Victor Norman.

Victor Norman – skattejegeren

Økonomiprofessor Victor Norman gir seg på bånn. Sammen med Europa og rekesmørbrødet.

Portrettet


Se videointervju i vinduet over!

Victor Norman virker nesten litt bortkommen der han står på gulvet på Hotell Bristol. Hovedstaden er ikke hans naturlige habitat. Han er av den oppfatning at Norge har to byer, en liten og en stor. Oslo er ikke blant dem. Han ser på klokka. Og beklager at han er noen minutter for tidlig ute. I bakgrunnen klinger tonene fra et piano.

– På en måte er det godt å slutte å jobbe med internasjonal økonomi akkurat nå, sier Norman. I sommer ble den adopterte bergenseren 70. Rett før jul avsluttet han en professorkarriere som begynte i en galakse langt, langt borte kalt 1970-tallet, på Norges Handelshøyskole i Bergen. Den ble rundet av med et med et varsku og et utropstegn, og et mye omtalt hjertesukk under et avslutningsforedrag. De – økonomene – hadde sviktet. Som internasjonalt anerkjent ekspert på internasjonal handel og glødende globaliseringsforkjemper, måtte han si det som det var: Globaliseringen har feilet. De nederst ved bordet får ikke del i de eventyrlige gevinstene den frie verdenshandelen har skapt.

– Globalisering gir kjempegevinster for verden og for alle berørte land, men det skaper vinnere og tapere innen hvert land. Virkningene av globalisering handler ikke så mye om at økonomifaget har sviktet som at vi ikke har ropt høyt nok og ikke fått gjennomslag. Og så kan man spørre, hvorfor ble vi ikke hørt?

Politikerne har ikke lyttet til advarslene, og resultatet er Trump, Brexit og en farlig høyresving i Europa. Norman mener økonomene må ta sin del av ansvaret. Men vi kommer tilbake til verden. Først skal vi innenriks.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Helt ukjent med Oslo er han ikke, den selverklært kjedelige og sjenerte Risør-gutten og ordførersønnen som i 1959 ble bestemann i kullet på Handelsgym i Kristiansand. Tidlig på 2000-tallet hadde Norman en gjesteopptreden i politikken som arbeids- og administrasjonsminister fra Høyre under Bondevik. Med kontor i Akersgata gikk han i skytteltrafikk mellom regjeringskvartalet, Stortinget og Marienlyst.

– Jeg syns Oslo er helt grei. Men jeg har ikke noe forhold til den. Det skyldes at jeg aldri har bodd her normalt. Men den er mye mer spennende nå enn på 60- og 70-tallet, da var den kjedelig. Forferdelig. Hvis en by har tjent på innvandrerne, er det Oslo. Helt grunnleggende. Men forholdet ble nok formet av at det var mange sommergjester i Risør fra Oslo. Og de sto ikke høyt i kurs. Sommergjest er ikke noe honnørord på Sørlandet, sier eksstatsråden og nå eks-professoren med en serie av sine karakteristiske små latterstøt. En slags signatur etter egne morsomheter. Det er ikke ukledelig. Bare søtt av den fortsatt gutteaktige pensjonisten.

Professoren hadde på 90-tallet ledet et utvalgsarbeid som mente det offentlige kunne effektivisere og spare 170 milliarder kroner. I oktober 2001 fikk han mulighet til å omsette teori til praksis. Det gikk sånn passe. Best huskes han for å ha flyttet en håndfull statlige tilsyn ut av hovedstaden. Og for et umusikalsk piano han krevde installert i tjenesteleiligheten. Og noen store restaurantregninger. Ja, og for et amorøst forhold til sin egen statssekretær, selvfølgelig. Som han riktignok senere giftet seg med. Men man kommer ikke engang til B. i setningen «dette forholdet til Christine B. Meyer» før han halvt roper: Det snakker vi ikke om!

To planlagte år i Oslo ble til to og et halvt. Støyen fra tangentene var så heftig at han kunne ikke gi seg som planlagt høsten 2003. Det ville se ut som han innrømmet feil, men på kvinnedagen året etter var det slutt. Champagnekorkene smalt i taket hos fagbevegelsen den dagen Norman forsvant tilbake bak Langfjella.

– Det var fryktelig spennende år. Fryktelig lærerike. Det var fryktelig gøy. Litt uvirkelig. Og litt skremmende, sier Norman om politikerkarrieren.

