Robert Steen. FOTO: Hilde Unosen

Robert Steen. Sønnen.

Han skulle aldri bli politiker. Men forrige uke sto Robert Steen på Bøler Arbeiderpartis årsmøte med klump i halsen. Ringen var sluttet.

Portrettet

Det er fredag morgen. Robert Steen kommer strenende, han er iført blå dunjakke, svarte Ray-Ban-briller og har en rådgiver på slep. Undertegnede er iført grått, svarte Specsavers og har et knallferskt brev fra skattefuten i lomma. Vi hilser. Jeg går rett på sak og vifter med brevet.

– Å uffamei. Men, nå er det er jo ikke engang sikkert at du skal betale eiendomsskatt, sier Steen så beroligende at man kunne komme i fare for å tro at man hadde kommet til fastlegen, ikke Baker Samson i Folketeaterpassasjen.

Dette er altså den meget omtalte eksstesvogeren til Raymond Johansen. Eldstesønn av Arbeiderparti-legenden Reiulf Steen. Ikke før har han fått av seg jakka, før han gir seg i kast med å fortelle om alt det fine den nye byregjeringa skal gjøre. Undertegnede bestemmer seg for å stoppe harangen med en rosinbolle, og kanskje ser han mitt flakkende blikk, for han like godt spør om jeg har lest den fellespolitiske erklæringen som Arbeiderpartiet, Miljøpartiet de grønne og SV skrev før valget i fjor – en nett sak på 64 sider. Det må jeg dessverre tilstå at jeg ikke har.

– Jeg er altså ingen politisk slugger.

– Det er ikke jeg heller, om det kan være noen trøst. Jeg har vært politiker i 125 dager eller noe sånt.

– Trøst og trøst, du er blitt kastet inn i Oslos byregjering med ansvaret for et budsjett på 52 milliarder kroner ...

– Og 12 milliarder i investeringer. Så vi skal bruke 64 milliarder kroner i året. Det er mye penger.

– Du er optimistisk av natur?

– Jeg tror det er forskjellige måter å se ting på og det henger ofte sammen med personlighet. Du kan velge å se alt som problemer og vektlegge det mørke, dystre og farlige, eller du kan se spennende og morsomme muligheter. Jeg tror nok jeg tilhører de som velger det siste.

– Er du født sånn eller er du blitt sånn?

– Jeg tror mye er medfødt, for jeg har opplevd en del ting som ikke nødvendigvis betyr at livet er bare gøy og moro. Men jeg tror på mennesker, jeg tror på det gode. Og så blir jeg nok skuffet noen ganger, men for det meste blir jeg positivt overrasket. Og så tror jeg på de selvoppfyllende profetier. Du kan tro at du kan og du kan tro du ikke kan. I begge tilfeller vil du sannsynligvis få rett.

LES OGSÅ: Utnevnte eks-svoger og venn

På en måte er han eslet til politikk, og på en måte ikke. Selv om han aldri meldte seg inn i noen ungdomsorganisasjon, har Robert Steen vært omgitt av politikk i hele oppveksten.

– Jeg samla frimerker. Det gjorde Knut Frydenlund også! Jeg husker ettermiddager hjemme hos Grete og Knut med varmt vann og frimerkeskraping av konvoluttene. Og jeg husker mange hjemmebesøk av Trygve og Randi, Thorvald og Karin og alle de andre sentrale samtidspolitikerne som var en del av mammas og pappas omgangskrets. Det ble ikke mindre politikk med tida etter hvert som ungene til disse folkene vokste opp og Raymond kom inn i familien via datteren til Ines. Og alle selskapene ute på Nesodden med fullt av politikere og samfunnsmennesker. Så samfunnsinteressen har nok alltid ligget der hos meg.

Uansett bestemte Robert Steen seg tidlig for at om det var noe han ikke skulle drive med, så var det politikk.

– Jeg har sett hva det å være heltidspolitiker innebærer. Mens fritidspolitikere dedikerer all sin fritid, bruker heltidspolitikerne både arbeidstid og fritid til politikk.

Men torsdag for en uke siden sto han altså på årsmøtet i Bøler Arbeiderparti som moren Lis Steen var aktiv i mens hun levde. Steen var invitert for å lede en debatt, og mens han sto der og ventet kom tankene. Han måtte tørke en tåre.

– Jeg kom på noe pappa hadde skrevet i boka «Der hjertet banker». På det tidspunktet var han og mamma skilt, han var nordover på valgkamp, og så døde hun. Han skriver: «I den 7’nde sansen min står det på 2. september: Bare ett møte. Bøler Arbeiderparti, innlede for Lis. Det fikk jeg aldri gjort». Mamma var medlem av Bøler Arbeiderparti, og for en uke siden sto jeg altså der.

– Sirkelen var sluttet?

– Ja. Litt sånn. Så var det kanskje ikke så dumt å melde seg inn da han ble borte, sier han tydelig rørt.

