Portrett

Yousef Hadaoui er komikeren mot strømmen

Han er en provoserende type. Men NRK-komiker Yousef Hadaoui prøver bare å gjøre verden litt bedre.

Bilde 1 av 2

– Jeg har gått litt i fatterns fotspor, kan du si. Han prøvde og feila med hva man kan ha på pizzaen, jeg gjør det samme med humor.

At få nordmenn ante hva pizza var, hjalp kanskje faren til Yousef Hadaoui da han starta Flamenco pizza en gang på 1970-tallet. Dessuten så han litt italiensk ut, noe som gjorde det lettere å bryte pizzareglene.

– Han hadde en liten prøveperiode, kan du si. Var pizzaen brent og folk spurte «er det flatbrød detta her?», så sa han bare «ja-ja, det skal være sånn». Folk tenkte bare «å ja, han fyren her kan dette med pizza». Han så jo ut som han hadde peiling.

Spørsmålet er om mannen som kaller seg selv en eksotisk frukt fra Bøler, framstår som om han har peiling på humor.

Han har allerede rukket å spøke litt med Høyrepolitiker Torbjørn Røe Isaksen i luftegården på Kulturhuset når vi møter ham. Hadaoui er en sånn fyr som ser ut som han vil kødde med deg hele tida. Du er liksom aldri helt trygg. Samtidig føler man seg ekstremt komfortabel i hans nærvær. Han vil deg ikke noe vondt. Tvert imot. Han vil gjøre verden til et bedre sted. Sier han.

– Jeg sparker kanskje litt sidelengs, men jeg tror det er bedre å le av en fyr som har innvandrerbakgrunn, og menneskeliggjøre ham, enn å gå rundt og være redd for ham. Jeg tror det også er viktig å få fram at norske innvandrere har selvironi de også, sier komikeren som har laget flere sesonger av NRK-serien «Svart Humor» – preget av hans avvæpnende stil, den som får oss til å le av og med innvandrere i «på gata»-intervjuer om alt det norske som omgir dem.

– Det eneste målet jeg har med humoren min, er å gjøre verden litt bedre. Skal jeg ha kids, vil jeg at de skal ha det like bra som meg, om ikke bedre.

Humoren var også forklaringa da han for en måned siden klarte å bli førstemann i mediehistorien som ble kasta ut av et direktesendt «Dagsnytt 18» – og debatten som handla om humorbransjen her hjemme.

Debatten skulle handle om at Humorprisen ikke inkluderte komikere med minoritetsbakgrunn. Det hele tok en uventa vending med det såkalte ulvestuntet, der komikeren begynte å oppføre seg rart, og bannet og kjeftet mot studiovinduet.

– Jeg ville på humorfesten, ikke humordebatten. Men så fikk jeg den offerrollen jeg ikke ville ha. Jeg hadde ikke kommet godt ut av debatten om jeg skulle sittet og repetert det jeg skrev i en Facebook-status. Det er min rett som komiker å klage på at det er slike forhold, men jeg ville vel ikke i noen debatt. Jeg er komiker, ikke politiker. Så jeg tenkte, «Okei, Yousef, hva er den beste måten å løse dette på?». Og det var å ha en ulv i studio. Vi er begge misfits, og vi blir ikke hørt, vi passer ikke helt inn i samfunnet, og det passa bra med en sketsj jeg allerede hadde begynt på. Så da tok jeg med ulven til debatten. Jeg var skikkelig nervøs, men jeg tenkte at hvis noen gang skulle kødde på «Dagsnytt 18», så måtte det jo være i en debatt om humor.

Problemet var at ingen så ulven hans. Den dukket først opp senere i sketsjen som ble sendt i premieren av NRK-programmet «Satiriks på ekte». Stuntet endte med at Hadaoui ble sendt på dør mens debatten pågikk, I sosiale medier reagerte lyttere og seere med vantro, og spørsmål om han hadde hatt en psykotisk episode.

###

Foto: Lene Sørøy Neverdal

– Da jeg ble kasta ut tenkte jeg «var det så ille det jeg gjorde nå?»

I samme øyeblikk begynte telefonen å ringe. Det var VG, Dagbladet, Aftenposten, alle.

– Mange lurte på om det hadde rabla for meg, siden jeg tilsynelatende satt og snakka med meg selv.

– Synes du stuntet fungerte?

– Saken fikk jo masse blest, og diskusjonen har fortsatt. Jeg har bare påpekt at her er det et problem. Og så tulla jeg det litt til, men jeg kom ikke for å løse dette problemet.

Komikeren selv føler han fikk mer pes enn fortjent.

– Det er som om jeg måtte opptre pent fordi jeg var en representant for alle utlendinger i Norge. Jeg er jo bare Yousef. Hvis jeg het Herman Flesvig og var hvit, ville folk sagt «det der er typisk hvit fyr fra Siggerud»?