– Skremmende?

– Makt er skremmende. Og politikere har makt, altså. Vi forestiller oss at politikere er så styrt av mediene, av partier og byråkrater at de ikke har makt. Altså, å sitte i et møte, i et ordentlig møte, med alle sjefene for departementet, og så har man en diskusjon der du avslutter med å si: Da gjør vi det sånn, da. Uansett hva de har sagt. Det er en farlig god følelse.

Norman støter ut mer latter.

– Poenget er at jeg ikke liker makt. En av grunnene til at jeg alltid har vært for markedsøkonomi, er som Leif Johansen, som var kommunist og en av våre beste økonomer, sa en gang: Perfekt fungerende markeder er den eneste samfunnsformen noen noensinne har kunnet beskrive hvor ingen har makt. Og det gjør den veldig forlokkende. Hvis markedene er helt perfekte og helt fragmenterte, har man bare makt over seg selv.

– Var det bråstopp å være tilbake i Bergen?

– Nei. I grunnen ikke. Da jeg var ute av departementsdøren, var jeg tilbake i min verden. I hele mitt voksne liv har jeg vært akademiker, med et lite avbrudd på to og et halvt år. Jeg fortsatte akkurat der jeg var i 2001.

– Ingen depresjon?

– Nei, nei, bevare meg vel. Det første jeg gjorde var å skrive en bok. Ikke en sånn erindringsbok, men litt om politikk. Det var veldig gøy. Den het «Blue notes». I Finansdepartementet ble den omtalt som «Unoter».

Les også: Mannen i 10. hang opp nabovarsel på bursdagen sin, men fikk alt annet enn gratulasjoner tilbake

Dagens første rekesmørbrød kommer på bordet foran Norman.

Og nå utenriks. – Det var et vanskelig budskap, sier Norman om det han har prøvd å fortelle verdens politikere siden 90-tallet. Åpningen av verdensøkonomien, internasjonalisering og globalisering, ville få følger. Skulle den lykkes, måtte den balanseres med en aktiv skattepolitikk og omfordeling. Høyremannen ville ta fra de rike, og gi til de fattige.

– Lønningene for ufaglært og halvfaglært arbeidskraft i den vestlige verden ville komme under press og veldig mange jobber ville forsvinne. Det er noe alle økonomer som har jobbet med internasjonal handel, har visst om i årevis, så kom teknologien og forsterket det. Det tilsa at vi burde flytte skattebyrde fra ufaglært arbeidskraft til de med høy utdannelse og bedriftseiere, sier Norman. Men timingen for budskapet var dårlig. Verden ville senke skattene for de rike og slett ikke omfordele.

– At dette skaper politiske reaksjoner, burde ikke overraske noen. Det er ikke sånn i slike situasjoner der folk sliter med lave inntekter og høy ledighet at de går mot venstre. Da går de mot høyre. Selv på 1920-tallet, det verste tiåret vi har hatt i Norge, gikk venstresiden tilbake og høyre frem. Det var først da det gikk oppover på 30-tallet at folk ble sosialdemokrater. Når folk virkelig får det vanskelig, lengter de tilbake til de gamle, gode tidene. Og alle som lover dem det, som Trump, får støtte.

Norman sitter langt ute på stolen og prøver nå å få i seg rekene. Før undertegnede rekker å tenke at asjetten står vel langt ute på kanten, spruter majonesen. Rekenes møte med gulvet er spektakulært. Han ler, mens vi sammen plukker opp restene. Han minnes Dagsavisens erting av skoene hans etter siste møte i 2003. Nå er de splitter nye, brune allværsskoene innsauset i eggegult fett.

– De er impregnerte, så det går fint, sier Norman. Hotelldirektøren kommer forbi og kommenterer lakonisk at renseregningen er på huset. Norman innrømmer at han er ikke bare er upraktisk, en egenskap han liker å kokettere med, men også litt klønete. At professoren mangler dybdesyn vil en og annen kritiker nok nikke anerkjennende til, men det er også en fysisk realitet. Han er nærmest blind på det høyre øye.

Da Victor Norman kommenterte Trump i sommer, var den abstrakte konstruksjonen «President Trump» en uvirkelighet. «En forferdelig nominasjon», sa Norman til DN. Hvor mye galt kan Trump få gjort?

– Man sover ikke godt med en president som sender den typen twittermeldinger, sier Norman, som bodde og studerte fem år i USA på slutten av 60-tallet.

