Stortingsspira

– Jeg datt ned fra et fjell og trodde jeg strøyk med. Og så er det noen sånne bjørneting.

Rasmus Hansson (60) oppsummerer sitt livs «nest-mest» dramatiske øyeblikk. Ett av dem må ha vært at han sto ansikt til ansikt med en isbjørnhann på Svalbard. Han visste ikke at det kun var fem, og ikke seks, kuler igjen i revolvertønna. Disse hadde han allerede brukt på varselsskudd. Men denne episoden nevner ikke Rasmus Hansson. Han sier at «de bjørnehistoriene er så forslitte.» I stedet snakker han om Cuba-krisen og Biafra-krigen. Til nøds kan han nevne en episode fra fjellet på 1970-tallet.

– På vei nedover fra fjellet tenkte jeg: «jøye meg, nå detter jeg ned fra dette fjellet». Og så smalt det en gang til på vei ned, og da tenkte jeg: «nå døde jeg». Så kom kameraten min Harald, fisket meg fram og så var jeg ikke død allikevel. Så lå jeg et døgn i en snøhule og lurte på om det kom til å gå bra. Det var det vel ikke helt innlysende at det kom til å gjøre.

KOMMENTAR: De Grønne kan avgjøre hvem som blir statsminister i 2017

Isbjørnekspert

Han ligger «litt over gjennomsnittet» på slike opplevelser.

– Men sånt bare skjer. Så er de over. Det er de ting som har formet verden, som egentlig er dramatiske.

Rasmus Hansson er etolog. Han er ekspert på isbjørners atferd.

– Har kunnskapen om isbjørner overføringsverdi til Stortinget?

– Nei. Men jeg har en viss kritisk, avslappet distanse til det jeg gjør.

– Hva tenker du om politikere som ikke har gjort noe annet i livet? spør fotografen.

– Mange av dem er rå-flinke. De er, nær sagt, fødte politikere. Men som velger ville jeg stille tøffere krav til hva slags livserfaring politikere har. For meg er ikke partiet et mål, bare et av flere redskap for politikk.

– Grovt sett gjør ikke det at du har håndtert isbjørn for veldig lenge siden, deg bedre skikket til å være politiker enn å ha stått i en kiosk og solgt pølser. Eller jobba på sykehjem og gjort livet bedre for sjuke folk. Kanskje tvert imot.

Men noe tok han med seg fra Svalbard.

– En del av moroa er å oppleve livet i sin mest elementære form. Å holde seg varm, komme seg dit man skal og passe seg for at man ikke blir spist av en bjørn. Det er kanskje med å gi et helhetsperspektiv.

LES OGSÅ: MDG vil avvikle kull på Svalbard

Rasmus Hansson var for lengst kjent for miljøengasjementet da han sonet 30 dager i Oslo kretsfengsel. For sivil ulydighet som en del av lenkegjengen under Alta-aksjonen. Før dette, i 1976, la han bekken utenfor NVE-bygget på Majorstua i rør, i protest mot for mye vassdragsutbygging. Han fikk stillinger i Miljøverndepartementet, Polarinstituttet og Norad. Senere ble han WWF-general. Da fikk han norske bønder og ulvemotstandere på nakken i 12 år.

For å kvitte seg med irritasjon, hogger han ved. En gang var han så uenig med Nina Jensen, tidligere WWF-kollega, at han ble hjemme fra jobben noen dager. Irritasjonen brukte han til å bygge terrasse. Den heter fortsatt «Ninas platå».

Han beskrives som en solid organisasjonsbygger, som bygger stein på stein. En ydmyk alfahann. Som gjerne vil ha rett. Da han ga seg som WWF-leder, ble han utfordret av SV-er Erik Solheim til å skrive noen innspill opp mot politikerens memoarer.

– «Tiden er kommet for De Grønne», skrev jeg. Det hadde jeg ikke tenkt før.

Han ble spurt om å stille på liste. Alle rundt ham sa ja.

