Kommunalminister Jan Tore Sanner. FOTO: ARNE OVE BERGO

Sannheten om Sanner

Kommunalminister Jan Tore Sanner drømmer om store, glade og robuste kommuner. Men hvor robust er han egentlig selv?

12. september 1977: En 12 år gammel gutt ligger i sovepose på gulvet foran TV-en hjemme i stua på Nadderud i Bærum. Etter en nervepirrende thriller-valgkveld, må han nå se nederlaget i øynene. 12-åringen gråter av skuffelse der i soveposen. De borgerlige kommer til å tape! Arbeiderpartiet vinner! Skal virkelig Odvar Nordli få fortsette som statsminister?

Dagen etter går Jan Tore Sanner som vanlig til Hosle barneskole. Hans favorittlærer, en dedikert Ap-mann, er i strålende humør etter valgnatten. Men utpå dagen går ryktene om at pila vipper mot blått igjen. Så jevnt er det, at fintelling av nattens stemmer viser at de borgerlige kan ha en sjans til regjeringsmakt likevel. Sanners lærer blir så grinete at han gir elevene masse lekser. Men et døgn senere dukker noen «bortglemte» stemmer i Nordland opp. Med et nødskrik berger SV-dronningen Hanna Kvanmo stortingsmandatet sitt, på bekostning av Høyre. Dermed må Jan Tore Sanner innse at det faktisk blir fire nye år med statsminister Odvar Nordli, mens læreren hans i ny seiersglede nå ikke lenger kan begripe at han har gitt elevene så masse lekser.

Men Ap-læreren kan likevel ikke stoppe den stadig voksende høyrebølgen, som kulminerer med Høyres jubelvalg og maktovertakelse i 1981. Og før 1980-tallet er kommet ordentlig i gang, vandrer den 15-årige Jan Tore Sanner for første gang inn i Bærum Unge Høyres kontorer, ulastelig velkledd og med en liten stresskoffert i handa. Han melder seg til tjeneste. For Høyre.

 

35 år senere er det Jan Tore Sanners to unge døtre som sogner til i Bærum Unge Høyres lokaler, og som begge er de kandidater på lista til høstens kommunevalg. Selv står den snart 50 år gamle Høyre-nestlederen Jan Tore Sanner i vinduet inne på sitt kontor i Kommunaldepartementet og skuer utover regjeringskvartalet, som han nå har fått ansvaret for å bygge opp igjen etter 22. juli. Sanner er også Høyres «superminister», som skal lande ett av Solberg-regjeringens største prosjekter: Kommunereformen. De 428 norske kommunene skal bli færre og større, og framfor alt «robuste». Det hører forresten med til historien at en av de første som gratulerte Sanner da han ble ny statsråd høsten 2013, var hans gamle, røde favorittlærer fra Hosle barneskole. Men hvor «robust» er det egentlig å gråte bare fordi partiet ditt taper et valg? Selv om du bare er 12 år gammel når det skjer?

– Men du gråter deg vel ikke i søvn lenger nå, etter en dårlig valgkveld? Høyre har jo tapt noen valg siden 1977?

– Nei da, det gjør jeg ikke, hevder Jan Tore Sanner, med blå øyne som ber om å bli trodd.

– Men du var altså 12 år gammel, og hadde allerede valgt deg Høyre som parti?

– Jeg var i alle fall veldig engasjert! Jeg hadde vel ikke direkte valgt parti, men følte jo at jeg hørte hjemme på borgerlig side. Det tok enda flere år etter valget i 1977, før jeg meldte meg inn i Unge Høyre, understreker Sanner.

– Og da vandret du inn som 15-åring i dress og pen skjorte, med en liten stresskoffert i handa, sies det? En fiks ferdig høyremann allerede da?

Den ellers så alvorlige og seriøse Jan Tore Sanner smiler bredt nå, og retter uvilkårlig på sin hvite, plettfrie skjortekrage.

– Det der er nok et eksempel på at noen rykter er så gode at man ikke har hjerte til å avlive dem.

