Roy Johansen, trener for herrelandslaget i ishockey. Her fotografert i garderoben på Jordal Amfi.

Ut av tåka

Hockeysjef Roy «Tåka» Johansen har full kontroll. På banen. 
Utenfor kan det fort gå i surr.

- Jordal var en helt grei arena for 30 år siden. Helt grei, ikke noe mer.

Roy Johansen snyter seg i et håndkle i garderoben på Jordal Amfi. Han sitter i svart hettegenser og treningsbukser. Rundt halsen blinker det i et gullkjede. Johansen ser ordentlig sjuk ut. Og det er han også. Men hockeysjefen har ikke tid til å legge seg nedpå. Om noen timer skal laget hans møte Frankrike her på Jordal. Johansen synes det er flaut. Flaut for Oslo kommune.

- Alle lag som er her reagerer. De rister på hodet når de hører at det er denne hallen Oslo har å by på.

En gang var Jordal Amfi hele Norges storstue. Den sto ferdig til OL i 1952 og var da den største idrettsarenaen i sitt slag i Norge. På Jordal er det spilt utallige landskamper. Det er arrangert mesterskap i alt fra boksing til rock. Da Björn Borg møtte John McEnroe til kamp i Norge i 1979, ble Jordal valgt som arena. Listen over store begivenheter er uendelig.

I dag framstår fortet til Vålerenga som et falmet sirkustelt. Bare toppen av det nedgravde anlegget stikker opp av jorda. Taket er bardunert med stålwire. Dårlige bein eller bakrus er ikke å anbefale for den som måtte ønske å ta seg ned de stupbratte tribunene som omkranser banen. Innenfor de uisolerte veggene lukter det gammel hockeybag. Ute på isen er det observert rotter.

- Hadde dette bygget vært en boligblokk, ville det vært kondemnert for lenge siden, sukker Johansen.

Landslagssjefen er påpasselig med å skryte av folkene som jobber på Jordal.

- Vi trives kjempegodt når vi er her med landslaget for å trene. Det er sjel her. Men Jordal tiltrekker seg ikke lenger publikum. Sånn er det.

En av veggene i garderoben er plastret med gaffateip. Johansen forteller at folk får brekningsfornemmelser på toalettene. Han synes politikerne i Oslo burde skamme seg. Johansen tror at noe av årsaken til at Jordal er blitt forsømt år etter år, er at hallen ligger på østkanten.

- Vi hadde Spektrum en liten periode. Men den arenaen er blitt et eneste stort øltelt. Det er en smålighet i kommunene når det gjelder å satse på idrettsanlegg - og Oslo er verst.

 

Hockeysjefen vokste opp på Manglerud. Faren kjørte lastebil. Mora var hjemme noen år, men tok senere ulike jobber. Familien bodde i blokkleilighet. Tre rom og kjøkken. Johansen, som er enebarn, beskriver det som enkle kår.

- Generasjonen til foreldrene mine var vant til å spare og leve nøkternt. Men det var et fantastisk miljø å vokse opp i. På 60-tallet var det masse unger i drabantbyen og fullt på løkka hver dag. Det var ingen som satt inne.

I barne- og ungdomsårene spilte han både hockey og fotball. Foreldrene fulgte sønnen på trening og kamp.

- Det var ikke sånn den gangen at foreldrene var managere for ungene sine. Men foreldrene mine var kjempeflinke til å følge opp.

Johansen forteller om det spesielle miljøet som var i Vålerenga på denne tida.

- Det var et knallbra miljø. De som kom til Vålerenga ville bidra og vinne. Det var så mange som brant for klubben. Nå er det mye mer utskiftning og ikke så mange kontinuitetsbærere igjen. Men sjela er ikke borte.

Roy Johansen var 16 år da han debuterte på A-laget til Vålerenga. Han ble toppscorer i debutsesongen. Utallige timer på løkka i barndommen hadde betalt seg.

- Jeg husker at jeg skjøt tusen skudd om dagen da jeg var yngre. Jeg så hva de beste la ned av trening og så tidlig effekten av å trene mye.

Johansen kom inn på Vålerenga da klubben gikk gjennom et generasjonsskifte. På 60-tallet hadde spillere som Arne «Mikkel» Mikkelsen, Steinar «Bjølle» Bjølbakk og Roy «Sleiper´n» Jansen herjet med motstanderne. Fra 1965 til 1971 tok Vålerenga sju strake Norgesmesterskap. Så fulgte noen magre år.

