Jale Bernhoft har akkurat sluppet ny plate og spiller dobbeltkonsert i Oslo i mai.

Soulsikker

Jarle Bernhoft ble født gammel. Men det er visst ikke helt sant at han ser fram til å dø.

Portrettet

- Jeg gleder meg ikke til å dø helt ennå, altså.

I det siste nummeret av magasinet Mann står det hvitt på svart at Jarle Bernhoft gleder seg til å dø. Soulsangeren skylder på manglende mediefaglig gangsyn for at overskriften ble som den ble. Han har ingen planer om å starte på en sjelevandring med det første. Bernhoft er derimot forberedt på at døden kan inntreffe når som helst.

- Vi må ta innover oss at døden er en del av pakka. Den kan komme på to måter. Enten brått på, da vil jeg være sikker på at samvittigheten til enhver tid er ren. Eller jeg kan se den komme, da har jeg lyst til å ta kontroll over den og ikke la den fylle meg med frykt og bitterhet.

 

Jarle Bernhoft framstår som en mann med selvtillit der han sitter ulastelig antrukket i sort. Håndtrykket er fast. Blikket fokusert. Tonen jovial. Han messer ut sin musikkmisjon i et språk fritt for ironisk distanse. Med sin musikk vil han spre glede og strekke ut en hånd - også til dem som sliter. «Selvhjelpssoul», skrev en anmelder om den siste plata.

- Jeg vil gjerne bidra til at folk kan komme seg ut av negative mønstre de sitter fast i. Jeg har selv fått slike opplevelser av musikk, både når jeg har vært på konsert og når jeg har hørt på plate. Å inspirere folk, det er det som driver meg.

Bernhoft har opplevd en voldsom suksess etter at han satset på soul. Den forrige plata solgte godt over 250.000 eksemplarer. Han har fylt Spektrum og blitt kåret til Årets spellemann. Bernhoft forteller at han har fått «ekstatiske» kritikker i utlandet for den siste skiva. Her hjemme har mottakelsen vært blandet, fra ren hyllest til riktig så lunkne anmeldelser. På YouTube blir Bernhoft genierklært fra folk over hele verden. De sure kommentarene kommer helst fra folk her hjemme som har vansker med å takle kombinasjonen soul, hipsterlook og lyder i loop. «Haters gonna hate, but just give a little loving and you win them all over in the end», synger Bernhoft selv i en av låtene.

- Først og fremst er det bra at folk har et enten-eller-forhold til musikken min, og jeg setter mer pris på en vaskeekte slakting enn en lunken tilbakemelding. Når det gjelder lunkne tilbakemeldinger er det noe med soul og norske musikkritikere som ikke er helt på lag. Det er svært mange kritikere med country, rootsmusikk eller indierock som fagfelt og det er vanskelig å unngå dem når det skal kastes terning.

 

De siste ukene har Bernhoft pendlet mellom Oslo og New York, der han har bodd med familien det siste året. Han forteller at han har kommet seg gjennom den verste sorgen etter at manageren Per Eirik Johansen brått gikk bort i januar. De to var også nære venner.

- Jeg følte meg ganske lost i starten. Men jeg finner mye trøst i måten det skjedde på. Han døde mest sannsynlig mens han sov. Jeg vet at han hadde det bra det siste året han levde. Jeg har aldri sett ham så gira.

Bernhoft stopper opp.

- Jeg savner ham veldig. Men jeg føler at han fortsatt er med meg på et vis.

- Er du religiøs?

- Nei, jeg er ikke det. Men døden fascinerer meg. Jeg er nysgjerrig på hva som kommer etterpå. Jeg er åpen for at det er noe der, og vil kalle meg selv agnostiker.

Han har fortalt at han alltid har vært en grubler.

- Jeg ble født gammel, og tenkte for mye som barn. Jeg begynte å analysere sosiale situasjoner altfor tidlig.

Jarle Bernhoft har snakket seg gjennom oppveksten i Nittedal. Han har beskrevet hjemstedet som «en lang tarm» på veien fra Oslo til Oppland, et trangt sted å vokse opp for en kunstnersjel. Bernhoft var ikke helt som de andre gutta. Han fikk nerver når han spilte fotballkamp, var livredd for å bli klippet ned og moste ballen vekk så raskt han fikk den.