– Hva var det som fikk deg til å melde deg inn?

– Det var nostalgi. Og respekt. I vår familie var det Reiulf som hadde tatt seg av politikken, og jeg tenkte at nå er han borte, da får jeg fortsette. Selv om jeg aldri har vært politiker, har jeg levd nær politikken i hele mitt liv, så det føles ikke fremmed.

«Barn omgitt av heroin. Dette er norsk drabantbyhverdag anno 1978», skrev VG samme år, og kunne avsløre at ungdom stadig måtte hjelpes hjem fra fritidsklubben på Bogerud fordi de var for rusa til å gå hjem selv. En sterkt overdrevet påstand fra den tida man trodde det var en klar sammenheng mellom langt hår og bruk av marihuana. Men Robert Steen kan kikke på gamle klassebilder og peke ut alle som døde tidlig. Og han vet godt hvem Tove Nilsens romanfigurer Kalle, Neger’n og Goggen fra Bøler var basert på.

– Det er noe med den spenningen man opplever som tenåring som var veldig farlig på syttitallet, fordi verken samfunnet eller foreldrene var like opplyst som i dag. Vi levde i en post-Vietnam hippieaktig kultur. Du husker sikkert 1. mai-opptøyene og narkotikasalget i Slottsparken. Det ble jo sagt at om du ikke fikk kjøpt hasj i Slottsparken, var det bare å prøve filialen på T-banestasjonen på Bogerud.

Selv var han sportsinteressert, spilte fotball på Rustadbanen og bordtennis hjemme i kjellerstua til sønnen til Bogerud-Nilsen som startet butikkjeden Bogerud Tekstil. Gleden var stor når han en gang iblant fikk være med pappa på jobb og de kjørte Mini Morris’en ned i parkeringshuset som lå omtrent rett under her vi nå sitter og drikker kaffe. Der kunne han snoke litt i bokstablene til Tiden forlag som hadde lager side om side med bilene, før de tok bakheisen opp til Arbeiderpartiets kontor. Der han fikk lov til å sitte hos Bjørg på forværelset og leke med regnemaskinen mens far var på møter.

– Reiulf kjørte Mini Morris?

– Ja! Vi dro til og med på ferie med den. Telttur på Gudvangen, som mamma og pappa kalte myggvangen etter at pappa svelget en mygg. De satt i forsetet og røyka, jeg ble bilsjuk og de trodde det var på grunn av de svingete veiene. Å røyke i bil var jo helt vanlig den gangen, og vinduene måtte være lukket. Det var trekk som var farlig.

I mars 1971 kom en mann i svart Volvo og stoppet foran blokka i Bogerudveien. Han skulle hente Reiulf Steen som var blitt tilbudt jobben som samferdselsminister i Bratteliregjeringen. Det vakte oppsikt.

– Alle mødrene – de var jo hjemmeværende den gangen – sto på balkongen og glodde. Det var bare én bil som pleide å kjøre opp foran blokka vår på hverdagene og det var sjukebilen.

Farens jobb krevde ham hundre prosent. Oppfølging av fotballtreninger og turer i skogen med pølsegrilling og fiskestang, ble det aldri. Faren var, ifølge Robert Steen, ingen bålmann.

– Vi hadde en kjendispappa som vi kjente mer til gjennom mediene enn som pappa. Jeg visste hvem han var fordi Arbeiderbladet og Aktuell skrev om ham, og fordi han ofte var på TV. Dette var på slutten av 60- og gjennom hele 70-tallet, da mødrene var hjemme og fedrene var lagledere og trenere på idrettslag og fotballen.

Men han var også stolt av pappaen sin, som da Reiulf Steen kom hjem og fortalte at han hadde snakket med en dukke på TV.

– Det var Titten Tei. Pappa ante jo ikke hvem Titten Tei var, han hadde aldri tid til å se barne-TV. Jeg tror ikke han så mer enn en håndfull av mine fotballkamper, og jeg vet at han aldri gikk på brytertreningen til minstebroren min. Det var noe vi savna veldig.

– Var du mye sint på faren din?

– Det var nok et ambivalent forhold. Jeg var stolt av å ha en pappa som andre snakka om, som var i avisene og på TV og sånn. Og så var vi privilegert. I 1972 var vi en av de første familiene som fikk farge-TV fordi pappa var minister. Jeg husker vi skrudde opp fargene på maks for å se hvor lilla hallodamen kunne bli i ansiktet. Og så fikk vi billetter til alle landskamper i fotball, de fikk jeg og kunne ta med en kamerat, for pappa hadde aldri tid til å gå. Ikke var han interessert heller. Nå var han ikke så ille som Thorbjørn Jagland, som heiet på Strømsgodset når han var i Drammen og på Rosenborg når han var i Trondheim. Pappa visste hva som var riktig svar dersom han ble spurt om fotball: Vålerenga. Men jeg tror aldri han kunne nevnt navnet på en enkelt spiller.

