– Åh, «kvinnelig kokk»

Ser du en kvinnelig kokk i media er hun der ofte for å kommentere eller forsvare sin plass i et mannsdominert yrke. Det er kjøkkensjefen bak Michelin-restauranten Credo i Trondheim, Heidi Bjerkan, drit lei. Mens hun viser fram restauranten som ligger midt i et byggefelt og barnefamilier i Trondheim, snakker hun om det å utgjøre en forskjell. «Endre verden» er faktisk ordene hun velger seg. Derfor er spisestedet etablert der folk flest bor, i Lilleby i Trondheim. Der har de størst påvirkningskraft, sier Bjerkan: til å minne folk på hvor maten kommer fra, vise hvor god økologisk mat kan være og hvor mye som kan utrettes med god jord og sterk vilje. Fanen for fremtidens økologiske og bærekraftige matkultur bærer hun stolt, men fanen som proklamerer at hun attpåtil er kvinne, og den eneste på sitt nivå i Norge – den flagger hun ikke nødvendigvis med det første.

– Hvorfor må vi fortsatt snakke om kjønn? Hvorfor kan vi ikke bare snakke om yrket? Jeg er kokk! Dette med at jeg er den første kvinnelige kokken i Norge som får Michelinstjerne, det får så mye fokus. Jeg er jo kokk først og fremst i denne sammenhengen, ikke kvinne. Og jeg er da sannelig ikke første kokken som får en stjerne, sier hun, noe oppgitt.

Bjerkan vil tydelig skifte fokus, til tross for at hun har sagt ja til å snakke om nettopp kjønnsfordelingen i dette yrket. Når intervjuet begynner føles det litt som at jeg har gått i en felle: for Bjerkan vil helst ikke snakke om kjønn. Det er som at følelsen av likestilling har blitt ofret på kvinnesaksalteret; skal flere kvinner påberope seg kjøkkensjefrollen er det mot sin hensikt å hele tida poengtere at de er kvinner først – kokker siden.

– Åh, «kvinnelig kokk». Jeg tror denne samtalen om kjønn og kvinnelige kokker er på vei ut, jeg håper virkelig det. Det er det kjedeligste som finnes, sier Bjerkan.

Les også: Må man skrive på Tinder at man sitter i rullestol? (+)

Det er lite som tyder på at samtalen om hvor underrepresenterte kvinner er i kokkeyrket er lagt død. Tidligere i våres publiserte VG, gjennom godt.no, en lang reportasje om «Michelinmennene» og den skeive kjønnsbalansen i kokkenes eliteklasse. Parabere Forum, et forum som kjemper for økt kvinnelig representasjon i yrket og ved prisutdelinger, får stadig spalteplass i mediene, norske som internasjonale. Og toppkokkene Nina Kristoffersen, ved Statholdergaarden Mat og Vinkjeller i Oslo eller Heidi Bjerkan fra Credo i Trondheim, blir ofte brukt som likestillingens forsidepike, også i denne reportasjen.

Paradokset er fristende å skrive om: ser du et matprogram på verdens største TV-strømmer Netflix, er det horder av menn som snakker mat og spiser mat, hos mannlige kokker som lager maten. De kvinnelige chefene er mildt sagt dårligere representert. Hvordan kan det ha seg at kvinner, som har dominert på kjøkkenet i generasjoner, er så underrepresentert som kjøkkensjefer i dag? Hvordan kan det ha seg at halvparten av norske kokker er kvinner, mens nesten alle kjøkkensjefer er menn? Tallene er tilsynelatende grelle: blant restaurantene i verden som har tre Michelinstjerner er kun én kvinne kjøkkensjef, mot 29 menn. Blant restaurantene som blir kåret til verdens beste hvert år er andelen kvinner og menn, 5 mot 54. Og blant de norske restaurantene som har Michelinstjerne er det kun én kvinnelig sjefskokk, nemlig Heidi Bjerkan.

Når jeg ringer matforsker Annechen Bahr Bugge for å prate om kvinnenes manglende plass på gourmetkjøkkenet, melder viljen til å skifte fokus seg nesten med en gang. Hun er fra august av aktuell med den mathistoriske boka «Fattigmenn, tilslørte bondepiker og rike riddere. Mat og spisevaner i Norge fra 1500-tallet til vår tid».

