Sviktet av Norge

ATLANTA (Dagsavisen): - Jeg var så glad og stolt, men også veldig lei meg, sier Deeyah Khan.

Det har vært stille lenge. Men nå er Deeyah igjen i vinden, på grunn av hennes sterke, prisbelønnede dokumentarfilm om æresdrap. Etter 18 år i utlendighet ville alle ha en bit av henne.

Deeyah unngår elegant alle spørsmål om privatlivet. Det er ikke seg selv hun har kommet for å prate om.

- Jeg har absolutt ikke noe ønske om å være noen kjendis. Den eneste grunnen til at jeg fortsatt opptrer offentlig er for å snakke om arbeidet mitt og ting jeg synes er viktig, sier hun.

Etter at hun vant den prestisjetunge Emmy-prisen i New York, har Deeyah Khan (36) sagt nei til utallige intervjuforespørsler. Hun har stukket av fra alt ståket til Atlanta i Georgia. Sørstatsbyen er litt mindre enn Oslo, men med bredere motorveier og høyere skyskrapere. Deeyah, eller Deepika som hun først ble kjent som i Norge, måtte puste ut i hjemlige trakter. Og det er i Atlanta hun har holdt hus de siste årene.

Ingen hadde forventet at hun skulle vinne en Emmy, aller minst Deeyah selv. Hun er ikke typen som gråter. Men da bildet av Banaz - hovedpersonen i Deeyahs film om æresdrap - dekket hele scenen, fikk hun en tjukk klump i halsen.

- Jeg er så glad i henne. Jeg møtte henne aldri. Likevel kan jeg si med hånden på hjertet at jeg fryktelig glad i henne, sier Deeyah om den unge kurdiske jenta.

Filmen forteller den brutale historien til Banaz Mahmoud, som ble drept av sin egen familie i London i 2006. Filmen er nådeløs, både mot dem som utførte handlingen og det britiske samfunnet som lot det skje.

Deeyah er fortsatt sliten etter jobbingen med filmen, og trøtt etter Emmy-sirkuset. Når hun innser at den mexicanske kafeen vi møtes på ikke serverer kaffe, flytter vi oss til den italienske uteserveringen ved siden av.

- Hvordan var prisutdelingen?

- Det var helt overveldende. Jeg ble invitert på haugevis av fancy fester. Men jeg dro bare rett hjem og sov, sier Deeyah og ler.

Nå bor Deeyah på hotell, sammen med broren Adil Khan, skuespilleren, programlederen og danseren, som er her sammen med henne.

- Vi bare sover! Jeg vet ikke hvem som er mest utslitt, han eller meg, smiler hun.

Deeyah snakker litt på norsk, men mest på engelsk. Hun har beholdt en tydelig britisk aksent, til tross for nesten seks år i USA.

Det er lenge siden Deeyah fikk så mye oppmerksomhet som hun gjorde dagene etter at hun vant Emmy-prisen. Vi må helt tilbake til 1995, da hun toppet hitlistene i Norge med singelen «Get off my back». Hun var bare 18 år den gang. Selv var jeg 15 da Deepika, som hun het da, toppet radiolistene og fylte dansegulvene. I dagene etter at jeg kontaktet Deeyah for å avtale intervjuet, tok jeg meg selv stadig i å nynne refrenget, på jobb, på T-banen, på sykkelturer. «Get off my back. I got my mind made up. I don´t want to defend myself, cause I know when I´m right or wrong». Det er nesten som om Deeyah krymper seg før hun bryter ut i høy latter når jeg forteller om musikken hennes som aldri helt slapp taket.

- Haha, ja du husker den ja. Det er så lenge siden, jeg var så ung.

Musikk har alltid vært en del av livet hennes. Hun var bare sju år gammel da hun opptrådte for første gang, og deltok blant annet på NRKs ungdomsprogram «Halvsju». En kvinnelig frontfigur og sanger, som i tillegg danset med bar mage i musikkvideoen, var uhørt for mange menn i det muslimske miljøet. Hun og familien ble utsatt for brutale trusler. Etter at hun ble fysisk angrepet under en konsert, så hun seg nødt til å flykte fra Norge. Året var 1995.

- Jeg tenker veldig lite på den tida nå, understreker hun.

