronprinsesse Märtha, i Stockholm, og 15. mai dro han nordover, mot Tromsø.

Inn til Tromsø fra Europa strømmet dårlig nytt. 13. mai dro Nederlands dronning Wilhelmina til London, og Churchill holdt sin desperate blod, svette og tårer-tale. 15. mai kapitulerte Nederland. Den 16. mai forlot den belgiske regjeringen landet. Den 17. ble Brussel og Antwerpen hærtatt. Frankrike vaklet, og lite tydet på at de franske troppene og den store, britiske ekspedisjonsstyrken ville klare å stå imot.

18. mai hadde regjeringen flyttet inn i bispegården i Tromsø, tre og en halv times kjøretur fra kongehytta i Trangen. Noen dager senere kom det melding fra Stockholm. En mulighet for en tostatsløsning var åpnet etter diplomatiske følinger med Tyskland via den svenske utenriksministeren. Norge kunne bli delt i to ved Narvik, og en separat fred kunne sluttes med tyskerne. Ideen ble avvist av en enstemmig regjering, men stats­minister Nygaardsvold holdt døra på gløtt og skrev i regjeringsprotokollen for 22. mai 1940: «Jeg hadde stor sympati for en føler med sikte på å spare Nord-Norge for å bli ødelagt.» I sine memoarer skrev Nygaardsvold: «Spørsmålet ble drøftet inngående, men jeg hadde det inntrykk at alle de andre i regjeringen betraktet mitt syn som grensende til landsforræderi.» Tanken om et fritt Nord-Norge skulle forbli et halmstrå av håp så lenge konge og regjering var i landet.

På 17. mai ble flagget heist på Trangen i et strålende sommervær. Kongen og de andre gjestene hørte på gudstjenesten fra den norske kirke i London. «Vi måtte tørke noen tårer», skrev Nordlie. Soldatene fikk også ta del i feiringen. Det ble servert vin, kjeks og sigaretter i stua. Her kunne de også høre Nordahl Griegs nyskrevne dikt, som Tromsø radio kringkastet:

I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er

Snøen smeltet raskt. Overalt sildret bekkene, og veiene ble tørre og kjørbare. Været var strålende, men dagene kunne bli lange. «Den ene dag går mest som den annen (...) og det er plagsomt ikke ha no’ ordentlig arbeide (...) Vi lever à la Napoleon på St. Helena», skrev Østgaard.

De som oppholdt seg på hytta, kunne merke at kongen ble mer urolig. «Kongen så sliten ut, og han var også nokså medtatt. Olav derimot så robust og sterk ut som alltid», mintes Johan Anker om synet som møtte ham på hytta. 22. mai hadde han ankommet den nye hovedstaden, og med fiskeskøyte og bil kom han seg til Trangen. Han satte raskt i gang med sitt oppdrag. «I samtalens løp fremholdt jeg for Kongen at han ikke lenger burde binde sin skjebne så sterkt til regjeringen Nygaardsvold», skrev Anker om sitt møte med majesteten i en redegjørelse signert sent i juni 1940. Målet var å få kongen til å innse at regjeringens linje var feilslått, men at det var en vei tilbake. Og den lå åpen. Men kongen sto hardnakket på sin konstitusjonelle rolle. «Kongen sa gjentagende at han ikke kunne gjøre opprør og kaste en regjering som hadde stortingets tillitsvotum», skrev Anker, som understreket for kongen at situasjonen var dramatisk endret siden midten av april og at regjeringen ikke lenger hadde tillit blant partiene eller folket.

28. mai ble Bodø bombet. Og Belgia falt. Samtidig gikk hverdagen krampaktig videre i administrasjonen av det nye riket. 29. mai noterte Nygaardsvold i regjeringsprotokollen: «Besluttet å fremme en provisorisk anordning, hvor det bestemmes at det skal innleveres to eksemplarer til Central-biblioteket for Nord-Norge av alle trykksaker som kommer ut i de ikke besatte deler av Norge.» Det ble også besluttet at «bidragene til reparasjon av våningshus ikke tilståes etter 1. april 1940».