– Jeg trodde alle skulle si nei! Jeg satt i saksa.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Angrer på politikken

Han skulle bli tømrer. 15 år gammel søkte han seg til tømrerlinja på Sogn. Han kom ikke inn.

– Da hadde jeg vel fortsatt å snekre på en båt, som den der.

Han peker på en hardangerjakt ved brygga.

– Har du angret på at det ble politikken?

– Å ja, det gjør jeg hver dag. Jeg blir nesten forskrekket over meningsmålingene.

Rasmus Hansson angrer ikke på at han ble valgt, men håper han kan levere. Nøkkelen til resultater i miljøbevegelsen er å få andre til å gjøre det de egentlig ikke vil fordi «man i bunn grunn har rett og kan leksa si». Som Stortingets eneste grønne representant, kan han bare sitte i to komiteer. De grønne bør mene noe om alt. Han kan ikke alle leksene.

– Jeg liker å ha godt fotfeste. Sakene har flere tiårs historie. Da føler jeg sterkt at de andre har mer greie på det enn jeg har. Det liker jeg ikke.

En ting er å stå på utsiden og gneldre. Noe annet er å kunne flytte på makten.

– Jeg lurer jo på om jeg er skodd for dette her. Vi er ferske, jeg er fersk og jeg er faglig selvkritisk. Jeg er bekymra for …

Rasmus Hansson tar seg i det. Mens han stadig omformulerer spissformuleringene for å få dem enda mer hardtslående, er dette et øyeblikk der innholdet blir tannløst: «Jeg er veldig opptatt av kravene og ansvaret det innebærer.»

– Kunne du tenkt deg å være minister?

Hansson smiler i noe som minner om overraskelse og flauhet: «Neste spørsmål, takk!»

LES OGSÅ: – SVs grunnfjell er borte

Norgeshistorien på ett minutt

Han vokste opp sammen med moren i en leiegård på Thune i Oslo på 1960-tallet, foreldrene var skilt. Siden den gang har Norge endret seg.

– Hvordan vil du beskrive det norske samfunnet?

Hansson gir oss norgeshistorien på ett minutt som sett fra fugleperspektiv.

– En kombinasjon av et samfunn som på mange måter er det ypperste av det demokrati og moderne velferdspolitikk har kunnet frambringe, pluss en veldig heldig historie. En veldig homogen kultur, med lite intern konflikt og en geopolitisk beliggenhet som har holdt oss unna det meste av den politiske hurlumheien i Europa. Vi har vært under to kjempesnille imperialister og har fått fred til å bygge et samfunn.

– Ser din generasjon, som opplevde hvordan Norge var og ble, annerledes på det enn unge som ikke har opplevd veksten? spør fotografen.

– Der tok du mitt neste poeng.

Hvor mye bedre livskvalitet har vi fått siden 1960-tallet, spør Rasmus Hansson: Helse- og sosialpolitikken har endret seg enormt. Kulturlivet har blitt bedre. Men kan livskvalitet bare måles i økt velferd? Nei, mener han.

– Hvis du går ut på gata i dag, så finner du ikke noen å spille fotball med. I dag må du inn i et system. Dessuten koster det 5.000 kroner!

Norsk barndom er i dag institusjonalisert og kommersialisert, sier han.

– På veien mot velferd har vi samtidig mistet grunnleggende livskvalitet. Rikdommen har paradoksalt nok skapt ny sosial og økonomisk fattigdom. En økende del av samfunnet vårt blir utestengt fra verdier som bør være tilgjengelig for alle.

LES OGSÅ: MDGs Lan Marie Nguyen Berg på vakt mot Arbeiderpartiet

– Nullvekst er balanse

Det ble bråk da Rasmus Hansson sa at vi også hadde det bra på 1980-tallet med halv kjøpekraft.

– Da drar hele det politiske Norge, fra SV til Frp, den politiske nisselua ned til albuene og sier: «Buhu, De Grønne vil tilbake til 80-tallet!».

– Moren min var sekretær og enslig forsørger, men det var ikke noe stort økonomisk problem at jeg dro på leirskole. I dag har vi tulla oss inn i en situasjon hvor det er «for dyrt» for unger i verdens rikeste land å dra på leirskole.

