– «Alle skal med» er en stygg formulering

– Hvordan er hotellet? Frokosten da, dere får ordentlig frokost?

Den svenske filmlegenden Roy Andersson pusler rundt i «Arne Skouen», det største studioet i Filmparken på Jar, der deler av staben fra hans hjemlige Studio 24 i Stockholm legger skinner til et stort modelltog. I Anderssons nye film skal toget se så virkelig ut som det bare kan i hans nøye oppbygde drømmeverden. 74-åringen selv er i strålende humør. Støl i beina og lemster i kroppen etter et maratonopptak med flere titalls statister dagen før, men åpenbart lykkelig. Og han har grunn til å smile som en fullmåne om man skal dømme etter førsteinntrykket fra hans nye film, som tar form blant annet på Jar i Bærum takket være norsk co-produsent og støtte fra Norsk filminstitutt. Alle vil ha en bit av Roy Andersson, men perfeksjonisten selv, mannen bak «Sanger fra andre etasje» og «En due satt på en gren og funderte over tilværelsen», virker akkurat denne dagen å være mest opptatt av at medarbeiderne skal ha det bra, at frokosteggene på hotellet er nykokte og varme.

Dagsavisen får som første avis se hele enkeltepisoder fra filmen som har tittelen «About Endlessness» («Om det uendelige»). Blant dem en historie om Hitler i sin bunkers, om en far som knytter skolissene for datteren i pøsende regnvær, om en kvinne som elsker champagne, om en mann som åpenbart har gått feil. Og om et par som flyr til værs over krigsruiner. Vakre poetiske bilder og varmt lattervekkende situasjoner egnet til å bringe Roy Andersson-tilhengere til tårer.

– Det handler om livets rikdom. Livet er så stort og komplisert, og det å være menneske byr på uante muligheter og dimensjoner. Ideen fikk jeg da jeg tenke på Sjeherasad fra 1001 natt, som fortalte historier til kalifen for å ikke måtte bøte med livet. Hver natt, en ny historie. Og slik vil jeg at min neste film skal bli,små historier, den ene etter den andre, fortalt nonstop.

Les også: Roy Andersson - en vår tids Voltaire

Hver episode i filmen springer ut fra en setning, en betraktning. Han har skrevet dem ned på forhånd, så skissert dem løst som akvareller, som så han og teamet av scenografer jobber videre ut fra. Og uansett, om det er en kaféscene, et gatehjørne eller som på Jar et tog som utgjør omgivelsene, så bygges alt opp for hånd, for den ene scenen. Roy Andersson hater å filme utendørs, han hater dataanimasjon, og han får det som han vil selv om det tar år og tusenvis av timer. Den virkelighetstro togvognen som står på Jar er i størrelsesskala 1:6. Egentlig ville han bygge og filme et helt tog i virkelig størrelse, men det ville krevd et studio som var 600 meter langt ifølge en av scenografene. Løsningen ble en vogn, som så skal filmes så den ser ut som et togsett på seks, og som ved hjelp av såkalt green screen interagerer med passasjerer som går ut av vognen. Episoden heter «Jeg så en kvinne som ikke trodde at noen ventet på henne».

– Hun går av toget sammen med alle andre, men mens de forsvinner til alle kanter blir hun sittende igjen på en benk. Først etter lang tid kommer en fyr springende, andpusten, han setter seg ned og forsøker å møte blikket hennes, men hun er selvsagt sur, og kikker bort, sier Andersson og humrer.

– Vi menneskene kjenner oss igjen i de små situasjonene. Det handler om tilværelsens små og store problemer, som bare poesien kan gjøre begripelig og interessant. Slik som Edvard Munch gjorde med sine malerier.

Allerede er Andersson oppe i om lag tjue scener, eller historier om du vil. To av dem er skutt i Norge nå i høst. Når filmen er ferdig våren 2019 skal den bestå av rundt 40 historier, alle fortalt i den samme melankolske, poetiske, styggvakre og visuelt egenartede måten som vi kjenner fra hans tidligere filmer, som «Du levande». Han mener han selv er et mikroskop, og det han finner er morsomt, tragisk, hverdagslig, overdådig og simpelt. Om Andersson tidligere har vist seg som en av Nordens store historiefortellere med kameraet som palett, er det nå han virkelig lever ut ambisjonene.

