På ettermiddagen 12. april flykter det store følget med politikere, diplomater og de kongelige over til Flötningen, et par kilometer inn i Sverige. Her presenterer Kong Haakon seg og ber om å få snakke med den militære sjefen. Ifølge kilder er de åpenbart nervøse, speider etter tyske fly og tar dekning bak hus og trær. Men skal kongen bli, må han interneres, siden det er krig og kongen bærer generaluniform. Haakon tar flere av svenskene i hånda. De kongelige snur og reiser inn igjen i Norge etter en liten halvtime. FOTO PRIVAT: KATRINA EDGREN SAMUELSSON

1940: «En sinnssvak odyssé»

I blytunge biler på råtne vårveier flyktet konge og kronprins i blinde gjennom et hærtatt Norge. Uten livvakter og uten kontakt med regjering eller landets væpnede styrker. Nesten arrestert i Sverige, gjemt i godsvogn og i skjul hos skipsreder. En thriller fra virkeligheten.

 

Av Lars West Johnsen og Jens Marius Sæther

Oslo, 9. april 1940: «Jeg tror ikke at jeg noen gang har kjørt fra Skaugum til Slottet så fort som denne spesielle morgenen.»

Flyalarmen går ved midnatt. Grytidlig om morgenen den 9. april setter kronprins Olav seg bak rattet i sin svarte Buick utenfor Skaugum. Kronprinsesse Märtha tar plass ved hans side. Barna har fått beskjed om å kle seg for fjelltur. De tror først at målet for turen er prinsehytta i Sikkilsdalen. Kronprinsen bremser opp ved gardisten som holder vakt nedenfor kongsgården. Han ruller ned vinduet og roper: «Husk å bytte til skarpt!»

Kronprins Olav ønsker herredømme over situasjonen og tar ikke sjansen på å la noen andre kjøre bilen. «Jeg hadde bestemt meg for å kjøre ned enhver som forsøkte å stoppe eller hindre bilen». Kronprinsen kjører rett til slottet. Kong Haakon er klar. Statsminister Johan Nygaardsvold har gitt ham beskjed at det er kamper i Oslofjorden og at kongefamilien og regjeringen må se å komme seg ut av byen. Noen timer tidligere har utenriksminister Halvdan Koht avslått et ultimatum fra det tyske sendebudet Curt Bräuer om samarbeid med okkupasjonsmakten. Koht fikk til svar: «Da blir det kamp. Intet kan redde dere.»

Klokken sju tar stortingspresident Carl Joachim Hambro imot kongefamilien på Østbanen i Oslo. Hambro har tatt grep om situasjonen og ordnet ekstratog til Hamar. På perrongen vrimler det av politikere. Rundt 100 stortingsrepresentanter tar plass i toget sammen med byråkrater og regjeringsmedlemmer. Toget ruller ut av Oslo. Litt nord for Drøbaksundet er Blücher i ferd med å nå bunnen.

Klokken åtte ankommer toget Lillestrøm stasjon. Tyske fly er på bombetokt over Kjeller. Kongebarna legges ned på gulvet i toget, gardinene trekkes for. Det blir besluttet at passasjerene må komme seg ut. De folkevalgte og kongefamilien presser seg sammen i en jernbaneundergang ved stasjonen. Fra Kjeller stiger røyken til værs. To bombefly kretser over toget, men det er flyplassen som er målet. Kvart over ni forlater toget Lillestrøm stasjon.

 

Les også kommentaren "På gjengrodde stier" på Nyemeninger.no

 

Hamar, 9. april: Toget med kongefamilien ankommer Hamar litt over klokken elleve. Snøen har begynt å smelte i vårsola. På perrongen står en statsminister i oppløsning. Han har kjørt til Hamar sammen med familien. Antimilitaristen Nygaardsvold har ingen lyst til å lede et Norge i krig. På veien til Hamar har han sett bombene falle over Kjeller. For statsministeren har målet hele tida vært å holde Norge nøytralt.

Landets folkevalgte går til Festiviteten som ligger noen hundre meter bortenfor stasjonen. I Festivitetens teatersal legger utenriksminister Koht fram tyskernes ultimatum punkt for punkt. Etter en times tid, tar politikerne en pause. Statsministeren har «forskjellige ting» han vil diskutere utenfor Stortinget. Han reiser til Sælid gård utenfor Hamar, der kongefamilien er innlosjert. Nygaardsvold forteller kongen at han ønsker å gå av som statsminister. Kongen beslutter at de må tilkalle stortingspresidenten som er på Hamar. Sammen reiser de tilbake til Festiviteten.

I Oslo får 100 spesialtrente fallskjermjegere i oppdrag å ta opp jakten på konge og regjering. Operasjonen ledes av den tyske flyattachéen i Norge, kaptein Eberhard Spiller. I Sinsenkrysset avvæpner tyskerne en gruppe gardesoldater – uten motstand. Tyskerne tar bussene til de norske soldatene og setter kursen nordover.

På Hamar forsøker Hambro å overtale Nygaardsvold til å fortsette. En regjeringskrise er det siste landets politiske ledelse trenger nå. Kongen og kronprinsen er av samme oppfatning. Det kalles inn til krisemøte med regjeringen og sentrale representanter fra opposisjonspartiene. Nygaardsvold bøyer til slutt av for presset. Halv sju åpner Hambro det neste stortingsmøtet i Festiviteten. Tyskernes sendebud Bräuer har gjort nye forsøk på å få norske styresmakter over på sin side: «Norsk motstand mot den aksjon som vi har innledet, er fullstendig meningsløs og bare egnet til å forverre situasjonen for Norge på det alvorligste.» Han viser til at danskene «forståelsesfullt» har gitt opp sin nøytralitet under Tysklands beskyttelse. Både statsminister Nygaardsvold og Venstres leder Johan Ludwig Mowinckel mener det er mest fornuftig å gå inn for forhandlinger. De får også med seg utenriksminister Koht. Stortingspresident Hambro er av en annen oppfatning og får støtte av kongen og kronprinsen. Det blir bestemt at Koht skal gi tyskerne beskjed om at Stortinget trenger tid til å behandle forhandlingsspørsmålet. Ved halv åtte-tiden bryter det ut panikklignende tilstander i teatersalen. Hambro tar ordet: «Presidenten finner å burde gi den meddelelse at et ekstratog til Elverum står kjørt fram og bør kjøres innen fem minutter. Tyske styrker er underveis for å fange Stortinget og har passert Jessheim.»

