Portrett

Skjelt ut av Gagarin, dus med Armstrong

Han har møtt romfartens helter, tror på Gud og at vi kan få en norsk astronaut. Nå venter hele Norges romekspert på neste kapittel av menneskets reise ut i universet.

NRK, 20 juli 1969: «Nyhetsredaksjonen ønsker seerne velkommen til en månekveld i Studio 1. Vi sier det med en gang: Før cirka klokken 01.00 i natt vil vi ikke være ferdige. Men – hva er en sensommernatt mot det som nå skjer i menneskehetens historie? Så vi regner at dere vil være med oss i vår varierte reise gjennom kvelden.»

Les også: NASA måtte avlyse tidenes første romekspedisjon med kvinner - hadde ikke romdrakt som passer

Den 16. juli hadde den enorme Saturn V-raketten med Apollo 11 tatt av fra oppskytingsrampen på Kennedy Space Center i Florida. Kursen var satt mot månen: 403.614 kilometer unna. Det håndplukkede mannskapet om bord var Neil Armstrong, som var sjef for hele ekspedisjonen, Buzz Aldrin som var spesialist på landingsmodulen og Michael Collins, som hadde ansvaret for kommandomodulen. Fire dager senere skulle de bli legendariske. NRKs sending fra landingen den 20.juli sitter klistret i hukommelsen til absolutt alle som hadde tilgang til et fjernsynsapparat i -69.

​Portrettet fortsetter under bildet

Erik Tandberg. Sivilingeniør, offiser i Luftforsvaret og romfartsekspert. Norsk Teknisk Museum. MÅNELANDINGEN 50 ÅR. Utstilling.

Erik Tandberg. Sivilingeniør, offiser i Luftforsvaret og romfartsekspert. Foto: Mimsy Møller

I studioet på Marienlyst satt Erik Tandberg, mannen som skulle bli nærmest ikonisk som landets fremste ekspert på verdensrommet gjennom hele Apolloprogrammet. Med stoisk ro og et utseende en amerikansk hollywoodskuespiller kunne misunne ham var 36-åringen som skapt for fjernsynet.

– Å, jeg vet ikke det, sier han når vi møtes på månelandingsutstillingen på Teknisk museum. Han kikker på de gamle svart-hvitt-bildene av seg selv på veggen. Det er ingen tvil om at han er den store stjernen i norsk månelandingshistorie, en status han takler med en kombinasjon av mye kunnskap og en passe dose beskjedenhet. Han viser Dagsavisen rundt og forklarer hva vi ser, mye av materialet har han selv samlet opp gjennom årene. Signerte bøker, kopien av Apollo 11-mannskapets reiseplan, og bildene av de legendariske astronautene.

Les også: Månedrøm på Høvikodden

Interessen for rommet startet med modellfly. Som liten gutt bygget Tandberg modellfly med strikkmotor og lot seg fascinere av hvordan de fungerte. Han kunne høre forskjell på virkelige flymodeller utfra hva slags lyd motoren laget.

– Men så hadde jeg en far som var forretningsmann og han ville jeg skulle studere økonomi og bli forretningsmann. Så det var litt av en kamp.

– Er du glad for at det ikke ble sånn?

– Ja. men igjen viser det hvordan tilfeldighetene rår. Etter realartium fikk han meg til å ta ett års studentfagkurs på Oslo handelsgymnas. Men, så søkte flyvåpenet om aspiranter for et uttak til et kurs i flyteknikk i USA, fordi Norge hadde fått flere nye F84 Thunderjet jagerfly som krevde bakkepersonell og piloter. De måtte utdanne folk. Jeg søkte og ble tatt ut til den første gruppen som ble sendt til Amarillo i Texas. Der fikk vi flyteknisk utdannelse. Senere fikk vi motorteknisk utdannelse i nærheten av Chicago.

«Whites Only». «Coloured only». Skiltene kunne sees overalt. Det var et segregert USA som møtte de norske studentene på femti-og sekstitallet.

– Det var ubehagelig og uvant. Jeg husker godt at det var egne svømmebasseng og drikkevannsfontener på offisielle steder der det sto: «Whites only». Og at fargede måtte sitte bakerst i bussen. Veldig mye var forbeholdt «whites only».

– Hva tenkte du om dette?

