Kjersti Stenseng er innstilt som ny partisekretær i Ap etter Raymond Johansen. FOTO: HILDE UNOSEN

Tillitskvinnen

Om gudbrandsdølen Kjersti Stenseng en dag blir sliten av å være partisekretær i Ap, kan hun jo alltids steppe inn som Mor Åse i «Peer Gynt».

Portrettet

 

Lemonsjøen i Gudbrandsdalen, midt i stortingsvalgkampen 1985. Selveste Ap-dronning Gro Harlem Brundtland beærer det tradisjonelle Lemonsjø-stevnet i Oppland med et valgkampbesøk denne dagen, og hilser på en ganske fersk Ap-ordfører, som stiller med faner, flagg og opprømte partifeller. Med seg har han også ei ti år gammel datter. Hun ser med store øyne på den myndige statsministerkandidaten Gro, som har kommet helt fra Oslo og hit opp til Gudbrandsdalen for å besøke dem. Jentungen skjønner godt at dette er en stor begivenhet, for hun er jo allerede i ferd med å skaffe seg politisk erfaring. Stadig er hun med pappa på kontoret eller på møter, og hun kommer fra en familie som i generasjoner har vært levende opptatt av politikk. Likevel hadde nok ikke Gunnar Tore Stenseng denne opprømte Gro-dagen i 1985 trodd at han selv skulle bli sittende som ordfører i Nord-Fron i hele 24 år, mens yngstedatteren hans Kjersti en dag skulle bli innstilt til ny partisekretær i Arbeiderpartiet.

30 år senere sitter «jentungen» fra Gudbrandsdalen foran oss med en kaffe på Kulturhuset på Youngstorget. Et nytt valg står for døra, men ennå er det noen uker til Kjersti Stenseng kan rykke inn på sjefskontoret i Aps hovedkvarter her i Folketeaterbygningen. Først skal hennes forgjenger Raymond Johansen takkes av på landsmøtet i april, så er det hennes tur til å lede landets største partiorganisasjon de neste årene. Hvis, som hun hele tida presiserer med en avvæpnende latter, hvis hun altså blir valgt på Aps landsmøte. Latteren sitter i det hele tatt løst hos Stenseng, som er av den sprudlende, energiske typen som får sagt veldig mye på veldig kort tid. Det virker dessuten som om hun klør i fingrene etter å komme i gang med jobben i Oslo. Da må hun bli ukependler, og skal reise mellom Oslo og døtrene i Gudbrandsdalen, som hun har delt samvær med.

– Det som blir viktig for meg etter landsmøtet – hvis jeg blir valgt – er å reise ut og møte folk, bli kjent med ordførerkandidater og partikontorer over hele landet. Min første, store oppgave blir å lede partiet trygt gjennom kommunevalgkampen til høsten. Da blir det viktig for oss å ta tilbake de store byene, men jeg er også opptatt av at vi skal vinne i så mange småkommuner som mulig.

– For nå vil du ha mange nye, røde ordførere?

– Det vil jeg! Dersom jeg blir valgt, er det rett ut på tur med en gang!

– Da fyker du av gårde?

– Da fyker jeg av gårde, samtykker Stenseng, som godt kan huske den dagen Gro besøkte Gudbrandsdalen i 1985.

– Det var stort da Gro kom. Kjempestort! Det er nok faren min som skal ha en del av æren for at jeg ble dratt inn i politikken. Jeg var ofte med ham på politiske møter, og jeg var nysgjerrig på det jeg hørte der. Han var ordfører fra jeg var 9 år til jeg ble 33. 24 år ble det til sammen, før han gikk av i 2007, sier Stenseng. (Den samme faren forteller for øvrig til Dagsavisen at selv om det var «stort» med Gro, så tror han det nok var enda større for henne da a-ha vant Peer Gynt-prisen i 1987 og hun fikk sitte ved siden av selveste Morten Harket).

– Du var liksom alltid «dattera til ordføreren»?

– Ja. Før det var han rektor på ungdomsskolen, så en del ungdom i bygda hadde et litt sånn skrekk- og gru-forhold til ham. Han kom der med stort nøkkelknippe og tresko, og jeg fikk ofte høre at jeg hadde så streng far! Han er det vi kan kalle for en «frittalende» mann, alltid i litt opposisjon, også til sitt eget parti. Aldri redd for å si ifra, alltid tro mot det han står for. Da jeg var fylkesleder i Oppland, irriterte han meg av og til, så da måtte jeg sette ham på plass! Men han har hele tida vært en fantastisk god rådgiver for meg.

