50 år siden dagen da Amerika døde

LOS ANGELES (NTB-Reuter): Senator Robert Kennedy avgikk i formiddag ved døden på et sykehus i Los Angeles etter at han i går ble skutt ned av en snikmorder. Senator Kennedy led dermed samme skjebne som sin bror, president John F. Kennedy. Kennedy som ble 42 år gammel, ble skutt i hodet og skulderen av en ung araber i Los Angeles-hotellet Ambassador bare noen minutter etter at hans seier i primærvalget i California var klar. (6. juni 1968).

– Hvordan var maten? sa Robert Kennedy smilende til en journalist i forbifarten, da de tilfeldigvis støtte på hverandre i trengselen på Ambassador Hotel i Los Angeles om kvelden den 4. juni 1968. Den 42 år gamle New York-senatoren Robert «Bobby» Kennedy var i strålende humør. Snart skulle han få holde sin seierstale, etter å vunnet primærvalget i California mot sin demokratiske rival Eugene McCarthy med god margin. Uttrykk som «USAs neste president» satt løst denne kvelden på Ambassador Hotel. «We want Bobby! We want Bobby!» ropte valgkampmedarbeiderne hans taktfast inne i hotellets ballsal.

I seierstalen på podiet i ballsalen tok Bobby Kennedy til orde for å forene et USA som nå, midt i dette urolige og voldelige året 1968, framsto som så sørgelig splittet. Kennedy snakket om svarte som sto mot hvite, om fattige mot rike, ungdom mot foreldregenerasjonen, Vietnam-motstanderne mot tilhengerne. Kennedy ville samle alle disse, men i talen takket han særlig den svarte minoriteten og latino-velgerne for støtten. Det var særlig de siste som sørget for at han nå hadde vunnet den viktige, folkerike og multikulturelle staten California. Kennedy takket så sin kone, Ethel, som akkurat da var tre måneder på vei med deres 11. barn. Og han vitset om familiens hund:

– Jeg vil også takke hunden min, Freckles, som har blitt så baksnakket i denne valgkampen, sa Bobby Kennedy og lo, og tenkte på et ganske humoristisk utspill fra en av hans rivaler i det demokratiske partiet.

– Jeg sier som Abraham Lincoln: «Jeg bryr meg ikke om hva folk sier om meg. Men når de begynner å gå løs på hunden min, da ...!

Kennedy fortsatte å tulle og le der oppe på podiet, til jubel og applaus fra et publikum som behandlet ham som en rockestjerne denne junikvelden for snart 50 år siden. Tilhengerne hans likte at han hadde stått så støtt i borgerrettighetskampen tidlig på 60-tallet, de likte at han ville bekjempe fattigdommen på landsbygda og i de store byene, og framfor alt var det populært at Kennedy ville ha slutt på den blodige krigen i Vietnam. Han snakket alltid om samhold, ikke splittelse, og gjennom valgkampen var Kennedy påfallende ofte omringet av store, euforiske menneskemengder som så gjerne ville ta på ham, snakke med ham, ta bilder av ham. Det oppsto den reneste Beatlemania på Kennedys valgmøter våren 1968, og ikke minst, når han besøkte de streikende druearbeiderne i Delano, Florida. «Viva Kennedy!» og «Bobby for president!» sto det på de streikendes plakater, selv om det ennå var et stykke vei å gå før Kennedy kunne kalle seg demokratenes presidentkandidat. Men det hjalp at den sittende demokratiske presidenten, Lyndon B. Johnson, til alles overraskelse tidligere på våren hadde meddelt at han ikke tok gjenvalg. Det ble sett på som en stor seier for Bobby Kennedy, som nesten like overraskende nylig hadde annonsert at han ville bli USAs neste president. Valget skulle holdes i november 1968. Da ville det være akkurat fem år siden Bobbys presidentbror, John F. Kennedy, ble skutt i Dallas, Texas.