 

Jan Tore Sanner er født og oppvokst i Bærum, en av Norges rikeste og mest folkerike kommuner. Han ble altså plantet ned midt i solid Høyre-land, der jordsmonnet ser ut til å egne seg spesielt godt til dyrking av høyrefolk. Først bodde han på Nadderud sammen med broren og foreldrene deres, kreftforsker Tore Sanner og barnevernskonsulent Ninja Sanner. Nå bor Jan Tore Sanner på Høvik i det samme Bærum, sammen med kona Solveig «TV2 hjelper deg» Barstad, og de to Unge Høyre-døtrene Maria og Sigrid.

Og hvem vet, nå som Sanner og departementet etter nyttår har satt i gang den store «nabopraten» om kommunesammenslåing, kanskje Bærum stifter ny familie sammen med sin nabo Asker? Mens de samtidig flørter litt med Buskerud-kommunene Røyken, Lier, Hurum og Hole? Over hele landet snakkes det nå på tvers av kommune- og fylkesgrenser. Store kommuner kaster lystne blikk på små naboer, småkommuner skjelver lett av frykt for å bli slukt av sultne storbyer. I Telemark har Notodden–ordføreren vært på date med Kongsberg-ordføreren i Buskerud, i nord snakkes det om å slå sammen Vardø og Vadsø, i øst kan det bli storkommune av Moss, Våler, Rygge og Råde. Ja, og kanskje Sola og Sandnes i vest vandrer hånd i hånd til Stavanger, samtidig som nordmøringene flykter inn i et nytt Stor-Trøndelag? Alt kan liksom skje nå. Den tynnhårede Jan Tore Sanner er så visst ingen Harald Hårfagre, men de to deler trangen til å tegne norgeskartet på nytt.

 

Året før Jan Tore Sanner ble født, i 1964, gikk man ned fra 750 til 450 kommuner i en jafs. Da skjedde det med tvang, noe som skapte varige, politiske sår for noen etterpå. Denne gangen vil Sanner prøve med det gode først. I hele 2015 skal det snakkes kommunesammenslåing, og Sanner håper på at flest mulig kommuner selv vil se mulighetene i større regioner. Noen steder går debatten hardt for seg. Det er de som oppriktig frykter for lokaldemokrati og små bygders representasjon i et stort kommunestyre.

– Hvordan syns du debatten går så langt?

– Jeg mener det har gått over all forventning, sier Sanner rolig.

– Da vi startet arbeidet med kommunereformen, var det mange som sa: «Nå kommer det til å bli voldsomt med bråk». Men det jeg har opplevet, er stor interesse, og en stor erkjennelse av at det er på høy tid å gjøre noe med kommunens oppgaver og kommunegrenser. Det at 250 kommuner allerede har startet «nabopraten», det viser at reformen er overmoden. Samfunnet har endret seg radikalt siden siste store reform for 50 år siden, hevder Sanner, som selv fyller 50 i mai.

– Kommunene har fått 20-30 nye oppgaver, og en del kommuner er for små i forhold til de utfordringene de står overfor i årene som kommer. Men jeg reiser ikke rundt i landet for å si: «Sånn skal det bli». Jeg skal ikke «tegne norgeskartet på nytt. Jeg er overbevist om at når det er lokalpolitikere som sitter i førersetet, så vil dette gå bra. Selvsagt er det noen som er negative, men det jeg først og fremst møter, er åpenhet, nysgjerrighet og interesse, sier Sanner, og legger til:

– Det viktigste er uansett at folk også i fremtiden skal få tilgang på gode, kommunale tjenester der de bor. Jeg har reist mye rundt i landet det siste året, for jeg er avhengig av god dialog med innbyggerne der ute. I fjor var jeg fem ganger bare i Finnmark. Så langt i år har jeg besøkt Nord- og Sør-Trøndelag, Rogaland, Hordaland og Østfold.

– Men du som selv kommer fra en stor kommune på Østlandet, kan du forstå at folk der ute frykter for lokaldemokratiet, for sin lokale  identitet, for å bli «slukt»?