Etter det Dagsavisen forstår, var faren også en viktig samtalepartner da hun måtte håndtere den vanskelige Vågå-saken på vegne av partiet i Oppland i perioden 2012–2013. Kjersti Stenseng var fylkesleder mens rettssaken og mediekjøret pågikk og var den som på vegne av fylkespartiet måtte gjøre det klart for ordfører Rune Øygard at han ikke lenger hadde partiets tillit. Måten Stenseng taklet denne saken på, skal ha vært en av grunnen til at flere i valgkomiteen i Ap mente hun ville egne seg som partisekretær. Men ellers er Stenseng kanskje mest kjent innad i partiorganisasjonen og i Oppland, der hun har vært politiker de siste årene. Faktisk kom hun ganske seint inn i politikken også der. Da Dagbladet i januar 2003 trykte en søt historie om to Vinstra-søstre som fødte på samme dag på Lillehammer sykehus, ble Kjersti Stenseng bare omtalt som «Kjersti (28)», søsteren til «Tonje (31)». Tonje Stenseng hadde nettopp født en datter og fikk besøk av søsteren Kjersti, som hadde gått to uker over tida. Nå som hun først var her på sykehuset, nektet hun rett og slett å forlate sykehuset før hun hadde fått ungen. Kjersti Stenseng løp i sykehustrapper uten at noe skjedde. Til slutt fikk hun satt akupunkturnåler rett i magen.

– Og 20 minutter etter var ungen ute! ler Stenseng.

– NRK kom på sykehuset for å intervjue oss. Vi kom til og med på «Kveldsnytt», jeg husker ennå at det var Christian Borch som presenterte nyhetene. Jeg følte meg ikke akkurat så veldig fin og presentabel i den blå sykehusskjorta, smiler Stenseng.

Fra før hadde Stenseng en datter på fem år, og det var først i 2007 at hun ble valgt inn i kommunestyret i Sør-Fron. Lederen i Aps valgkomité, Martin Kolberg, er visst uansett fornøyd med det meste ved Kjersti Stensengs bakgrunn. Ja, han ble nærmest lyrisk da han kom til hennes navn på lista under pressekonferansen der han nylig presenterte innstillingen til ny partiledelse.

– Kjersti Stenseng fra Oppland er 40 år og kommer fra det jeg vil kalle kjerneområdene i Det norske Arbeiderparti. Kjersti er et ektefødt barn av det solide sosialdemokratiet som Innlands-Norge representerer, sa Kolberg, nesten henført.

– Hun er det jeg vil kalle for en trygg person, «et helt støkke ved», som vi sier her på Youngstorget. Et helt menneske på alle vis, med en veldig bred politisk erfaring, sier Kolberg, som nok egentlig mente å omtale henne som «hel ved».

– Hun sitter allerede i sentralstyret og har kommunalpolitisk erfaring fra både kommunestyre og formannskap. Hun har dessuten veldig bred erfaring fra frivillighetsarbeidet i Norge. Hun har vært leder for både Peer Gynt-stevnet og Litteraturfestivalen på Lillehammer og er nå frivillighetssjef for ungdoms-OL på Lillehammer i 2016, sa Kolberg og tok liksom sats:

– Vi mener at hun har akkurat den kombinasjonen som skal til! Hun er sterk både administrativt og organisatorisk og har de strategiske evnene hun trenger for å lede dette kontoret og partiorganisasjonen.

Like etter kom Stenseng selv inn i rommet, sammen med de nye nestlederkandidatene Trond Giske og Hadia Tajik. Da hun lot seg intervjue av TV-journalistene, svarte hun på sin trygge og breie dialekt fra Gudbrandsdalen. Mens den avtroppende partisekretæren Raymond Johansen brakte med seg en feeling av asfalt, Groruddalen, Vålerenga og blokkene på Tveita, er det Fjell-Norge som nå inntar Youngstorget, med sine daler, elver, bygder, alpinanlegg og hyttefelt.

– Jeg er jo preget av stedet jeg kommer fra. Jeg har både distriktspolitikken og landbrukspolitikken med meg og er opptatt av å skape sterke lokalsamfunn og kompetansearbeidsplasser over hele landet, sier Stenseng.

I et øyeblikk der høres Kjersti Stenseng nesten ut som en ekte senterpartist, og selv om hun kommer fra ett av de rødeste fylkene i landet, er hun også vokst opp i Kvam, ei arbeiderbygd med sterke Sp-tradisjoner. På Kjersti Stensengs farsside finner du både en bestefar og en oldefar som i sin tid var både bønder og Sp-politikere, og det var bare faren hennes som brøt ut og gikk til Ap. I perioder har det vært sterke motsetninger mellom bønder og arbeidere i bygda, men det er Ap som har styrt Nord-Fron kommune fra 1927 og helt fram til forrige kommunevalg i 2011. Da overtok Sp.