- Jeg var både hyperaktiv og sjenert, en litt nevrotisk kid. Jeg var ikke mobbeoffer. Jeg passet bare aldri inn.

Han forsøkte seg med hatt. Den ble revet av. Han spilte tverrfløyte.

- For en tolvåring i identitetskrise var det helt krise å spille fløyte. Det var bare jenter som gjorde det. Jeg hoppa over på tuba for å booste brystkassa litt.

Han unnskylder seg når han blander inn engelske ord og uttrykk, noe han gjør til stadighet. Bernhoft har alltid likt best å synge på engelsk. Soul på norsk er visst nærmest umulig å få til.

- Jeg har forsøkt mange ganger. Men jeg låter som en blanding av Jens Book-Jenssen og Jan Eggum. Mest som Jan Eggum når han synger på østlandsdialekt. Lillebjørn Nilsen vil sikkert si at jeg skyr mitt eget språk fordi det blir for nært. Jeg er åpen for det. Men jeg har prøvd. Jeg får det bare ikke til.

Bernhoft ble et solistemne på tubaen. Han øvde så mye på det digre messingrøret at leppene fikk nok. Tubaen måtte legges på hylla. Men det gjorde ikke så mye for han var allerede godt i gang med å lære seg å spille gitar. Bernhoft øvde dag ut og dag inn for å bli like god som Angus Young, gitaristen i AC/DC. Faren sang i Operaen. Moren var musikklærer og drev skolekoret i bygda. Hun har fortalt at sønnen var et stort musikalsk talent fra han var bitte liten. Han lagde tidlig lyder, sang engelsk uten å kunne språket og spilte lufttrommer. Senere sang han i morens kor og fikk også prøve seg som guttesopran i Sølvguttene. Det var stort for mor og far. Ikke like stort for Jarle.

- Jeg følte at Sølvguttene var … jeg likte meg ikke noe særlig der. Å blande barnekor med det å være ambisiøs - jeg fikk helt fnatt av de greiene der. Det var mye fasade, knallhard Oslo Vest. Ganske kjipe folk, sorry ass.

Bernhoft sier den mest stressende perioden i livet var da han var tolv.

- Men jeg lærte meg at med selvironi går alt bra. Jeg skjønte at hvis jeg fleipet med de store ørene mine først, da gikk proppen ut av de andre.

Det var først da han flyttet ut av Nittedal og begynte på en musikklinje i Bærum at Bernhoft «fant seg selv».

- Det er ikke noe galt med Nittedal, men i min aldersgruppe var det null interesse for det jeg holdt på med. For meg var det et voldsomt kick å flytte.

På musikklinja traff han blant andre Fridtjof Nilsen. De startet band.

- Hva føler du når noen setter på Explicit Lyrics i dag?

- Et sterkt behov for å skru det av. Sad to say.

Jarle Bernhoft smiler og vrir seg litt i stolen når han snakker om sin musikalske fortid. Bernhoft dukket først opp i offentligheten i 1998 med bandet Explicit Lyrics. VG skrev om en vokalist med en sterk og angrepslysten stemme. Låtmaterialet ble avskrevet som svakt og humørløst av musikkanmelderne.

- Jeg synes ikke det holder seg spesielt bra, jeg må innrømme det. Jeg hører vel et slags ungdommelig overmot, sier Bernhoft og gliser.

Så gjør han et forsøk på å analysere egen personlig utvikling.

- Jeg hadde holdt igjen og holdt igjen gjennom mange år - jeg gikk fra å være superbeskjeden til å tippe selvtilliten over i breskhet. Jeg føler den har stabilisert seg for lenge siden.

Explicit Lyrics ble en kort affære. Det var med bandet Span at Bernhoft for alvor ble kjent. Musikkmagasinet Kerrang hyllet ham som «en vidunderlig hybrid av Mick Jagger og Jim Morrison». Plateselskapet Island Records satset 6,5 millioner kroner på debutalbumet. Bernhoft og bandet flyttet til England for å bli store. På Quarten i 2004 møtte over 10.000 mennesker opp for å se bandet tidlig på ettermiddagen. Men det var en annen opplevelse samme kveld, som Bernhoft husker best.

