I 2014 har antallet båtflyktninger som tar sjøveien fra Nord-Afrika til Europa tredoblet seg sammenlignet med samme periode i fjor. FOTO: FREDRIK BJERKNES

Reise til nattens ende

I 2014 har rekordmange båtflyktninger druknet på sjøveien til Europa. De som står midt i dramaet på Sicilia, ber om hjelp så flere liv kan reddes. EU-landene svarer med å redusere antallet redningsfartøy.

 

Jeg vil være en ordfører som ønsker levende mennesker velkommen - ikke en som tar imot døde.

Ordfører Luigi Ammatuna åpner døra til sitt kontor i havnebyen Pozzallo helt sør på Sicilia. Vinduet står på vidt gap. Sola varmer fortsatt på middelhavsøya, men sandstrendene utenfor kontoret er folketomme. Bak høye gjerder på havna ligger et berg av kasserte båter. Båter som ikke er bygget for å krysse hav.

I år har den sicilianske havnebyen med rundt 20.000 innbygger tatt imot nærmere 30.000 båtflyktninger. Det er sju ganger så mange som i hele fjor. Vanligvis avtar flyktningstrømmen utpå senhøsten, men ikke i år. Når det kommer en melding om at et nytt skip er på vei til Pozzallo, forlater ordfører Ammatuna kontoret og tar turen ned til havna. Han ser det som sin plikt å se til at flyktningene får en så god mottakelse som mulig. På det meste har det kommet over 1.000 båtflyktninger til Pozzallo daglig.

– Jeg husker da jeg selv hadde små barn - jeg var bekymret for den minste ting. Når jeg ser de unge menneskene som kommer hit, prøver jeg å forestille meg hvordan foreldrene har det på den andre siden av havet. De har sendt sine kjære ut på en livsfarlig reise, vel vitende om at de kanskje aldri kommer tilbake. Ingen legger ut på denne reisen hvis de ikke har gode grunner til det.

 

Les også: «Skal vi late som om mennesker ikke dør eller skal vi gjøre noe?»

 

Reisen over Middelhavet fra Nord-Afrika til Europa er verdens farligste sjøreise. Så langt i år har minst 3.200 mennesker mistet livet. Antakelig er antall døde langt høyere. Det går utallige historier om båter som har forsvunnet. Flyktningene sendes ut på åpent hav i båter som er så fulle at folk har vondt for å puste. Menneskesmuglere tvinger mindreårige til å styre båtene uten skikkelig opplæring. Ofte tar det bare timer før båtene begynner å ta inn vann eller går tom for drivstoff. Om bord sitter livredde passasjerer og ber for sine liv. For turen betaler de blodpris. Mange setter seg selv og familien i livslang gjeld til menneskesmuglerne.

Siden i sommer har det skjedd flere massemord på åpent hav. I september ble et fartøy senket av smuglerne da menneskene om bord nektet å gå over i en liten båt. 500 døde, blant dem mange barn.

Ordfører Ammatuna og innbyggerne i Pozzallo har sett tragedien utspille seg på nært hold. Ved hver ilandføring av flyktninger må de være forberedt på at det kan være døde om bord. Ammatuna glemmer aldri synet som møtte ham 1. juli i år, da en gammel fiskebåt ble tauet til land.

– Det jeg så den dagen er det verste jeg har opplevd i hele mitt liv.

Denne varme sommerdagen dro ordføreren ned til havna klokka to på ettermiddagen. Han var ikke hjemme før seks neste morgen.

– Det var ikke aktuelt å gå hjem. Jeg ville være der til alle var hentet ut. Jeg ville vise min respekt og ære de døde.

45 mennesker lå klemt sammen under dekk i båten. De døde var alle afrikanere. Det var nærmest umulig å identifisere hvem de var. Vitner har fortalt at flyktningene som havnet i lasterommet forsøkte å komme seg ut. Men over dem var det kaotiske tilstander. Passasjerene skal ha vært redde for at den lille båten skulle kantre. Det endte med at noen stengte luka som var eneste fluktmulighet for de fortvilte menneskene. I flere timer hørtes skrikene fra lasterommet. Da båten endelig ble reddet av den italienske kystvakten, var det for sent. På kaia i Pozzallo sto folk nærmest i sjokk.

