– Vi trenger en dose frivillig tvang

– Jeg skjønner ikke at du holder ut.

Ragnhild Dammann rister lett på hodet og tar en ny bit av et av smørbrødene hun har satt fram. Det er lørdag formiddag, i solveggen på en hytte ute i Oslofjorden, på Brønnøya utenfor Nesøya, i en lomme av skjærgårdsidyll som fortsatt ikke er kolonisert av fiffen.

Det er en av disse dagene da alt stemmer, før sommeren helt har sluppet taket.

Midt i denne idyllen sitter altså Ragnhild Dammann og spør ektemannen gjennom mer enn seksti år hvordan i all verden han holder ut.

– Gud som du har jobbet, sier hun.

– Nei, jeg skjønner virkelig ikke hvordan du har holdt ut.

Nei, hvordan har han holdt ut, Erik Dammann. Det er flere tiår siden han dundret inn i norsk offentlighet med et budskap om at vi var i ferd med å ruinere kloden vår. At den ikke ville takle den voldsomme forbruksveksten. Han la hyperforbruk og vekstkapitalisme på hoggestabben og banket løs. Advarte mot å la det få holde nakketak på livene våre.

I et land ruset på overflod messet Dammann sitt budskap om at vi måtte legge om livsstilen vår og klare oss på litt mindre, at velstanden vår dessuten var bygd på utbytting av folk i andre hjørner av kloden.

«Når historien om vår tid en gang skal skrives, vil det bli beretningen om et vanvidd uten sidestykke», advarte han fra talerstolen i Nadderudhallen tilbake i 1974.

To år før hadde Dammann formulert budskapet sitt i boka «Framtiden i våre hender». Nå skulle bevegelsen ved samme navn se dagens lys. Inne i Nadderudhallen løp ungene til Dammann i beina på hverandre etter flere stoler, for å gi plass til alle som strømmet til.

– Det var som et uvær, minnes han selv.

– I 1974 husket jo folk fortsatt krigen, de følte at mye var i ferd med å rakne, det var en ekstrem materialistisk påvirkning allerede den gang, folk følte at de var drevet inn i noe de egentlig ikke ønsket. Så ideen om å starte en bevegelse for global rettferdighet og fordeling både ute og hjemme, det tente noe voldsomt.

Jo da, det tente. Også dem som mente Dammann var på ville veier, enten de mente han sto for «borgerlig sluddermudder», som det sto i avisa Klassekampen, eller de så sin egen livsstil truet. Han opplevde å bli spyttet etter på bussen. Det gikk rykter om at familien Dammann ikke levde helt som de preiket, at de tvert imot hadde både en og to biler, og svømmebasseng i hagen.

Å forsvare seg mot rykter fra folk som følte seg truet av en mann som stakk en torn inn i boblen deres av velstand, var likevel ikke det tyngste. Det er ikke derfor Ragnhild undres på hvordan i all verden ektemannen har holdt ut.

Dammann traff en nerve på syttitallet. Han traff den på nytt på nittitallet, da han startet «Forum for systemdebatt» og advarte mot nyliberalisme og tøylesløs globalisering. Når vi møtes ute på Brønnøya er det tjue år siden flere hundre personer sto på et torg i Oslo for å bli servert systemdebatt over sprukne høyttalere fordi kapasiteten inne i Samfunnssalen var sprengt.

Det gikk likevel ikke helt som planlagt. Overfloden er større enn noen gang. Klasseforskjellene øker. Og klimaødeleggelsene blir stadig mer merkbare.

For Dammann kolliderte optimismen på et tidspunkt i skuffelser.

Så hvordan holde ut? Ragnhild Dammann kunne vel saktens ha spurt seg selv også. For her vi sitter i solveggen ute på Brønnøya er det tydelig at de gjennom et langt ekteskap har delt både tanker og et liv preget av det politiske virket. Jo da, det er Erik som har skrevet bøkene og stått på talerstolene, men de har vært sammen om dette, slik de har vært sammen om livet.

Da Erik parkerte jobben som reklamemann og gikk ned i lønn for å lede «Framtiden i våre hender» var Ragnhild hjemme med barna. Det ble åtte barn til sammen. Fem er født av Ragnhild, to er adopterte, og ett kom inn i familien som fosterbarn. I perioder var de enda flere, da barnevernet ringte og lurte på om ikke familien Dammann ikke kunne åpne dørene og være avlastningshjem. I tillegg til egne barn hadde de åtte-ni andre barn innom i perioder.