På morssiden har Kjersti Stenseng derimot en Ap-bestefar som jobbet ved jernbanen i alle år. Et trofast partimedlem som hadde stor respekt for Einar Gerhardsen og «ur-partisekretæren» Haakon Lie. Dessuten var han og kona nærmeste naboer til barnebarnet Kjersti, som i oppveksten løp ut og inn hos dem som hun ville. Han døde i 1994, da Kjersti Stenseng var 20 år og student på Lillehammer.

– Jeg har ikke vært så veldig emosjonell etter at jeg ble innstilt til partisekretær, jeg har vel en rasjonell innstilling til det meste. Men så fikk jeg en tekstmelding fra mora mi. «Tenk om faren min hadde visst at du en dag skulle få bli partisekretær i Ap», skrev hun og fortalte at nå måtte hun sette seg litt ned med en kopp kaffe, for nå ble hun så rørt. Og jeg ser jo for meg bestefar, som satt og så på Gro og Willoch i TV-debatter, mens han kjefta på alle på høyresida! Da jeg tenkte på dette, kjente jeg at jeg måtte felle en tåre, sier Stenseng.

– Hva slags forhold har du selv til «ur-sekretæren» Haakon Lie?

– Jeg kjente ham ikke, men vet jo en del om ham. Men som jeg nettopp sa det til Hans Olav Lahlum, som jeg blant annet kjenner fra da han var leder i Oppland SV, og som har skrevet bok om Haakon Lie: «Nå har jeg deg på nattbordet, for nå skal jeg lese meg opp!» Vi avtalte en kaffe også, så kan han fylle inn det jeg eventuelt ikke rekker å lese, sier Stenseng fornøyd.

– Det er mye å lære av Haakon Lie på godt og vondt, men den største forskjellen på hans og min tid er nok at han gikk i bresjen for å la de store massene få ta del i den økonomiske veksten. I dag har de fleste av oss det godt, men vi skal fortsatt løfte de svakeste i samfunnet. Vi må ikke bare dele godene, men dele på byrdene på en bedre måte. Min bekymring er at vi som enkeltpersoner blir stadig rikere, mens det fortsatt kan være offentlig fattigdom. Det plager meg at jeg har råd til å kjøpe meg ei ny hytte, mens vi som samfunn ikke har råd til å pusse opp skolen barna mine går på. Dette er helt andre utfordringer enn det Haakon Lie og de andre hadde på 1960-tallet, sier Stenseng, som later til å ha et helt annet syn på uenighet innad i partiet. Mens Haakon Lie kunne tolke uenighet og intern opposisjon som svik, mener Stenseng det er uenighet og meningsbrytning som driver politikken framover.

– Jeg skal ha veldig stor takhøyde for politisk uenighet i partiet. De gode politiske løsningene finner man gjerne i skjæringspunktet mellom to standpunkt.

Men om Kjersti Stenseng står fjellstøtt på lista fra Aps valgkomité, har hun ennå ikke kommet på Wikipedias liste over «kjente personer fra Nord-Fron». Der står imidlertid både Grete Berget, (tidligere Ap-statsråd) og Per Gynt, en ikke ukjent rollemodell for Ibsens skuespill «Peer Gynt». Mens Grete Berget har vært med på å heie fram Kjersti Stenseng i hennes politiske karriere, har Stenseng også et nært forhold til Peer Gynt. Hun har vært til stede ved Peer Gynt-stevnet ved Gålåvatnet hvert eneste år siden 1989. I mange år var hun også både prosjektleder og festivalleder der. Nå har hun nettopp kjøpt seg hytte rett ovenfor Gålåvatnet, og herfra kan hun se rett ned på den store utendørsscenen.

– Jeg har sett det stykket så mange ganger at jeg nok kan store deler av det utenat. På dialekt. I alle fall mye av «Bukkerittet», og ting som: «Per, du lyg! Nei, e`gjør ei! Så bænn på at det er sant! Kåffår bænne? Ti du tør ei! Alt i hop er tøv og tant!» Hm, hvis Mor Åse skulle brekke foten eller noe, så kan jeg sikkert komme ned fra hytta og skjelle og smelle litt på scenen, foreslår Stenseng.