Men hun har ikke glemt følelsen av å bli forlatt, av både det pakistanske og det norske miljøet. For mens hun ble aktivt drevet ut av et lite mindretall, var mangelen på støtte fra majoriteten påfallende.

- Jeg var så alene. Jeg følte meg sviktet.

Deeyah tar seg til hjertet.

- My heart was broken by Norway - Norge knuste hjertet mitt.

Det var noen hederlige unntak. Men mest av alt satt Deeyah igjen med en følelse av at få brydde seg.

- Hvorfor tror du så få støttet deg?

- Jeg hørte ikke hjemme noe sted. Det pakistanske og muslimske samfunnet avviste meg fordi jeg ikke var pakistansk nok. Og jeg var ikke hvit nok til å bli regnet som norsk, sier Deeyah og setter bilde til ordene: Se for deg en enslig koffert på bagasjebåndet på en flyplass. Alle har dratt, det er ingen som gjør krav på kofferten som ligger alene på et sirkulerende bagasjebånd.

- Jeg følte meg som gjenglemt bagasje, som en ingen ville ha. Jeg skulle så inderlig ønske at noen gjorde krav på meg. At noen hadde sagt: Dette er feil.

Deeyah vender tilbake til nåtiden. Det gikk jo over, og hun føler ingen bitterhet nå. Men at truslene og flukten har påvirket arbeidet hennes som kunstner, er tydelig. Kvinners rettigheter, ytringsfrihet og antirasisme følger alt hun gjør. Hun sier hun alltid forsøker å stå sammen med folk som trenger det.

- Det koster ingenting. Bare litt tid og at du bryr deg, that you give a shit, sier hun, før hun igjen understreker:

- Jeg har ingen negative følelser mot Norge. Når noen knuser hjertet ditt, kommer du alltids over det, sier hun med en overbevisende letthet.

Til tross for tøffe perioder er det å bli født som kvinne i Norge som å vinne i lotto, påpeker hun. Å vokse opp med Gro Harlem Brundtland, norsk likestilling og sterke kvinner rundt seg har langt større innvirkning på Deeyahs liv og virke enn flukten på 90-tallet.

- Mye av det jeg har tatt med meg kommer jo nettopp fra Norge, og det å vokse opp i et samfunn der menneskerettigheter og ytringsfrihet er så høyt verdsatt, og ikke minst et samfunn der kvinner presterer og er ambisiøse. Standarden jeg selv satte meg for hva jeg kan gjøre og oppnå ble satt i Norge. Det har vært uvurderlig for meg, sier Deeyah.

Dokumentarfilmen «Banaz - A love story» er Deeyahs første, og følger den kurdisk-irakiske jenta Banaz Mahmouds altfor korte liv i Sør-London. Banaz blir brutalt holdt nede av patriarkalske familietradisjoner, som til slutt blir hennes død. Etter flere års mishandling, forlater Banaz ektemannen, noe familien misliker sterkt. At hun forelsker seg i en gutt på sin egen alder, er dråpen.

Et videoopptak av Banaz som forteller politiet om alt hun har gått gjennom gjør filmen ekstra sterk. Det er som om hun vitner mot sin egen familie fra graven. Få måneder etter at hun går til politiet blir Banaz drept av tre fettere, etter ordre fra faren og onkelen. Hun blir voldtatt, kvalt og gravd ned under en fryser i en bakgård.

Deeyah hadde aldri laget film før, men mente en dokumentarfilm var den beste måten å sette søkelys på æresdrap på. Deeyah tagg, ba og lånte utstyr, ekspertise og folks tid de fire årene det tok å produsere «Banaz - A love story». Mot slutten av redigeringsprosessen flyttet hun tilbake til London. Det er London hun nå kaller hjemme.

Etter at Deeyah dro fra Norge, holdt hun seg i ro i Storbritannia i noen år. Hun provoserte ikke, opptrådte ikke og spilte ikke inn musikkvideoer. Men etter at hun gjenopptok musikken, kom truslene igjen. Brutale, rå trusler om drap og mishandling. Hun flyktet for andre gang, til Atlanta i USA. Hun hadde venner og kolleger her, og her er det billig å bo. Deeyah var langt nede, men samlet sakte krefter. Hun jobbet frivillig og produserte musikk, uten selv å være frontfigur eller sanger.