– Vi kan godt snakke om disse fine mannlige gourmetkokkene over hele verden, som fra 2000-tallet har fått stjernestatus, blitt underholdningsartister nærmest – du vet, matprogrammer før handlet jo om fornuft og hverdagskost, hvordan tilberede fisk og så videre – nå er det masse lek, underholdning og konkurranse. På den arenaen dominerer mennene, slik de alltid har gjort i dette yrket, sier hun.

Annechen Bahr Bugge er forsker ved Forbruksforskningsinstituttet, SIFO, OsloMet - Storbyuniversitetet. Foto: Cappelen Damm

Det hviler et stort «men» over Bahr Bugges resonnement. Det går nemlig noe tapt i den stadige diskusjonen media ønsker å ha om at kvinner er så usynlige som kokker. For gjennom historien har de slettes ikke vært usynlige påvirkere i matkulturen vår.

– Det er klart kokkene i dag har stor påvirkningskraft når det kommer til å forme matkulturen. Bent Stiansen, Arne Brimi og flere har økt vår matkulturelle selvtillit. Fra at norsk mat ofte var noe vi kunne se på som kjedelig, har de framsnakket norsk mat såpass mye at det i dag er noe å være stolt av. I nyere tid har de påvirket matlagingen vår når det kommer til sous vide, skum på kaffen, men i det store og hele handler det om at norske kokker har styrket norske råvarer og nordisk matkultur, sier hun.

– Dette har fått en helt annen plass i bevisstheten vår de siste årene. I dag er restaurantbesøk i tillegg en viktig del av kostholdet vårt, og der er menn mer synlige. Men historisk så har kvinnene hatt enorm effekt og innflytelse på hva vi kaller norsk matkultur i dag. Kvinnene som var husstellærere og kokebokforfattere – det er dem som er de virkelige matpionerene i landet vårt. Når vi snakker om hvor dårlig kvinnene er representert på de fineste restaurantene, glemmer vi hvor viktige de har vært for hele matkulturen, for hvordan middagstallerkenen vår fortsatt ser ut i dag. Det er den viktige historien å fortelle, og den jeg håper kommer fram i boka mi, sier hun entusiastisk.

«Mat og spisevaner i Norge fra 1500-tallet til vår tid» av Annechen Bahr Bugge. Kommer ut i august på Cappelen Damm Akademisk. 

Les også: 10 tips til månesyke filmelskere

En av disse damene het Henriette Schønberg Erken. Hun ble regnet som hele Norges husmor, men hennes forkjærlighet for matkunst og utenlandske delikatesser tilsier kanskje at hun hadde en drøm å bli stjernekokk i magen. Henriette Schønberg Erken skulle med tida bli en av Norges bestselgende forfattere med sin «Store kokebok». På slutten av 1800-tallet hadde hun skrevet matspalte i det populære damebladet for borgerlige kvinner, kalt Urd, der hun introduserte Norge for kontinental matlaging, blant dem ofte flotte og eksklusive retter. Det forteller Maria Berg Reinertsen, forfatteren bak boka «Henriette Schønberg Erken: en norgeshistorie sett fra kjøkkenbenken».

– Schønberg Erken var den damen som lærte bestemor, oldemor og tippoldemor å lage mat. Hun lærte kvinner fra slutten av 1800-tallet og fram til 1950-tallet å leve som husmødre i det fremvoksende, moderne Norge, sier Reinertsen.

Henriette Schønberg Erken med bestyrer John Hannveig Olsen. Schønberg Erken  viste frem kokkekunsten, med beskrivelser bak på tavlen som «Fiskekaker - Svinestek» og «Fiskepudding - Vannbakkels». Foto: Anno Domkirkeodden

Da Schønberg Erken kom ut med «Store kokebok» i 1914 ble den raskt til mellomkrigstidens bestselgende bøker.

– Dette kom på et tidspunkt der man trengte å lære matlaging, for Norge endret seg drastisk. Det holdt ikke lenger å lære av mor. Vi fikk nye hjelpemidler: elektrisk komfyr, slikkepott, en del hermetikk, kunnskap om vitaminer og næringsinnhold i mat. Attpåtil hadde middelklassen og overklassen vanskeligheter med å få tjenestepiker i huset, på grunn av industrialiseringen, der flere startet å jobbe på fabrikk. Måten man laget mat på og holdt selskap på, endret seg i takt med dette, og en husmor, en lærerfrue eller ingeniørfrue var nødt til å kunne lage maten sin selv. Denne formen for matlaging er Schønberg Erken med på å påvirke; til den dag i dag er hun å finne i ertestuingen og multekremen til bestemor, så vel som fårikålen, forteller Reinertsen.

