Trassig og truet

Mona Levin har alltid hevet stemmen. En gang holdt det på å koste henne livet.

«Du vet ingen ting. Selv om noen holder en pistol mot hodet ditt, vet du INGEN verdens ting!» sa grenselosens kone til sin 12 år gamle datter. Inne på kammerset satt en ung jødisk mor med en treåring på fanget. Den lille jenta gråt. Et døgn senere, under en vill flukt gjennom skogen mot svenskegrensen, ble treåringen dopet på sovepiller for å tie stille. Ved ankomsten til Sverige ble hun antatt død. Året var 1942. Ungen het Mona Levin.

 

Vi står på takterrassen på hotell Grims Grenka, og Levin poserer velvillig med vind i håret. Hun er lavmælt og blid, og jeg tenker at hennes rykte som hissig kan være overdrevet. Det er det ikke.

- Nei, jeg er rasende, sier hun rolig.

Når hun opplever at norske jøder blir ansvarliggjort for israelsk politikk, biter hun fra seg. Og nå, når norske jøder utsettes for trusler på internett, har hun sett seg nødt til å heve stemmen igjen. «Jeg skal gi dem beskyttelse jeg, inshallah. Så fort jeg har tatt jegerprøven og får tak i en AK47», skrev Ubaydullah Hussain på Facebook med lenke til en VG-artikkel om at jøder i Norge savner politibeskyttelse.

- Jeg synes ikke politi og politikere har tatt truslene alvorlig, og det er stor skam - ikke minst for Norge som behandlet jødene med en så skjebnesvanger likegyldighet under krigen. Nå rår likegyldigheten igjen. Når jødiske barn blir trakassert i skolegården, og jødiske familier melder seg ut av trossamfunnet i frykt og emigrerer til Amerika fordi de ikke lenger tør å bo her. Da må noen si ifra.

 

Vi forflytter oss inn i varmen og ned i restauranten for å ta flere bilder. Da blir Levin litt lei av å være fotomodell. Og når Mona Levin blir lei, kommer den fandenivoldske kjerringa fram, hun som ikke kvier seg for å ta i bruk kraftuttrykk og sterke virkemidler.

- Dette er faen ikke noe moro, sier hun og siger demonstrativt ned på gulvet under bordet, hviler haken på bordplaten og skjærer grimaser som et trassig barn.

- Jeg var et opprørsk barn, sier hun senere, når vi sitter trygt forskanset i godhjørnet i Bibliotekbaren med hvert vårt glass vin og halvfortærte laksesmørbrød. For 14 dager siden satt hun nettopp her sammen med Wenche Myhre og feiret boken de to har skrevet sammen samtidig som Myhre har kjempet mot kreftsykdommen.

- Det var første gang jeg så henne med eget hår etter behandlingene. Jeg ble så glad at jeg nesten begynte å gråte. Det var et veldig gripende øyeblikk.

- Når det gjelder gripende historier, er det mye som skal til for å måle seg med din.

- Ja, det kan du si. Jeg holdt jo på å dø. Men i motsetning til mange andre i familien min så overlevde jeg, mens de kom til Auschwitz - både mors og fars bestemødre, onkler, tanter, fettere og kusiner. Og mors bror Sigmund, som var bare 19 år gammel. Det er veldig nært. Vi slapp bare unna på hengende håret.

Faren, Robert Levin, var en legendarisk, norsk jødisk pianist som startet yrkeskarrieren som 13-åring på pianoet til restaurant Kjøttkaka i Markveien i Oslo. Han var pianist i orkestrene ved Frimurerlogen og Bristol, og senere ble han kapellmester i Rosekjelleren og på Chat Noir.

- Mors familie kom fra Litauen rundt 1880, de ble headhuntet til å lære opp arbeiderne ved Langaards tobakksfabrikk. Min fars familie kom også fra Litauen, først rundt 1900, men fra et helt annet område. De kom fra absolutt ingenting og drev det som kaltes omførselshandel, altså reiste rundt med sekk på ryggen og solgte ting.

 

26. november 1942 lå skipet «Donau» til kai i Oslo. Norske jøder ble fraktet om bord i skipet som skulle videre til utryddelsesleiren Auschwitz. På Frogner i Oslo løp en fortvilet, ung kvinne rundt i gatene med en dukkevogn foran seg. Det var Mona Levins mamma, og i dukkevognen hadde hun gjemt datteren.