– Jeg har hele tida vært bevisst på å holde på dialekta mi. Jeg har jo verdens vakreste dialekt, så jeg ser ingen grunn til å bytte den ut! Den har sine fordeler også. Du høres jo ganske snill ut. Da jeg var statssekretær i Kulturdepartementet, hendte det at jeg måtte komme med avslag på søknader om penger. «Men du høres i alle fall veldig hyggelig ut, med den dialekten», sa en i telefonen. Mye lettere å komme med dårlige nyheter er det i alle fall!

Nå skal det sies at det er lite dårlige nyheter i Ap akkurat nå. Om den nye partisekretærens dialekt er hyggelig nok, er tallene på meningsmålingene mer enn hyggelige om dagen. Kjersti Stenseng skal lede en partiorganisasjon som opplever både medlemsvekst og ligger rundt 40 prosents oppslutning. Mens Erna Solbergs regjering har slitt med en rekke vanskelige saker, har «ørnen blant partiene» svevd høyt og tilfreds over vannene.

– Du trenger jo nesten ikke gjøre noen ting, vil noen si – bare «sitte stille i båten»? Ap tjener godt på andres ulykke?

– Til det vil jeg si at jeg er veldig uenig. For det første har vi ikke «sittet stille i båten» i den tida som har gått siden vi gikk av. Når du sitter i regjering, vender du mesteparten av aktiviteten i organisasjonen inn mot regjeringsprosjektet. Men nå som vi er i opposisjon, har vi vendt det engasjementet inn mot egen organisasjon. Vi har satt i gang mye ny politikk som vi skal vedta på landsmøtet. Vi har allerede vedtatt nærmere 450 lokale partiprogrammer for kommuner og fylker. Dette er den viktige plattformen som vi skal stå på i kommunevalgkampen. Dessuten har ikke velgerne bare vendt seg fra noe. De har også vendt seg til noe. De har sett forskjellen på partiene og ser mot Ap, sier Stenseng, som også vil jobbe med å ta vare på de nye medlemmene Ap har fått i det siste.

– Da jeg sjøl kom til Oslo for å studere på Blindern, meldte jeg meg inn i Blindern AUF. Men jeg gikk aldri på et eneste møte. Jeg syns det var veldig skummelt. Partikulturen der var så annerledes enn det jeg var vant til. Der var det mer by og akademia, mens jeg kom fra «det andre Ap» som du finner i ei lita industribygd. Det sier jo sitt at en av mine første venner på Blindern kom fra industribygda Årdal, hehe! Dette er noe jeg har jeg tenkt en del på. Det er sikkert ikke så lett i dag heller, å gå på et lukket partimøte for første gang. Vi har jobbet mye med at partiet skal bli mer åpent og inkluderende, og dette er noe jeg vil fortsette med.

Da Kjersti Stenseng var tenåring, var det ikke noe lokalt AUF-lag i området der hun bodde. Nå har de Midtdalen AUF, der den eldste datteren hennes nylig ble valgt inn i styret. Dermed har tredje generasjon Stenseng gått inn i arbeiderbevegelsen. Datteren kommer til å sitte sammen med sin bestefar på landsmøtet i Ap når Kjersti Stenseng – etter alle solemerker – blir valgt til ny partisekretær i april.

– Jeg trur nok at faren min er litt stolt av meg nå. Men av barnebarnet er han så stolt at han nesten holder på å dø, smiler Stenseng, som selv blir rørt når hun hører at eldre folk fra hjemstedet i Gudbrandsdalen er stolte.

– Der står Ap-tradisjonen så sterkt, og 1. mai er fortsatt en stor festdag oppe hos oss.

– Kanskje de ønsker seg den nye partisekretæren som 1. mai-taler?

– Jeg har allerede blitt invitert til Kvam, jeg, da vet du! Vi får vente og sjå hva slags planer det blir utover.

– Å komme til Kvam 1. mai hadde vel vært en drømmestart på partisekretærlivet?

– Da hadde e`i hvert fall følt at e`ha komme hematt.

 

5 favoritter

Musikk: Hører på det meste. Skal jeg fremheve ei stemme må det bli Siri Nilsen. Og Ane Brun.

Film: Den jeg har sett flest ganger er «Mitt Afrika» (med Meryl Streep).

Bok: Kommer alltid tilbake til «Mysterier» av Knut Hamsun og «Historien» av Elsa Morante.

Mat: Jeg er veldig glad i fisk. Kveite, sushi, sild, kamskjell, der er jeg altetende. Bare det er fisk!

Sted: Om sommeren lengter jeg alltid tilbake til Italia, Ellers er New York og Gålå også klare favoritter.