– Jeg syntes det var veldig fremmed, og ganske skremmende. Vi ble vist rundt i Chicago og så hvordan mørke hadde overtatt hele bydeler og etter hvert som de spredte seg utover flyttet de hvite. Så det var veldig segregert.

Tilbake i Norge jobbet han som instruktør på en teknisk skole for nye mekanikere og flygere. Men da tilbudet om å bli en såkalt aspirant A og få en ingeniørutdannelse betalt av Luftforsvaret mot tjenesteplikt, grep han sjansen.

– Sammen med en kamerat bestemte jeg at jeg ville til ett av universitetene i California, nær det som senere ble den såkalte Silicon valley.

– Var Silicon valley-miljøet like framtidsinteressert som det er i dag?

– Ja. Men på begynnelsen av femtitallet ville ingen i ramme alvor snakke om en måneferd. Det var nok for «far fetched».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Vurderte du å bli boende i USA?

– Hadde jeg ikke hatt tjenesteplikten hadde jeg sannsynlig blitt værende i USA. Men jeg måtte hjem, det var åtte års tjenesteplikt. Så fikk jeg et stipend senere fra NASA og Forskningsrådet, og reiste over for å studere rakettmotorer ved Princeton-universitetet. Men da hadde jeg permisjon fra Forsvaret.

– Når man er så interessert i romfart må det ha vært fristende å flytte nærmere der tingene faktisk skjer?

– Jeg var nok inne på tanken om å bli en stund, men jeg var veldig hjemmekjær også. Jeg hadde jo familien min her hjemme.

I 1964 hjemme hadde han giftet seg, og i 1967 kom datteren Vibeke til verden. To år senere kom sønnen.

– Har noen av barna dine arvet din interesse for romfart?

– Ikke i fremtredende grad.

– Skulle du ønske de hadde hatt det?

– Ja, skulle nok det. Jeg har så mye materiale og stoff som jeg gjerne ønsker de kunne overta og ta vare på. Noe er de opplagt interesserte i, men på langt nær alt. Jeg overlot for en stund siden 14 fire-skuffers arkivskap med materiale til Teknisk museum. Innholdet kan bli av stor betydning i framtida, for å kunne se hvordan det hele begynte.

På Teknisk museum har de rigget opp en stue fra sekstitallet. «Se den lille TV-en’a!» sier en jente fra flatskjermgenerasjonen og peker på fjernsynskabinettet i hjørnet. Ved siden av TV-stua er det gamle NRK-studioet rigget opp, komplett med Erik Tandbergs originale bord og stol og fjernsynskamera, slik det så ut den legendariske natten i 1969. To fjortisgutter prøvesitter stolen han satt i denne historiske kvelden.

– Vet dere hvem som satt i den? spør jeg og guttene rister på hodet. Når vi peker på Erik Tandberg skvetter den ene opp av stolen med replikken: – Oh! Oh sorry Sir!

Tandberg smiler. Han forteller at de gamle TV-opptakene ikke finnes lenger, at de ble fort tapet over med en sending fra «Fjernsynskjøkkenet» der Ingrid Espelid Hovig bakte brød. Romkappløpet sammenfalt nemlig med TV-mediets barndom, og i studioene på Marienlyst var det mye som skjedde eksperimentelt og på sparket. Selv ble Tandberg nærmest kastet ut i en TV-karriere uten at han noen gang hadde søkt etter en.

Mens han studerte i California hadde han begynt å skrive artikler i blant annet Teknisk Ukeblad. De ble lagt merke til av folkene i NRK, som snart inviterte han som ekspertkommentator når det var spørsmål om romfart. Etter hvert utviklet han et langt samarbeid med Dagsrevyjournalisten Jan P. Jansen og sammen laget de en lang rekke program om rommet og romfart. Interessen for menneskelig nærvær i rommet og bemannede ferder til andre planeter var stor. Han innrømmer at han var litt nervøs når han skulle på lufta. Men på universitetet i USA hadde han lært såkalt «public speaking», og nå kom det godt med når han skulle forklare kompliserte tekniske ting for TV-seerne.

– Ja, jeg hadde lært å gjøre rede for forskning på en enkel måte og komme fort til poenget, smiler han.

Under månelandingen introduserte Erik Tandberg og makker Jan P. Jansen en ny og mer uformell omgangsform ved å være dus. Fram til da hadde man kun tiltalt hverandre som «De» i TV-ruta.