I dag kan de skilte med en storfamilie som i tillegg til de åtte barna teller 16 barnebarn og ni oldebarn. De samles gjerne her, ute på hytta, på en odde nede ved fjorden, på en tomt Eriks bestefar kjøpte til sine sønner i 1927. Hytta har Erik og Ragnhild reist selv. For å få plass til hele gjengen har de reist en ekstra hytte delt av en åpen gang, med rom til hver av familiene.

– Jeg tror vi har hatt mye glede av den første store turen vi tok med egne barn, da fikk vi erfaring med fellesskap, sier Dammann mens han beskriver fellesskapet som samles ute på Brønnøya om somrene.

Det var i 1967 paret tok med seg barna og reiste til Samoa i Stillehavet. Den gang verdens tredje fattigste land. Midt i denne fattigdommen fant Dammann noe som ga inspirasjon til å jobbe for et annet samfunn også her hjemme.

– Vi hadde jo griseflaks som havnet på Samoa. Det er verdens mest sosiale samfunn, de delte absolutt alt, satset alt på dugnad og felles arbeid. Det gjorde kolossalt inntrykk på barna, det ble en felles opplevelse som har betydd mye for synet vårt på rettferdighet og fellesskap.

Det var denne erfaringen han hadde med seg da han etablerte «Framtiden i våre hender», den gang familien fortsatt bodde på Oslos beste vestkant.

– Vi bodde jo i tjukkeste kapitaliststrøket, så vi flyttet til Nesodden etter hvert, humrer Dammann.

Da han hoppet av reklamebransjen og gikk inn i framtidsbransjen fulgte han sin egen oppfordring om å klare seg på litt mindre.

– Vi var nødt til å leve på litt mindre enn det jeg ideelt sett mente at en familie skulle leve på. Jeg kunne jo ikke ta høyere lønn enn en vanlig industriarbeider i «Framtiden i våre hender», men en vanlig industriarbeider hadde jo ikke åtte unger pluss å forsørge.

De hadde ikke råd til middag hver dag, og guttene ble sendt på sykkel til butikken på Nesøya der de fikk gammelt brød. Det var ikke ideologisk betinget, bedyrer Dammann, de var tvunget til det. Med alle ungene måtte de klare seg med én inntekt, men de fikk aldri noe mas om merkeklær eller slikt, ungene visste at de hadde lite.

– For oss var det jo også en måte å leve på som hadde en begrunnelse og hang sammen med en måte å tenke på, så barna var med på det, jeg tror aldri de følte noe skam.

Skammen som gjerne følger med fattigdommen handler også om fordeling, sier Dammann.

– Det handler om at folk må leve langt under det som settes opp som idealer i samfunnet, styrtrike kapitalister som blærer seg med luksusvillaer, luksushytter, egne fly og gud veit hva.

Ulikheten ødelegger et samfunn, sier han med henvisning til bøker som «Ulikhetens pris» og «Kapitalen i det 21. århundre».

– Jeg skulle ønske jeg fikk sjansen til å starte «Forum for systemdebatt» igjen, nå er det jo ikke noe diskusjonstema. Det er godtatt langt ut på venstresida at nyliberalismen er den eneste realistiske muligheten vi har, også i SV, men særlig i Ap, de tenker jo overhodet ikke på å radikaliseres, de er tvert imot livredde for at de ikke har gått langt nok til høyre.

Dammann bedyrer at han verken har mistet optimismen eller trua på folk. Det vi trenger er en dose frivillig tvang, mener han.

– Vi kan ikke få folk til å gå så langt ned i forbruket som trengs frivillig, men folk kan være villige til å kreve at politikken skal sette grenser som de ikke klarer å sette selv. Vi ser det på skattlegginga, stort sett godtar folk skattlegging de aldri ville ha godtatt om de frivillig skulle gå betale inn til staten det de mente de burde. Folk underlegger seg frivillig tvang. Tenk på Churchill, som sa at han ikke kunne love folk annet enn blod, svette og tårer. Likevel fikk han voldsom oppslutning, fordi folk så at Storbritannia var i fare for å bli utslettet. Den dagen folk skjønner at det er det vi står overfor i verden i dag, da vil det være rom for ledere som sier at «jeg kan ikke love dere annet enn begrensninger, men dette skal vi løse, vi skal redde denne kloden».