– Men er debatten over?

– Den ha’kke begynt en gang. Vi får se hvem som blir invitert til Humorprisen neste år. Men ikke snakk om at Humor-Norge er samlet når det ikke er samlet. Hvis det er samlet, hvorfor er ikke vi med innvandrerbakgrunn der? Jeg tenkte på de nye talentene som kommer opp nå, som Ayoub i «Svart Humor». Det var derfor jeg tenkte «fuck det her a», jeg får bare gå inn i den her krigen. Jeg har vært i bransjen i ti år. Vi har treff i millionklassen med «Svart Humor» (på NRKs nett-TV, journ.anm.) og jeg var ikke invitert en gang. Hvis det å delta i den debatten måtte til for at andre som meg, og de som kommer etter meg skal få en lettere vei inn i bransjen, og bli invitert til slike arrangementer, så fikk jeg bare gjøre det.

Det var tøffere for andre enn for ham, sier Hadaoui med et flir. Personlig blir han sjelden krenka.

– Noen ganger må man bare røske litt i ting, utfordre formatet. Spesielt når det handler om humor. For å få mer engasjement i saken.

Les også: – Det var ikke morsomt for de par hundre tusen seerne og lytterne

Engasjementet som oppsto da han lagde en sketsj for «Anne-Kat» i sin tid, satt TVNorge imidlertid ikke like stor pris på. Der fikk Hadaoui norske jenter til å tilsynelatende konvertere til islam, mot at de fikk billetter til Justin Biebers Oslo-konsert. Sketsjen fikk en voldsom trafikk på nettet, og et publikum utenfor Norge som ikke skjønte at dette var humor. Oppstyret fikk TVNorge til å fjerne sketsjen fra nettet.

– Jeg fant ti jenter som jeg linet opp i beste «Paradise Hotel»-stil, og sa «ja, jenter, velkommen. Nå skal dere gjennom en test».

Foreldre ringte inn i etterkant og spurte «hvordan av-konverterer jeg datteren min fra islam?»

– Det var helt hinsides. Vi hadde jo alt på stell, og hadde fått godkjenning fra disse foreldrene på forhånd om at det var ok at døtrene deres var med i en sketsj. Greit, vi sa ikke hva sketsjen innebar, men vi bare lata som. En «imam» fikk jentene til å si noe på berbisk som betydde «jeg er ikke helt frisk», eller noe sånt. Det verste var at klagen som til slutt førte til at sketsjen ble tatt vekk, kom fra en biskop i Rogaland. Det er aldri de jeg tror skal klage, som gjør det.

Les også: – Jeg oppførte meg ikke bra

Klager eller ikke, Hadaoui har skapt seg en nisje, humor over kulturkrasjet mellom det «ikke-norske» og «det norske».

– Jeg har jo monopol på den humoren der nå. Hver gang jeg tenker «nå skal jeg bevege meg ut på noe annet», ender jeg likevel tilbake der jeg starta. Fordi det fortsatt er mye å hente. Den integreringsgryta er så svær. Spesielt sketsjene som handler om å stille innvandrere spørsmål om norske ordtak, sier jo også noe om problemene som oppstår når man ikke skjønner at noe ikke skal tolkes bokstavelig. Hadde jeg flytta til Tsjekkia, hadde de sikkert ledd av fraser jeg ikke forsto der også. Å være en slags flue på veggen på Grønland, handler like mye om å opplyse folk om hvordan det er å være innvandrer.

Skulle han ha en dårlig dag, går han gjerne Oslo på tvers – fra der han holder til på Frogner og ned til Grønland, for å få klemmer og bekreftelse fra folk som spør om han kan intervjue dem en gang til. Det hender det er hans egen skyld at han får en dårlig dag, eller andre problemer. Som det å havne på lista over politiske aktivister som driver med såkalt «blikking» mot den amerikanske og israelske ambassaden, selv om han også gjorde det bare for gøy. Eller når han må ta imot juling for å gjøre det Ylvis-brødrene ikke torde: Sparke gjengmedlemmer i rumpa.

Les også: – Det var ikke morsomt for de par hundre tusen seerne og lytterne

Selv om han er klar over at ting kan virke støtende, har han aldri ment å være det.

I «Svart Humor» handler det om å få folk til å føle seg litt mer bekvemme og trygge, for å «get along», sier Hadaoui.

– Det er å være litt mer kameleon på en måte. Jeg elsker Tupac, bant annet fordi han var den rapperen som først knakk koden mellom undergrunns-rap og kommersialisme. Det er litt i den gata jeg jobber. Jeg prøver å ta den innvandrergreia fra gateplanet på Grønland og bygge bruer til nordmannen i Setesdal. Kan de le av det samme?