- Sluttet du å synge på grunn av truslene?

- Nei, jeg var bare sliten. Og så har jeg vokst fra det. Jeg vil alltid jobbe med musikk, men på en annen måte, sier Deeyah, som har tre nye filmprosjekter på gang. To av dem har fått støtte fra Fritt Ord.

Truslene har stilnet. Så langt har reaksjonene på filmen vært positive.

- Hvorfor laget du en film om æresdrap?

- Det er mange grunner til det. Personlig var det viktig for meg å bryte stillheten min rundt dette temaet. Vi må anerkjenne at det er et problem for å endre det. En annen grunn er at jeg vil minnes disse jentene. Grunnen til at de blir drept er også fordi familiene vil utslette dem. Jeg vil at vi skal huske dem.

For alle som ser filmen om Banaz, vil minnene om den spede, vakre 20-åringen fra Irak sitte i lenge.

Det handler om kvinner som ikke har rett til å eie sine egne liv, kropper, valg eller framtid. Deeyahs egne erfaringer med å bli truet til stillhet, er også en del av historien.

- Jeg har selv vokst opp i et miljø der ære dikterer livet vårt fra den dagen vi er født. Æresdrap er den mest ekstreme formen, men strukturene er de samme som førte til motstand og trusler mot meg.

Det er vanskelig å beskrive mørket og brutaliteten i filmen om Banaz. Men går det an å forstå hvor disse mennene kommer fra? Deeyah forsøker:

- De er del av et strengt patriarkalsk samfunn, der gruppen betyr mer enn individet.

I dag soner Banaz‘ far en livstidsdom for drapet på jenta som skal ha vært favorittdatteren hans. Hvordan er det mulig for en far å drepe sin datter, spør Deeyah, og forsøker selv å svare:

- Jeg tror omstendighetene bidro til at han følte det var riktig å handle slik han gjorde. Siden Banaz påførte hele familien skam, var det bedre å ofre individet for gruppens beste. Litt som å kutte av en syk gren på et tre. Den eneste forklaringen er at disse andre følelsene er sterkere enn kjærligheten for datteren.

Gjennom politikvinnen Caroline Goode bringer filmen, til tross for sin mørke tematikk, et snev av optimisme. For Goode bryr seg. Hun snakker om jentene hun hjelper med en kjærlighet og omsorg som får hårene til å reise seg på Deeyahs armer.

- Jeg fikk gåsehud! Jeg har aldri hørt en politikvinne snakke slik. Og jeg har aldri hørt en hvit kvinne snakke slik om en ikke-hvit kvinne hun ikke kjenner.

Den britiske journalisten Nick Cohen bruker Deeyah som eksempel i en sylskarp kritikk av vestlig venstresides manglende ryggrad når det gjelder vold mot minoritetskvinner. Deeyah er takknemlig for støtten etter det hun kaller en ekstremt ensom og tøff oppoverbakke. For hvorfor fikk hun så lite støtte da hun ble tvunget til å forlate Norge og England? Årsaken er den samme som grunnen til at truslene mot Banaz ikke ble tatt på alvor.

- Av en eller annen grunn svarer ikke vestlige samfunn med samme robuste respons når det dreier seg om vold mot minoritetskvinner, som de gjør hvis kvinnene er hvite. Det er et trist faktum, sier Deeyah.

Hun tror hun vet hvorfor.

- Mange har gode intensjoner, og vil respektere folk fra ulike bakgrunner og kulturer. Det er jeg så hjertens enig i. Men menneskerettigheter og menneskelig verdighet er universelt, det er ikke et vestlig konsept, og det kan ikke bare gjelde for hvite og vestlige.

Hun tror mange, kanskje særlig på venstresiden, frykter å snakke om æresdrap og om vold mot minoritetskvinner.

- De frykter at de vil bli sett på som rasister hvis de gir seg i kast med dette. Men faktum er at det er nettopp det som er rasisme! Å si at kvinner som ser sånn ut eller tilhører den gruppen ikke har samme rettigheter som andre, det er rasistisk. Å gå på tå hev. Det er rasistisk, slår Deeyah fast.

Hun mener ikke å gi venstresiden skylden for alt. Det finnes mange grunner til at folk ser vekk. Ingen av dem er gode.