– Det er mange kontrollinstanser i kongressen. Men på ett område har han veldig mye makt, og det er som Commander-In-Chief. Hvis han blir veldig frustrert, og det blir han nok, for det er knapt en amerikanske president som ikke har holdt på å bli gal av forholdene i kongressen, hva kan han da finne på på den arenaen han kan gjøre noe? Det er mitt mareritt. Men det er ikke som økonom, da.

Som økonom er han mer pessimistisk når han fremskriver vårt eget kontinents utvikling. USA vil alltid klare seg, tror han. Amerikanerne har omstilling i blodet.

– Trump vil gi god førstehjelp, og få hjulene i gang, men det vil følge svære kostnader i form av proteksjonisme i runden etterpå. Ispedd nasjonalisme, får vi den verst tenkelige kombinasjonen. Men jeg er mye mer pessimistisk for Europa.

Den fremtredende økonomiske akademikeren lar seg nesten hisse opp av Tyskland, som av mange ses på Europas lokomotiv. Professoren ser heler på Tyskland som et problem. Akkurat som Norge er det.

– Europa er i en latent resesjon. Vår utfordring er en økonomisk politikk som gjør at mange faller utenfor. Den europeiske økonomiske politikken er gal, og det er et tragisk paradoks at det mest sjenerøse landet i Europa, nemlig Tyskland, også er årsaken til problemet på grunn av den usedvanlig forsiktige økonomiske politikk. Lav økonomisk vekst, og et voldsomt overskudd i utenriksregnskapet, betyr jo at de eksporterer varer og ikke bruker inntektene til å handle tilbake fra andre. De bidrar ikke til økonomisk vekst, snarere tvert imot ligger Tyskland som en klam hånd over resten av Europa.

Les flere av Dagsavisens helgeportretter her!

Som om ikke Trump var vondt nok. Nå tar den sindige professoren fra gjennomsnittsmennesket troen på at når USA, Storbritannia, Russland og Kina går mer eller mindre av hengslene, kan vi i det minste stole på Angela Merkel. Men nei. Tyskland er problemet. Det er ikke redningen. Og vi er ikke mye bedre med vårt defensive oljefond. Verden sparer seg til fant, og skalker lukene. Og grensene.

– På dette punktet blir jeg altså så sint. På vår selvgodhet her hjemme. Vi kunne tatt imot 100.000 flyktninger uten problem. Vi sier vi ikke har råd? Mens de har veldig god råd i Hellas og Italia? Det sier noe om Europa, og det skremmer meg.

– Kombinasjonen av grenser, nasjonalstater og økonomiske vanskeligheter, er ikke en god cocktail for Europa.

Nå må verden seile sin egen sjø. Professorjobben er gjort. Han sa på sin egen avslutning på NHH at han burde vært født 20 år senere, slik at han kunne bidratt i en tid som trenger han.

– Vi har vært veldig heldige i den perioden jeg har vært økonom. Det har stort sett gått veldig bra.

– Man har vel knapt hatt behov for økonomer de siste 30 årene?

– Jo da. Men det er større behov for oss nå.

– Hvordan ser etterveksten i faget ut fra kateteret?

– Skal jeg dømme ut fra de studentene vi har hatt de siste årene, står det ikke dårlig til med norsk skole. Det er de beste kullene vi har hatt noen gang. Og det tror jeg ikke bare gjelder oss. Forestillingen om den dårlige norske skolen er sterkt overdreven.

– Men det er jo ditt eget parti som har manet fram denne forestillingen, en norsk skole i krise?

– Altså … Mange partier har sagt det samme. Og dette er laaaangt fra mitt spesialtema, men jeg tror den norske skolen har vært rimelig god for de gjennomsnittlige elevene, kanskje bedre enn de fleste land i verden. Så har den ikke vært så god for de aller beste og en katastrofe for de svake.

– Du er opptatt av de svakeste i alle sammenhenger. Har du en sosialist i magen?

– Nei, sier han med sammenbitte tenner over et knippe reker i et nytt og nå vellykket forsøk på å fortære et rekesmørbrød.

– Sosialdemokrat, da?

– Nei!