Selv har de gått gjennom livet uten bil. Og rodd over sjøen uten motor. Hva skal en vel med motor når en har årer og armer?

Erik Dammann med kona Ragnhild på hytta på Brønnøya.

På vannet nedenfor hytta ligger den gamle trebåten som har fulgt paret gjennom flere tiår. To ganger har de rodd hele veien ned til København, siste gang var de i sekstiåra. Hva skal en vel med danskebåten?

– Hvor lang tid tar det?

– Det kommer jo an på vær og vind, sist gang tok det 16 dager, det var flere dager det var umulig å ro, vi hadde sånn motvind. Folk tror jo at du nærmest ror over åpent hav, men om du strekker en linje fra Oslo til Køben går den jo langs svenskekysten.

– Hvor lenge må du ro hver dag, da?

– Ja, en ti-tolv timer, men det er ikke så slitsomt om du er vant til å ro. Vi har lært å ligge på årene og dra med ryggen, vi ror alltid 20 minutter hver, og har et skikkelig hvilesete bak. Sånn kan du ro noen timer uten å bli sliten.

De er blitt eldre nå. Begge er 87 år gamle. Det er slutt på å ro til København. I fjor nøyde de seg med å ro ned til Sandefjord, der Ragnhild vokste opp. «En nokså forstokket høyrebastion det også», som Ragnhild skal kalle det når vi sitter der og snakker om oppveksten deres.

Men altså, det var på turen til Sandefjord det holdt på å gå virkelig galt. Da paret var midt i Drøbaksundet rodde de rett inn i et voldsomt regnskyll. Erik ropte «vaktskifte» og Ragnhild reiste seg for å gi ham årene.

– Vi er jo blitt litt stive i kroppen, sier Ragnhild og beskriver hvordan hun falt bakover og ble hengende etter knehasene på ripa, med huet under vann.

– Erik sto der og fikk tak i armen mi, men da blei det jo overbalanse på den ene sida og vannet fossa inn.

Men det gikk altså bra. Og de fortsetter å ro, når de skal handle, eller de skal en tur inn til Sandvika.

– Vi lurer jo hvert år på om vi skal komme oss opp i båten, det er det største problemet.

Det gjelder å holde koken, selv om alderen krever sitt, sier Dammann.

– Å fortsette å oppleve nye ting, ikke bare gli videre inn, har vært et slagord for oss hele livet, sier han og forteller om haiketurer på Cuba og snøhuleturer med ungene.

De har levd et langt liv sammen siden de giftet seg i 1955.

– Vi har vel egentlig hatt det gøy hele tida, sier Erik.

– Vi har hatt det gøy, istemmer Ragnhild.

– Men gud vi har krangla, for vi er ikke like, han er jo så rolig, jeg er en hissigpropp.

Bare moro har det ikke vært, vedgår likevel Erik Dammann. Det har vært oppturer, og det har vært skuffelser. En av de største kom da han som leder i «Framtiden i våre hender» fikk med seg Stortinget på å utrede et annet økonomisk system.

– Det rare er at hele det politiske spekteret, bortsett fra Frp, var enig i at vi måtte utrede et samfunn bygd på helt andre verdier.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det ble med tanken. Dammann fikk aldri det helhetlige alternativet han ønsket seg.

– Det er vel den største skuffelsen jeg har hatt. Å kunne legge fram et alternativ i tråd med det folk faktisk ønsket hadde vært en fantastisk mulighet for kursendring.

Det var på denne tida depresjonen slo inn i Dammanns liv.

– Jeg prøvde å analysere hva som egentlig skjedde da jeg skrev selvbiografien min. Den boka handler jo om en masse grandiose visjoner og ideer som jeg har prøvd å realisere. Hver gang noe ikke lyktes har jeg hatt en jævla nedtur, men så har jeg bare fortrengt det og prøvd noe nytt. Det var kanskje for mange skuffelser som lå bak meg, som gjorde at jeg til slutt gikk inn i en ganske svart depresjon som varte fra og til i flere år. Ekteskapet og det private har kanskje vært en måte å fortrenge det andre på, vi har hele tida opplevd ting som har gjort at jeg kom meg opp igjen.