– Jeg tenkte på mødrene og fedrene til de døde. På søstrene og brødrene - «dere vet ikke hva som har skjedd». Det var helt fryktelig, sier ordføreren og blir stille.

 

Lokale myndigheter på Sicilia har slitt med å finne gravplasser til alle de døde som er blitt brakt til land i år. Det er ikke sjelden at de druknede blir liggende på kjølelager i flere måneder. Mange forblir uidentifisert. Etter tragedien 1. juli, uttalte Ammatuna til internasjonale medier at han skammet seg over at de ikke hadde ressurser til å hedre de døde med en ordentlig begravelse.

Siden Gaddafis fall i 2011, har majoriteten av båtene som setter kurs mot Europa kommet fra Libya.

 

Ordfører Ammatuna sier det hender han får lyst til å skrike til politikerne i Brussel og Roma.

– Jeg mener min stemme bør høres. Det er vi som tar imot flyktningene. Det er vi som må håndtere en veldig vanskelig situasjon.

For en måned siden ble den humanitære redningsoperasjonen Mare Nostrum offisielt avsluttet. Operasjonen ble startet opp av italienske myndigheter fjor høst, etter at 366 båtflyktninger omkom rett utenfor Lampedusa. Bildene av de døde som ble brakt til land på den idylliske øya gikk verden rundt og førte til et folkelig opprør mot at de europeiske landene ikke gjorde mer for å redde skipbrudne flyktninger. I Italia ble det erklært en dags landesorg. Etter ulykken uttalte den italienske innenriksministeren:

«Dette er ikke en italiensk tragedie, det er en europeisk tragedie.»

Så langt i år har fartøyene som italienerne satte inn i Mare Nostrum reddet 160.000 mennesker. Men innad i EU har det vært liten entusiasme for redningsoperasjonen. Mektige medlemsland som Storbritannia, mener redningsoperasjonen fører til at menneskesmuglerne gambler på å sende flere båter ut på havet når redningen er nær.

 

Mare Nostrum er erstattet med en EU-finansiert operasjon som kalles Triton. Den ledes av Frontex, EU-landenes kontroll- og overvåkingsorgan. Denne operasjonen er tilført en tredjedel av ressursene som italienerne har brukt på Mare Nostrum. Fartøyene som er tilknyttet Triton skal ikke drive oppsøkende redningsvirksomhet utenfor Libya slik italieneren har gjort. Hovedmålet er å hindre ulovlig immigrasjon til Europa. Ordfører Ammatuna er svært skuffet over EU-landene.

– Jeg er overbevist om at flere kommer til å dø som følge av at redningsoperasjonen avsluttes. Jeg gjentar: Flere kommer til dø!

Italia har fått mye ros for at de tok initiativ til redningsoperasjonen. Men italienerne har ikke alltid vært like ivrige på å ta imot flyktninger. Under Silvio Berlusconi førte landet en ganske annen politikk. I 2008 inngikk Berlusconi en avtale med Muammar Gaddafi. Mot et større pengebeløp skulle Gaddafi hindre at migranter og asylsøkere tok sjøveien fra Libya til Italia. Samarbeidsprosjektet førte til at flyktningstrømmen nærmest stoppet opp. Etter Gaddafis fall i 2011, sto menneskesmuglerne i Libya klare til å utnytte desperate mennesker på flukt.

Disse båtflyktningene ble reddet av et fartøy fra den italienske kystvakten. For å få plass på en båt fra Libya må flyktningene betale nærmere 20.000 kroner. Mange har ikke penger til å betale for seg før avreise og setter seg i gjeld til menneskesmuglerne. Turen kan ta fra ett døgn til over en uke. FOTO: FREDRIK BJERKNES

 

På den andre siden, i Pozzallo, er ordfører Ammatuna alvorlig bekymret for framtida. Han mener EU må sørge for at redningsoperasjonen fortsetter med samme styrke som i dag. Han er også klar på at det må gjøres mer for å stoppe bakmennene som utnytter mennesker i en sårbar situasjon.