– Dette er veldig viktige spørsmål, og jeg er helt uenig i med dem som sier at dette ikke handler om følelser. Identitet er kjempeviktig! Men er identiteten din knyttet til den administrative grensen? Min identitet er knyttet til lokalmiljøet der jeg bor, til skolen, barnehagen, de frivillige organisasjonene, naboene, nærmiljøet. Sikrer vi dette best ved å tviholde på dagens kommunestruktur, eller kan vi sikre vekstkraftige lokalmiljøer i større kommuner? Det er den debatten jeg ønsker: At lokalpolitikerne fra ulike kommuner setter seg sammen rundt bordet for å diskutere: «Hvordan skal vi sikre gode tjenester for våre innbyggere i tiårene som kommer?»

– Dere har blitt erta for uttrykkene «robuste fagmiljøer» og «robuste kommuner». Var det du som fant på «robust«?

 

Sanner bryter ut i lystig latter, men tar seg fort inn igjen.

– Nei, det var det ikke. Jeg vet egentlig ikke helt hvor det først kom fra. Men det viktigste er jo ikke selve ordet, men hva dette ordet betyr! Hva handler det om? Jo, det handler om sterke fagmiljøer, om innbyggere som skal sikres gode tjenester.

– Det virker som om du har tenkt å fortsette å si «robust»?

– Jeg bruker nok mer tid nå på å forklare innholdet av det ordet.

– Din partifelle Torbjørn Røe Isaksen tulla med dette ordet på Twitter, og meddelte at han hadde spist «en robust frokost»...?

– Men har du lagt merke til en ting? spør Sanner i en lett triumferende tone.

– At i denne samtalen er du, og ikke jeg, som har brukt ordet «robust»?

 

Jan Tore Sanners farsslekt kommer opprinnelig fra en jærkommune i Rogaland. Hans oldefar derfra satt i sin tid på Stortinget for Venstre. Men Jan Tore Sanners mor, som er vokst opp i Danmark, var lenge lokalpolitiker for Høyre i Bærum. Selv tror Sanner at han ble tidlig politisk engasjert fordi familien på grunn av farens jobb bodde og reiste en del i det kommunistiske Øst-Europa da han var liten. Som sjuåring bodde han et halvt år i Ungarn, men familien reiste senere også en del i Øst-Tyskland. Sanner opplevde forskjellen på Øst-Europa og Vest-Europa som sjokkerende stor. Han så gjerder, murer, gitter og soldater, frihet og ufrihet.

– Når du er liten, spør du gjerne hele tiden, om ting som: «Hvorfor har den mannen gevær?» Jeg var ikke gamle karen da jeg begynte å abonnere på magasinet «Misjon bak Jernteppet», der jeg leste om opposisjonelle og dissidenter i Øst-Europa. Siden har jeg vært opptatt av menneskerettigheter, sier Sanner, som for noen år siden ble nektet innreise på Cuba, fordi han ville møte opposisjonelle der. Den cubanske ambassadøren i Norge har heller ikke vært så glad i ham, og har omtalt ham som både «bananflue» og «insekt».

– Ja da, det stemmer i alle fall at han kalte meg «bananflue», konstaterer Sanner saklig.

– Var det ikke du som foreslo at Kina-dissidenten Liu Xiaobo skulle få Nobels fredspris?

– Ja, det stemmer. Men jeg har foreslått mange andre også, cubanske opposisjonelle, dissidenter fra Hviterussland…

– Men da er det jo faktisk du som satte i gang alt bråket med Kina?

– Nei, altså, det var Nobelkomiteens avgjørelse, å gi fredsprisen til Xiaobo i 2010.

– Hvis Xiaobo slippes fri og får komme til Norge for å ta imot prisen, da blir det vel trøbbel for regjeringen din igjen?

– Selvsagt håper jeg jo at Xiaobo en gang skal få mulighet til å hente prisen sin. Selvsagt.

– Du som er så engasjert i Kina, da var det vel ikke så morsomt for deg da regjeringen i fjor nektet å møte Dalai Lama?

– Jeg tror ikke jeg skal gå så veldig mye inn på det. Som utenriksministeren sa, det var en krevende sak, med ulike avveininger.