- Hun visste ikke hva på kloden hun skulle gjøre, ikke visste hun hvor far var og ikke familien, sier Mona Levin og forteller at hun og moren via en god venninne med kontakter i undergrunnen fikk gjemme seg i tre døgn på søsterhjemmet på Aker Sykehus.

- Vi måtte være musestille. Prøv å holde en treåring rolig inne på ett rom i to døgn, jeg hadde aldri greid det. Men mor sang til hun ikke hadde stemme igjen, lærte meg å leke helt lydløst og oppdro meg til å si at jeg het Kristoffersen dersom noen spurte.

- Far hadde kommet udramatisk over grensen under et høylass. Han var et kjent ansikt på byen, så de hadde farget håret hans knallrødt, tatt på ham lilla sixpence og tatt av ham brillene, så han var nesten blind. Han ville jo vakt oppsikt i New York! Men det gikk utrolig nok bra, smiler Levin.

Hun og moren ble hjulpet på toget til Askim, der grenselosene hjalp norske jøder å flykte over grensen. Toget var fullt av tyske soldater, så moren låste seg inne på toalettet med ungen fordi hun ikke orket tanken på å sitte sammen med dem.

- Det var flere flyktninger med toget, og vi måtte vente på stasjonen til det kom en mann med lykt i mørket. Etter hvert ble vi kjørt i lastebil til Rødenesvannet. Der ble vi samlet i to robåter og rodd over vannet i sprengkaldt nattemørke. Det knaste i is rundt båten, og da vi var midt utpå, sveipet det lyskastere over vannet. Det viste seg at akkurat denne natten jaktet tyskerne på sine egne, det var noen soldater som hadde desertert fra forlegningen på Ørje. Heldigvis kom vi oss usett over.

Familien på Skogstad gård hjalp flere hundre mennesker med å flykte i løpet av krigen. Den eldste datteren på 16 gikk kurér til Sverige, og den 12 år gamle datteren var blitt formant om at hun ikke kunne si noe selv om hun ble truet med pistol. Dagen etter begynte turen gjennom skogen med grenselos Iver Skogstad i spissen.

- Med i gruppen var også Herberth, som mange vil huske som en kjent og kjær revyskuespiller, han som sang «Sol ute, sol inne», og hans kone og sønn. Og foreldrene til Ernst Glaser, som var konsertmester i Oslo-Filharmonien. De var kommet som flyktninger fra Hamburg og var nå på flukt igjen.

På flukten gjennom skogen gråt hun ustanselig og utgjorde en fare for at de kunne bli oppdaget av tyskerne som finkjemmet skogen etter sine desertører. De knuste frosne blåbær og blandet med sovemedisin, men ingenting virket, ungen skrek og skrek. Til slutt spurte revystjernen Herberth om han kunne få gi henne litt flytende sovemedisin. Det funket. Mona Levin ble plassert i ryggsekken til grenselos Iver Skogstad.

- Han hadde klippet hull til barneføtter i sekken, og han tok av meg beksømstøvlene og masserte føttene mine hele tida underveis slik at jeg skulle holde varmen. Jeg ble erklært død da vi kom over til Sverige. Og for mor må det ha føltes komplett meningsløst - der satt hun med et dødt barn og visste ikke hvor familien var. Til alles overraskelse våknet jeg til utpå kvelden og kastet opp over hele legen som undersøkte meg.

Mona Levin husker ikke så mye av det som skjedde, til det var hun for liten. Om hun fikk varige mén av den traumatiske opplevelsen? Hun kastet i hvert fall opp ved hvert eneste måltid i et helt år etterpå. Og kanskje var det her opprøret bygget seg opp i henne, det som skulle prege henne resten av livet.

- Jeg snakket tidlig og har jo aldri holdt opp med det, smiler hun.

- Hver dag spurte far: «Mona, vinner tyskerne krigen?» «Nei!» svarte jeg. For om det var noe jeg var flink til å si, var det nei. Han pleide å spørre om jeg var «Mona ja-pike» eller «Mona nei-pike», og da var jeg alltid nei-pike.

Etter krigen reiste de hjem til Norge, men det som skulle være bare lutter glede, ble en nedtur for Mona Levin.

- Jeg var engstelig og lett antennelig. Jeg tror jeg hadde i meg ett eller annet - vi skulle jo hjem til Norge, og alt skulle være vidunderlig, og så var det ikke det, ikke sant? Det var mange som fortsatt hadde fordommer mot oss.