Følg oss på Twitter og Facebook!

Første dagen i sommermåneden, en lørdag, kom britenes norgesutsending sir Cecil Dormer til Tromsø. Utenriks­minister Koht og Nygaardsvold var spent på budskapet, men visste om den prekære situasjonen på kontinentet: «Jeg kan ikke si annet enn at vi så nokså mørkt på hva framtiden ville by oss», skrev Nygaardsvold om stemningen. Dormer hadde en dødsdom med seg. Det øverste krigsråd hadde besluttet å gi opp kampen om Norge. Avgjørelsen var tatt allerede 24. mai, og selv om franske og norske styrker gjenerobret Narvik så sent som 28. mai, ble den norske regjeringen ikke informert. Samtlige allierte styrker skulle så fort som mulig overføres til England og Frankrike. «Det var en tung dag, det var en ydmykelsens dag, men det var også forbitrelsens dag», ifølge statsministeren. I regjeringsprotokollen ble det skrevet at Dormer oppfordret regjeringen til å ordne en avtale om et delt Norge. Hvis ikke, ville britene «sørge for at kongen, kronprinsen og regjeringen ble overflyttet til England». En avtale med tyskerne, etter at de allierte hadde besluttet en tilbaketrekning, var et fantasiprodukt. Det nærmet seg slutten. Og på den franske vestkysten var evakueringen av nesten 350.000 britiske soldater fra Dunkerque, vest i Frankrike, godt i gang. Kampen om Europa var tapt.

Samme dag som Dormer leste dommen i Tromsø, kom Anker på nytt besøk til kongen på hytta på Trangen. Han fikk selv se hvor hardt nyheten rammet kongen da Nygaardsvold og Koht kom for å gi ham de dårlige nyhetene. Kongen avsluttet sin dagbok for dagen: «Dette var den sorteste dag jeg har opplevet, sortere end selve 9de April.»

«Som rimelig var ble kongen og Olav veldig nedslått, det hadde jo sett ut som stillingen der nord med letthet kunde holdes, etter ankomsten av den siste kontingent jagerfly, men nu var rollerne helt ombyttet, og alle var på det rene med det uholdbare i å fortsette kampen uten beskyttelse av tilstrekkelig antall jagerfly», registrerte Anker. Han som ville påvirke konge og kronprins, hadde fått en gyllen mulighet i fanget. Momentet var der: «Jeg gikk inn for at kongen og kronprinsen helst måtte bli i landet begge to. Jeg mente man burde holde den mulighet åpen at Tyskland vant, og ikke stelle sig slik at alt gikk i grus med England». Anker snakket også med stortingspresidenten, men han var sjokkert over Hambros naivitet. Ham­bro ønsket å samle en norsk hær i Canada og kjempe videre. I Oslo ventet samarbeidets menn, biskop Eivind Berggrav, fylkesmann og formann i administrasjonsrådet Ingolf Christensen og sjefen for Høyesterett, Paal Berg, på nytt fra nord. Anker hadde argumentene: Norges allierte hadde sviktet. Snart var krigshandlingene over. Sør i landet var det ro, orden og normalitet. Produksjonen gikk for fullt. Næringslivet var fornøyd. Tyskerne var ikke så forferdelige som fryktet. Muligheten for et ganske fritt, ganske selvstendig Norge var der fortsatt.