 

På 1980- og 90-tallet satt nåværende utenriksminister Børge Brende og Jan Tore Sanner sammen i ledelsen i Unge Høyre. I samme Unge Høyre-generasjon fant man også Vidar Helgesen, Elisabeth Aspaker og Tine Sundtoft, som sitter i Erna Solbergs regjering i dag. Sanner opplevde også som ungdomspolitiker mange av 1980-tallets store Høyre-skikkelser på nært hold. Som Erling Norvik, Kåre Willoch, Jo Benkow, Rolf Presthus, Kaci Kullmann Five og Jan P. Syse. Etter Syse-regjeringens fall i 1990 frontet Unge Høyre-leder Sanner et sterkt kritisk notat i Aftenposten, der Høyre-ungdommen tok et oppgjør med alt som hadde gått så galt for partiet.

– Da jeg kom tilbake til Høyres Hus etter å ha snakket med Aftenposten, lå det en lapp og ventet på meg: «Ring Jan P. Syse». Grøss og gru, jeg kjente det knyttet seg i magen! Og så viste det seg at han bare ville invitere meg i bursdagen sin, hehe. Men jeg syns jeg måtte informere ham om det jeg hadde sagt til Aftenposten.

– Fikk du komme i bursdag likevel?

– Ja da, og det ble veldig hyggelig! forsikrer Sanner, som de neste 20 årene fortsatte å klatre oppover i Høyre-hierarkiet. I 2004 ble han 2. nestleder, og de neste 10 årene opptrådte han som denne litt grå finanspolitikeren, alltid trofast ved Erna Solbergs side. De fleste intervjuer med Jan Tore Sanner, handler stort sett om «festlige» ting som «vekstfremmende skattereduksjoner» eller revidert nasjonalbudsjett. Men iblant har han fortalt om mer personlige ting. Som at han liker lyden av måkeskrik ved foreldrenes hytte på Tjøme, og at Pink Floyds «Dark Side of the Moon» er lyden av ungdomstida. Han skal også være i overkant glad i jula, og begynner gjerne å spille julemusikk i midten av oktober.

– Alle nissene mine «dro til skogs» sist helg, sier Sanner litt vemodig.

– Var det med tungt hjerte du satte bort din siste nisse?

– Jo. Men så er jo ikke SÅ lenge igjen til jul, da! sier Sanner, som også liker å lage mat, og har en forkjærlighet for å feriere i Sør-Frankrike. Det var til Provence han dro på bryllupsreise med kona Solveig Barstad sommeren 1993. Hun har på sin side hevdet i VG at den seriøse Jan Tore Sanner egentlig er «en liten lurifaks», som liker practical jokes.

 

Vi betrakter den lett grånende Jan Tore Sanner i hans hvite skjorte, der han sitter så entusiastisk og snakker om kommunereformen. En lurifaks, altså?

– Var det så lurt å lansere kommunereform i et år med kommunevalg? Det går  dårlig for Høyre på meningsmålingene?

– Det kommer helt sikkert til å bli mye «kommunediskusjon» i valgkampen, men den debatten kommer til å gå på kryss og tvers av partigrensene. Du har Sp-ordførere som faktisk brenner for kommunesammenslåing, mens du har Høyre-ordførere som er skeptiske.

– Men slik det ser ut nå, så kommer du til å treffe mange flere røde ordførere etter valget til høsten?

– Jeg håper jo at de fleste av innbyggerne i Norge kommer til å bo i en høyrestyrt kommune også etter valget. Man må ha trua!

 

5 favoritter

MUSIKK: Julemusikk, gjerne fra midten av oktober. Og U2.

FILM: "Cinema Paradiso", av Giuseppe Tornatore (1988).

BOK: Jeg leser mye, men den boka som har gjort mest inntrykk på meg er «Onkel Toms hytte» skrevet av Harriet Beecher Stowes.

MAT: Man tar en stor kylling, og fyller den med sitron, hvitløk, oliven (uten stein), og masse timian.

STED: Slalåmbakken i Kvitfjell, eller på Nadderud stadion for å se Stabæk.