Norge har gått seg vill i rikdommen, mener han.

– Ønsker du nullvekst?

– Nullvekst betyr balanse. Hittil har menneskelig utvikling handlet om å vokse. Men kostnadene er så store for menneskeheten, med fire-fem eller seks graders temperaturøkning, at de er helt uakseptable.

Kanskje pengeøkonomien i seg selv kan vokse videre, målt i tall, sier han nå.

– Men den må underordnes et ressursmessig og et sosialt regnskap. Ressurskapitalen må være i balanse, og den globale sosiale kapitalen må vokse.

LES OGSÅ: De Grønne vil beholde Smestad-syklistene

– Norge vil syde over av nybrottsarbeid

Endringene kommer raskere enn vi tror. Dagens arbeidsløshet i oljebransjen kom «som julekvelden på kjerringa» på oljen og Erna Solberg. Det er flere dårlige julekvelder i vente for norsk olje og økonomi, tror Rasmus Hansson.

– Hvordan ser Norge ut om ti år?

– Ti år er kort tid. Men det vil være et Norge som syder over av nybrottsarbeid. Vi må ha forlatt forestillingen om at vi skal klore oss til oljen så lenge som mulig.

De grønne mangler en økonomisk modell som folk kan forstå, mener valgforsker Anders Todal Jenssen ved NTNU.

– Enig. Vi har ikke en god nok konkret modell ennå. Men vi stiller de spørsmålene andre partier ikke tør stille. Vi er nødt til å utvikle en likevektsøkonomi.

Denne uka kom en rapport fra Den globale kommisjonen for miljø og klima som fastslår at den globale økonomien har vokst med tre prosent, mens utslippene fra energisektoren ikke har økt.

– Det er mulig selve klimaproblemet et stykke på vei kan løses med teknologi. Men også det forutsetter politisk styring. Vi spiser opp jordas livsgrunnlag, og er nødt til å slutte med det. Klimakrisen utgjør halve problemet, mens jordas bærekraft feies under teppet. En klimaløsning som fortsetter å helle natur og ressurser ut med badevannet, er ikke en løsning. Det er bevisstløst å ikke være bekymra.

Norge lever av å være storeksportør for framtidig global oppvarming, mener Rasmus Hansson.

– Det politiske flertallet nekter å ta inn over seg konsekvensene dette kan få. Det bør settes opp bronsestatuer av Erna Solberg og Jonas Gahr Støre med påskriften «Ansvarlig for jordas tilstand i 2050».

LES OGSÅ: Grønn bølge i Oslo

– Gjennomsnittsnordmannen er et miljøsvin

«Norge kan ende som en rik og isolert apartheidstat», har Rasmus Hansson sagt. Vi ligger an til å slippe billigere unna klimaendringene. Økte klimaforskjeller vil føre flere til Norge, tror han. Vi kommer til å måtte si nei til stadig flere. «Det er ikke vanskelig å se for seg at det vil gjøre noe med oss som mennesker og samfunn, som det ikke er noe hyggelig å tenke på». Det norske velferdssamfunnet er grådig, mener Rasmus Hansson.

– Gjennomsnittsnordmannen er et globalt miljøsvin, selv om vi innbiller oss det motsatte. Vi baserer vår velferd på et ressursforbruk framtida ikke kan ha. Hvis vi fortsetter med at det skal være så stor forskjell på oss og andre, vil det presse oss, som samfunn, i en retning det ikke er hyggelig å tenke på.

– Det er en ærlig sak å være grådig. Men ikke å være grådig, vite det, men blånekte å ta det innover seg. Å påstå at vi hjelper fattigfolk og jordas klima ved å produsere enda mer olje, enda lenger nord, stiller i den kategorien.

– Du har sagt at dersom man ikke bor på Hardangervidda i ulltelt, er det vanskelig å være miljøvennlig?