–  Politikerne må gjøre det lettere for flyktningene å komme til Europa. De må få mulighet til å ta seg hit på legalt vis, sier Ammatuna og legger til:

–  Jeg mener også at vi må bidra mer i landene der flyktningene kommer fra. Europa har alltid forsynt seg grovt i denne delen av verden. Det er på høy tid at vi gir noe tilbake.

Ordføreren og mange med ham er også frustrert over at EU-landene ikke greier å bli enige om et nytt felles asylsystem. Diskusjonen har pågått i 15 år. Ammatuna mener spesielt at Dublin-avtalen har gått ut på dato. Denne avtalen mellom EU-landene og Island, Sveits, Liechtenstein og Norge, slår fast at flyktninger må søke asyl i det første landet de kommer til. Problemet er at de ulike EU-landene har svært ulik praksis når det gjelder hvem som får innvilget asyl. Sverige ga for eksempel avslag til 21 prosent av asylsøkerne i første kvartal i år, mens Hellas avviste hele 92 prosent. Et annet åpenbart problem med Dublin-avtalen er at landene i Sør-Europa får den største belastningen siden de fleste flyktningrutene ender der.

 

De søreuropeiske landene er hardest rammet av den økonomiske krisen - i Sør-Italia nærmer arbeidsløsheten seg 60 prosent blant de unge. Ordfører Ammatuna forteller at det er svært vanskelig for flyktningene å finne arbeid på Sicilia.

– Politikerne må fjerne Dublin-avtalen. Den er et mareritt for disse menneskene. Få den vekk!

Luigi Ammatuna har vært en viktig stemme i innvandringsdebatten i Italia. I debatt etter debatt har han tatt flyktningenes side. Han vil ikke høre snakk om at de skal sendes tilbake der de kommer fra, slik blant andre den italienske høyrepopulistiske politikeren Matteo Salvini oppildner til. Salvini leder partiet Lega Nord som gjør det godt om dagen. Medlemmer fra dette partiet har tatt til orde for å skyte mot båtene med flyktninger som kommer fra Nord-Afrika.

– I en av debattene spurte jeg Salvini: «Har du noen gang vært til stede når en båt med flyktninger har lagt til kai? Har du vært der og sett menneskene som kommer uten noe som helst - som står der ute sko? Har du møtt kvinnene med syke barn?»

Jeg sa: «Hadde du bare vært med på en eneste mottakelse, ville du endret mening.»

 

Les også Mode Steinkjers kommentar

 

Det har begynt å mørkne når vi svinger inn på det bevoktede havneområdet i Augusta. Havnebyen ligger på Sicilias østkyst, en snau times kjøring fra Pozzallo. Siden vi kom til Sicilia har det tikket inn meldinger daglig om at skipbrudne er på vei til havn. Det har også kommet meldinger om omkomne. Vakta stopper oss og spør om vi har tillatelse. Ingen slipper inn uten at det er avklart med italienske myndigheter. Det er kystvaktfartøyet «M. Fiorillo» som har lagt til kai denne kvelden. Innenfor gjerdene står et gigantisk telt med feltsenger. Litt bortenfor sitter en gruppe mennesker på rekke og rad på en parkeringsplass. Fra avstand ser de ut som straffanger. Flere hundre står fortsatt og venter på å få komme i land. Mange er syriske flyktninger som kommer fra Libya. Vi ser barn og familier, men det er flest enslige menn. Det er også mange afrikanere om bord. Noen står der i bare filler. De færreste har bagasje.

– Velkommen til Italia!

En frivillig hjelpearbeider holder tommelen opp til flyktningene som kommer ut av Røde Kors-teltet. Alle må gjennom en helsesjekk. En tynnkledd mann ser forvirret opp, før han fester blikket i bakken og går med ustøe skritt til neste kø. Politifolk med munnbind følger nøye med. Det er ikke sjelden at folk prøver å flykte etter at de har kommet i land. Mange er livredde for å sette avtrykk etter seg ved ankomst. Et fingeravtrykk betyr at reisen slutter her i Italia.

Ved hver ilandføring settes et stort apparat i sving. Frivillige fra hjelpeorganisasjoner som Røde Kors og Redd Barna er alltid til stede. En av dem som har stilt opp morgen og kveld i flere måneder, er Chiara Bonanno fra Catania. Bonanno jobber som frivillig for Røde Kors. Hun husker godt den første mottakelsen hun var med på.