Sammen med spillere som Jim Marthinsen, Tor Helge Eikeland, Arne Billkvam og Jon Magne Karlstad var Roy Johansen med på å innlede en ny gullalder for østkantklubben. Tusenvis av tilskuere strømmet til Jordal. Spesielt populære var hatoppgjørene mot Furuset. Den nye generasjonen trente knallhardt. Slik var det ikke da Johansen kom inn i stallen for første gang.

- Det var greit å være god. Men du skulle helst være god uten å trene, sier Johansen og smiler skjevt.

Selv om den nye generasjonen trente hardt, var det andre tider enn i dag. I pausene under kampene tok flere spillere seg en blås på røykerommet. Etter hjemmekampene samlet mange seg på Helsfyr hotell for å snakke ut om kampen og ta seg en øl. Flere spillere ble ofte observert på byens utesteder. Johansen var ikke den som festet mest.

- Han skjønte ikke helt hva fest var for noe. Johansen drakk som en hushjelp.

Jon Magne Karlstad, tidligere landslagsspiller og lagkamerat med Johansen, gliser i røret.

- En gang inviterte Johansen til fest hjemme hos meg. Da vi andre skulle ut, kjørte Johansen hjem! Sånn var han.

Tidligere lagkamerater har fortalt at Johansen skilte seg ut når det kom til kostholdet. Han gikk visstnok rundt og knasket på kålrot og helte i seg ølgjær. På denne tida var det ikke akkurat vanlig å tenke så mye på hva man hadde i seg.

- Det var ikke tema i det hele tatt. Her var Johansen langt forut for sin tid. Og han ble en del mobbet for det, minnes Karlstad.

På banen var Johansen seriøs. Utenfor kunne han være «svimmel». Medspillerne kalte ham «Tåka». Ifølge Jon Magne Karlstad kunne Johansen glemme skøytene når laget skulle spille kamp. Håndkle og sjampo hadde han visst sjelden med seg. Han tok bare det som hang nærmest.

- Det var helt vanlig at Johansen gjorde det. Vi kunne ikke kjefte, for han skjønte ikke selv at han gjorde noe galt. Det var mye surr, men vi ble vant til det.

Karlstad, som fortsatt er kamerat med landslagssjefen, har flere historier. En gang ble Johansen vinket inn av politiet da han kjørte mot kjøreretningen i en enveiskjørt gate like ved Jordal.

- Johansen kjørte rett forbi og vinket tilbake. Han skjønte ikke at han ble stoppet!

Karlstad forteller også om en gang da han og Jimmer‘n satt på med Johansen til Sarpsborg. Johansen kjørte mil etter mil. På tredjegiret. Det ulte og pep i motoren. Til slutt måtte Karlstad fortelle Johansen at bilen hadde flere gir.

- Johansen krasja også to biler i samme veikryss i løpet av 14 dager - med skyld. Jeg nekter å sitte på når han kjører, sier Karlstad og flirer.

Roy Johansen er visstnok fremdeles distré. Folk i landslagsmiljøet forteller at sjefen stadig er på leting etter hotellkort, telefonen eller PC-en når de er ute og reiser.

- Jeg kan glemme ting når jeg har fokus på det som er viktig. Men jeg føler ikke selv at jeg er så veldig distré, sier Roy Johansen.

På treningene med landslaget er han ekstremt skjerpet. Spillerne forteller at han gir og krever 100 prosent. Johansen beskrives også som en god lytter, en dønn ærlig mann som nyter stor respekt. Johansen har pushet spillerne til å bli sterkere fysisk og lagt opp til en tøff spillestil. Han husker selv hvordan landslaget slet mot utenlandske spillere da han var yngre.

- De veide 10 kilo mer enn oss. Min generasjon begynte å trene mye styrke. Det ga oss mer selvtillit og gjorde at vi nærmet oss de beste.

 

Mot slutten av 80-tallet begynte det å ta av for det norske landslaget. Da Oslo og Lillehammer arrangerte B-VM i ishockey i 1989 ble landslagsgutta stjerner, godt hjulpet av en hit:

«HEIA NORGE Å Å, HEIA NORGE Å Å - VI ER LANDSLAGET I ISHOCKEY ÅLE, ÅLE, ÅLE - HEI HÅ».

Jon Herwig Carlsen sang forferdelig falskt. Men låten fenget. Norge rykket opp til A-puljen. Endelig var ishockey blitt en stor publikumsidrett også i Norge. Men gleden ble kortvarig. Landslaget greide ikke å holde seg i A-puljen. At NRK mistet TV-rettighetene til å sende VM-kamper, var også en medvirkende årsak til at entusiasmen for landslaget avtok. Utover 90-tallet dabbet også publikumsinteressen av for klubblagene. I dag greier ikke Vålerenga å fylle Jordal selv når det er snakk om toppkamper og finaler.