De folkevalgte stormer ut av Festiviteten og løper bort til toget. Nygaardsvold tar farvel med familien. Han greier ikke å holde tårene tilbake når han gir barnebarnet en 50-lapp til ny sykkel som han har lovet henne. Etter avskjeden med familien, må Norges statsminister praie en bil til Elverum. På Sælid gård sitter kongefamilien og spiser middag. Adjutant Nikolai Ramm Østgaard får telefon fra politimesteren på Hamar, Reidar Beichmann. Han forteller at fire busser med tyske soldater nærmer seg Hamar. Like etter ringer Hambro. Kongen legger fra seg bestikket og spør: «Når vil De vi skal reise, Østgaard?», «Jeg mener vi bør reise straks», svarer Østgaard. Kong Haakon tar farvel med vertskapet og takker for gjestfriheten.

To minutter over halv åtte holder Vidkun Quisling sin første radiotale til det norske folk. Han forteller at Nasjonal Samling har tatt over regjeringsmakten, og at regjeringen Nygaardsvold har trukket seg tilbake.

Elverum, 9. april: Klokken er halv ti på kvelden når kongens biler kjører ned alleen til storgården Gaarder i sentrum av Elverum. Kronprins Olav slukker lyset over inngangsdøra før de går inn. Kongen er så trøtt at han nærmest står og svaier når han blir ført opp til et værelse i den storslåtte hovedbygningen. Det er hushjelpen som opplever ham slik. Olav og Haakon skal snart ta farvel med Märtha og barna Astrid, Ragnhild og Harald. Major Østberg har fått i oppdrag å ta dem over til nøytral grunn i Sverige.

Landets folkevalgte drar til Elverum folkehøyskole. Elevene har evakuert. De folkevalgte samles i skolens gymsal, der turnapparatene er stuet sammen langs ribbveggene. Hambro har innsett at det må gå unna nå. Eget standpunkt må vike. Han utpeker en forhandlingsdelegasjon som skal møte tyskerne. På agendaen står også avvikling av nasjonalforsamlingen på ubestemt tid. Elverumsfullmakten blir skriblet ned i all hast, noe tilføres med liten skrift. Gjennom det historiske dokumentet får regjeringen fullmakt til å handle på Stortingets vegne til det igjen kan holdes storting. Klokken nærmer seg halv elleve. Før de avslutter møtet, synger de folkevalgte første og siste vers av nasjonalsangen.

Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir

«Jeg tror jeg kan si at det var få av de tilstedeværendes øyne som var tørre», skriver Nygaardsvold senere.

Rett etter møtet drar Haakon og Olav til Nybergsund. Hambro skal også videre, først til Nybergsund og deretter til Stockholm. Før han forlater Elverum, tar Hambro avskjed med Nygaardsvold:

«Jeg satte mig på sengekanten hos ham for å ha en siste samtale før jeg drog: og igjen bad han om at Regjeringens byrder måtte bli løftet fra hans skuldre.»

Utenriksminister Koht kommer seg aldri på ekstratoget til Elverum. Han må ta et lokaltog senere. Når han endelig kommer fram, drar han først til feil skole. Koht surrer rundt på speilblanke veier i bekmørket. En bil stopper til slutt opp. Koht får sitte på lasteplanet og blir kjørt til folkehøyskolen. Endelig skal han få seg litt søvn. Nygaardsvold er også rimelig klar for senga. «Men nei takk, – det ble nok ikke noen lang hvile». Klokka halv to på natta vekkes regjeringsmedlemmene. De får beskjed om at tyske styrker er på vei mot Elverum. Regjeringen bestemmer seg for å reise videre til Nybergsund. Koht kommer ut i sin lange nattskjorte og gir klar beskjed om at han ikke blir med. En halv time senere ruller de tyske bussene fram til Midtskogen, noen få kilometer fra Elverum. Der har soldater fra Terningmoen og folk fra lokale skytterlag satt opp en kraftig veisperring. Den norske styrken begynner umiddelbart å skyte mot tyskerne. Mens kampene pågår, ringer politimesteren i Elverum til Koht. Utenriksministeren gir beskjed om at skytingen skal innstilles. Han ønsker forandlinger med tyskerne. Flere hus står i brann. De militære lederne og oberst Otto Ruge er i villrede. Koht blir kontaktet igjen, men utenriksministeren vil ikke opp av senga – det han har sagt står ved lag. Hvem skal de forholde seg til? Forvirringen er total. Til slutt skjærer justisminister Terje Wold igjennom og sier at Koht ikke kan gi en slik ordre. Rundt klokken tre på natta er kampene over. Tyskerne trekker seg tilbake. Kaptein Spiller ligger alvorlig såret i en av bussene. Han dør senere på Hamar sykehus. I Nybergsund får kongen beskjed om at Bräuer vil møte ham i Elverum neste dag. Kongen er motvillig innstilt, men går til slutt med på å møte den tyske ministeren.

 

Kart flukt

 

Elverum, 10. april: Kongen ankommer Elverum folkehøyskole halv ett. Drøye to timer senere stiger Bräuer ut av bilen foran en av sideinngangene til skolen. Bräuer insisterer på å få snakke med kongen alene, noe kongen ikke vil – men Bräuer får til slutt viljen sin. Den tyske ministeren forsøker å smigre kong Haaken med å tilby ham og kongehuset en sterk stilling i Det tredje riket. Samtidig forlanger han at kongen skal godkjenne Quisling som ny statsminister. Kong Haakon gjør det klart at alle tyske krav må legges fram for den lovlig valgte regjeringen. Bräuer sier kongen vil stå ansvarlig for alle ungdommene som kommer til å blø i hjel i en håpløs krig hvis han ikke samarbeider. Møtet foregår stående og er over etter ti minutter. Utenriksminister Koht gjør et forsøk på å forhandle. Isfronten smelter ikke. Bräuer må forlate Elverum med uforrettet sak. Kongen er på gråten etter møtet. Hele ansvaret for krigen er nå veltet over på ham personlig. Koht skriver senere om den følelsesladde stemningen etter møtet:
«I det øyeblikket var vi kun to menn som sto sammen i lidelsen. Uvilkårlig falt vi i armene på hverandre. Jeg visste ingenting å si til trøst. Jeg kunne bare rope: Å konge!»

Kongen forlater Elverum kvart over fire. Tilbake i Nybergsund orienterer kongen statsrådene om møtet med Bräuer.

«Regjeringen skal ha avgjørelsen, men min stilling er klar. Jeg kan ikke gå med på de tyske kravene. Det ville stride mot alt det som jeg har oppfattet som min plikt som Norges konge siden jeg kom til landet for snart 35 år siden.»