– Det var så mange følelser som gikk gjennom meg. Å møte disse menneskene som har vært gjennom så store påkjenninger, gjør inntrykk på alle som er til stede.

 

Bonanno snakker arabisk og engelsk, i tillegg til italiensk. En av oppgavene hennes er å sørge for at familier som har kommet bort fra hverandre under redningsoperasjonene blir gjenforent. Bonanno har bestemt seg for å fortsette som frivillig selv om det tar mye tid og kan være slitsomt til tider.

– For meg har det vært en berikelse å jobbe med båtflyktningene. De gir meg mot. Mange har flyktet fra krig. Jeg har møtt flere foreldre som har hatt med seg alvorlig syke barn. Selv om de har visst hvor syke barna er, har de lagt ut på denne reisen. Måten de takler situasjonen på når de kommer i land, har imponert meg voldsomt. Disse menneskene viser at ingenting er umulig, sier Bonanno.

Rosario Valastro, president for Røde Kors på Sicilia, legger ikke skjul på at det har vært et vanskelig år.

–  Jeg er stolt av alle de frivillige som har stilt opp. Både gamle og unge har vært med. Men vi nærmer oss et punkt - folk er slitne.

Presidenten mener det er viktig at politikerne nå kommer opp med en varig løsning på flyktningproblematikken som handler om mer enn nødhjelp.

–  Dette har pågått i mer enn 20 år. Politikerne kan ikke kaste bort mer tid. De må forstå hvor flyktningene kommer fra. Det er ingen som ønsker å forlate familien sin på denne måten. Det er krig, sjokkartede hendelser og fattigdom som utløser den flyktningstrømmen vi nå ser. Vi må åpne andre kanaler til de som flykter fra krig, sier Valastro.

 

I Augusta går mottakelsen mot slutten. Kaptein Giuseppe Maggio kommer ned fra bruen for å møte oss. Besetningen om bord spyler båten og tar av seg overtrekksdraktene. Kapteinen forteller at det har vært en vellykket operasjon. Begge båtene de reddet hadde begynt å ta inn vann. Maggio gjør det klart at ingen ville overlevd ferden uten deres hjelp. De siste månedene har han vært med og plukket opp flere tusen flyktninger.

– En av hendelsene jeg husker best, var da vi reddet en liten jente på ett år. Hun hadde svelget mye vann og slet med å puste.

Etter redningsoperasjonen oppdaget de at moren til barnet satt i et hjørne på båten og gråt.

– Barnet var hennes engel. Det var et veldig emosjonelt øyeblikk, sier Maggio.

Kapteinen er ikke så veldig bekymret for at operasjonen Mare Nostrum tar slutt.

– Vår oppgave er å redde liv, og det skal vi fortsette med.

Havnebyen Augusta har tatt imot båtflyktninger nærmest daglig det siste året. FOTO: FREDRIK BJERKNES

 

Mange av de nyankomne må tilbringe den første natta på europeisk jord i teltet på havna. Det siste året har mottakssentrene vært overfylt. Kirker, idrettshaller og skoler er blitt tatt i bruk for å huse alle som har kommet. Mange forsøker å komme seg videre så raskt som mulig.

Dagen etter treffer vi en syrisk familie som var om bord på redningsfartøyet. Familien på seks har søkt husrom i en moské i sentrum av Catania, som er den nest største byen på Sicilia. Faren takker italienerne som plukket dem opp fra sjøen.

– Libyske fartøy ville aldri reddet oss. De så oss, men gjorde ingenting.

Familiene klynger seg rundt faren som ser rådvill ut. Han forteller at de ble stoppet av bevæpnede menn og rundstjålet i Libya før de kom seg på båten. Etter ankomst i Italia, fortsatte marerittet. En mann skulle hjelpe dem videre, men mannen dumpet familien på stasjonen og stakk av med pengene deres.

Den syriske familien kommer fra en landsby utenfor Damaskus. De forteller om et fryktelig år, om barn og unge som er blitt drept foran øynene deres, om kaos og endeløs krigføring.

– Å gå i land i Europa var som å bli gjenfødt. Det var det første skrittet mot et nytt og bedre liv, sier faren.