– Jeg ville jo opprinnelig bli forfatter. Og jeg ville bli maler. Og jeg var en stund interessert i musikk. Jeg spilte til og med trombone. Musikken, billedkunsten og teksten, det er uttrykket som jeg nå er så heldig å kunne kombinere. Jeg har allerede mye kjærlighet i denne filmen, menneskekjærlighet.

– Hvordan er det å filme i Norge, utenfor komfortsonen i ditt eget studio i Stockholm?

– Det er vel ikke frekt å si at jeg er overrasket, men det er blitt så bra, de er så utrolig dyktige de norske som jobber her. Bare kostymelageret her på Jar, vi har ikke noe lignende i Sverige, der alt kuttes ned på. Alle presser budsjettene, alt skal skje utendørs, og man får ikke engang sette opp kamera slik som man burde. Det er ingenting som irriterer meg mer enn når jeg ser unge fotografer fly rundt med håndholdt kamera, da tenker jeg at de der, de tar ikke dette faget seriøst, sier Andersson, som ikke minst har Munch i bakhodet når han setter sammen filmen.

Les også: Ingen har det fint

– Hvilken rikdom man har i maleriet! Og Munch! Han er den største rikdommen av dem alle. Munch var jo ikke realist, og jeg har selv forlatt realismen. Da jeg var ung var jeg typisk nok stor fan av den italienske neorealismen. Ikke av dokumentarer, men den realismen som ligger tett opp til dokumentaren som uttrykksform. Det har jeg altså forlatt. Kunsthistorien har gitt meg troen på at den ikke-realistiske kunsten er den mest fascinerende, og derfor er min ambisjon nå å belyse tilværelsen slik at menneskene blir minnet på sitt eget liv og kan se seg selv med nye øyne.

– Din forrige film «En due satt på en gren og funderte over tilværelsen» hadde en sterk politisk brodd. Er den nye filmen like skarp?

– Denne filmen er mer fri for politiske assosiasjoner. Den er mer humanistisk. Jeg syns det er morsomt å tenke på at jeg er ateist, og likevel kan jeg ikke slutte å fascineres over Bergprekenen. Den er enorm! «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem». For en fantastisk formulering. Tenk om hele verden kunne holde seg til den, men sorry to say, det ser mørkt ut, sier han, og innrømmer at filmen har et og annet utfall mot framveksten av ytre høyre og sosialdemokratiets nedtur.

Roy Andersson er en internasjonal filmlegende som denne høsten spiller inn flere av scenene til sin neste film i Norge. Foto: Mimsy Møller

– Ambisjonene som vi hadde, som internasjonal solidaritet i tråd med setningene i Bergprekenen, er i ferd med å forsvinne. I stedet er det den småsinte nasjonalismen som vinner terreng. Det er jævlig trist. At småligheten, av alle ting, skulle overvinne solidariteten og bane vei for separatisttendenser på nasjonalt nivå, hadde jeg ikke trodd. Og den er igjen i ferd med å utvikle seg til tribalisme. At tribalismen vinner terreng selv innen Skandinavia synes jeg er både skremmende og forferdelig, sier Andersson, som ikke ser noen løsning på det han mener er dystre framtidsutsikter for landene her i nord.

– Men med kunstneriske virkemidler kan man tydeliggjøre dumskapen, og ikke minst kan man bruke humoren for å vise hvor dumt det hele fortoner seg. Det finnes en scene i den nye filmen som er veldig tydelig. Adolf Hitler er nede i sin bunkers, sammen med sin assistent Martin Bormann og noen generaler som er fullstendig dritings. De har mistet all sin eleganse og verdighet, og er knapt i stand til å løfte hånden til hilsen når Hitler kommer inn i rommet, og er ikke i nærheten av å kunne si Sieg Heil. Man må ta i bruk sterke overdrivelser for å vise idiotien.

Andersson vet hva han snakker om. Han har foruten å lage spillefilmer og et utall reklamefilmer brukt hele sitt liv på å bekjempe dumskapen, fascismen og urettferdigheten så vel nasjonalt som internasjonalt.