Regjeringen slutter seg til kongens råd. Hvis ikke, ville kongen abdisert.

 

Les også: Rjukan i rampelyset

 

Elverum/Nybergsund, 11. april: Klokken fire forvandles Elverum til et brennende inferno. Tyske fly kommer inn over byen ved Glommas bredd og starter et voldsomt bombeangrep. 40 mennesker mister livet. Sentrum utraderes. I Nybergsund sitter kongen, kronprinsen og regjeringen ved middagsbordet på Nybergsund turiststasjon. Desserten har kommet på bordet; aprikosgrøt med fløte. Plutselig høres korte støt fra et bilhorn. Det er kirkeminister Nils Hjelmtveit som tuter. Han har fått med seg at tyske fly er på vei fra Elverum mot Nybergsund, og nå bruker han bilhornet som flyalarm. Middagsselskapet beiner ut av bygningen. Kongen og kronprinsen kommer seg bort til et skogholt og kaster seg ned i snøen. Statsminister Nygaardsvold er en av de siste som kommer seg ut av turiststasjonen. Tyskernes svartmalte fly sneier tretoppene over ham. Bombene skjærer gjennom luften og eksploderer så jorden skjelver. Tyskerne skyter også med mitraljøser mot alt som rører seg. De skrekkslagne menneskene på bakken kan se ansiktene på pilotene og mannskapene som har fått i oppdrag å drepe. Nygaardsvold kommer seg til slutt inn i et uthus, der finner han flere av de andre statsrådene. Luftrykket fra bombene er så kraftig at han blir kastet inn i en vegg på motsatt side. Det blir stille en stund. Nygaardsvold og de andre våger seg ut. De får tak i en bil og raser ut av Nybergsund. Bilen stopper når de har kommet et stykke inn i granskogen. Følget tar beina fatt. Nygaardsvold tråkker i snø til lårene. Til slutt ruller han seg fram til en gran og blir liggende. «Jeg tror ikke jeg hadde orket mer, selv om man hadde stått over meg med en revolver». I Luftwaffes rapport fra denne kvelden står det skrevet: «Alle hus gikk opp i flammer. Stedet var uten livstegn. Verken vognpark eller enkeltkjøretøyer var å se. Forsvar fantes ikke.»

Innbygda, ettermiddagen torsdag 11. april: Rundt klokken fem på ettermiddagen har larmen lagt seg. Nybergsund står i brann. Skolen brenner, butikken brenner. Det samme gjør bussen som har tatt deler av følget opp fra Elverum. Men utrolig nok er ingen drept eller skadet, verken blant de flyktende gjestene eller de innfødte. Men mange er sjokkskadd etter nærkontakten med fienden. Brutaliteten har vært overveldende. Fienden er ikke lenger er en smiskende forhandlingsmotpart, men ute etter å drepe, utradere Norges konge og regjering.

Kronprinsens adjutant, Nikolai Ramm Østgaard, forteller senere: «Kronprinsen var omtrent som vanlig. Hans ro virket velgjørende. Stemningen var ellers uhyre oppskaket. Statsministeren lot til å være sterkt redusert, hans nerver var på bristepunktet.»

Våte og skitne både på hender og i ansikt etter møtet med vårsnøen bestemmer kongen, kronprinsen og regjeringen seg for å forlate Nybergsund, og kjører seks kilometer nordover til Innbygda der de samles hos lensmannen, Harald Johansen. Kontordama Ragna Ferner Nordgaard står i telefonen når de hvitmalte bilene svinger inn på gårdsplassen. Nordgaard går nervøst ut, usikker på etiketten. Hvordan skal hun tiltale kongen? Hans kongelige høyhet? Hans Majestet? «Han ber meg hjelpe så han får vasket hendene sine. Jeg hjelper ham så godt jeg kan.»

Statsminister Nygaardsvold og flere får tørre sokker av fru Johansen, men stemningen er amper. De har vært hårsbredder fra å bli revet i filler av tyske bombesplinter. Nygaardsvold ber minst ett av regjeringsmedlemmene om å holde kjeft. Adrenalinet pumper fortsatt i årene deres. Også lensmannsfruen stresses av bombemålenes nærvær, og roper at de må rømme huset.

Kongen og hans menn samles i spisestua i andre etasje. Hva nå? Nygaarsdsvold vil bort, han vil til Sverige, og får støtte av tre av sine statsråder. Utenriksminister Halvdan Koht argumenterer for at kongen burde komme seg over grensa, men kongen sier bastant nei. Han mener både han og regjering skal bli. Etter en times debatt, enes de om å bli i Norge. Følget skal prøve å komme seg over til Gudbrandsdalen der den nye øverstkommanderende for Hæren, Otto Ruge, har etablert sitt hovedkvarter.

Fra lensmannsgården kjører de i flere puljer. Først av gårde er statsministeren, som kjører nordover med plan om å kjøre via Rena til Elverum, Hamar og opp mot Lillehammer. Senere kjører de tre kongelige bilene, A-1, A-2 og C-1. Om bord er kong Haakon, kronprins Olav, to statsråder og hoffsjef Wedel Jarlsberg.

 

Les også historien om Joachim Rønneberg: Den motvillige helten

 

Rena 12. april: Kaoset blir verre. Etter 82 kilometer på gjørmete, telesprengte grusveier gjennom den dype, svarte skogen ankommer kongen og hans menn Rena. Lyden av flyalarmen runger over bygda. Lensmann Agnar Renolen skaffer rom på Trudvang hotell, men her har de tilhold bare i noen timer. Etter Nybergsund er det klart for følget at de må være mer forsiktige. Ryktene svirrer, 5000 tyske soldater skal være sett ved Elverum, ingen vet om veien mellom Hamar og Elverum er tatt. Mer konkret er et telegram fra general Carl Erichsen som melder at tyske tropper er på vei nordover fra Oslo. Trygve Lie og adjutant Østgaard har kjørt i forveien for å rekognosere veien mellom Rena og Hamar. De finner ingen tyskere, og venter på kongen. Som ikke kommer. Han venter på at Lie og Østgaard skal returnere. Forvirringen på Rena er stor, og misforståelsen sender kongen og kronprinsen ut på en mange titall mils omvei. Ut på det statsminister Nygaardsvold senere beskriver i sine memoarer som «en nær sagt sinnssvak odysee». De kjører tilbake samme vei. De vet at tyskerne var kommet nesten til Elverum, bare tre-fire mil unna, allerede natt til 10. april. Men nå aner de ikke hvor de tyske elitesoldatene er. De kan være hvor som helst. Nervøsiteten sprer seg. Kongen bestemmer. De drar inn i skogen, østover. Mot Sverige. Avreisen skjer rett før Lie og Østgaard kommer tilbake med melding om at kysten er fri. Nygaardsvold og halve regjeringen er forsvunnet. Regjeringen er splittet. Som ville dyr jages de kongelige videre.