– Formen vår var mer gemyttlig og vanlig, og mindre formell og stiv. Det kom opp i Kringkastingsrådet, og direktør Elster sa dette skal vi prøve mer av.

– Du ble superkjendis, hvordan taklet du det?

– Det var mange som kjente meg igjen fra fjernsynet. Det var bare hyggelig. Jeg hadde jo full jobb ved siden av. Og familie og barn. Det var litt vanskelig av og til, å få tida til å strekke til. Men det var ikke så mye meg folk var opptatte av, men selve begivenheten. Det var den som skapte interesse, det var en stor ting, sier han, og legger til:

– Romstoffet på TV førte til at mange ble interessert i realfag. De ble opptatte av matematikken, fysikken og den ingeniørfaglige delen i dette, og dermed valgte sin utdannelse og sitt fremtidige arbeide ut fra en interesse de fikk gjennom disse sendingene.

Les også: Julaften er det 50 år siden de første mennesker nådde månen

I en monter er det stilt ut en rekke bøker Erik Tandberg har mottatt i gave fra romforskere og astronauter. En av dem er signert med en hyggelig hilsen fra Wehrner von Braun, den tyske vitenskapsmannen som ble hentet til USA etter annen verdenskrig for å jobbe med det amerikanske romfartsprogrammet. I Nazi-Tyskland hadde von Braun jobbet med å utvikle et ballistisk missil ved navn V-2. Teknologien bak var så avansert at amerikanerne kastet seg over den etter krigen.

– Fra nazi til NASA liksom?

– Det er ingen som definitivt kan si om han var nazist eller ikke. Jeg har prøvd å sette meg inn i alt som finnes av opplysninger om von Braun og kommet til at sannsynligvis var han det. Han meldte seg inn i Waffen SS, og det er en del indikasjoner på at han gjorde det ganske frivillig. Men han sa selv at det var for å kunne drive med raketter.

– Men han visste hva som foregikk i dødsleirene?

– Mange av dem som ble brukt til å bygge V-2 var slavearbeidere fra konsentrasjonsleirene. Jeg har snakket med en tidligere konsentrasjonsleirfange som sier han er helt sikker på at von Braun var til stede da en medfange ble straffet fordi de mente han hadde sabotert.

– Og han var med å plukke ut slaver fra leirene til å jobbe i fabrikken?

– Han var det. Han reiste rundt til de forskjellige konsentrasjonsleirene og plukket de som han mente var best kvalifiserte. Det er noe som kaster skygge over han. Men det viste seg at han var den som skulle til for å lage dette ballistiske våpenet V-2. Og da krigen var over var amerikanerne tidlig ute og fikk tak i V-2-teknologien – 40 jernbanevogner med dokumentasjon og utstyr som de tok med til USA. Churchill ble rasende da han fikk vite at amerikanerne hadde plukket med seg alt. Han skrev et brev til president Eisenhower, som sa «beklager, men det er for sent». Dermed havnet denne teknologien i USA og der utviklet amerikanerne raketter som kunne gå høyt med nyttelast, naturligvis med tanke på å lage ballistiske missiler. Dette gjorde russerne også, og de kom lenger enn amerikanerne.

Han har møtt heltene. Jurij Gagarin, Neil Armstrong, Buzz Aldrin og Michael Collins.

– Mitt møte med Gagarin var egentlig et sørgelig kapittel, humrer han. Gagarin syntes Tandberg var uhøflig.

– Jeg møtte han under en lunsj i Utenriksdepartementet, og etterpå skulle jeg intervjue han for Dagsrevyen. Fram til da hadde Sovjet holdt all informasjon om sin romfart og sine teknologiske fremskritt tett til brystet. Det var lite som slapp ut i Vesten. Så jeg tenkte at OK, nå har jeg sjansen. Nå skal jeg finne ut hva de driver med. Så jeg hoppet over mye av det formelle som nok Gagarin hadde ventet seg, og gikk rett på og stilte tekniske spørsmål. Det endte med at han irettesatte meg, og deretter konkluderte høflig med at det var hyggelig å komme til Norge.

Portrettet fortsetter under bildet

OSLO 19690723 Sivilingeniør og romfartsekspert for NRK Erik Tandberg.
Foto: NTB / Scanpix

Erik Tandberg i 1969. Foto: NTB scanpix

Når det gjelder de amerikanske astronautene fikk han spesielt god kontakt med Neil Armstrong.