Planen var å reise til Milano eller Sverige. Men nå aner de ikke hvordan de skal komme seg videre.

– Vi kan ikke gjøre annet enn å vente. Måtte Gud hjelpe oss.

På spørsmål om de kunne valgt en tryggere rute til Europa, svarer de:

– Det finnes ingen annen vei.

De største ungene følger nøye med på samtalen. Minstejenta løper rundt og rundt fontenen på torget. Ungene forteller at de er glade for at de er ute av ørkenen, og glade for å være et sted der ingen skyter.

– Vi er heldige som har kommet hit.

Moren sier at de ønsker å reise tilbake til Syria hvis krigen opphører.

– Men vi reiser ikke tilbake før de begynner å respektere menneskeliv.

Det er lenge siden de forlot Syria. Men livet kjennes fortsatt ikke trygt. Faren forteller at han gikk seg en tur kvelden i forveien.

– Jeg var redd hele tida: «Kommer de tilbake?»

Men mest bekymret er han for barna.

– Jeg håper bare at de vil greie å slette alt de har sett og opplevd de siste årene.

Moskeen som familien bor i har tatt imot flere tusen flyktninger så langt i år. Lederen for moskeen, Kheit Abdelhafid, forteller at de bistår med mat, klær og husly.

– Noen blir her bare noen timer, andre må være lengre på grunn av medisinske problemer eller fordi de ikke vet hvor de skal gjøre av seg.

Moskeen har også bistått når omkomne skal stedes til hvile.

– Situasjonen er veldig alvorlig. Tusenvis har mistet livet. Jeg mener Europa må gjøre mer. Redningsoperasjoner er ikke nok. Det bør også startes opp flere prosjekter i de krigsherjede landene som flyktningene kommer fra.

Utenfor moskeen møter vi flere flyktninger. Vi får høre om libyske drapsmenn og slavedrivere. En mann forteller at de tok det siste han eide da de var kommet ut på åpent hav.

– De er gangstere. Forferdelige mennesker.

 

Bortenfor togstasjonen i Catania står det en lang kø av mennesker. Mange i køen er båtflyktninger. Det er tid for matutdeling i lokalene til den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas. De frivillige i Caritas oppsøker også flyktninger og trengende som sover på parkeringsplasser, i forlatte hus og på benker rundt om i byen. Piero Galvano, prest og direktør for Caritas i Catania, mener Europa går gjennom en spirituell krise.

– Vi er blitt mer opptatt av oss selv enn å hjelpe andre. De europeiske lederne drives av maktbegjær og er bare interessert i å beskytte sine økonomiske interesser, sier Galvano.

I Italia har den katolske kirken involvert seg sterkt i flyktningenes situasjon. På sin første reise ut av Vatikanet dro paven til Lampedusa. Der fordømte han likegyldigheten han mener det internasjonale samfunnet viser overfor alle som drukner i Middelhavet. Dette budskapet gjentok han sist uke da han henvendte seg til europeiske politikere.

Piero Galvano i Catania mener grensene må åpnes.

– Det er åpne grenser i Europa, så hvorfor ikke? Grenser er meningsløse. Berlinmuren falt. Jødene har bygd en mur. Den vil også falle. Vi er ikke italienere eller europeere, vi er alle verdensborgere. Kan vi ikke bare bli enige om å gjøre Jerusalem til verdens hovedstad, sier presten og smiler, før han blir alvorlig.

– De europeiske landene tar ikke problemet seriøst. De er redde for overbefolkning, at det skal komme for mange innvandrere. Men Europa tar imot en veldig liten del av verdens flyktninger. 150.000 - hvor mange er egentlig det hvis man deler det på hele Europa? Det er nabolandene til de krigsherjede landene som tar imot flest. Det er ikke synd på oss. Det er de som flykter som er i en tøff situasjon.

Den katolske presten har bistått i begravelser der omkomne flyktninger er blitt stedt til hvile. Han viser oss et bilde han har lagret på telefonen. Bildet viser et minnesmerke som lokalbefolkningen satte opp etter begravelsen.

– Jeg blir sint og opprørt over at vi lukker øynene for det som skjer. Hver eneste dag dør det mennesker rett utenfor våre grenser.