Hadde kongen reist mot Hamar ville han vært fremme i femtiden om morgenen. Veien var åpen. Tyskerne hadde snudd på Midtskogen og reist tilbake mot Oslo, og var aldri i nærheten av kongefølget disse dagene. Kontroll over ruta mellom Rena og Hamar hadde de tyske soldatene først seks dager senere. Det skulle ta mer enn to døgn før kong Haakon og statsminister Nygaardsvold igjen var sammen.

Lillebo, fredag 12. april: Klokken fem om morgenen ankommer følget med statsminister Nygaardsvold Hamar. Et par timers tid seinere kommer Haakon, Olav og statsrådene Halvdan Koht, Oscar Torp, Trygve Lie og Terje Wold til grensestasjonen Lillebo i Engerdal etter nye 13 mil på veien. Sverige og sikkerheten er bare noen meter unna. Mangelen på søvn og sikker informasjon preger følget. Kongen tar inn på Femund hotell, andre legger seg for å få litt hvile på tollstasjonen. Situasjonen er tiltakende uoversiktlig. Kongen og hans statsminister er nå 18 mil fra hverandre. Og veien videre over til Åsheim i Rendalen er stengt for vinteren. De har nå to valg: Sverige for et kortere opphold til de har skaffet bedre oversikt over situasjonen i Norge, og eventuelt ta seg gjennom nabolandet og inn i Norge igjen et annet sted, eller sørover igjen mot Rena i blinde. Kronprinsen foreslår at han kan gå på ski videre, og at kongen skal dra med hest og slede.

Etter noen timers hvile tar utenriksminister Koht kontakt med svenske myndigheter rett før klokken 12. Koht vil ha kongen i sikkerhet. Kan kongen reise inn i Sverige og ut igjen? Hans svenske kollega Christian Günter krever betenkningstid. Halvannen time seinere melder Günter tilbake. Folkeretten står i veien. Kongen kan ikke garanteres fritt leide tilbake: «Svenska regeringen vill ej på förhånd giva garantier beträffande återresa.» Ifølge internasjonal rett må kongen som bærer sin generaluniform, interneres. Stemninga inne på tollstasjonen er dyster. Svenskene står nå lavt i kurs. Det er uaktuelle betingelser, og de bestemmer seg for at kongen, kronprinsen, handelsminister Lie og justisminister Wold med følge skal bli i Norge, mens Koht, to andre statsråder og hoffsjefen skal dra til Sverige. Frustrerte går de mot bilene idet flyalarmen går. Hele gjengen kjører over på svensk side og i dekning. Etter 11 timer ved grensa og en liten halvtime over den på svensk side, kjører de atter mot Rena. Kongen, kronprinsen, Lie, Wold, adjutant Østgaard og to sjåfører. Inn i det ukjente. Kongen uten noen av sine viktigste statsråder, uten forsvarsminister, utenriksminister eller statsminister. Alene i skogen. Klokken er 18, og det begynner å bli mørkt.

 

Les også: «Det glemte kompani»

 

Hjerkinn, lørdag 13 april: Bak rattet sitter nå den 37 år gamle Birger Ingstad fra overvåkingspolitiet. Bilen tilhører Oslos politimester, som Ingstad hadde tatt til Rena med overvåkingspolitiets arkiv. «Man kunne tydeligvis se at Kongen var trett og sliten etter å ha vært delvis uten søvn siden natt til 9. april. Han sovnet i baksetet og selv på den fryktelige veien langs Engeren hvor det var bare issvuller og dype hjulspor og humper sov han godt», skal Ingstad notere om turen senere.

Kongebilene er for velkjent, og kongens A-1 og A-2 samt Olavs C-1 blir satt igjen ved Lillebo tollstasjon. Ingstad spør kongen hvor langt han vil kjøre denne kvelden. I sin dagbok noterer Ingstad at kongen mener det er opp til Ingstad. Det viktigste er at sjåføren får nok søvn. Nye 20 mil i bil tar følget sørover mot Rena igjen, de tror tyskerne er på vei oppover og i frykt for å kjøre rett inn i hendene på en framrykkende fiende, tar de veien nordover mot Koppang. Her er det ikke plass i herberget. Selv ikke for kongen. Kongen må videre. Klokken tre på natta ankommer de Åsheim hotell ved Storsjøen i Rendalen. Mottakelsen er lunken. Kongebesøk har vist seg dødelig og ødeleggende i Elverum og Nybergsund. Å være med landets konge er potensielt livsfarlig. Men det ordnes med plass. Når Ingstad bærer inn den utslitte monarkens bagasje, tiltaler han Haakon med Deres majestet. Men kongen avfeier frasebruken: «Legg vekk det formelle og høytidlige, skal de absolutt bruke tittel, så kall meg general!»

Det blir en kort natt, vekking er bestilt klokken åtte, og kongen har sovet i uniformen: «Det skal ikke lykkes tyskerne, hvis de overrasker oss, å ta meg til fange og fotografere meg i nattøyet», sier han til Trygve Lie. Klokka ni er følget igjen på veien. Ferden bærer videre nordover opp Rendalen mot Tynset. Kongen i baksetet. Rett før Tynset dundrer tyske bombefly over hodet på dem, men det blir med skrekken. Målet er fortsatt Gudbrandsdalen. Fra Tynset tar de to bilene av mot Grimsbu i den vakre, åpne Folldalen, i sørvest ruver Rondane. Etter ti timer og nye 20 mil på dårlige veier, er de kommet til veis ende. «Veien over Alvdal fra Folldal til Hjerkinn var svært løs og vanskelig å kjøre. Det var islag som ble oppløst av solen og rett som det var skar hjulene gjennom og en måtte være forsiktig for ikke å havne i veigrøfta», skriver Ingstad. Rett før de er fremme ved Hjerkinn er de nær ved å feie av veien og ned et stup.