En sak er han klar på: Man skal kunne tulle med det meste. Som islam og jødedommen. Selv sto han utafor en moské kledd ut som jøde og solgte Jaffa-appelsiner og Woody Allen-filmer, og hadde «israelske dager» på markedet på Grønland.

– Vi ble jagd bort til slutt – av noen nordlendinger. Så konklusjonen er at det er ikke muslimer eller jøder det er noe galt med, det er nordlendingene sin feil at det er konflikt, alt sammen, ler han.

– Men under innspillinga av den sketsjen, merka vi at vi slet med å få med oss fotografer. Folk torde ikke. De filmet til slutt fra bilvinduer på avstand. Det var da jeg begynte å tenke «er jeg gæren eller er jeg normal?».

Det er alltid redaksjonene som har holdt ham litt igjen når han har nye spontane ideer, og som har stilt spørsmålet: «Yousef, er du sikker på det du gjør nå?».

Ingen holdt ham igjen da han ble født så raskt at det skjedde på gulvet hjemme i en leilighet i Melilla Nador, Marokko.

– Da var det muttern, tante og mormor som dro meg ut. Jeg vet ikke hva de brukte, olivenolje eller jeg veit a søren hvilke redskaper de brukte. Poenget er at det er håp for oss alle.

Da han var ett år flytta familien til drabantbyen Bøler, Oslo, Norge. Det var i 1981. Der bar det rett i barnehagen, til alle de andre barna i «alle skal med»-prosjektet.

– Jeg vil ikke kalle meg et prakteksempel, men jeg er et godt eksempel på integrering. Å havne i barnehagen med andre kids, der man er med på alt av aktiviteter som barnehagen tilbyr, går på ski og alt mulig, det føler jeg har vært helt avgjørende for meg. Det er så jævlig viktig å få en god start. Ingenting er viktigere enn det.

Han tror også barnehagen var grunn til at han heller ikke så på seg selv som annerledes, i hvert fall ikke til å begynne med.

Hadaoui var en av to med innvandrerbakgrunn i klassen på sent 80- og 90-tallet. Ikke ante de da at noen av lekekameratene skulle havne som høyreekstremister og medlemmer av nynazistmiljøet øst i Oslo på 90- og 00-tallet. – Jeg gikk i barnehage med de gutta der. Jeg har liksom opplevd dem som kompiser. I det ene øyeblikket kunne de stå og rope «Sieg heil», og i det neste «Halla, Yousef, går’e bra eller?». Vi lekte sammen som barn, vi var gode venner. Jeg har sett dem som mennesker.

Noen år seinere senere skulle det samme nynazistmiljøet bli involvert i drapet på Benjamin Hermansen. Da leste Hadaoui overskriftene nærmest med vantro. Dette var de han kjente fra fotballaget på Bøler, der guttene med minoritetsbakgrunn spilte på lag med nynazister med hakekors-tatoveringer på halsen.

– Og det fotballaget redda nitti prosent av Bøler. Det var redningen for meg også, selv om jeg var snill gutt. Men det skjedde mye rart på Bøler i den perioden. Mye fester, folk som knuste ruter, og sånn. Det var kaos. Og det var mange utekontakter. Støttekontakter. Det var kontakter overalt. De dukka opp her og der. Det ble en trend med «fuck the system» og sånn. Men vi hadde en tilhørighet til stedet vårt, og vi hadde et fotballag som samla oss, gjorde fellesskapet vårt til noe bra.

«Alle» spilte på Bøler IF.

– Forsvarsrekka besto av nynazister, marokkanerne spilte midtbane, og vietnameserne var spisser. Og det var aldri noe problem. Jeg var litt hissig på banen. Jeg husker så jævlig godt at jeg havna i håndgemeng med noen fra Nesodden, som var et sånt kritthvitt lag med kun etnisknorske gutter. Jeg sklitakla en fyr rett utafor innbytterbenken deres, og så begynte de å dytte meg. Så fikk jeg et slag. Da var det en av nazigutta som kom inn og bare nikka ned folka. Nesoddengutta fikk jo helt sjokk, fordi duden hadde et hakekors på halsen, og likevel beskyttet han den ene marokkaneren. Det var jo helt klart noe med det at dette fellesskapet var så mye større, at Bøler var så mye større, enn de ideologiene vi hadde hver for oss innad i laget. Og kanskje det er fordi jeg har opplevd ting som det der, at jeg tror det er håp for oss alle, på en eller annen måte.

Han tror i hvert fall Bøler-oppveksten er grunnen til at han ikke er så redd ekstremisme i dag. Selv om verden er kaotisk, og høyreekstremismen syder og bobler i Europa og i USA.