Presten zoomer inn på skriften på minnesmerket. Der står det skrevet:

«På vårt hav har uskyldige ofre møtt egoismen og våre harde lover.»

 

La oss gå til de hjemløses republikk.

Aman fra Eritrea tar oss med bort til stasjonsområdet i Catania. Han går sammen med en landsmann som nylig var i Sverige, men som ble sendt tilbake til Sicilia. Nå sover han på gata i Catania.

En tredjedel av båtflyktningene kommer fra Eritrea. De fleste flykter fordi de blir avkrevd livslang militærtjeneste i diktaturet.

Aman var om bord i en av de første båtene som la ut fra Libya etter at krigen brøt ut i 2011. Han søkte asyl i Italia.

– Det eneste vi kan bruke oppholdstillatelsen til er å kjøpe sim-kort. Det finnes ikke jobber her. Det er derfor vi ender opp som slaver. Vi kan ikke reise noe sted. Jeg blir opprørt bare av å snakke om Dublin-avtalen. Det er mange som har tatt sitt eget liv på grunn av den.

Som mange andre har han forsøkt å reise nordover selv om han ikke har lov til det. Aman viser fram bilder av flyktninger som sover i parkeringsanlegg og kjellere i Genève. Da han oppsøkte utlendingsmyndighetene i Sveits, fikk han høre at han allerede hadde beskyttelse i Italia.

– Jeg svarte: «Jeg har bodd på gata i Italia i to år. Ikke fortell meg at jeg har beskyttelse.»

Slik ender reisen for mange båtflyktninger. De sover på benker, i parkeringshus, i kjellere, i forlatte hus. De får ikke jobb. De får ikke lov til å reise videre. Bildet er tatt ved stasjonsområdet i Catania. FOTO: FREDRIK BJERKNES

 

Den siste kvelden i Catania tar vi en ny tur ned til stasjonsområdet. I en gate ved busstasjonen er det fullt av båtflyktninger. Mange henger utenfor en internettkafé. De nyankomne er fortsatt fulle av håp. De skal alle videre.

På et hjørne like ved står Danso fra Ghana. Han har vært på Sicilia i tre år. Danso forteller at han vokste opp uten foreldre. Han kan verken lese eller skrive. I Ghana klarte han ikke å livnære seg. Til slutt så han ingen annen utvei enn å søke lykken et annet sted. Han endte opp i Libya. Der fikk han jobb som vasker. Lønnen var til å leve av. Men da krigen brøt ut, så han seg tvunget til å flykte videre.

– Jeg var sikker på at jeg skulle greie å finne arbeid i Europa.

Han beskriver turen over Middelhavet som et mareritt. Båten var stappfull. Motoren stoppet like etter at de hadde kommet seg ut av libysk farvann. Danso gjengir bønnen han ba da de ventet på hjelp:

«Kjære Gud, jeg er på et farlig sted. Du må være med meg nå. Jeg er helt alene.»

Rundt ham satt både muslimer og kristne. Det var som om de alle ba den samme bønnen.

– Jeg roet meg først ned da jeg så redningsskipet komme, forteller Danso.

Tre år har gått. På Sicilia har han hatt noen strøjobber. Han forteller at lønna for gårdsarbeid er på rundt 20 kroner timen. Nå har han gått tre måneder uten arbeid.

– Jeg har ingenting, gjentar han flere ganger.

På spørsmål om hvordan han overlever, forteller han om en italiensk baker som har hjulpet ham.

– Han har sagt at jeg kan komme å få brød hvis jeg sulter. Han er en snill mann.

Danso ser rådvill ut.

– Jeg føler meg ikke bra. Jeg har ikke jobb. Jeg har ikke familie. Jeg kommer ingen vei.

Han blir stående en stund uten å si noe. Så spør han:

– Er det ingen i Norge som kan hjelpe meg?

 

Marerittet i Middelhavet

  • I 2014 har hundretusener av båtflyktninger risikert livet ved å ta sjøveien til Europa.
  • I en serie artikler setter Dagsavisen søkelyset på tragedien som utspiller seg i Middelhavet.
  • I dag: De skipbrudne på Sicilia.
  • Mandag: Flytende norske flyktningleirer.