Det fins TV-bilder i hopetall på YouTube fra denne kvelden på Ambassador Hotel, der mange medier hadde møtt fram for å dekke valget. Disse bildene er en sentral del av den nye Netflix-dokumentaren «Bobby Kennedy for president» (2018). I dokumentaren ser man også intervjuer med journalisten Pete Hamill, som fulgte Kennedy tett i denne valgkampen i 1968. Han forteller om den lille, prosaiske smalltalken han hadde med Kennedy om maten på hotellets presserom, midt i alt oppstyret rundt valgresultatene.

– «Hvordan var maten?». Dette ble altså de siste ordene jeg vekslet med Bobby Kennedy, sier Hamill med et lite smil, og rister på hodet.

Etter seierstalen ved podiet i ballsalen rundt midnatt skulle Bobby Kennedy etter planen føres inn i presserommet, der utålmodige journalister ventet på hans pressekonferanse. For å ta en snarvei ble Kennedy ført gjennom hotellets kjøkken, der han ga seg til å håndhilse på personalet der. En av dem var ryddegutten Juan Romero. Omtrent når Kennedy hilste på ryddegutten, hørtes en serie snatrende skudd. Bobby Kennedy falt om på gulvet. Også fem andre ble truffet og såret av attentatmannens skudd. Men det var bare Bobby Kennedy som ble alvorlig skadet. Han ble truffet tre ganger, en av dem i hodet, og ble liggende i en blodpøl på gulvet mens TV-kameraer filmet kaoset som oppsto rundt ham og ute i ballsalen. Det finnes også TV-bilder som viser at attentatmannen, den 24 år gamle palestineren Sirhan Bishara Sirhan blir ført bort, og at ulike personer gjentatte ganger roper fra podiet i ballsalen: «Finnes det en lege her? Vi trenger en lege her! Vær så snill».

I John F. Kennedys begravelse i november 1963 står Robert Kennedy sammen med moren Rose på den ene siden og enken Jaqueline på den andre. Foto: NTB scanpix

Ryddegutten, Juan Romero, ble sittende og holde hendene varsomt under Bobby Kennedys hode, slik at han slapp å ligge rett på det harde betonggulvet. Sammen ventet de på ambulansen. «Er alle ok?» hvisket Kennedy til ham. Romero svarte bekreftende på dette. «Ikke løft meg», sa Kennedy til ambulansepersonalet da de kom. Dette ble Robert Kennedys siste ord til verden, for like etter mistet han bevisstheten. Han ble kjørt til nærmeste sykehus sammen med kona Ethel, der han fikk hjertemassasje. Siden ble han overført til Good Samaritan-sykehuset i Los Angeles, der han gjennomgikk en flere timer lang operasjon. Etter det fulgte et døgn der USA holdt pusten. Bobby Kennedy svevde mellom liv og død. Skulle de virkelig miste enda en Kennedy, bare fem år etter det store amerikanske traumet, John F. Kennedys død i 1963? Og det bare to måneder etter drapet på borgerrettighetsforkjemperen og fredsprisvinneren Martin Luther King jr.?

4. april 1968, den kvelden Martin Luther King jr. ble skutt og drept i Memphis, hadde Bobby Kennedy planlagt en tale på et møte i Indianapolis, Indiana. Siden han nettopp hadde hørt de rystende nyhetene om Kings død, improviserte han en minnetale om King, en mann han selv kjente og hadde samarbeidet med. Kennedy snakket spesielt til den svarte minoriteten, og sa at han forsto det om de nå kjente «hat og mistro i hjertet» mot hvite ettersom King var blitt skutt av en hvit mann. Han sa at han selv hadde kjent på den samme følelsen av hat og mistro. «Jeg hadde et familiemedlem som ble skutt av en hvit mann», sa han, og alle forsto selvsagt at det var broren han tenkte på. «Men det Amerika trenger nå, er ikke hat», sa han. «Det vi trenger i Amerika, er ikke vold og lovløshet, men kjærlighet og visdom og medfølelse med hverandre». Slik prøvde Kennedy å gi håp og trøst etter sjokket ved Kings død. Han snakket uten manus, men hadde med seg en lapp i lomma med et sitat av sin greske favorittpoet, Aiskhylos. Det leste han opp:

«Til og med i søvnen gjør den uforglemmelige smerten seg påminnet

som dråpe etter dråpe på hjertet vårt

Til vi av fortvilelse og mot vår vilje når forståelse gjennom Guds uutholdelige visdom».

To måneder senere satt altså USA og ventet på nytt om Bobby Kennedy, som var så hardt skadd. Og han kom seg aldri. Grytidlig om morgenen den 6. juni leste Kennedys pressetalsmann Frank Mankiewicz opp en kort erklæring foran TV-kameraene på Good Samaritan-sykehuset. Han virker stram, underlig likegyldig og nærmest nummen på YouTube-klippet, der man kan se ham lese opp noen korte linjer. Det virket som hvert ord gjorde vondt: «Senator Robert Francis Kennedy døde klokken 01.44 den 6. juni 1968». Hans kone, to av søstrene og en svoger satt ved hans side da det skjedde. Talsmannen avslutter saklig: «Han ble 42 år gammel».

Robert Kennedys far Joseph og moren Rose fikk altså oppleve at tre av deres barn fikk en brå og voldsom død. Joseph jr. ble drept under et flytokt under krigen, John F. ble skutt ned i Dallas, og nå var også Robert skutt. Den mistenkte Sirhan B. Sirhan var en ung, kristen arabisk nasjonalist som skal ha følt seg forrådt av Kennedy fordi han støttet Israel under Seksdagerskrigen i 1967.

Robert var nummer sju av i alt ni barn, og vokste opp som et privilegert rikmannsbarn i den glamorøse Kennedy-klanen fra Massachusetts, det nærmeste du kommer en kongefamilie i USA. Han var en utdannet jurist fra et prestisjeuniversitet som ledet John F. Kennedys valgkamper på 50- og 60-tallet, til han ble utnevnt til justisminister av sin egen presidentbror i 1961. I 1964, etter brorens død, trakk han seg som statsråd og gikk i valgkamp for å bli senator i New York. Det klarte han. Kennedy var fortsatt senator i New York da han annonserte sitt presidentkandidatur. I stedet ble det republikaneren Richard Nixon som vant presidentvalget i 1968.

Historiker og forfatter Hans Olav Lahlum, som har skrevet bok om amerikanske presidenter, mener Robert Kennedy kan ha vært en av de store presidentene USA aldri fikk.

– Jeg har alltid regnet Robert Kennedy som det største politiske talentet i Kennedy-familien, sier Lahlum.

Mens faren Joe hadde stor tro på både Joseph og John F. som maktpolitikere og mulige presidenter, hadde han visst ikke de helt store forhåpningene på Roberts vegne.

– De var svært forskjellige. Det blir sagt at den eneste likheten mellom faren og Robert, var øyenfargen, forteller Lahlum.

– Jeg regner uansett Robert som den beste av dem. Han var mer framsynt, og en mye større idealist enn sin bror, John F. Kennedy. Faktisk mener jeg at Robert var en av de mest framsynte amerikanske politikerne på 60-tallet. Han forsto seg på de nye politiske strømningene i tida han levde i, sier Lahlum, som mener å se denne framsyntheten allerede da Robert var justisminister i brorens regjering fra 1961.

– Det var Robert som dytta på broren sin og ville at de skulle gjøre noe med borgerrettighetene. John F. ville vente og se, han var mer forsiktig og strategisk, hevder Lahlum, som mener Robert Kennedy også ligger høyt på lista over amerikanske statsråder som faktisk greide å endre USA. Han var en banebrytende justisminister, mener Lahlum.