- Min søster Sidsel, som ble født i Sverige, sier hun fortsatt kan huske at det var dager da det var helsvart stemning hjemme. Det kom en tunghet over mor og far, over alle dem hadde mistet og alt det forferdelige som hadde skjedd. De hadde fått greie på hvordan det hadde vært i leirene, hvordan familie og venner hadde endt sine liv. Sidsel sier at det var nesten som om det lå et fysisk mørke i rommet. Det hun som lite barn fanget opp, var dyp sorg. Tårer. Mens jeg vendte meg fra det, tror jeg. Jeg hadde overlevd, og her skulle faen meg ingen gutter ute i gaten komme og bry seg.

 

Etter krigen gjenopptok Robert Levin sitt virke som kapellmester og var innspillingssjef og orkesterleder hos plateselskapet His Master‘s Voices studio i Oslo. I orkestergraven på Chat Noir satt unge Mona og fulgte nøye med.

- Jeg vet at det var mye fyll på den tida. Husk på, amerikanerne var her, de hadde whisky, og her hadde nordmennene drukket hjemmebrent og tresprit og gud vet hva. Da ble det liv. Det skulle feires tapt ungdom. Og ikke minst tapt liv. Far måtte videre, han måtte noe annet etter all elendigheten, og da tilbudet om å bli akkompagnatør kom, hoppet han på og endte som internasjonal størrelse og Norges musikkhøyskoles første rektor. Han som hadde seks års folkeskole selv!

Mona Levin kjente at også hun var eslet til sceneliv, men til tross for teaterstudier både i Norge og USA, ble det aldri noen stor skuespillerkarriere.

- Jeg forsto at jeg aldri kom til å få spille annet enn jøde, neger eller hore. Tja, kanskje jeg heller ikke var god nok.

- Jeg var nok kantete som personlighet, hadde sterk mistro til folk, torde ikke stole på noen og var alltid litt angstbitersk. Det som har reddet meg gjennom alle livets vanskeligheter, er at jeg har en ganske kraftig sans for humor.

Isteden laget hun barne-TV for NRK - «Stian med sekken» - som hun skrev sammen med søsteren Sidsel. Hun fikk smaken på å skrive. Men etter EEC-avstemningen i 1972 sluttet oppdragsgiveren rett og slett å ringe. Hun mener det var fordi hun hadde vært for EEC. Men Mona Levin hadde fått smaken på å skrive og ba om et møte med redaktøren i Aftenposten. De ansatte henne på prøve. Selv karakteriserer hun seg som ambisiøs og lærevillig og skamroser sine læremestre i avisen.

- Jeg husker en av mine første jobber, vi var ute på en krimsak. Da vi kom til åstedet, satt det en kjempesøt politimann på huk med en kost og lette etter fingeravtrykk. «Hva har skjedd her?» spurte jeg og prøvde å virke erfaren. Han så opp på meg, så smilte han bredt og sa: «Neimen erre ikke Stian med sekken’a?» Jeg kunne gått gjennom gulvet, ler hun.

Hun blomstret snart som en av landets fremste teateranmeldere og musikkskribenter. Det er blitt en livslang kjærlighet.

- Jeg tenkte at her må jeg jobbe og jobbe og jobbe - med sproget. Språk, unnskyld. Jeg vet det er så latterlig når jeg sier sprog. Men jeg sier nå engang det. Fra første dag satt jeg og filte på setninger. Det har jeg aldri sluttet med.

I 1966 hadde hun giftet seg og fått barn. Sønnen André Jerman, som i dag er standupkomiker, karakteriserer henne som en typisk beskyttende jødisk mamma, en som står på døren med kyllingsuppe straks han er forkjølet. Hans komikervenner ber om oppskriften.

- Jeg møtte hans far på Theatercaféen. Han jobbet i Eksportrådet. Vi giftet oss i 1966, og jeg var en sånn eksportrådsfrue i mange år. Men da jeg begynte å skrive, ble det så viktig for meg. Jeg har alltid vært av den oppfatning at om du ikke går inn i ting med lidenskap, kan du bare la det være.

Dermed raknet ekteskapet. De to holdt sammen i 18 år, og da skilsmissen kom, var den ifølge Levin meget sivilisert.

- Vi var så gode venner at vi ikke gadd skille oss ordentlig før det var gått 22 år, men da syntes hans nye samboer det hadde vært greit om vi ordnet det formelt. Etterpå gikk vi på Blom, drakk hvitvin og hygget oss. Vi har heldigvis vært gode venner og er det fremdeles. Nå har jeg vært samboer i 16 år med Fredrik Rütter, smiler hun fornøyd.

