Å balansere på grensa i Mexico

Klokka er sju, mandag morgen, og Lucio Soria gnir søvnen ut av øynene. Han er klar for nok en tøff arbeidsdag som fotograf for avisa El Diario i Juárez. I 17 år har han hatt denne jobben, som har gitt ham erfaringer de færreste kan dele med ham. På det meste har Soria dekket 20 drap på én dag og har fanget utallige avkuttede kroppsdeler med linsa si.

- Hvis noen blir drept nå, må vi bare hoppe i bilen, sier han. - Vil dere ha en kopp kaffe?

Juárez er kjent som dødens by. Her blir mange mennesker drept hver eneste dag. Midt i den forlatte ørkenen, helt nord i Mexico, ligger byen som er siste stopp før USA. Gjennom denne flaskehalsen av en grenseby strømmer narkotika, våpen og mennesker ulovlig begge veier. Og det er mange som vil ha kontroll over handelen. Narkokarteller, kriminelle ungdomsgjenger, politienheter og hærstyrker er alle parter i krigen om makta i Juárez. Hver morgen dukker det opp nye lik. Mord som skal dekkes i avisene. Journalister og fotografer i Juárez møter arbeidsutfordringer det er vanskelig å sette seg inn i.

Soria og to av hans kolleger fra El Diario besøkte Oslo i april i fjor for å vise bilder på fotofestivalen Dok11. Salen på Litteraturhuset lot seg sjokkere av makabre bilder som gutta ivrig viste fram, det ene blodigere enn det andre. Tilbake i Juárez er dette hverdagen. Og El Diarios medarbeidere får kjenne det på kroppen.

- Hva vil dere ha av oss?

Journalist Lucy del Carmen Sosa sitter og skriver på arbeidsplassen sin, innerst i et hjørne i andre etasje av El Diarios lokaler. Pulten ved siden av henne er pyntet med uttørkede blomsterbuketter og et bilde av en ung mann. «El Choco var her», står det skrevet under bildet. El Choco, eller Armando Rodriguez som var hans egentlige navn, er en av to kollegaer Sosa har mistet i løpet av de siste tre årene. Rodriguez ledet krimavdelingen i El Diario. Han ble skutt utenfor huset sitt da han var i ferd med å kjøre døtrene sine til skolen. Sosa selv har dekket volden langs grensa i nesten tjue år. Hun kikker bort på pulten til sin tidligere kollega.

- Jeg har måttet slutte å dekke volden i Juárez etter det som skjedde med Armando. Redaktøren i El Diario var bekymret for Sosas sikkerhet og flyttet henne over til samfunnsavdelingen, selv om hun ønsket å fortsette.

Den andre av Sosas kollegaer ble drept bare 21 år gammel. Luis Carlos Santiago var i praksis som fotograf for El Diario og ble beskrevet som dyktig og nysgjerrig. I september 2010 ble han og en kollega angrepet og skutt av ukjente gjerningsmenn mens de satt i bilen på vei til lunsjpause. Santiagos liv sto ikke til å redde. Nå minnes kollegene ham hver dag gjennom alteret de har bygd inne på fotografenes ellers sparsomt innredede kontor.

En uke etter mordet på Santiago publiserte El Diario følgende forside: «Til ledere av forskjellige organisasjoner som kjemper om kontrollen i Juárez - Hva vil dere ha av oss?».

Journalister uten ansikt

Avisa i Juárez har sett seg nødt til å iverksette drastiske tiltak for å beskytte sine ansatte. På grunn av truslene de mottar har El Diario bestemt at journalistene ikke kan krediteres for artiklene sine. De publiserer saker om narkokartellenes siste angrep, korrupsjon blant politikere, overgrep fra politi og hærstyrker. Dette er artikler det er for farlig å stå personlig ansvarlig for, byline opphørte for et år siden.

Praksisen går på bekostning av personlig anerkjennelse og berømmelse, som for mange er en motivasjonsfaktor i arbeidet som journalist. Men Sosa mener det også har en sunn effekt på arbeidskulturen i redaksjonen.

- Vi jobber sammen og tar ikke unødvendige sjanser for å få navnet vårt på trykk, men fordi sakene er viktige, sier hun.

Angrepet igjen og igjen

Statistikken er dyster. Ifølge Reportere uten grenser er 80 journalister blitt drept i Mexico siden 2000. De fleste mordene er det ingen som er straffet for. Nå har flere presse- og menneskerettighetsorganisasjoner gått sammen om å lage en lov som skal gjøre alle angrep på journalister til en delstatlig forbrytelse, og dermed flyttes høyere opp i systemet. Tanken er at trusler og drap på journalister skal prioriteres bedre og etterforskes av politienheter som vanligvis er mindre korrupte.