– Det er en myte at sosial samvittighet handler om hvor man står i det politiske spekteret. Jeg er veldig, veldig opptatt av de svake, men det er det mange som er. Men vi er uenige om hvordan best hjelpe. Jeg har stor respekt for arbeiderbevegelsen i Norge, men jeg er dypt uenig i dens tilnærming om at man først og fremst skal hjelpe folk flest ved å bruke lønningene som fordelingsverktøy. For resultatet av det er at du skaper tapere. Du hever lista for å slippe til i arbeidslivet. Det er bra for dem på innsiden, men skaper altså ytterligere outsidere.

Les også: Lan Maries første minne: «Pappa, jeg tenker en tanke ingen vet»

– Hvordan skal det løses hvis ikke gjennom arbeid og lønn?

– Velferdsstaten! Det rare er at vi bruker nesten ikke velferdsstaten til å omfordele i Norge. Velferdsstaten er først og fremst en pålagt individuell forsikring ved syggdom og alderdom og sånn, men det er veldig lite omfordeling mellom gruppene. Vi har verktøyet, men bruker det ikke. Istedenfor bruker vi frontfagsmodell og lønnsdannelse og disse tingene, som har som virkning at folk flest har fått høye lønninger. Og det er flott …

– Og mer enn de trenger?

– Nei! Men mer enn det lønnsnivået som gjør at svakere slipper til. Høye lønninger har mobilisert kvinnene inn i arbeidslivet i en skala som ikke fins noe annet sted. Det har vært en kjempesuksess. Men motstykket er at en gjennomsnittlig svenske ikke ville sluppet til i det norske arbeidsmarkedet fordi han ikke er produktiv nok, sier han med nye, små støt.

– De som er i arbeid kan forsørge oss alle sammen, men det er ikke noe gøy å sitte på sidelinjen og bli forsørget.

– Og løsningen er?

– Større lønnsdifferensiering. Det er jo som å banne i kjerka, for det er ikke på topp vi trenger mer differensiering, men nedover. Det feies ikke i fabrikkene lengre. I dag er det for dyrt. Men hvis noen har lyst til å feie i fabrikken, da? Er det ikke bedre at de gjør det enn at de sitter på et dagsenter? Men da må man tenke tanken at lønn og inntekt ikke er det samme. Vi har andre måter å sikre levestandarden på. Lønnens hovedfunksjon er å få alle inn i en jobb de har lyst på og egner seg til. Vi godtar etter hvert stor lønnsdifferensiering på topp i Norge, men ikke på bunn.

– Det handler vel om menneskesyn, om likeverd?

– Jo, jeg ser jo det, men det handler mest om historien. Dette var arenaen underbetalte arbeidere kunne slåss. De hadde ikke politisk makt til å slåss for inntektsoverføring, men de kunne slåss for høyere lønn.

– Da er det vel ikke helt tilfeldig at det var arbeiderbevegelsen som spratt champagnen den dagen du gikk av som statsråd?

– Ja, ja … Men det er en ting jeg er veldig stolt. Morten Øye som var leder for LO Stat i min tid, sa: Det var lettere å samarbeide med Norman enn med etterfølgeren!

Les portrettet: Leif GW Persson: – Som alkoholiker er jeg snart ikke å regne med. Men det er klart jeg er en misbruker.

Og til slutt, noen lokale saker. På høyskolen i Bergen beholder han et kontor som han skal bruke til å skrive hjembyen Risørs historie. Han vil savne studentene, og de vil savne han, men han fortviler ikke. Han har en jobb å gjøre. Manus skal inn i løpet 2021.

– Jeg er ikke bare en pensjonist som går rundt og har mye å gjøre, for det har alle pensjonister, men jeg har faktisk en jobb jeg skal gjøre. Det er flott.

At oppdraget ble tildelt økonom Norman, ble kritisert av faghistorikere.

– Det var noen som påsto at jeg ikke kunne historie, og det må de få lov til å mene.

Fra Norman kommer det nye støt. Du kan ta professoren ut av embetet. Men ikke embetet ut av professoren.

Les også: Det blir flere fattige barn i Norge

 

Fem favoritter

 

Musikk: Oscar Petersons «Hymn to Freedom».

Film: «Casablanca», «Stikket» og «Gudfaren» er sterke kandidater, men favorittfilmen er nok allikevel «A Fish called Wanda».

Litteratur: Den boken jeg til enhver tid holder på å lese. I øyeblikket er det Gunvald Opstads «Min far Emanuel»

Mat: Ja!

Sted: Toppsund i Risør — og Fifth Avenue i New York.