 

Etter en debatt om krigen i Gaza og antisemittisme i Norge på TV 2 i 2009 ble Mona Levin så provosert at hun kalte Kåre Willoch for rasist og antisemitt. Årsaken var at Willoch i «Dagsnytt Atten» hadde omtalt situasjonen i Midtøsten som mørk fordi Obamas nyvalgte stabssjef var jøde.

- Mitt sinne springer ut av bevisstheten om urett og overgrep. Min søster sier at jeg er modig, men jeg kan ikke la være. Jeg nekter å gå rundt og være krenket, sier hun med trykk på krenket.

- Ikke redd og engstelig heller. Ikke tale om! Alt det der er jeg ferdig med. Jeg brukte for mye av barndommen og ungdommen på å være livredd. Men det provoserer meg at grensene mellom antisionisme og antisemittisme er blitt så flytende og at grensene mellom jøde, sionist og israeler er blitt flytende. Folk må jammen se å bli flinkere til å differensiere. Og de som da snakker om jøder, slik enkelte kunstnere og politikere gjør, de er skyldige i en generalisering som bringer nytt blod over våre hoder i hele verden. I Norge er de er med på å gi islamistene grunn til å kjempe mot oss på norsk jord.

- Men er det stort jødehat i Norge?

- Mer enn du vet. I jødiske kretser er det mye engstelse ute og går, mange er redde. Om ikke politi og politikere bryr seg engang når det trues med skudd mot synagogen, da vet ikke jeg, sier hun og henter kraft helt fra sålene på sine sorte sko.

- Du - nå skal jeg si en del ting. Og dette må du få riktig. Det ble avfyrt skudd mot synagogen. Men så kunne det ikke kalles terror fordi det ikke ble avfyrt mot en befolkning. Jussen sa at det er så få jøder i Norge at det ikke kan kalles en befolkning. Hm, så få? Hva kan det skyldes tro? Hva slags befolkning hadde vi vært om ikke nesten halvparten var blitt myrdet i Auschwitz?

Hun er fortsatt rolig, men jeg merker at engasjementet vibrerer rett under den velstelte overflaten. Bare hånden som farer gjennom panneluggen og et kjapt «et glass til, takk!» til servitøren vitner om at hun har skrudd seg opp.

- Hvordan oppleves det å måtte stå til rette for Israels politikk?

- Det er absurd. Og det er altså en kamp man skal måtte kjempe mot venstresiden, en del kunstnere og politikere som burde vite bedre. Jeg lurer på om de er villige til å ta ansvaret for hva de bidrar til å påføre en bitte liten minoritet av det norske folk, sine landsmenn? At de ikke har lært noe av hva som skjedde under krigen? At de ikke forstår at vi har noen spesielle antenner etter det? At vi gjerne vil gå videre, men at arrene fra den gang rives opp hele tiden? «Det er bare en 40 gærninger», sier de om islamistene. Jada. Det var det de sa om nazistene også. Nå er den ekstreme høyresiden på gang igjen også. Snakk om skvis!

Jeg sjekker om tapen går. Mona Levin lener seg mot opptakeren og sier på perfekt engelsk:

«If you don’t get this I’ll kill you.» Det sa nemlig Diana Ross til henne en gang da hun hadde intervjuet superstjernen i New York.

- Etter intervjuet gikk jeg rett på bar for å høre på tapen. Den var tom. Da satte jeg meg til å skrive i en rasende fart. Og bestilte et glass vin.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

 

5 favoritter

Musikk: Klassisk musikk, helst Gustav Mahler. Alle symfoniene. Han sa selv at en symfoni skal romme hele verden. Og det gjør hans symfonier, de rommer hele verden og hele livet.

Film: Jeg elsker «Cinema Paradiso». Og så syns jeg «De andres liv» er noe av det beste jeg har sett. De to er klare favoritter.

Bok: Philip Roth. Han skildrer amerikansk hverdagsliv, sosialt, politisk og kulturelt, med en fortellerglede og et blikk som for meg overgår det meste.

Mat: Italiensk mat. Jeg elsker norske skalldyr. Men min favoritt-hverdagsrett er pasta. Og rødvin.

Sted: Må bli hytta i Sandefjord. Stille morgenbad før det begynner å blåse.