Fra Hjerkinn i hjertet av det ville, snødekte Dovrefjellet går det ingen vei i april. Ruta videre nedover Gudbrandsdalen til Dombås er ikke brøytet. Men de er nå langs jernbanen. Statsråd Lie tviler på at det går tog, siden tyskerne har okkupert Trondheim. Følget på sju parkerer de to bilene utenfor Hjerkinn stasjon. De er 381 kilometer fra der ferden startet, på Oslo S. Kongen har vært på Hjerkinn før, under hyggeligere omstendigheter, og åpnet stasjonen i 1921. Nå er det sen ettermiddag og ingen viftende norske flagg og hornmusikk. Går det tog? De har flaks. Landet er i krig, men toget er ennå ikke stanset mellom Trondheim og Oslo. De får vente i stasjonsmesterens leilighet i andre etasje i den robuste stasjonsbygningen i tre. De får smørbrød og kaffe, og kronprinsens adjutant Østgaard ringer Hærens overkommando og snakker med general Ruge selv. I koder forklarer Østgaard en forfjamset general at konge og kronprins vil ankomme Otta samme kveld og at de trenger biler. Allerede 18.14 går det et godstog sørover. Rutetabellen er et godt omen. Bilene avskiltes og gjemmes. Kongen får på seg Birger Ingstads vinterfrakk, sixpencelue og solbriller, og tar plass i det saktegående togets postvogn.
En liten halvtime før midnatt ankommer de Otta, 45 kilometer sør for Dombås. 17 timer senere regner det tyske elitesoldater i fallskjerm over Dombås. Verdenshistoriens andre fallskjermangrep.

Otta, søndag 14. april: På Otta stasjon står Ola Plassen og venter. Den lokale sjåføren har fått beskjed om å hente noen passasjerer på toget fra Trondheim. Hvem aner han ikke. Kongevogna stanser ganske langt utenfor stasjonen. Noen skikkelser løper mot ham i mørket. En av dem en lang, tynn mann i fotsid frakk og med lue trukket godt ned. Plassen går ut og åpner døra. Den lange mannen tar lua til Plassen og holder over lampa i bilen. Nå ser Plassen hvem det er. Han har kjørt kong Haakon to ganger før. Nå er omstendighetene langt mindre hyggelige enn åpning av vei i Geiranger. Plassen opplever kongen som sliten og nervøs.

Adjutant Ødegaard, sjåfør Ingstad, Olav og kongen tar plass i bilen og ferden går noen få kilometer ut av Otta-gryta mot Vågå og til Heggelund pensjonat. Resten av de sju bortkomne, Lie, Wold og sjåfør Einar Bull, tar inn på Bjørkheim hotell. Vertinnen på Heggelund har fått beskjed av stasjonsmesteren at det kommer folk seint. Hennes motvilje til flere gjester blir døyvet med en forsikring om at «det er skikkelige folk» som er på vei. 16 år gamle Mari Eglum er på jobb denne kvelden og får sjokk når hun ser hvem det er som kommer. Gjestenes identitet er umulig å skjule. Østgaard tar seg av dialogen med vertskapet, og da han slutter seg til de kongelige i andre etasje forteller han kongen at han er gjenkjent. «Nei, kjente hun meg? Da må jeg med skam hilse på henne», sier Haakon, før Olav tørt kommenterer: «Du har reist for mye rundt i landet til å forsøke å skjule deg».

Opp til rommet kommer frøken Eglum med mat. Konge og kronprins tar plass i det største rommet. I dagboka noterer adjutant Ødegaard: «Kongen for første gang i seng etter krigens utbrudd». For første gang siden morgenen 9. april tar Haakon av seg generaluniformen.

Ved dørene lytter unge Mari Eglum, som ikke husker å ha vært redd: «Nei, de var liksom så rolige, gjestene våre, at det smittet på oss andre, og vi unge jentene syntes egentlig det hele var veldig spennende». Telegrafbestyrer Wilhelm Echhoff på Otta står sentralt i disse dagene, som formidler av beskjeder mellom hæren lenger sør i Gudbrandsdalen og makten på Otta. Av Olav får Eckhoff i oppdrag å legge en plan for at kongefølget skal komme seg over fjellet til Geiranger. Olav på ski, kongen skulle kjøres med pulk og reinsdyr. Alle veier videre må holdes åpne. Gudbrandsdalen er ei felle som snart skal klappe sammen og nær ende det norske, frie regimet.

Dombås, søndag 14. april: På Lesjaverk, vest for Dombås, er statsministeren fortsatt uvitende om hvor konge og kronprins er. Men tidlig på formiddagen søndag 14. april får han beskjed om at hans forsvunne ministre og kongelige er på Otta. Beskjeden fra Haakon er tydelig: Kom hit. Nygaardsvold var lite ivrig på å reise sørover igjen i retning fienden, men i fire-fem-tiden på ettermiddagen samles regjering og konge på Heggelund. Nygaardsvold skjeller ut Lie og Wold for deres eskapader i den norske periferien, men mer gemyttlig deles historier fra de vanvittige døgnene som ligger bak dem. De bestemmer at den utslitte 68 år gamle kongen skal bli igjen på Otta mens regjeringen skal opp til Lesjaverk, åtte og ei halv mil lenger nord. Trygve Lie kladder også et opprop, som blir signert Haakon. Fra Otta sendes meldingen til radiosendere på Hamar og Vigra. Det første livstegnet fra landets konge til hans folk kringkastes samme kveld: «I denne vanskeligste prøvens tid som mitt folk og land har befunnet seg i på over hundre år, retter jeg en inntrengende henstilling til alle norske kvinner og menn om å gjøre alt hva hver enkelt evner og kan for å redde friheten og selvstendigheten for vårt kjære fedreland.» «Gud bevare Norge».

En utålmodig, engstelig Nygaardsvold vil raskt videre etter møtene som varer utover tidlig kveld. Vekk fra Otta. Han «jager på for å sikre adgangen til sjøen ved Åndalsnes». Nede i Otta sentrum venter Martin Tranmæl og andre fra arbeiderbevegelsen, som vil snakke med statsministeren. Fagforeningsmøtet blir nært skjebnesvangert. «Jeg likte ikke at vi ble heftet mer enn vi allerede var, men vi måtte høre på dem en times tid». Etter «heftelsen» reiser han videre «for full fart». Ved tettstedet Dovre tre mil fra Otta ser de tyske fly på vei nordover, og de søker dekning i det som viser seg å være et likkapell. Flyene kommer så sørover igjen.