LES OGSÅ: Krigsveteran: - Dagens unge ville gjort det samme

Anker hadde støtte hos både kongens og kronprinsens adjutant. Kronprinsens viktige støttespiller adjutant Østgaard skrev senere at «en skulde aldrig forlate sit eget land men dele de ulykker, som ens landsmenn er nødt til å gjennomgå». Anker fikk kronprins Olav med på sin strategi, og på ettermiddagen 3. juni spurte Olav regjeringen om han skulle bli igjen. Det var Haakon og Olavs første tur til Tromsø siden ankomsten 1. mai: «Kronprinsen ville gjerne høre Regjeringens mening om det kunne tenkes å være til noen fordel for folk og land om han ble tilbake her i landet og forsøkte å sette seg i forbindelse med administrasjonsrådet i Oslo for derved å gjøre hva han evnet for folket og landet», ble det notert i regjeringsprotokollen. Kronprins Olav ville gjøre det beste ut av det. Da regjeringen samlet seg igjen klokken åtte på kvelden, ble Olavs strategi avvist: «Forslaget måtte regjeringen bestemt fraråde. Det kunne bli beklagelige følger av det. Kronprinsen ville neppe kunne få lov til her i landet å gjøre noe til gagn for det norske folk.» De fryktet at med Olav i Oslo ville veien ligge åpen for en legitimering av det ikke-folkevalgte administrasjonsrådet.

Fortsatt holdt regjeringen fast i håpet om en demarkasjonslinje sør for Narvik. Det var dette som var det viktigste for regjeringen i disse dagene. Flukt til England ble ikke formelt diskutert. Til det var kanskje bitterheten for stor. På regjeringsmøtet kvelden 3. juni var også utenriksminister Koht til stede. Han hadde vært i Sverige og via svenskene purret på muligheten for en avtale med tyskerne. Koht mente at en «tysk tilslutning var forholdsvis sannsynlig».

Tidlig om kvelden tirsdag 4. juni dro Anker tilbake mot Tromsø og Oslo med tro på at kongen ville bli. På formiddagen hadde han, sammen med en søvnløs Haakon og Olav, alene i hytta, diskutert «fram og tilbake». Med seg fikk Anker et brev til Dormer, skrevet med blyant og merket «privat», der kongen skrev at han regnet med å bli i Norge. Han ville ikke rive ned det konge­familien siden 1905 hadde bygd opp i landet. Kronprinsens ønske om å bli må ha gjort ham usikker. Kongen ville forhandle, ikke «desertere», som han fryktet nordmennene ville se på det som hvis han reiste. Brevet fikk regjeringen ikke vite om. Men det sjokkerte Dormer, som i snøslapset kjørte til kongens hytte. Briten argumenterte i halvannen time. Han sa at Haakon ville bli tysk fange. Og vant fram. Kongen ville holde seg til planen. Kronprinsen, derimot, fulgte Dormer ut etter møtet og sa at det var best at kongen dro, men at han måtte bli. Det beroliget ikke Dormer og britene som desperat kjempet for å flytte Europas statsoverhoder til London slik at kampen kunne fortsette derfra. Det var minst like ille at Olav ble. Britene fryktet at Norge ville kunne bli en aktiv fiende i krigen.

Samtidig lot svaret fra tyskerne på Kohts følinger vente på seg. I Narvik kjempet de to norske bataljonene videre, og så sent som 5. juni fikk de norske soldatene ordre om å angripe. Under regjeringskonferansene på bispegården
6. juni besluttet regjeringen å oppløse den norske hæren hvis avtalen med tyskerne om en demarkasjonslinje ikke ble noe av og at «i henhold til Stortingets beslutning på Elverum 9. april vil så kongen, kronprinsen og regjeringen reise til England for derfra å organisere kampen videre». Øverstkommanderende Otto Ruge anbefalte regjeringen å gi opp hvis en avtale ikke ble gjort. Hæren manglet ammunisjon, og etter en måned med desperate henvendelser hadde britene ikke sendt noe. Nå var beskjeden fra London tydelig: «England trengte alle våpen og all ammunisjon selv.» Men general Ruge oppfordret innstendig om at Haakon og Olav reiste til England. Generalens ord var avgjørende for Olav. Kong Haakon gjentok i møtet på ettermiddagen 6. juni at han ikke kunne «reise før vi hadde fått svar fra Tyskland». Ny­­gaardsvold svarte at beslutningen var purret på, men intet svar. Så informerte statsministeren konge og regjering om at krysseren HMS «Devonshire», ville gå dagen etter klokken 20. Beslutningen var tatt. Kongen og kronprinsens personlige drama og dilemma var over. De skulle følge sin regjering til London. Det ble en lang tur tilbake til hytta. «En demokratisk avstemning eller en gallupundersøkelse hadde tro­lig vist liten støtte for regjeringens vedtak. Den trosset ikke bare en stormakt. Den trosset i økende grad nasjo­­nen selv. Hver epoke får finne sine helter. For vår epoke foreslår jeg regjeringen Nygaardsvold», oppsummerte historiker Ole Kristian Gimnes i standardverket «Norge i Krig» (1984).