– Han hadde stor støtte fra minoritetene. Vil du si at han var en ekte minoritetens mann?

– Ja, det tror jeg. Engasjementet var nok en forlengelse av hans virksomhet som justisminister og ivrig talsmann for borgerrettighetene. Noe som kan ha bidratt til at han hadde forståelse for minoritetenes situasjon, var kanskje at han selv kom fra en religiøs minoritet, sier Lahlum, og tenker på at Kennedy-familien stammer fra det katolske Irland.

Den første Kennedy gikk i land i Boston i USA i april 1849. Det var unge Patrick Kennedy, en mann som flyktet fra hungersnød og potetpest i gamlelandet. Han var lutfattig og døde etter få år i USA, men hans sønn greide å bli senator for Massachusetts. Slik startet et politisk familiedynasti som preger USA den dag i dag. Siste politiske skudd på stammen er den 37 år gamle Joe Kennedy. Han har plass i Kongressen, er en ivrig Trump-kritiker, og er Robert Kennedys barnebarn.

– Kennedyene var katolikker, som lenge ble diskriminert i USA. John F. var den første katolske president i USA, og både han og broren Robert støtte nok på fordommer. Det var folk som var prinsipielt skeptiske til dem fordi de ikke var protestanter, sier Lahlum, og legger til:

– La gå at Robert var et overklassebarn født med sølvskje i munnen, med et kjent familienavn og så videre. Men man kan også si at han kom fra en religiøs minoritet. Det gjorde nok noe med ham, mener Lahlum.

Men kunne Robert Kennedy blitt president i 1968? Hans Olav Lahlum mener i alle fall at Kennedy var demokratenes klart beste sjanse da han døde 6. juni. Han kunne blitt en slags redningsmann for et parti i indre strid og krise.

– Dette blir bare kontrafaktisk spekulasjon, og det er selvsagt vanskelig å si om han hadde vunnet nominasjonen om han hadde fått leve. Enda vanskeligere er det å vite om han til slutt hadde klart å vinne over Nixon i presidentvalget senere på høsten, understreker Lahlum.

– Men Kennedy ble skutt akkurat i det han hadde vunnet primærvalget i California, et valg som ble regnet som veldig viktig med tanke på å kunne bli presidentkandidat. Kampanjen hans fikk en litt rotete start, men han så ut til å være i ferd å gjøre en slags mirakuløs opphenting av stemmer, sier Lahlum.

– Kennedy var en sterk motstander av Vietnamkrigen. Ville vi fått forkortet den, om han hadde blitt president?

– Kennedy kunne som ny president fått muligheter til å gjøre noe, men dette vet vi selvsagt ikke. Han var heller ikke den eneste Vietnam-motstanderen blant de demokratiske kandidatene. Men historien om Vietnamkrigen kunne nok blitt annerledes om han hadde fått leve, mener Lahlum.

– Den høsten var det mange som uansett stemte på Nixon. Han kunne jo vunnet uansett, mener Lahlum, som ser Nixons valgseier som innledningen til en lang periode der republikanerne som hovedregel fikk styre USA.

Kennedy-familien like etter John F.s valgseier i november 1960. Ethel Kennedy første til venstre bak, John F. nummer fire, Robert nummer fem. Foran fra venstre: Moren Rose, Jaqueline Kennedy, Edward Kennedy. Foto: NTB scanpix

Historiker Hallvard Notaker har USAs nyere historie og amerikanske valgkamper som spesialfelt.

– Vi vet jo ikke hva slags president Robert Kennedy hadde blitt, om han hadde blitt valgt, sier han til Dagsavisen.

– Mange tar dessuten for gitt at han ville blitt demokratenes presidentkandidat. Det er langt fra sikkert at han hadde vunnet nominasjonsvalget, mener Hallvard Notaker.

– Hva var forskjellene på de to Kennedy-brødrene som politikere?