Over Dombås er den dødelige lasten sluppet ut. 181 topptrente tyske fallskjermsoldater og fire offiserer. Nordfra kommer den norske majoren Hermann Arentz fra Hærens Overkommando. Han bringer nedslående nyheter. Halv to på natten tar Nygardsvold inn på loftet i et tomt hus på Dovre. Situasjonen er kritisk. I huset er det verken senger eller stoler til alle. Trygve Lie legger seg på gulvplankene. Utenfor holder noen lokale skytterlagsmedlemmer vakt. De er ikke mye til hjelp hvis tyske fallskjermjegere dukker opp. De lokale våpendragerne vil snart hjem, mistroiske til hvem som er på loftet. «Send dem opp så skal jeg snakke med dem», sier Nygaardsvold. Tre mann kommer opp på loftet, og Arentz lyser på statsrådene etter tur med en lommelykt. Da turen kommer til Nygaardsvold, sier en: «Han kjenner vi». De går med på å holde vakt, men foreslår å bytte tilholdssted og inviterer regjeringen sørover til Brennhaug. Helmer Stordal inviterer dem til en hvil hjemme hos seg. Bilene blir gjemt, og på «forferdelig isholke» i stummende mørke nærmest krabber statsrådene seg oppover den bratte, lange bakken til gården høyt oppe under fjellet. «Etter en times marsj kom vi dog fram, og vi fikk lagt oss nedpå i et par timers tid.»

 

Les også: Krigen: En annen historie

 

Dombås, mandag 15. april: De tyske fallskjermtroppene på Dombås lander i dyp snø og er spredt over et stort område. Flere fly skytes ned, og de møter sterk norsk motstand, og kommer fort på defensiven. I løpet av kvelden og natten er 120 mann satt ut av spill. Målet er ikke konge og regjering, men å ta kontroll over trafikknutepunktet Dombås der både veier og toglinjer møtes. Målet er å hindre britene i å sende styrker sørover i Gudbrandsdalen. Løytnant Herbert Schmidt og hans nestkommanderende, fenrik Ernst Mössinger, klarer i løpet av natta likevel å organisere en styrke på vel 60 mann ved Hagevolden, noen kilometer sør for Dombås. En tysk stilling på en høyde har kontroll på veien mellom Dovre og Dombås. Konge og regjering er innesperret.

På Heggelund har kongen hatt en lang og relativt god natt, uvitende om dramaet på Dombås. Men 07.15 ringer telegrafist Eckhoff og informerer at tyske fallskjermsoldater har sperret veien. Og fra sitt tilhold «høyt oppe under fjellet» kryper Nygaardsvold og Lie med flere ned igjen til bilene. Klokken 10.30 forlater kongen og kronprinsen Otta med retning Vågåmo. Samtidig er regjeringen på vei oppover igjen mot Dombås, oppildnet over telefonrapporter om at «det snart ville være slutt på tyskerne». Handels- og forsyningsminister Lie kommanderer norske soldater oppover dalen. Desperasjonen i den norske regjeringsdelegasjonen er stor. Lie insisterer på at veien er fri, og sier at «de ikke har tid til å vente på en patrulje». Kaptein Austlid som akkurat har ankommet sørfra, føler nå at han ikke bare har som oppdrag åpne veien og rydde Dombås for fiender, men også sikre at regjeringen kommer seg i sikkerhet. Han lar seg presse og sender to lastebiler med soldater oppover og inn i ukjent område. Noen hundre meter bak følger regjeringens biler.

Den tyske stillingen ligger høyt på en av disse morenekammene som er så karakteristiske for Dovre, godt skjult og med fullt overblikk over dalen. Det er en perfekt stilling, og de ser de norske bilene komme i god tid. De sikter seg inn og begynner å skyte med mitraljøser fra rundt 700 meters avstand. «Jeg rygget bilen øyeblikkelig, og snudde», forteller Nygaardsvolds sjåfør, Kristian Wendkvern. Statsrådene tvinges tilbake til Otta, men situasjonen for soldatene foran dem er dramatisk. De norske soldatene er låst fast i den flate dalbunnen. Kaptein Austlid kommanderer derfor et frontalangrep mot den tyske stillingen. Han selv og seks soldater løper mot tyskerne, vel vitende om at den norske regjeringens skjebne hviler i deres hender. De lykkes nesten, men noen meter før Austlid når toppen på den 40–50 meter høye knausen, synker han sammen. 28 norske soldater på sletta overgir seg. (Austlid ble etter krigen kritisert for manøveren, men fikk i 2009 Krigskorset med sverd for sin innsats.)
Ikke før klokken 11 fredag 19. april er de tyske soldatene tvunget endelig i kne og veien er åpen igjen vestover. Men for de uerfarne, unge norske soldatene er døgnene på Dombås et tøft møte med krigens redsler. Rundt 25 menige og offiserer mister livet under slaget om Dombås.

Klokken 17 samles konge og regjering til desperat rådslåing på Heggelund. De må bort, de må til Åndalsnes over Dombås.

Otta, tirsdag 16. april: En uke er gått siden landet ble invadert. «Opp klokken 0600, frokost 0700, klar til avreise. Fremdeles ingen klarmelding for veien nordover», skriver kronprins Olavs adjutant Østgaard. De reiser ikke og dagen går med til å diskutere ruter og alternative planer. Mot Gjøvik til Lærdal? Fagernes? Geiranger? Gjennom dagen kommer det ingen avklaring fra Dombås. De venter. Forsvarsminister Ljungberg kommer tilbake etter å ha sjekket forholdene sør for Dombås og insisterer på neste morgen. Det aksepteres av hele følget.
Sent på kvelden kommer det melding fra kommanderende general Otto Ruge der han sterkt fraråder de kongelige høyheter og regjering å forsøke seg på å nå Åndalsnes over Dombås. Ruge anbefaler å reise opp igjen mot Vågåmo og til skipsreder Thomas Olsens gård Sandbu.

Sandbu, 17.–21. april: Grytidlig prøver konge og regjering seg til tross for Ruges advarsler på veien mot Dombås. Rett før ti gir de opp å komme seg oppover dalen. Tyskerne er få, men de holder stand. Samtidig er tyske tropper på vei nordover ved Lillehammer. Otta er også truet. Etter nok en henstilling fra Ruge om å reise til Vågå, drar de. Konge og regjering ankommer det praktfulle middelaldertunet litt etter klokken 15. To tun med 15 grove tømmerbygninger, som skipsreder Olsen hadde restaurert tidlig på 1920-tallet.