Les også: - En kollega av meg liker å spøke om at vi går på lykkepiller hele gjengen

Utover matrettene hun fikk implementert i norske husstander, var Schønberg Erken med på å skape rollen som husmor i Norge. Det sto i lys av at stadig flere kvinner søkte seg til høyere utdannelser og fikk et yrke.

– Hun gjorde husmorrollen noe kvinner var stolt av, de hadde et embete som man sa, de hadde et yrke, de visste hvordan de skulle lage maten, hvordan de skulle utnytte rester, de visste hvordan de skulle sette sammen et måltid så det ble næringsrikt og riktig. Resultatet av dette var at Norge fikk en stor husmorbevegelse! I Norge ble det en massebevegelse, som kvinner av mange samfunnslag som identifiserte seg med.

Det er arven etter Schønberg Erken: mangfoldige bolle-, kringle-, potet- og fårikåloppskrifter. Og en snikende dårlig samvittighet for støv i krokene, forteller Reinertsen. – Som folkeopplyser var Henriette Schønberg Erken helt ubetinget suksessfull, hun knuste et glasstak når det kom til folkeopplysning. Hun viste at kvinner også kunne være viktige folkeopplysere, formidlere av ny kunnskap – og det er mange som følger hennes fotspor, som Ingrid Espelid Hovig.

Men det glasstaket som Schønberg Erken aldri knuste, og som til en viss grad aldri ble ordentlig knust, var kokkeverdens.

– Dette var en dame som var utrolig flink til å lage mat, hun var kreativ og virkelig interessert i å eksperimentere med smaker og menyer; i spalten hun skrev i Urd presenterte hun ofte utrolig ambisiøse, mangeretters menyer. Hun eksperimenterte med løvetannvin og multevin, og hadde et stort engasjement for fårikål og gåseleverpostei.

Reinertsen forteller at det pågikk en kamp i Schønberg Erken mellom folkeopplyseren og matkunstneren, og der folkeopplyseren fikk mest gjennomslag, var det ofte at matkunstneren vant i for eksempel «Stor kokebok». Bahr Bugge skriver at «Stor kokebok» hadde utenlandsk innflytelse på nær hver eneste side, og at mange av suppene, kjøttrettene og dessertene hadde franske navn.

– Her er det mye ekstravagante retter, masse egg og fløte. Man kan spørre seg hvorfor denne matkunstneren ikke ble ideal for kvinnelig kokkekunst? Hvorfor ble ikke Henriette Schønberg Erken en stjernekokk? spør Reinertsen.

Les også: Ingrid (86) forsvant. Med GPS i sålen kunne hun raskt blitt funnet

Hun laget aldri mat på restauranter, på det beste inviterte husmorlagene til matdemonstrasjon, og Reinertsen forteller at hun hadde et slags «fjernsynskjøkken» der, med kaker, kaffe og loddtrekning til husmorlaget.

– Henriette Schønberg Erken kom seint inn i yrkeslivet, og for kvinner på den tida, spesielt dem som tilhørte en øvrig middelklasse – som Henriette gjorde – var det en utfordring å finne yrker hvor de verken ble betraktet som horete eller mannhaftig. Det var noen få kvinnelige leger på dette tidspunktet, og de ble møtt med sterk kritisk og verbal motstand fra menn. Kvinnelige lærere som ønsket å undervise gutteklassene, ble sett på som konkurranse fra de mannlige lærerne, og det var definitivt ikke enkelt heller. Det å velge seg kokkeyrket på den tida tror jeg ble sett på som både mannhaftig og horete på en gang, det var en vanskelig sosial rolle å gå inn i, sier Reinertsen.

Derfor begynte Schønberg Erkens karriere som lærerinne på pikeskole. Gjennom lærerinneyrket understrekte hun ofte at kunnskapen hennes var solid, at hun har blitt kurset i kokkeyrket både i Paris og Edinburgh, og at hun hentet mye inspirasjon fra et mer sofistikert og avansert kjøkken. Annechen Bahr Bugge forteller blant annet at den franske kokken Francois Pierre de la Varenne, som skrev kokeboken «Le Cuisinier François» allerede i 1651, var til stor innflytelse. Reinertsen forteller at hun effektivt brukte den offentlige rollen som lærerinne til å vokse som folkeopplyser.