LES OGSÅ: Ble dømt for brenningen av Finnmark

Da kongen og kronprinsen kom tilbake til Trangen, senket mørket seg over odden ved Langvannet. «Da vi var alene på hytta etter litt nattmat redegjorde Kronprinsen for de grunner som hadde tvunget regjeringen til å bestemme seg for å reise til England i morgen. Både Kongen og Kronprinsen gråt», skrev Oswald Nordlie i sine notater.

I ellevetida 7. juni tok kongen, kronprinsen og adjutantene farvel med vaktmannskapene. «Vi sa vi kom kanskje tilbake om en tid, men det var det ingen av partene som trodde», skrev Østgaard om avskjeden. Kongen var tung til sinns. «Reiste fra vort Kvarter hvor jeg havde haapet å bli til krigens slut, til Tromsø.» Klokken to på formiddagen ble det siste statsråd holdt i Norge. Vedtakene fra dagen før ble formalisert, og kongen holdt en siste tale. Han gråt «så tårene silte og fekk så vidt berre sagt att: Gud bevare Norge!» mintes Koht. Far og sønn forlot møtet sammen, gikk ut på veien. De stoppet, kikket seg tilbake mot bispegården og det vaiende norske flagget. Kongen la hånda på Olavs skulder før de forsvant bak en sving. Hva sa de til hverandre? «Vi sa ikke så mye. Min far var dypt beveget, og han ville ikke at noen skulle se det», har Olav fortalt.

Kvelden 7. juni, sammen med 459 andre passasjerer, gikk konge og kronprins om bord i tåkehavet utenfor Tromsø. Uten nytt fra Berlin. Regnet skyllet ned. Men statsminister Johan Nygaardsvold hadde i siste liten samme dag fått sin familie til Tromsø via Sverige og kunne gå om bord som en litt lykkeligere mann. 10. juni la de siste norske soldatene ned sine våpen utenfor Narvik. Tilbake på brygga i Tromsø sto general Otto Ruge, som frivillig gikk i krigsfangenskap: «Vi var alle nokså beveget. Det var jo akkurat 35 år siden 7. juni 1905, og vi hadde en usikker framtid foran oss», skrev han i memoarene «Felttoget». «Det var vel med de andre som med meg at vi følte oss sterkt knyttet til kongen personlig etter alt det vi nå hadde opplevd sammen. Jeg ba kongen huske på at det ikke er ett menneske i landet som ikke nå vil se fram til den dag da kongen på ny skal kjøre oppover Karl Johan. Kongen smilte vemodig gjennom tårene og svarte at det er vel ikke så sikkert.»

På dagen fem år etter kom han tilbake til Norge, Oslo og Karl Johan.

I stua på Trangen tar Mai Bredrup en liten pause før hun leser avslutningen på Bertram Dybwad-Holmboes beretning i hytteboka. Haakon forteller at vertene aldri fikk tatt farvel med sine kongelige gjester som «plutselig» måtte forlate landet. Mai leser slutten:

«De historiske dager var slutt. Men glede føler Dorothea og jeg ved å ha kunnet yte et lite bidrag til å gjøre kongen og kronprinsens siste dager i Nord-Norge noenlunde tålelige og fredelige.»

Kilder:
Riksarkivet, Statsministerens kontor, Protokoll, 1940
Einar Østgaard, «Kongen i krig»
Tor Bomann-Larsen, «Æresordet»
Johan Nygaardsvold, «Norge i krig, 9. april – 7. juni»
Lars Roar Langslet, «Kong Olav V: Monarkiet i en brytningstid»
Otto Ruge, «Felttoget»
Wikipedia