- Jeg var på en klubbkonsert med en britisk rapper som heter Ty. Jeg husker at jeg tenkte: «Faen heller, drit i det jeg har gjort, jeg vil spille bass i det bandet her». Der og da skjønte jeg at det var begynnelsen på slutten for Span.

Under en konsert på Rockefeller var det ikke mer lyd igjen i Bernhoft. Han ble fysisk dårlig av å være utagerende rockevokalist, og fikk nærmest pusteproblemer av å stå på scenen.

- Jeg var helt ute av form. Det er den kjipeste følelsen som finnes - å stå foran et stort publikum og ikke være til stede. Jeg hadde ingen røst. Det så ut som jeg hadde det miserabelt.

Bernhoft tror noe av grunnen til at det til slutt sa stopp for Span, var at bandet manglet et prosjekt.

- Vi ville bare spille i et tøft band. Jeg tenker at det ikke er noen vits i å gi ut musikk hvis du ikke har en overbyggende tanke om hva det er du holder på med - en historie, en ideologi. Vi var ganske bevisstløse, rett og slett.

 

Det store musikalske vendepunktet kom da han hørte en plate av Sly & the Family Stone. Bernhoft ble hekta på det amerikanske soul- og funkbandet og har siden holdt seg i soulsporet. Som soloartist har han alltid hatt et tema for sine skiver.

- Den første skiva var et forsøk på heimstaddiktning, den andre handlet om solidaritet, den siste handler om å være norsk ute i verden.

Bernhoft forteller at han kjenner på at det er juv mellom ham selv og de som går på konsertene, spesielt når han spiller i Sør-Europa.

- Kjernepublikummet mitt er jo generasjonen som står helt uten håp om å få jobb. Det er ganske krise. Da er det ikke bare å strekke ut hånda. Jeg kommer jo oljesmurt i dobbelt forstand, som norsk statsborger og ved at jeg har mottatt stipend fra Statoil. Jeg har så store puter under arma at jeg knapt rekker ned til gitaren. Jeg kan ikke bare si: «Slapp av en times tid nå, så kommer alt til å gå bra». Jeg må bygge båt og bru før jeg kan nå fram til folk. Jeg må virkelig ta årene fatt. For juvet er reelt som faen.

Det var under Bylarm i 2012 at Bernhoft ble tildelt Statoil-stipendet på én million kroner.

- Jeg har hatt mange samtaler med folk som syntes det var feil å motta stipendet. Jeg har respekt for at noen mener det. Men for meg personlig føltes det rart at jeg ikke skulle ha noe med oljesponsing å gjøre når hele Norge er basert på den virksomheten. Statoil gjør jobben staten Norge har satt dem til å gjøre. Det hjelper ikke å kjefte på Helge Lund. De som vil ha mindre oljevirksomhet må stemme på politikere som ønsker det samme. Jeg har selv stemt på tvers av mitt eget oljestipend.

- Hva er det du ikke liker med Statoil?

- Jeg synes ikke det er riktig med oljesand. Jeg synes heller ikke det er riktig å operere i diktaturer. Hvis man må bruke korrupsjon for å drive business, så drit i å drive business der.

 

I 2011 ble Bernhoft kåret til Årets spellemann. Men det folk husker fra den kvelden er Plumbos «mokkamann»-kommentar. Bernhoft klarte ikke å sitte stille i salen da kommentaren falt.

- Jeg buet ikke. Jeg måtte bare ta meg en tur ut.

Noen uker etter hendelsen skrev Bernhoft ned sine tanker om debatten som oppsto i etterkant. Debattinnlegget sto på trykk i Dags­avisen.

- Det som hadde skjedd ble borte i uttalelser fra omdømmeeksperter som skulle forklare hvem som sto igjen som vinnere og tapere. Jeg var der, jeg var Årets spellemann. Hvis jeg skulle holde kjeft, så kunne vel ingen uttale seg. Dama mi er også halvt afrikansk. Hun kjenner jo på ting og reagerte som alle andre.