– Hennes offentlige innsalg handlet om at hun var lærerinne som delte sine kunnskaper, og ikke at hun var noen gudbenådet stjernekokk som delte kjøkkentips. Det gjorde henne til en veldig effektiv folkeopplyser og kokebokforfatter, men hun ble aldri noe åpenbart ideal å ty til for kvinner som ville gjøre karriere som kokker etterpå. Hun viste ikke dem hvordan de skulle leve livet sitt, sier Reinertsen.

Les også: - Jeg har vært litt sint på menn siden jeg var ti

Spoler vi hundre år fram i tid er det få kvinner som har påberopt seg den rollen Schønberg Erken kanskje drømte om, men aldri grep. Det er flere grunner til det, blant annet at så fort et fag ble til yrke, ble det mannens domene, historisk sett. Her står heller ikke kokkeyrket i særklasse, dette gjaldt de fleste yrker. I Bahr Bugges kommende bok skriver hun blant annet om 80-tallsboka «Mat og menn», der husstellærer Britt Kåsin beskrev at superkokkene «selvfølgelig var menn», men at menn i hjemmet ofte satt med oppfatningen at de «ikke kunne noe om mat». Kåsin skriver også at de færreste hadde deltatt med matlaging i hjemmet som voksne. Til den dag i dag viser VG gjennom SSB at menn jobber med husarbeid, inkludert matlaging, gjennomsnittlig 3 timer hjemme daglig, mens kvinner jobber 3 timer og 50 minutter.

– Vi har kvinnelige kokker i dag som er veldig synlige tross alt, som Trine Sandberg og Wenche Andersen. Men i stor grad har kvinner fortsatt å ivareta folkeopplyser- og kokebokforfatterrollen. Det er fortsatt flest kvinner som gir ut bøker om mat og blogger om mat, mens det fortsatt er flest menn som er kjøkkensjefer. Disse rollene har nok endret seg mindre enn vi skulle tro, når vi har blitt så mye mer likestilt enn før. Vi er fortsatt overraskende tradisjonelle på dette feltet.

Bahr Bugge fortsetter å fortelle at menn stadig blir mer synlig på hjemmekjøkkenets arena, men at det fortsatt er typisk at kvinnene tar seg av hverdagsmaten. Mennene tar seg av fest og høytidene.

– Jeg liker å si at mat er så mye mer enn rutinearbeid, og at det er mye av matlagingen som handler om omsorgsarbeid, og det er så nært tilknyttet kvinnelig identitet å gi familien god mat. I matlagingen bruker du hode, hendene og hjertet. Hode handler om kunnskaper om oppskrifter, bruk av ingredienser og sammensetninger. Hendene handler om det praktiske håndarbeidet og ferdighetene dine, og hjertet handler om omsorgsarbeidet, kjærlighet, det å gi dem du er glad i god mat.

Ingrid Espelid Hovig og «Fjernsynskjøkkenet» på 60-tallet. Hun lærte generasjoner av nordmenn om mat, matglede og matkultur. Foto: NRK

Etter modell fra sjefshusmoren Schønberg Erken, så vel som andre kokebokforfattere, som blant annet Hanna Winsnæs, omfavnet mange kvinner med tida rollen som folkeopplyser og kokebokforfatter. I stor grad er det dette Bahr Bugges kommende matkulturelle bok handler om. Norsk mattradisjon, slik den så ut i hjemmet til folk flest, fortsatte å bli formet av kvinners hender. Hakk i hæl med Schønberg Erken kom Dina Larsen og Dorthea Rabbes, som ga ut boka «Norsk mat» i 1932. Den ble regnet som den første seriøse innsamlingen av norske retter med lange tradisjoner. Ingerid Askevold var en annen pioner med forankring i husmorbevegelsen, som brukte film for å formilde husstell og matlaging. Hun lagde filmer gjennom Statens opplysningskontor for husstell i 1940-årene, og rustet det norske folk mot tider i stor forandring. Tjue år etter fikk en annen husstellærerinne kjendisstatus i Norge. Hun heter Ingrid Espelid, senere gift Hovig, og ble programleder på «Fjernsynskjøkkenet» i 1964. Som den første fjernsynskokken i Norge ble Hovig berømt, og hun ble en avgjørende rollemodell for kvinner som fulgte i hennes fotspor, som Wenche Andersen. Det fortalte TV 2-kokken til Dagsavisen da Espelid Hovig gikk bort i fjor sommer. Bahr Bugge forteller gjennom sin bok at kjøkkenet var langt mer enn underholdning: det var sterkt preget av tidens sosialdemokratiske likhetstanke, og råvarene var demokratisk valgt ut: dette skulle alle ha forutsetninger om å lage.