– Han var meget kunnskapsrik men beskjeden, nesten litt mediesky. Han ble aldri fortrolig med oppmerksomheten, tror jeg. Buzz Aldrin var en helt annen type, mer utadvendt, ekstrovert. Jeg hadde inntrykk av at han stortrivdes med oppmerksomheten, men at han hadde personlige problemer.

– Er astronauter avanserte forsøksdyr?

– Ja, på mange måter, unntatt når de har et forskningsprogram hvor de trenger menneskelig medvirkning. For eksempel på Den internasjonale romstasjonen, er de forsøkskaniner. Ellers har de en jobb å gjøre.

Han tror på bemannede turer til Mars, bemannet og i samspill mellom mennesker og roboter. Det vil ta tid, man han er sikker på at turene til Månen har gitt viktig kunnskap for videre ferder. At folk som Elon Musk og Amazon-grunnlegger Jeff Bezos har meldt seg på rakettkjøret ser han som positivt, fordi kommersiell medvirkning og internasjonalt samarbeid er avgjørende for romforskningens framtid.

– Vi snakker mest om romforskningen til USA og Russland, og av og til Kina. Er Europa en romsinke?

– Vel, vi har jo European Space Agency.

– Men det er ikke samme susen over det som NASA ...

– Nei fordi de har ikke gjort like mye spektakulært på bemannede områder, men de har spilt en viktig rolle i operasjonen av Den internasjonale romstasjonen. Og har hatt mange både menn og kvinner på romstasjonen. Og Norge er medlem av ESA og Norges bidrag har vært stort og viktig på satellittsiden.

– Har nordmenn laget noen konkrete oppfinnelser som er nyttige for romfarten?

– Norge har levert mye nyttig teknologi og er flinke til å bearbeide data og bruke dem. Der har vi kommet langt. Svenskene har hatt en astronaut, danskene har hatt en astronaut og jeg tror nå at muligheten for å få en norsk astronaut er større enn på lenge.

«That’s one small step for (a) man, one giant leap for mankind». Akkurat som Buzz Aldrin var litt grønn på Neil Armstrong fordi han fikk gå først ut på månen, var Erik Tandberg litt misunnelig på Jan P. Jansen som fikk dekke måneferden fra USA, mens han selv måtte dekke det her hjemmefra.

Portrettet fortsetter under bildet

Månen 21 juli 1969. Romskipet "Apollo 11"s medbrakte månelandingsfartøy "Eagle" har landet på Månen og Neil Armstrong har satt sine ben som det første mennesket på Månen."Et lite skritt for han, men et stort fremskritt for menneskeheten", rapporterer han i TV-overføringen som blir sendt verden over direkte fra Månen. Sammen med Edwin Aldrin oppholder de to astronautene seg 22 timer på Månen og to av disse timene utenfor månelandingsfartøyet.
Arkivfoto SCANPIX Sverige.

Fra månelandingen i 1969. Foto: NTB scanpix

– Ja, jeg må innrømme at jeg var nok det. Jeg skulle fryktelig gjerne ha vært der, sier Tandberg. Han minnes hvordan selve landingen drøyde ut. Ikke før langt utpå morgenkvisten landet romfartøyet med de to astronautene i Stillhetens hav. Hele verden holdt pusten. Når de kløv ut og satt sine første fotavtrykk på månen måtte han felle en tåre.

– Ja, jeg var rørt, sier Tandberg. Og ser nesten litt rørt ut selv ved erindringen.

– Jeg ble sittende i studio og kommentere repriser av sendingen til langt ut på morgenkvisten. Til slutt var det bare meg og en kameramann igjen som satt og duppet i studio. Det var spesielt. Menneskehetens første ferd og første landing på en annen klode er noe man gjør for første gang bare én gang. De som har mer innsikt i dette enn meg har sagt at om hundre eller tusen år kan 1968 og 1969 være de årene som denne tida er mest kjent for. At vi tok det første skrittet ut og satte foten på en annen klode.