Bernhoft skrev: «Hvorfor skal det være mer alvorlig å dra opp rasismekortet enn å komme med rasistiske ytringer?»

- Det er veldig mange nordmenn som ikke vet hva rasisme er fordi de ikke har opplevd det. Med en gang noen kommer med ordet «rasisme», så går alle ned i en skyttergrav. Jeg forsøkte derfor å definere hva rasisme er. Jeg inviterte til en debatt, men jeg føler at eldre, norske menn avfeide den med bare å konstatere at det er forskjell på folk.

- Opplever kona di mye rasisme?

- Når du er minoritet et sted, så føler du nok på det dag ut og dag inn. Når noen sier: «Du må tåle å bli kalt neger», da reagerer jeg. Det er faktisk ikke opp til majoriteten å definere hva minoriteten skal finne seg i. Hvis jeg bodde i Harlem, ville jeg ikke likt å bli kalt cracker hele tida. Det er jeg som definerer min tålegrense, ikke majoriteten.

- Snakket du med Lars-Erik Blokkhus i Plumbo etterpå?

- Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg kjenner ham ikke. Det var heller ikke et angrep på Plumbo. De hadde sikkert ikke vært i miljøer der rasisme har vært debattert. Det må ha vært utrolig kjipt for dem. De vant prisen for årets hit, og så er plutselig hele salen mot dem.

- Opplever du at hverdagsrasismen er et stort samfunnsproblem i Norge i dag?

- Blir folk diskriminert på grunn av hvordan de ser ut, er det jo et samfunnsproblem. Norges viktigste utfordring er at det er for få som gjør seg tanker om hva rasisme er for noe. Men rasisme kommer til å dø ut, det er jæskla gammeldagse greier.

 

Bernhoft traff kona Lisa under en forelesning i filosofi på Blindern for rundt ti år siden.

- Hun satt der og var strålende vakker. Vi ble gode venner. Så ble vi kjærester. Så dro vi til New Orleans. Så fridde hun mens vi lå kliss nakne i senga. Så giftet vi oss. Så fikk vi barn. Det er den korte versjonen.

Til sommeren flytter familien hjem til Oslo. Han forteller at det å få sønnen Samuel har ankret ham fast.

- Jeg skrev «Solidarity Breaks» mens jeg hadde pappaperm. Jeg merket at jeg fikk en veldig ro av den situasjonen. Så jeg klandrer Samuel for at det har gått så bra. He he.

Men det var en periode han slet med å kombinere turné- og familieliv. Han greide ikke helt å lande og kunne bruke en uke på å komme i vater etter en turné.

- Det går bedre nå. Men jeg trenger fremdeles noen karantenedager for å lande.

Bernhoft skriver lite om nære relasjoner i sine tekster.

- Jeg har ikke lyst til å skrive sanger om gutt møter jente, jente forlater gutt. Det er nok viser om kjærlighetssorg. Jeg driver på en annen frekvens.

- Det virker som du har veldig tro på at mennesker alltid kan snu noe negativt til noe bra - har du alltid hatt en positiv innstilling til livet?

- Jeg har vel aldri vært spesielt negativ, men jeg tror at det å skulle skrive sanger som har en positiv grunnholdning krever en selvtillit som har sneket seg inn i meg etter hvert. Jeg har fått trua på at jeg kan gjøre en forskjell med musikken min, og at det jeg gjør kan bidra til at verden blir et litt lysere sted. Alternativt kan jeg i hvert fall irritere noen grinebitere. He he.

jens.marius.saether@dagsavisen.no

 

5 favoritter

MUSIKK: Little Dragon. Det er litt new soul-aktig, men så mye mer. Fantastisk musikk.

FILM: Jeg hadde lenge en greie på at jeg skulle unngå å se «Citizen Kane» fordi så mange hausset den opp. Da jeg så den, var jeg solgt. Den er uslåelig.

BOK: «The Wind-Up Bird Chronicle» av Murakami.

MAT: Tante Margots røyemiddag.

STED: Oslo. Det er så jævlig deilig å være hjemme igjen.