– Jeg er vokst opp i et arbeiderklassehjem, og mine foreldre kunne ikke annet enn svensk. I dag kan jeg foruten svensk snakke engelsk, tysk, fransk og til og med litt latin. Dette har jeg lært i den svenske skolen, takket være at arbeiderbevegelsen la alt til rette for at min generasjon og dem som kom etter har kunne nyte godt av framskrittet. Jeg er en stor fan av arbeiderbevegelsen, men jeg vil ikke bli betraktet som en medlem av et parti. Hva du stemmer beror på hvilken del av livet du befinner deg i, og jeg kan til og med være revolusjoner om det skulle bli nødvendig. Jeg vil jo helst slippe å oppleve det, men erkjenner at uten den franske og den russiske revolusjon, så hadde vi ikke hatt et samfunn der velferden kom alle til gode. Vi skal være takknemlige for de revolusjonene vi har hatt.

– Hvor var det det glapp for venstresiden?

– I Sverige gikk vi til slutt grundig lei av å høre gnålet om solidaritet, og det var arbeiderbevegelsens egen feil. Arbeiderbevegelsen og venstresiden lot ikke en eneste anledning gå fra seg til å påminne oss om solidariteten, og til slutt hadde folk fått nok av formaningene uten at de så reelle resultater. Et eksempel er Pripps øl i Sverige, som var statlig i begynnelsen. Så kommer Spendrups som motvekten med slagordet: «Det private alternativet». Som om det private skulle være bedre? Faktum er at folk tror på alternativet.

«Om det uendelige» er i større grad enn Anderssons tidligere filmer antydende hva gjelder samfunnskritikk og politikk.

– Selv om mye av det jeg viser i filmen er satt på spissen, tror jeg ideene vil nå gjennom. Det er som med Munch. Tross hans stilisering er det meningen bak motivene som biter seg fast, og jeg håper vi oppnår det samme.

– Din landsmann og tidligere medarbeider Ruben Östlund vant Gullpalmen i Cannes med «The Square», en film som ikke er ulik din måte å skape historier på.

– Ja, han startet jo hos meg. Jeg har ikke sett filmen ennå, men det er jo fantastisk at han har vunnet Gullpalmen i Cannes. Jeg har selv vunnet Gulløven i Venezia, og neste gang blir det min tur til å vinne Gullpalmen. I 2019, og da blir det Oscar også. Det ser i hvert fall lovende ut. Jeg skulle ikke ha noe imot en Oscar, for selv om ikke priser betyr alt, vil jeg jo ha så stort publikum som mulig, og berømmelse. Etter fire års hardt arbeide ville det vært en fin belønning. Men det er jo ikke slik at man gir seg om man ikke blir berømt. Se på van Gogh, han sluttet ikke å male selv om han ikke solgte mer enn ett eneste bilde, det ga mening likevel. Slik var Munch også. Åh, han er så fin, Munch.

Les også: Biter der det smerter mest

– Var det da du selv ville bli maler at du oppdaget Munch?

– Nei, jeg tilhørte jo arbeiderklassen, så jeg hold meg til det realistiske. Arbeiderkunsten var realistisk, den abstrakte var borgerlig. Men jeg har forandret meg. Nå har ikke jeg sett hans siste film, men jeg synes ikke Ruben Östlund er abstrakt nok. Han holder seg innen realismen, men på en veldig spesiell måte. Han blir nok lei av det realistiske snart, han også, sier Andersson og ler så han triller.

– Jeg gikk filmskolen i 1965 – 1967, og da var jeg opptatt av tsjekkisk hverdagsrealisme. Det tok meg 30 år å skjønne at realismen var en blindvei. Det kom med «Sanger fra andre etasje», og faktisk med en reklamefilm for svenske Socialdemokraterna som het «Hvorfor skal vi bry oss om hverandre». Den er veldig stilisert og hard, og utgjorde steget bort fra realismen for min del.

– Om du skulle laget en reklamefilm for Arbeiderpartiet i dag, hva skulle budskapet være?

– Arbeiderpartiet har mistet det, og «Alle skal med» er en stygg formulering, selv om tanken er vakker. Nei, skulle jeg lage reklamefilmen til dem så kommer jeg tilbake til Bergprekenen. Du skjønner, man blir mer ydmyk ettersom man blir eldre, fordi man da lettere ser hvor egoistisk man er i ungdommen, og det er sørgelig når solidaritetsstanken slippes og alt skal privatiseres. I Sverige selger vi alt som er av betydning, og vi kommer til å angre oss så inni helvete. La oss håpe det er med privatiseringen som med Sverigedemokraterna, Trump, Putin og ytre høyre, at alt har sin tid. Jeg tror alle kjenner innerst inne at den snart er forbi, at de snart er borte alle sammen. Man kan ikke som Trump neglisjere miljøet, det vil straffe seg.