– For et fagmenneske Ingrid Espelid Hovig var! Dette var på en tid der husmorfilmene ble avleggs, vi var gjort til forbrukere og Espelid Hovig som fjernsynskokk hadde enorm innflytelse. Hun ble til hele Norges matmor, og viste de grundigste teknikker og oppskrifter. Ja, hun hadde et helt program om hvitløken! sier Bahr Bugge.

Les også: «Valget kan ikke stå mellom full underkastelse eller fullt brudd med eget miljø» 

Husmorsrollen tapte seg i verdi etter 70-tallet spesielt, mye på grunn av den andre bølgen med kvinnekamp. Det er ofte vanlig å skylde på at 1970-tallsfeministene gjorde endelig avkall på husmorsrollens storhet og stolthet, selv om både Reinertsen og Bahr Bugge peker på det som unyansert: de var jo fortsatt husmødre i stor grad, selv om de drev kvinnekamp. Likevel endret synet på hvor kvinnen «hørte hjemme». Annechen Bahr Bugge skriver i «Fattigmenn, tilslørte bondepiker og rike riddere» at kvinnekampen oppfordret til å rømme fra kjøkkenet; det var en rolle som opplevdes klaustrofobisk. Bahr Bugge skriver: «Idealet var «antihusmoren», det vil si en kvinne som ikke lenger så på det som sin oppgave i livet å være ansvarlig for familiens kosthold. I kokebøkene ble tid det toneangivende: lettvint, enkel og rask tilberedning».

Tilbake i Michelinrestauranten som holder til i et borettslag, viser Heidi Bjerkan fram en restaurant hun har viet livet sitt til å få til. Det krever mye å putte hele hjertet sitt inn i ett sted. Og det er akkurat det hun vil formidle; en restaurant med hjerte og varme, der gjestene i teorien kan senke skuldrene. Derfor starter kvelden for alle gjestene i en lounge som ser ut som en stue, med sofaer kledd i skinn fra dyrene som en gang har vært servert i restauranten.

– Noen synes det er grotesk, ler Bjerkan. Det er absurd, skal du spise kjøtt må du sannelig vite hvor den kommer fra!

Heidi Bjerkan, sjefskokk på Credo i Trondheim, Lilleby. – Åh, «kvinnelig kokk». Jeg tror denne samtalen om kjønn og kvinnelige kokker er på vei ut. Foto: Vilde Alette Monrad-Krohn.

Bjerkan forteller at de liker aktiviteten rundt dem – til og med gravemaskinene – de er i hjertet av noe nytt, kan det føles ut som.

– En skal føle seg hjemme her, det er det som er viktig. Tenk alle barna som har Credo som nærmeste nabo! Jeg håper det er naturlig for dem å springe inn her – det er jo kjempefint!

Restauranten er nemlig åpen; nesten hver prosess skal synes for kunden.

– Jeg vil at alt jeg holder på med skal være synlig. Vi må få vekk den gamle kulturen der kokker står og brøler og kjefter. Det er så mange sånne historier, og mange sanne historier, for all del. Jeg har vokst opp med den frykten i øya, jeg har vært på kjøkken i utlandet som har vært sånn. Det skal ikke jeg ha! sier hun.

Les også: Bloggere skaper feil bunadstrend

Det er noe paradoksalt med valget til Bjerkan, for hun er nødvendigvis ikke så bekvem med å være synlig – og valget er ikke gjort for å kringkaste seg selv som sjefen.

– Selvfølgelig er det jeg som bestemmer, men egentlig ikke så veldig mye, jeg bestemmer rettene, men så styrer de seg selv. Det er viktig med en flat struktur her, for det er ikke plass til store egoer. Selv har jeg ikke noe behov for å være synlig, selv om det er nettopp det jeg er! Jeg skulle gjerne stått for meg selv og bare lagd mat, men jeg gjør det for sakens del – det er viktig å få snakket fram produsentene og hva vi står for her, sier hun.