- Interessen for hockey har med anleggene å gjøre. Vålerenga kunne tredoblet inntektene med et bra anlegg, mener Johansen.

Landslagssjefen er sikker på at hockey kunne blitt en stor sport rundt om i landet hvis det bare ble bygd flere haller.

- Det trenger ikke være et etablert hockeymiljø. Setter du opp en ishall, kommer ungene.

 

Roy Johansen har ledet landslaget i over ti år. Med Johansen som sjef har Norge klatret jevnt og trutt på verdensrankingen. I 2005 ledet han laget opp i A-puljen. I fjor slo landslaget storebror Sverige for første gang i et VM. Resultatene har vært bemerkelsesverdige, de knappe ressursene tatt i betraktning. Johansen vil ikke ta æren selv.

- Jeg har samlet de beste kreftene. Vi har flinke folk i alle ledd. Alt vi gjør skal være gjennomtenkt og profesjonelt.

Han har også lykkes med å få alle spillerne med.

- Vi har hele veien jobbet med å gjøre landslaget attraktivt. Det skal være moro å spille, samtidig som det skal være en plikt å stille. Nå har vi opplevd en sju år lang opptur. Før eller siden kommer nedturen. Da må vi være forberedt på å takle det også.

Han tror det blir hardt å gjenta bedriften fra i fjor, da laget tok seg til kvartfinalen.

- Det er fryktelig jevnt. Skal vi slå lag som Sverige og Russland må alle overprestere.

På spørsmål om hvem som blir lagets viktigste spiller, svarer han:

- I hockey er keeperen alltid nøkkelen til suksess. Har han en redningsprosent på 92, 6 prosent, kommer vi til å gjøre det bra.

 

I dag bor Johansen med samboer og to barn noen steinkast fra barndomshjemmet på Manglerud.

- Nå er det ingen som er ute lenger. Det er null aktivitet sammenlignet med da jeg vokste opp.

Johansen, som selv har jobbet som gymlærer, synes utviklingen er bekymringsfull.

- Jeg hadde ni timer gym i uka da jeg gikk på ungdomsskolen. Nå er gymtimene nærmest tatt bort. Denne utviklingen sammenfaller med en mer sedat livsstil med mye innesitting og dataspill. Man trenger ingen vekt for å slå fast at det er vektøkning blant barn og unge. Det holder med medium syn.

Skolene har gått i helt gal retning, sier Johansen og legger til:

- Vi ser det når ungene kommer over i idretten. De mangler basiskunnskap og trening. Det de tidligere fikk på skolen blir nå overlatt til idretten. Dette skjer samtidig som ungene må betale mer for å være med. Idretten er dermed blitt mer ekskluderende. Det er alvorlig at man får et skille mellom dem som har råd til å drive med idrett og dem som ikke har det.

Johansen har selv to barn. Dattera spiller innebandy. Sønnen hockey.

- Jeg lærer dem at de må være i aktivitet og at de må trene for å bli bedre. Å trene mye gir motivasjon til å fortsette. Når du er i fysisk aktivitet er det også lettere å snakke om viktigheten av et godt kosthold.

Forfallet han ser på Jordal ser han også der han bor.

- Alle anleggene som ble bygd da folk flyttet inn i drabantbyene står nå og forfaller. Trimløypene blir borte. Jeg synes det er noe fattigslig over at vi ikke greier å vedlikeholde det vi har. Å dra til Sverige er som å komme til en annen verden. Vi har glemt noe på veien.

 

Johansen snyter seg igjen i håndkleet, øynene renner. Han svarer kort på hva han gjør når han ikke driver med hockey. Følger opp ungene. Går på ski om vinteren. Litt golf om sommeren. Ellers går det i hockey.

- Hockey er en fantastisk lagidrett. Du lærer å forholde deg til andre innenfor faste rammer. Du må sette laget foran deg selv. Du må også sitte sammen med andre i en garderobe. Det gir et veldig godt samhold. I dag er det jo en trend at foreldrene kjører ungene til fotballbanen, ungene er knapt innom garderoben. Det er veldig synd.

Roy Johansen savner tida da han selv var aktiv. Selv om han har opplevd mange oppturer som trener, blir det aldri det samme som å spille.

- Jeg savner det enormt. Det å trene mot noe - det å sitte i garderoben før en finale og kjenne presset. Den følelsen får du aldri tilbake som trener.