– Folk kan gjøre viktige ting med egne holdninger og egen hverdag, men politikerne må ta beslutninger som gir folk mulighet til å være mer miljøvennlige.

– Vi tror at vi skal kutte 30 prosent av utslipp innen 2020. Det er det vi, grovt sett, blir innbilt. I virkeligheten skal vi kutte fem prosent. Faktum er at vi har økt utslippene med fire-fem prosent siden 1990.

Det er politikerne, ikke folk, det er noe galt med, mener han.

– Hadde noen fortalt en norsk husmor da jeg vokste opp, at hun skulle sortere plast, bananskall og batterier i hver sin søppelbøtte, ville hun ledd seg i hjel. I dag vil alle som er vant til søppelsortering synes det er noe griseri hvis de måtte hive lapskausrester i plastsøpla.

– De som kjører Tesla fra Bærum til Oslo, gjør det ikke for miljøet? spør fotografen.

– Nei. Folk kjøper elbiler fordi de er fordelaktige, komfortable og kule. Men det gir også en god følelse å ikke forurense. Den tilleggsgevinsten gjør at flere får høyere terskel for å gå tilbake til fossilbil.

LES OGSÅ: Vil ha landbruk inn i byene

Pappa Knut

Knut M. Hansson, Rasmus Hanssons far, var motstandsmann under andre verdenskrig. Han ble arrestert, dømt til døden og internert i fangeleiren Grini før han ble sendt til den nazistiske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.

– Jeg er født av en generasjon som opplevde politikkens ytterste alvor, noe som ligger nærmere den samme virkeligheten som folk i andre deler av verden opplever akkurat nå, at selve eksistensen er truet.

– Dere var politisk uenige?

– Ja. Men i ettertid føler jeg behov for å ta ham i forsvar. Fatterns verdier var grunnleggende liberale. Men hadde fått seg en overdose diktatur og så ingen grunn til å ta med silkehansker på ml-ere og andre som leflet med totalitær politikk. Han kunne nok framstått som mindre mørkeblå hvis han hadde prøvd.

Men han prøvde ikke, konstaterer Hansson. Faren reiste for å plukke opp båtflyktninger fra Vietnam i Sørkinahavet.

Innimellom spissformuleringene er Rasmus Hansson reservert når han skal snakke om seg selv i et intervju.

– Det er som å være lenge på 30 meters dyp. Det er stille der. Men trøkket er 10 ganger så stort.

– Hva har livet lært deg?

– Når man får muligheter, bør man ta dem. Vi har en nokså kort økt her på jorda. Da er det viktig å bruke den på en måte som gjør at man kan se seg selv sånn noenlunde i speilet når man er 60.

LES OGSÅ: Rosa underdog sparker mot SV

Dyd og moralisme

– Er du lei av å være moralist?

– Nei. Jeg ser med en viss undring på folk som diskrediterer moral som et viktig grunnlag for politiske standpunkter. Det er en svakhet ved norsk debatt. Det er helt greit å stille krav til folk.

«Jeg er ikke noe dydsmønster. Jeg har heller ikke noe mål om å være det. Det har heller ikke partiet», sier Rasmus Hansson. Han peker mot en gul bot for ubetalt bryggeavgift på en båt ved brygga.

– All annen samfunnsatferd enn klima er regulert av en kombinasjon av pisk og gulrot. I veldig stor grad bare pisk. Det er ikke mange gulrøtter i Veitrafikkloven.

– Har du noen luksusvaner?

For første gang i løpet av intervjuet blir Rasmus Hansson abstrakt. Han omtaler seg selv i tredjeperson.

– Det kan være å ha for mange ting og å kjøpe for mye. Men dersom jeg skal holde en personlig tordentale, holder det at jeg snakker om Rasmus Hanssons for mange flyreiser og eiendeler.

Når han leser gjennom intervjuet, legger han til: «Jeg har tre seilbåter, hvorav særlig en er veldig sær og unyttig.» Han legger også til at han kjører mye drosje.

– Men du sykler til «Dagsnytt 18»?

– Ja. Men bare fordi det går raskest.