– Du vil heller snakke om store egoer som problemet, enn en maskulin kultur som kan være litt giftig?

– Vi har nok litt skylda i det selv, vi og. Vi damer må tåle å stikke oss fram. Det er noe med det. Jeg legger ikke skyld på noen mann, for det er vi som må bestemme oss for at vi må satse. Du må jo virkelig satse, du må bestemme deg for at det er dette du skal vie livet ditt til. Det er mye enklere å ikke gjøre det!

– Hvor har du det fra? Evnen til å stikke deg fram i dette yrket? Jeg har lest at du som ung ville bli pilot – du skyr ikke akkurat de mannsdominerte bransjene?

– Faren min har alltid behandlet meg likeverdig, jeg er overbevist om at hvis han hadde fått en sønn så hadde han behandlet meg helt likt. Han har lært meg alt, vært med ham på alt mulig, så jeg er veldig praktisk av meg. Jeg tror det handler mye om mennesketypene, men så tror jeg foreldrene er med på å forme barna sine, hva de kan drømme om, hva som blir eller ikke blir sett på som begrensninger, sier hun.

Les også: Une Bastholm om reisen fra fattigkassa til Stortinget

For Bjerkan er det slettes ikke noen bragd at hun er en av få kvinner som påberoper seg kjøkkensjef-tittelen, og det er samtalen som kjønn som ofte virker mest begrensende.

– Jeg er veldig imot alt som er ensarta, så selvfølgelig vil jeg ha flere kvinner i denne bransjen. For meg er det viktig at vi alle har like rettigheter som kokker, men jeg velger aldri kokkene her basert på kjønn. Ofte er det et overtall av kvinner her, men ikke alltid – og definitivt ikke bevisst. Det er også klart at det har blitt mye gutteklubben grei i denne bransjen opp igjennom, men jeg opplever det som utdøende, virkelig passé. Yngre folk tenker ikke sånn, de er helt annerledes. Jeg har en veldig ung stab her, og det er noe av grunnen – jeg har virkelig trua på den oppvoksende generasjonen av kokker, sier hun.

Hun er tydelig på at hun ikke ønsker å gi dette temaet for mye fokus, til tross for at det er det samtalen vår handler om.

– De fleste mannlige kokker vet at kvinner kvalifiserer like godt til å bli kokker i dag som dem, tror jeg, så til en viss grad er denne strukturen nedarvet – der det var mennene som var ute og jobbet og kvinnene som tok seg av husarbeidet, og så videre. Nå kan vi gjøre hva vi vil! Men jeg tror det fortsatt er mange damer som ikke ønsker å stikke seg fram, være så synlige. Det handler for meg om at det er forskjell på kjønnene, og det er ikke noe vi kan gjøre noe med. Vi må ikke fremprovosere noe som ikke er naturlig for noen heller.

– Det er jo et godt resirkulert skjellsord at kvinner hører hjemme på kjøkkenet, selv om det i denne sammenhengen kun er det private kjøkkenet der kvinnen virkelig «hører hjemme». Likevel er vi vokst opp med en holdning at matlaging er noe grunnleggende kvinnelig?

– Jeg tror det fortsatt stemmer at matlaging i seg selv er noe kvinnelig. Det handler om å lage mat fra hjertet tror jeg. Veldig mange menn lager mat på samme måte, naturligvis, samtidig har dette yrket blitt veldig konkurransepreget. Og i en konkurranse er det ikke samme rom for å lage noe med hjertet akkurat. Det er gjerne de som vinner fram i konkurransen, som i tillegg ofte er menn, som har vært synlige.

Les også: Det var mange skjebner i denne blokka

Mens Heidi Bjerkan viser den egenproduserte komposten de dyrker maten fra, klatreutstyret de bruker for å komme opp på takene i lokalet der de dyrker urter og fryselagrene som bugner av selvforsynte råvarer, er det tydelig at hun ønsker å være en rollemodell. Kanskje er hun nettopp et åpenbart ideal, hun viser andre, kvinner som menn, hvordan de skal få det til.

– Jeg håper virkelig jeg er et forbilde for andre kvinner som ønsker å bli kokker. Å inspirere andre til å ta valg som gjør en forskjell er jo hele filosofien vår. Som sagt: vi vil endre verden, sier hun og smiler.

vilde.monrad-krohn@dagsavisen.no