– Begge Kennedy-brødrene var talentfulle talere, som var flinke til å sette ord på de store begivenhetene. De var flinke til å snakke idealistisk om meningen med Amerika, og om det å være amerikanere. Begge var også praktiske maktpolitikere som kunne være hardhendte når det trengtes, mener Notaker.

– Men mens John F. Kennedy var sittende president da han ble skutt, sto broren Robert midt oppe i en valgkamp. Da var det lettere å stå fram som idealisten som kjempet for sosial rettferdighet, for minoritetene, og mot krigen i Vietnam. Det er noe annet å drive valgkamp, enn å sitte som president, påpeker Notaker, som minner om at de to brødrene virket som politikere i hver sin ende av 60-årene.

– Selv om det bare var fem år mellom de to attentatene, hadde USA endret seg mye i denne tida. John F. Kennedy sto for et optimistisk USA med tro på framtida, mens Robert Kennedy sto midt i en dramatisk, politisk oppbruddstid, der USA var splittet i mange store spørsmål. De to tidsepokene krevde ulike svar, sier Notaker, som syns det er synd om Robert Kennedys død bare blir sett på som en slags dyster epilog i den store, tragiske historien om John F. Kennedy.

– Da går man glipp av den betydningen Robert Kennedy selv hadde som politiker i USA i 1968. For mange amerikanere var det et håpløshetens år, der Vietnamkrigen ble verre, storbyer rammet av opptøyer og uro, og Martin Luther King ble drept. Kennedy ga folk håpet mange var i ferd med å miste etter at King ble drept. Når også Kennedy ble drept, ble dette håpet utslettet, Mange hadde satt sin lit til at Robert Kennedy var den som kunne vise vei ut av all elendigheten i 1968. Nå var det ikke slik at alle flokket seg jublende bak ham, men mange trodde på det han sa når han snakket om forsoning og at amerikanere måtte greie å leve sammen i fred, sier Notaker, som spesielt trekker fram talen Kennedy holdt i Indianapolis den kvelden Martin Luther King jr. ble drept.

– Det var en tale som var lavmælt og stor på samme tid, som handlet om at hvite og svarte amerikanere måtte forsones selv etter det som hadde skjedd. Og så fant han plass til sin «yndlingspoet» Aiskhylos. Det sier vel en del om Kennedyenes sosiale tilhørighet og selvbilde, at de kunne finne det naturlig å sitere visdomsord fra en gresk favorittdiker når nasjonen trengte trøst, sier Notaker.

– Det er nok ikke så vanlig blant politikere flest. Verken da eller nå.

Epilog: Seks måneder etter at Robert Francis Kennedy ble erklært død på Good Samaritan-sykehuset i Los Angeles, fødte hans kone Ethel deres 11. barn. Det ble ei jente på 3,8 kilo, som ble døpt Rory Kennedy. I desember fyller hun 50 år. Tidligere var hun mest kjent i offentligheten som Robert Kennedys yngste barn, hun som ble født etter hans død. I 1999 ble hun også kjent fordi en ny tragedie rammet Kennedy-klanen: Når John F. Kennedys sønn John jr. døde i en flyulykke, var han på vei til Rorys bryllup. I dag er Rory Kennedy mest kjent som prisbelønt dokumentarfilmskaper og regissør i USA, særlig for sine samfunnsengasjerte dokumentarer. Hun har blant annet laget film om aids, om Abu Ghraib-fengselet og om Vietnamkrigens siste dager. I 2012 kom hun med en dokumentarfilm om sin mor, Ethel Kennedy. I begynnelsen av dokumentaren sier Rory Kennedy: «Jeg ble født seks måneder etter min fars død, og fikk aldri sjansen til å bli kjent med ham». Når hun i dokumentaren ber moren fortelle om den kvelden på Ambassador Hotel «da vi mistet pappa», rister Ethel Kennedy på hodet og sier: «La oss snakke om noe annet».