– Jeg har sett mye ekstremisme på nært hold, og fra begge motpoler. Jeg har snakka med mulla Krekar, Arfan Bhatti, Abdulla Hussein – og så er det de naziene jeg vokste opp med. Poenget er at de alle har så mye til felles, selv om de står på hver sin ekstreme kant for å samles om hatet. Hadde du putta de gutta i samme rom, hadde de garantert funnet ut av noe. De har alle til felles at de har vært «lost caser», som i utgangspunktet har søkt fellesskap, brorskap, identitet og trygghet. Jeg tror nøkkelen til forsoning finnes i dialog. I det å bare finne ting man har til felles, i stedet for å fokusere på forskjeller – selv om jeg nå innser at jeg nå motsier meg sjæl litt, fordi jeg selv lager humor på det å finne forskjeller.

Det er ikke alltid han vil møtes på midten heller, selv om beskjeden kommer i klartekst: «Ikke gjør det, Yousef»!

Hans første minne av å få kjeft er fra da han var fem år. Nabojenta Katrine skulle begrave sin døde hamster. Beskjeden fra Katrine var klar: «Ikke grav ham opp!»

– Jeg gravde ham opp hver dag, bare for å finne ut av grunnen til at han ikke skulle graves opp.

Når noen sier «Ikke kødd med det», kan Yousef Hadaoui høre stemmen i hodet som sier at han bare må kødde med det. Som da han fikk beskjed om at «du kan kødde med absolutt alt du vil her, bare ikke fortell vitser om kronprinsen». Det var i forbindelse med en seremoni på Slottet.

– Han digga det, han, ler Hadaoui.

Om komikeren selv blir møtt med forståelse er et annet spørsmål. Etter ulvestuntet på radio og TV merker han at folk er usikre. Da han var gjest i NRKs «Ukeslutt» kom spørsmålet: «Det er ingen ulv med deg i dag?».

– Alle vet jeg er en litt løs kanon. Jeg merker jo det, ler han.

– Det er litt gøy å være litt «bad boy» i en kanal der det aldri er krøll. Røske litt tak i det som er fast og forutsigbart. Utfordre formatet. Bryte litt regler. Gå litt i fatterns fotspor. Han prøvde og feila med hva man kan ha på pizzaen, sier han.

Yousef Hadaoui gjør det samme med humor. Og det har jo gått bra, konstaterer han selv.

– Bare det å forsøke å forstå hvordan folk tenker, å ha den tilnærminga der, tror jeg har gjort det lettere for meg å lage humor. Fordi jeg har et utgangspunkt der jeg forsøker å sette meg inn i andres sko. I bunn og grunn har man flere likhetstrekk enn man liker å tro. Møter man folk med forståelse kommer man veldig langt, ass.

Han prøver faktisk å lage humor på likheter også. Det var jo det som var poenget med ulvestuntet.

– Hver dag når jeg står opp, er jeg bare glad for det jeg gjør. Jeg kunne jobba i kullgruve i Chile i 18 timer. Eller jeg kunne solgt poser i Marokko til femti øre, stått der og blitt banka. Men jeg får lov til å lage humor, og jeg får muligheten til å påvirke folk. Det er ingenting som er bedre enn det.

Yousef Hadaoui

*Født 1981 i Marokko. Flytta til Bøler i Oslo samme året som han ble født.

*Startet sin komikerkarriere som stuntreporter i «Storby­natt» med Harald Eia og Bård Tufte Johansen i 2010. Programmet fikk mye oppmerksomhet for et skjult kamera-innslag, der Hadaoui lurte kjente norske kvinner til å dekke seg til med hijab.

*Opptrådt som komiker til TVNorge-programmet «Anne-Kat» med Anne-Kat. Hærland. Her fikk han oppmerksomhet ved flere innslag, blant annet «Ylvis-sparking» på Grønland, og skjult kamera- innslag.

*Startet Youtube-kanalen og Facebook-siden «Svart humor» i 2014, som raskt fikk en lojal følgerskare, og som i januar 2017 fikk eget program på NRK3.

* Aktuell med det nye programmet «Satiriks på ekte» på NRK.

Fem favoritter

Musikk: Tupac. Han var jo en stor poet.

Film: «Solaris», 2002-versjonen av Steven Soderbergh, med George Clooney.

Bok: «Jeg er Zlatan» av Zlatan Ibrahimovic og Mats Olsson, og «Tante Ulrikkes vei» av Zeshan Shakar.

Mat: Italiensk ass. Jeg har jo vokst opp med italiensk mat, alt av pizza, pasta, lasagne.

Sted: Være på en av de skjulte strandperlene ved Riffjellene i Marokko. Liker ikke turist-ghettoer.

Mer fra Dagsavisen