Han ville ikke hatt det noe annerledes i livet, sier han og ser ut over Oslofjorden, over mot Nesodden. Det er der Erik og Ragnhild bor når de ikke er ute på hytta i sommerhalvåret. De flyttet med ungene til Nesodden fra «tjukkeste kapitaliststrøket» som Dammann kaller Gulleråsen, der de bodde da de kom hjem fra Samoa. Der bygde paret et lite ferdighus på tomten til Eriks foreldre. Det var ikke alle like fornøyde med.

– Det var spesielt en nabo som skrev til myndighetene at miljøet ville bli fullstendig ødelagt, om folk skulle begynne å bygge sånn som Dammann så ville det snart bli en kongolandsby der oppe. Det var nok en del med tilsvarende holdninger. Jeg husker det var en som sa «jasså Dammann, du driver og redder verden ennå?» med en sånn ekkel nedlatende velvillighet. De var jo ikke aggressive.

Aggressiviteten var mer av det passive slaget. Som da paret var på vei til foreldremøte på skolen, det regnet og de småløp i retning skolen da noen foreldre kom forbi med bil.

– De stopper ved siden av oss, sveiver ned ruta og sier «ja, dere er jo imot bil, så dere vil vel heller gå». Så sveiva de opp ruta og kjørte videre. Det var veldig typisk.

Jo da, de fikk venner der, men de følte alltid at de tilhørte en annen verden. For Erik Dammann var det likevel ikke helt fremmed. Det var her han vokste opp. Med en far som hadde arvet et forsikringsselskap.

– Far hadde en veldig sterk følelse av at han ikke var så flink med penger og business. jeg husker middagene våre som endeløs oppramsing av hvilken svindler- og monkeybusiness det var i bransjen, han følte han ikke taklet det og var nokså annerledes enn andre i strøket. Far ville heller ikke ha bil, så jeg hadde verdier hjemmefra som var litt andre enn andre i strøket.

– Men du er altså vestkantgutt?

– Ja da, og kanskje på grunn av far følte jeg hele tida at jeg var utillatelig privilegert. Så da vi var ferdige med artium og vennene mine fra Riis reiste for å ta utdanning i Paris og London, da dro jeg på tømmerhogst og lå på koie med noen skikkelig garvede tømmerhoggere et års tid. Jeg lærte veldig mye av det. Jeg hadde en hogstformann som var sosialist og hadde satt seg fore at han skulle oppdra denne vestkantgutten, så da han kom for å måle opp hogsten min satte han seg ned og fortalte hvordan ting hadde vært, hvordan vanlige folk sto med lua i hånda. Han omvendte meg for godt altså.

– Det var vel ikke så mye sosialister på Gulleråsen?

– Nei, det var ikke det, og det var vel ingen med alternativt syn. Jeg tror hele gjengen av dem jeg vokste opp med tenkte og levde som kapitalister.

De har det godt på Brønnøya. Et sted preget av ro, uten en bil i sikte. Det store spørsmålet på øya er om roen skal bevares.

– Det er noen som egentlig ikke passer her ute, mener jeg, som sier at vi ikke kan stanse utviklingen og at vi må se å få bilvei ut hit. Da vet de at verdien på tomtene deres vil flerdobles. De fleste her har kjempet mot det hele tida, men nå har Høyre og Frp i kommunestyret i Asker bestemt at folk skal bo her på helårsbasis om de ønsker det, så spørs det om fylkesmannen godtar det.

Det vil før eller siden føre til at husene blir større og at presset for å få bilvei over øker, mener Dammann. Han frykter at Brønnøya skal bli et nytt Nesøya, en øy med noen av landets høyeste boligpriser.

– Da kommer det en helt annen type mennesker ut hit.

Fem favoritter

Musikk: Uten tvil Elvis.

Film: «Narrenes skip», det er en film som har satt seg.

Bok: «Svøm med den som drukner», av Lars Mytting.

Mat: Ribbestriper rullet inn i lefse og dyppa i eddik.

Sted: Brønnøya.