Den 14. mars gjorde den mexicanske staten konstitusjonelle endringer slik at loven kan innføres. Men den kan ikke gå gjennom før den godkjennes av minst 17 av Mexicos 31 stater og underskrives av president Felipe Calderón. Det er fremdeles usikkert om loven vil vedtas og uenighet i det journalistiske miljøet om hvorvidt den vil ha noen reell effekt.

Drar i flokk

Fotograf Soria har fått et anrop på telefonen og må rykke ut. Etter en halvtimes kjøretur ut av sentrum skrenser den svære hvite pickupen inn i et fattig nabolag i utkanten av Juárez.

- Hva heter det her? spør Soria en barbeint jente som går langs veien.

- Jilotepec, svarer hun lavt.

Nabolaget er kjent som et av Juárez’ mest belastede. Bak kommer det flere svære biler med nødblinken på. Det glimter i logoer, El Diario, El Milenio, Telemundo. Ut hopper de en etter en med kameraene slengt over armen. Bare menn. Tar hverandre i hendene, ler og snakker om fyllekula i går.

- Er hun død? spør Soria de andre. En kvinne har blitt skutt i denne støvete gata. Det glinser i blod i oppkjørselen foran det lille huset hennes.

- Nei, hun er på sykehuset, svarer en annen.

- Kommer til å overleve. Gutta trekker på skuldrene. Det er ikke sak. Småjenter og gamle koner kikker nysgjerrig bort på pressekorpset. Kvinnen ble skutt i ansiktet, fordi hun ikke ville gi fra seg bilen sin til en mann som ville stjele den. Den røde bobla står der ennå.

- De har nye arrestanter på politistasjonen, spraker en stemme i Sorias telefon.

- Vi stikker.

Det er ikke mange spisse albuer å se blant journalistene som dekker volden i Juárez. De informerer hverandre om hva som skjer og drar alltid sammen. Det skyldes mer enn godt kameratskap. Journalistene drar i flokk fordi det er tryggere. Å komme fram alene er ikke bra, spesielt ikke om natta. De venter på hverandre.

Konkurransen går heller ut på å få de beste bildene, komme nærmest, vinkle annerledes, vite mest. Og jo dypere en går, jo mer irriterende er en både for narkokartellene og myndighetene. Det er få som har holdt ut så lenge i krimdekninga som Lucio Soria. De fleste av kollegene hans gått over til andre avdelinger eller pensjonert seg.

Krigen kommer sørover

Lenger sør i Mexico, i byen Torreón i delstaten Coahuila, har narkokrigen lagt et slør av frykt over byen. Tidligere holdt de verste herjingene seg helt i nord, i grenseområdene, nå har krigen også spredt seg lenger sør.

Nå er Torreón en by som knuges av to narkokartellers kamp om kontroll. Los Zetas og Gulf-kartellet er Mexicos mektigste kriminelle organisasjoner. Los Zetas, som ble dannet av en avhoppa militærfløy, har eliminert det lille som fantes av etisk kodeks blant kartellene. Etter at Los Zetas entret det mexicanske narkoterrioriet har volden blitt mer brutal og går nå enda større grad utover vanlige mennesker. Gulf-kartellet er selveste El «Chapo» Guzmans kartell, narkobaronen som sees på som Pablo Escobars arvtaker og nå er Mexicos mest ettersøkte mann.

I en bunkers i sentrum holder avisa Milenio til. Avisen har måttet bygge en mur rundt lokalene sine, med en stengt jernport som hovedinngang. Der slipper ingen inn uten å identifisere seg. Væpnet politi patruljerer området jevnlig. Innerst i lokalet sitter redaktør Marcela Moreno. Hun er overrasket over utviklingen som nå har lagt sterke bånd på redaksjonen.

- Her i Torreón var alt helt rolig for bare få år siden. En kunne gå alene ute om natten uten å være redd og uten å frykte for noe. Nå er alt annerledes.

Situasjonen betyr nye utfordringer for journalistene i Milenio, som journalistene i Juárez allerede har levd med i en årrekke. Nå må de dekke drap og skuddvekslinger daglig, samtidig som de forsøker å ikke tråkke narkokartellene på tærne.

- Vi passer på at vi ikke skriver for mye om det ene eller andre kartellet, vi må holde en slags balanse. Har vi en sak om Los Zetas, bør vi helst ha en om Gulf-kartellet òg, sier Moreno. Hun sier avisa ikke er i en posisjon der de kan hamle opp med narkokartellene mediekontroll. For noen av Milenios journalister har den nye situasjonen fått fatale konsekvenser. En av deres ansatte ble drept i 2009, nå har flere sluttet i frykt. De som er igjen må ta forholdsregler de ikke trengte å ta før.

- Vi kan ikke starte arbeidsdagen ved morgengry lenger, slik vi gjorde før. Det er for risikabelt, sier Moreno. Avisa har også færre utegående reportere, journalistene kan ikke gå med logoer som vitner om hvem de er, og om det skjer noe alvorlig er det ofte de ikke reiser til åstedet fordi det er for farlig.