«Sandbu var et stille og vakkert sted. Det eneste som kunne innvendes var at den lå øverst i lia. Så bratte bakker har jeg knapt gått før i mitt liv», skriver Nygaardsvold. Fra «ørneredet» kan de se tyske fly, men de får være i fred. Sandbu oppleves «som det første fristed siden 9. april», og selv om situasjonen er kritisk med tyskere i begge ender av Gudbrandsdalen senker følget skuldrene. Fra Sandbu 17. april sender konge og regjering ut en kraftfull kunngjøring der de setter den nye orden på plass: «Det administrasjonsråd som i de siste dagene er opprettet i Oslo for de områder av landet som tyskerne har besatt, er et nødstiltak som ikke trer i steden for den norske regjering ... Det har ikke rettsgrunnlag i noen norsk lov». Kunngjøringen avsluttes med følende appell: «I felles arbeid skal vi vinne vårt fedreland igjen og gjøre det norske folk til herrer i sitt eget land.»

Mange ruter videre vurderes. På Grotli sto reinskyss klar for å hjelpe makta til Geiranger og vestover. Men nyhetene om at tyskerne er beseiret på Dombås, setter strek for alle eventyrlige planer.

Fredag 19. april er tyskerne nedkjempet på Dombås. Men kronprins Olav reiser sørover til den norske hærens overkommando på Øyer, ti mil sør for Otta. Her får kronprinsen en halvannen times orientering om den militære situasjonen av general Ruge. Samme kveld og neste gjør de seg klare for å reise videre fra Sandbu, men tyske bombefly gjør veien utrygg. De må vente.

Tyskerne aner ikke hvor konge og regjering befinner seg, men britene sporer dem opp. Og 21. april kommer Admiral Evans, Scotts nestkommanderende fra marsjen mot Sørpolen. Klokken to blir han tatt imot på kong Haakons soverom. Etter møtet noterer Evans: «Jeg syntes kongen virket veldig nervøs og ualminnelig nedslått (…) men han lyste opp etter hvert og sa leende, da jeg unnskyldte meg for antrekket, «Vel, neste gang, kan De iføre Dem uniformen når vi treffes i Trondheim». Samme kveld kommer det beskjed om at Lillehammer har falt. Klokken ni på kvelden søndag 21. april sier de farvel og setter seg i bilene. De kjører ned den stupbratte bakken til Ottadalen og tar fatt på nye ti mil på dårlige og nå også bombede veier. Turen tar fire timer for Haakon.

Stuguflåten, 22. april: Etter en natt i hovedbygningen på Lesja jernverk er konge og kronprins på vei nedover Raumadalen, langs toglinja han åpnet i 1924, på vei mot Stuguflåten pensjonat, på grensa til Romsdalen. Her har hans statsråder og det som er av støtteapparat tilhold. Pensjonatet er ennå ikke åpnet for sesongen, og stedet er «ikke noe lykkelig valg». Men her skal konge og regjering fatte krigens viktigste beslutning. Stedet er nesten innesnødd, det blåser og standarden er ikke høy. Pensjonatet har lite mat og det er kaldt inne. «Det var et sommerpensjonat, og derfor var det få ovner, og i dem som var, gikk det ikke an å få gjort opp varme, bjørkeveden var aldeles grønn og rå». Regjeringen og Nygaardsvold var kommet allerede samme natt. Men de er langt nær aleine på det lille stedet. Mange må tilbringe nettene på gulvet eller i stoler. Nygaardsvold advarer mot pensjonatet siden det også er hovedkvarter for hærens distriktskommando. «Skal vi bli bombet, så er det her», sier Gubben. Han får nesten rett.

Kongens følge på tre biler kommer farlig nær å bli ødelagt av tyske fly på veien mot Stuguflåten: «I det åpne dalføret hvor en bil kan ses på mils avstand stryker tre tyske fly over hodene på oss. De lar oss i fred og aner ikke hvilke verdifulle mål de hadde i de to første bilene. Treffsikkerheten ville ha vært betydelig større enn borte i Trysil», forteller en i følget.

Hele dagen mandag 22. april er det tyske fly i lufta, og to-tre bomber slår ned noen hundre meter bak hotellet. Norske soldater skyter med mitraljøser mot tyske fly, som bomber jernbanen. Restauranten og lokstallen på Bjorli litt lenger opp i dalen går i lufta. Stuguflåten pensjonat med hele regjeringen, konge og arveprins under ett tak er et livsfarlig sted. De må videre.

Men i løpet av denne kaotiske mandagen, holder regjeringen i alt tre møter. Møter de under normale omstendigheter ville brukt tre dager på. Et forsøk på å fatte vedtak om å nasjonalisere og rekvirere den norske handelsflåten var gjort allerede rundt peisen hos skipsreder Olsen på Sandbu, men de var ikke mange nok statsråder til å fatte lovlig vedtak. På Stuguflåten fikk de diskutert ytterligere og banket gjennom den provisoriske anordningen som sikret norsk eierskap til handelsflåten. Verdens største rederi Nortraship blir stiftet denne dagen med over 1000 skip og 30.0000 sjøfolk. Til lyden av bomber og tyske fly.

Klokka ni på kvelden reiser konge og kronprins videre i to biler, mot Molde. Med slukkede lykter tar bilene seg nedover mot kysten. «Vi kan se månen skinne på toppen av de svære Romsdalsfjellene, men den når ikke ned i dalen», forteller Ingstad. Veien forbi sønderbombede Åndalsnes er dels ødelagt etter bombenedslag og generelt «i elendig forfatning, grunnet teleløsning».

Vedtaket på Stuguflåten sikrer norsk krigsøkonomi, men blir også helt avgjørende i gjenreisingen av landet etter krigen. Kongen er ikke med i diskusjonene, men signerer og lovliggjør vedtaket. Regjeringen instruerer skipsfartsdirektør Øivind Lorentzen om å reise så fort som mulig til London for å opprette et kontor. Dagen etter er Lorentzen på vei vestover fra Åndalsnes.

Molde, 23. – 28. april: Halv to på natta går de om bord i dampbåten på Åfarnes. Klokka tre ankommer de Molde, og kongefølget innkvarteres hos fylkesmann Trygve Utheim i utkanten av Molde sentrum, før de flyttes videre til Glomstua i skogkanten. Senere samme dag kommer regjeringen i puljer også til Molde. Følget tar inn på pensjonat Knausen noen kilometer øst for byen. På Knausen holdes det statsråd kvelden 26. april og 29. april, men flere av regjeringsmedlemmene bor nå ikke lenger på Knausen. Det er farlig. De første dagene er rolige, men fra Glomstua og fra Knausen kan flyktningene fra Oslo skue ut over det praktfulle romsdalspanoramaet. Idyllen ødelegges bare av kamper mellom tyske fly og britiske krigsskip.