- Det handler om politikere som ikke tar ansvar, om apati og ignoranse. Men det holder ikke. Folk som ser ut som meg har vært i Vest-Europa i mange generasjoner nå, sier Deeyah.

Hun insisterer på at vi må våge å se det ubehagelige i hverandres kultur.

- Det er nydelig at vi kan dele og spise hverandres frukt, gå på festivaler og høre på hverandres musikk. Men for å bli kjent med hverandre, må vi lære om både det gode og det dårlige, sier Deeyah, som mener også minoritetene må ta langt større ansvar enn de gjør i dag.

Hun liker ikke å kalle det innvandrermiljøer eller muslimske samfunn, og leter etter ordene. Hun lander på brun og hvit.

- Ingen av oss - verken Europas hvite eller brune befolkning involverer oss så mye som vi burde. Det er lettere å se en annen vei enn å engasjere seg. Men vi er nødt. Vi snakker om integrering, men vi må våge å gå i dybden.

Deeyah har flyttet tilbake til Storbritannia, og gleder seg til å tilbringe mer tid i Norge. Mye har endret seg siden 1996.

- Da jeg bodde i Norge var det veldig få mennesker med min kulturelle bakgrunn som tok del i offentligheten. Det er endret, noe jeg er veldig glad for å se, sier hun, og nevner broren Adil som eksempel.

Norge blir aldri som før innvandringen, det er ingen vits i å ønske seg tilbake til et hvitt Norge eller et hvitt Europa, påpeker hun.

- Det er akkurat like dumt som det er for ikke-vestlige innvandrere å tro de kan gjøre Norge lik sitt gamle hjemland. Noe har gått tapt. Begge sider slåss for noe de har hatt kjært, jeg ser det. Men faktum er at det er tapt, og at vi må bevege oss videre. Vi kan dyrke konflikten eller heller forsøke å stille spørsmål, som hva det betyr å være norsk, hvordan tar vi vekk skillet mellom oss og dem?

I et intervju med det amerikanske magasinet Guernica for noen år siden, sier Deeyah at hun neppe ville gjort det igjen, tatt den ensomme kampen. I dag er hun mer optimistisk, selv om hun medgir at det har hendt hun har ønsket seg et annet liv.

- I de verste øyeblikkene har jeg lurt på om det var verdt det. Nå er jeg ikke i tvil. Det er det, sier Deeyah.

- Jeg kunne ha blitt født i Afghanistan eller Pakistan. I stedet ble jeg født i Norge, uten å ha gjort noe for det. Jeg er takknemlig, men føler også en plikt til å gjøre noe. Jeg har valgt et ukomfortabelt liv. Det ville vært lettere å tjene masse penger, men jeg ville ikke følt at det var riktig. Og jeg elsker det jeg gjør, sier Deeyah, som fortsatt får henvendelser fra muslimske jenter i vanskelige situasjoner. Men e-postene kommer ikke lenger fra Norge.

- Nei, det er jo ingen i Norge som kjenner meg lenger.

Det kan fort endre seg, når hun nå flytter tilbake, i hvert fall delvis. Vi må dele henne med London, New York og et par andre europeiske byer hun ikke har bestemt seg for ennå. Etter det hun kaller «ustanselig masing» fra broren Adil Khan, ga hun etter.

Og her bytter Deeyah tilbake fra engelsk til norsk.

- Han bare maste og maste. Jeg ble til slutt møkk lei, sier hun med et stort smil.

Hun og broren er nære venner, og foreldrene bor fortsatt i Oslo. Hun gleder seg til å se dem oftere.

Og det er ting hun fortsatt savner, 17 år etter at hun dro.

- Jeg savner jo Norge. Jeg savner enkle ting, som å drikke nydelig friskt vann fra springen.

- Brunost?

- Eh, nei. Men vafler. Og skolebrød.

heidi.taksdal.skjeseth@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Nitin Sawhney.

FILM: «Baraka».

BOK: Poesi, for det meste Amir Khusrau or Hafiz, Faiz Ahmad Faiz eller Rumi.

MAT: Jeg elsker mat! En av favorittene er Jamie Olivers restaurant i London.

STED: Hjemme i London eller hvor som helst med solskinn og sjø.