- Det gjør at undersøkelsene blir mer overfladiske og journalistikken dårligere, men det er et spørsmål om liv eller død, sier Moreno.

Røde nyheter

For et år siden sluttet El Diario å publisere «narcomantas», beskjedene kartellene legger igjen ved siden av sitt siste offer. De vil ikke fungere som megafoner for narkokartellene. Mexicanske aviser er kjent for sine «notas rojas», røde nyheter. Uten skrupler trykkes bilder av navngitte døde mennesker, drept på bestialsk vis, gjerne på forsiden. El Diario har tatt et oppgjør med praksisen, og sørger nå for at kartellenes terrormeldinger ikke lenger skal ut til den vanlige mann i Juárez gater.

Mange mexicanske redaksjoner føler seg tvunget til å ikke publisere saker om volden fordi det setter journalistene i fare.

- Det er brannslukking. Det vi trenger er profesjonalisering, vi vet at det er mulig å dekke volden uten å sette seg selv i fare, sier Sosa. Hun mener flere arbeidsgivere må ta et større ansvar for sine ansatte og sørge for at de har gode forsikringer, en anstendig lønn og utsikt til en skikkelig pensjon.

- I El Diario er jeg tross alt privilegert, selv om jobben har kostet meg mye.

Risiko på internett

Samtidig som Sosa etterlyser trygge, profesjonelle rammer for journalister, har helt vanlige folk begynt å dekke narkokrigen på egen hånd. Sosiale medier blitt en ny kilde til informasjon for mange mexicanere. Twitter, Facebook og blogger brukes aktivt til å dekke volden som avisene ikke skriver om.

Facebook-siden «Mot usikkerheten i Torreón» skriver en tirsdagskveld: «To personer funnet drept i Calle Madera. Skuddvekslingen er over. Ha en god kveld!».

Sosiale medier har vært en god kanal for å spre nyheter anonymt om narkobander, korrupsjon og vold. Men i september ble en kvinne og en mann funnet drept i grensebyen Nuevo Laredo for å ha twitret om narkokartellenes krig i området. Beskjeden som ble funnet ved siden av likene advarte brukere av sosiale medier mot å bry seg med narkokrigen, og var signert med Z for narkokartellet Los Zetas. Det var bare ett av en rekke angrep mot varslere på internett.

Sliter på nervene

- Mange utenlandske journalister spør meg om hvordan jobben min påvirker meg, sier fotograf Ernesto Rodrígues, som har jobbet side om side med Lucio Soria i en årrekke og som også var med til Oslo på Dok11 i fjor.

- Jeg kan ikke juge, det er tøft.

Fotografene virker tilsynelatende uberørte når de er ute i felt, de er herdet, de har sett «alt».

- Lucio er en av våre aller tøffeste, han er skikkelig hardbarka, sier Rodrígues, som i motsetning til Soria, ikke er redd for å innrømme at jobben tærer på kreftene. Nå vurderer Rodrigues å gå av med pensjon, selv om han i teorien kan jobbe i nesten ti år til. Han har vært mye syk i perioder og har gått ned mange kilo i vekt. Han tror det skyldes det psykiske stresset.

Journalisten Lucy Sosa støtter fotograf Rodrigues i at arbeidshverdagen er hard. Hun har vært på kurs i hun kaller høyrisiko-journalistikk i Mexico by, men skulle ønske fokuset på journalistenes psyke var større.

- Vi kan ikke bare si at vi har det bra, for vi har sett brutale ting som går inn på oss enten vi vil eller ikke, sier Sosa.

- Men det er verdt det, oppsummerer Sosa, til tross for at hun i jobben sin har måttet dekke 3000 drap og har vært i om lag 1000 begravelser, bare de siste seks årene.

- Kampen der ute er enorm, og vi må dekke det som skjer, selv om det innebærer en stor risiko.

Til tross for en arbeidshverdag fylt av død og vold er ikke Sosa redd. Hun vil ikke la seg kneble.

- Vi blir angrepet når vi skriver om det som skjer her, men vi dør innvendig om vi ikke gjør det.

Ikke bare i nord

Det er ikke bare i nord i landet at journalister og fotografer trues, de er utsatt i hele Mexico. Reportere uten grenser melder at tre journalister har blitt drept bare de siste ukene. Regina Martinez, undersøkende journalist i nyhetsmagasinet Proceso, ble funnet ihjelslått i hjemmet sitt i Veracruz på pressefrihetens dag, 4. mai. Rett før hun ble drept hadde hun publisert en artikkel om ni politimenn som ble arrestert etter mistanke om at de var innblandet i narkotrafikk. En uke etter, i samme stat, ble kroppene til to lokale fotografer funnet døde innpakket i plastikk i en kanal utenfor byen Boca del Rio. Mexico er et av verdens farligste land for journalister.