Fra torsdag 25. april tiltar bombingen av havna og sentrum. Tyskerne vet ikke at både konge og regjering er i den lille byen, men har ordre om å ødelegge alle byer der britene kan ilandsette styrker. Konge og kronprins forlater sin komfortable bolig når dagslyset rår og tar seg inn i skogen med matpakke. I skogen har kong Haakon en egen favorittstein som han gjemmer seg bak når de tyske bombene kommer for nær. Det blir lange timer i den vårvåte skogen for den 68 år gamle monarken. Først i sjutida på kvelden våger de seg tilbake.

En av disse dagene søker Arbeiderbladets journalist Per Bratland, nå på oppdrag for NTB og Utenriksdepartementet, om et intervju med Haakon, som knapt har gitt livstegn fra seg til det norske folk. Ikke engang Märtha og kronprinsbarna vet hvor ektefelle, far og bestefar befinner seg. Intervjuet innvilges av statsråd Koht, og Bratland tas blendet via omveier med for at kongens posisjon ikke skal røpes. I det Bratland ankommer Glomstua på ettermiddagen går flyalarmen og de søker tilflukt i skogen. Det er bak Glomstua at Bratland tar det legendariske bildet av Haakon og Olav ved bjørka. Filmrullene blir med Bratland videre på en ishavsskøyte nordover til Bodø, over Saltfjellet og videre til Sverige. Bildet publiseres i det svenske nyhetsmagasinet Vecko-Journalen, og er den perfekte propaganda: Kongen lever!

 

Les også: Flyktninger i eget land

 

Molde, 29. april: Konge og regjering får vite at Sør-Norge er tapt militært, at kampene opphører. Britene forlater Romsdalen, og nordmennene regner med at de allierte også gir opp Namsos og kampen om Trondheim. De må bort fra Molde. Litt før klokken ni på kvelden 29. april er kongen på vei til Knausen for å møte sin regjering. Men selv i mørket feier det bombefly over bilen. Den britiske utsendingen Sir Cecil Dormer har om morgenen samme dag invitert konge og regjering til å bli med de britiske styrkene ut av Romsdalen. Invitasjonen er mer et pålegg, og britene har instruks om å ta med seg kongen hvis han takker nei: «He may not REPEAT not fall into German hands», lyder befalingen. Men i Molde er det ingen behov for tvang. Kongen og hans råd beslutter å reise nordover, for å fortsette kampen. Byen er snart jevnet med jorden, og kampen for Sør-Norge er slutt: «Utover ettermiddagen og kvelden den 29. april ble tyskernes flytokter stadig hyppigere, og bombingen av Molde stadig mer intens. I Molde møtte et forferdelig syn oss. Hele byen så ut som et flammehav. Akkurat med det samme vi kom inn til byen raste kirketårnet sammen». Nygaardsvold og regjeringens protester mot retretten, er nytteløse. Beskjeden er krystallklar, møt opp på havna klokken 23. Der venter ruggen HMS «Glasgow» på 11.000 tonn og 750 manns besetning. Konge og regjering må igjen på flukt.

Kronprins Olavs adjutant Østgaard skriver i dagboka: «Klokka 22 kjørte vi ned til kaien i flammen av den brennende by, et uhyggelig syn som ikke kan beskrives. Også kirken brenner etter bombing sent på kvelden. Vi kom oss med hjelp av en litt større fiskekutter om bord på den engelske krysseren, som i skinnet av ilden særlig fra det brennende sykehus holdt på med innlasting av en del av Norges gullbeholdning («bagasjen»). Da krysseren ved litt over midnatt ble utsatt for tysk bombeangrep, måtte vi kaste loss og komme oss av gårde i en hast, etterlatende en del av gullet på bryggen.»

HMS «Glasgow» setter kursen mot nord. Flammehavet lyser opp Molde. Neste stopp er Tromsø. Konge og regjering blir i Nord-Norge til 7. juni. Resten er historie.

 

 

Snublende nær kongen

Per Linstad (85) og Arve Bjørseth (83) var bare guttunger da tyske bombefly sneiet tretoppene over Nybergsund 11. april 1940. Foreldrene til Linstad jobbet på telefonsentralen i bygda og mottok beskjed fra Tørberget, som ligger snaue to mil unna, om at tyske krigsfly var på vei mot bygda. Det var allerede spadd opp noen enkle fluktruter i snøen. Folk hadde fått beskjed om å komme seg ut når flyalarmen gikk.

– Je kom kutende fra der meieriet ligger i dag. Da je kom hit, låg det en kar framfor meg på magan med arma og beina rett ut. Han glåmte opp på meg, forteller Bjørseth.

Det var kongen sjøl som lå i skogholtet som en snøengel. Bjørseth viser gropa der kongen lå. Faren hans hadde også flyktet til skogholtet.

– Je krøp under frakken hass far.

Bjørseth og Linstad husker at de så ansiktene til tyskerne som satt i flyene. Det var ingen norske soldater som kunne beskytte bygda da bombene falt, men de to tidsvitnene forteller at det var noen lokale karer som dro fram rifla og skjøt mot flyene. Linstad tok en annen fluktrute enn Bjørseth. Han løp opp til et berg bak sentrum.

– Je låg under en diger stein og så at skula brænt opp.

Linstad ble liggende under steinen i flere timer. En bombe falt ned 100 meter fra der han lå. Da han kom seg ned til sentrum sto enda et bygg i brann. Linstad gikk inn og hentet ut brannbomba med bare nevene.

– Hadde je itte gjort det, hadde huset brønni opp, sier Linstad.

Bjørseth kom seg ut av skogholtet etter at det første flyangrepet var over. På veien så han «en liten gubbe».  Det var utenriksminister Koht.

– Hæin sa tel sjåfør’n sin at hæin måtte kjøre mor, bror min og meg nordover.

De ble satt av ved en «skogtapp». Der ble de liggende under et hvitt laken til det hele var over. Utrolig nok ble ingen drept. Etter krigen sto Bjørseth æresvakt da kongebautaen ble avduket av kong Haakon.

Langs hele veien fra Elverum til Nybergsund sto det folk som viftet med norske flagg.

 

Kilder:

«Kongen i krig» - Einar Østgaard,

«Æresordet» - Tor Bomann-Larsen,

«Kongens nei» - Alf R. Jacobsen,

«Norge i krig, 9. april–7.juni 1940» - Johan Nygaardsvold,

«Krigen på Hedemarken våren 1940» - Egil M. Kristiansen,

«Felttoget» - Otto Ruge,

«Handelsflåten i krig 1939-1945» - Atle Thowsen.

Takk til Ottar Evensen, Vidar Linstad, Alf Eriksen, Margot Sagdalen og Ola Gjendem