Portrettet fortsetter under bildet

OSLO Oktober 1969 NRK har full klaff med sitt siste lørdags-show "TV9", en slags fjernsyns-bingo der seerne kunne kjøpe bingo-kuponger og vinne TV-apparater. Inntekten gikk til Radiogavefondet. 
Her skal et maskert panel, bestående av bl.a. Willie Hoel og Anne Cath. Vestly gjette på en hemmelig person, i dette tilfellet Erik Tandberg. Programleder Ragnar Baartvedt midt i bildet med Bingo-brettet i bakgrunnen. Erik Diesen th i bildet. 
Foto: Aaserud / Aktuell / Scanpix

NRK hadde i 1969 full klaff med sitt lørdagsshow "TV9", en slags fjernsyns-bingo der seerne kunne kjøpe bingo-kuponger og vinne TV-apparater. Inntekten gikk til Radiogavefondet. Her skal et maskert panel, bestående av bl.a. Willie Hoel og Anne Cath. Vestly gjette på en hemmelig person, i dette tilfellet Erik Tandberg. Programleder Ragnar Baartvedt midt i bildet med Bingo-brettet i bakgrunnen. Erik Diesen t.h. i bildet. Foto: Aaserud / Aktuell / Scanpix

– Hva er det viktigste vi har fått ut av måneferden?

– At det er mulig å nå krevende mål hvis man går inn for det. Befolkningen vokser og vil kreve sitt, og vi kan komme i en situasjon der vi må utnytte ressursene andre steder. Nå er det planer for hvordan asteroider med mye metaller kan plasseres i kretsløp rundt jorden slik at man kan drive gruvedrift på dem. Innen bioteknologi er det også mange ting som kan komme til å overraske. Ting som kan fortone seg som science fiction i dag.

– Tror du det er liv på andre planeter?

– Jeg tror det. Jeg tror antallet stjerner med planeter, solsystemer og galakser skulle tilsi at vi umulig skulle være den eneste planeten med avansert liv.

– Stephen Hawking sa en gang at om det var mer intelligent liv på andre planeter. så har vi alt å frykte for at de vil kunne komme til å kolonisere oss?

– Ja, det er flere som har sagt det, at vi skal være veldig forsiktige med å fortelle universet hvor vi er og hva vi driver med. For det kan være individer som er ute etter å finne en sivilisasjon som vår. Det er bare gjetninger selvsagt, men å utforske andre kloder kan få en betydning langt inn i framtida.

At alt startet med et «big bang»? Han er usikker. Heller mer mot at det må være en større mening med universet.

– Tror du på Gud?

– Ja, i den forstand at jeg tror på noe større. Når vi ser på hvordan alt er blitt til, hvordan rommet utvider seg og utvikler seg og de tingene forskerne finner ut, så har jeg har vanskelig for å tro at alt dette kan være en tilfeldighet. Jeg tror det må være en plan med det hele.

Fem favoritter

Musikk: Er veldig glad i jazz, vokste opp med storbandjazz.

Film: Likte westernfilmer og science fiction som gutt. Har stått mange timer i kø utenfor Ullevål kino for å se Lyn Gordon-filmer.

Bok: Oppdaget tidlig Hornblower-serien og kjøpte et praktverk der alle historiene er samlet. – Så med glede fram til å gi den til barnebarna, men de har ikke vært spesielt interessert.

Mat: Fisk og sjømat. – Venninnen min og jeg spiser ofte fisk, gjerne laks.

Sted: Hytta i Vestfold. Og National Air and Space Museum i Washington DC er et fantastisk sted.

---

Erik Tandberg (86)

  • Romfartsekspert, sivilingeniør og tidligere offiser i Luftforsvaret.
  • Født 19. oktober 1932.
  • Jobbet mange år i Forsvaret, der han også ble utdannet ingeniør ved universiteter i Norge og USA.
  • Ble kjent over hele landet da han, sammen med NRK-journalist Jan P. Jansen, kommenterte månelandingen til Apollo 11 på NRK i juli 1969.
  • Har bidratt som rådgiver og ekspertkommentator i en rekke romfartsrelaterte programmer på NRK opp gjennom årene.
  • Satt i Oslo bystyre for Høyre mellom 1969 og 1987.
  • Var fortellerstemmen i den norske science fiction-serien «Blindpassasjer» fra 1978.
  • 2007: utnevnt til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.
  • Har vært, og er fortsatt knyttet til Norsk romsenter.
  • Giftet seg i 1964 med Helen Schrader-Nielsen.
  • Skilt, bor i Oslo. Har to barn og to barnebarn.

---

Mer fra Dagsavisen