Snart hadde Robert Steen og brødrene en enslig mamma og en far som var alkoholiker. Foreldrene skilte seg og Reiulf Steen etablerte seg etter hvert på Nesodden med ny kone og ny familie.

– Hvordan var det da pappa fikk ny kone og dere fikk tre nye stesøstre?

– At han fikk ny kone syntes jeg var forferdelig. Igjen fordi det var noe jeg ble gjort oppmerksom på gjennom førstesiden på Aktuell og Dagbladet. Så vi hadde 10 år da jeg ikke snakka med ham overhodet.

– Hvorfor det?

– I en litt sårbar tenåringstid var det vondt, spesielt siden pappa forble mammas store kjærlighet helt til hun døde. Hun elsket ham hele sitt liv, også etter at han hadde forlatt oss. Så det var vondt, men ikke enestående for oss tror jeg. Det er sjelden samlivsbrudd er lykkelige, ofte er det en som ønsker bruddet mer enn den andre, og en som sitter igjen. Og hos oss var det mamma. Og vi gutta bodde jo hos henne.

Han var fylt 23, hadde avtjent verneplikt og fått fast jobb i boligbyggelaget USBL der også moren jobbet. De ble kollegaer den sommeren. I en og en halv måned. Så falt moren om med en fryktelig hodepine.

– En såkalt aneurisme, en blødning mellom hjernehinnene. Hun havnet på sykehuset og vi fikk en brutal beskjed, overlegen sa: «Enten dør hun, og det vil jeg anbefale. Eller så overlever hun, men da har det sannsynligvis spredt seg så mye blod til hjernen at hun vil bli grønnsak og sengeliggende på Ullevål resten av livet.» Når du får en sånn beskjed om mamma’n din, tror du ikke på det. Så vi gikk i fem uker og håpet at hun skulle våkne opp igjen. 2. september fikk jeg telefon klokka 03.30 på morgenen om at hun hadde sluttet å puste. Hun var 50 år gammel.

Fire gutter sto igjen alene. Tvillingene Martin og Henrik skulle begynne i 2. klasse på Ulsrud videregående og yngstemann Nils Otto på 13 gikk fortsatt på barneskolen.

– Vi bestemte at vi skulle fortsette som før, ikke flytte. Det er sånn man tenker i livskriser, at alt må være mest mulig normalt. Mormor som bodde på Etterstad var selv blitt såpass gammel at hun selv trengte hjelp, så vi måtte greie oss selv, og det gjorde vi også. Men utover høsten og forvinteren 1985 så vi at det fungerte litt dårlig, særlig fordi firkløveret hadde veldig forskjellige interesser i livet og kanskje også litt forskjellige oppfatninger av når man skulle være våken og når man skulle sove. Så rundt juletider i 1985 flyttet Martin og Henrik ut på Nesodden til Reiulf og Ines, og Nils Otto og jeg ble igjen i rekkehuset på Østensjø.

– Har du alltid vært ansvarsfull?

– Jeg tror også det er genetisk. Nå hender det ofte med storesøsken, kanskje er det også kulturelt betinget. Jeg var storebror. Jeg husker pappa sa til meg en gang at «Robert har alltid vært et foreldrebarn». Han mente et barn som ikke bare tar seg av sine småsøsken, men som til tider også sine foreldre. Jeg begynte for eksempel å fylle ut selvangivelsen for pappa da jeg var 16.

– Seriøst?

– Ja. Han var ikke spesielt interessert i matematikk og detaljene i tallene, han var mye mer opptatt av de store linjene og hvordan samfunnet skulle formes. Da var det greit å ha en sønn som var mer opptatt av tall.

– Følte du at du måtte forsake eget liv for å påta deg ansvaret for brødrene dine?

– Aldri. Når du møtes av livskriser, er det utrolig hva vi mennesker klarer å mobilisere for å løse oppgaver. Du gjør det du må gjøre, det var ikke noe alternativ.

LES OGSÅ: Reiulf Steen er død

Det var ikke den eneste livskrisen han har fått møte. Fem måneder etter at faren døde, mistet han sønnen Mats på 25. Han ble født med en svært alvorlig muskelsykdom, og da han var fire år, fikk foreldrene beskjed om at han ikke ville kunne gå lenger enn til åtteårsalderen og at han kom til å dø ung og neppe kom til å bli eldre enn 20 år. Han levde fem år lenger, og selv om motorikken ikke fungerte, var han aktiv i en virtuell verden på internett. Da han døde, kom det venner fra hele Europa. Det åpnet øynene til Robert Steen om digitale rollespill, hvilken berikelse det kan være. Og i begravelsen holdt han en lang, gripende tale til sønnen, delvis på engelsk.

– Hvor hentet du den styrken fra?

– Mormor var arbeiderkvinne, hun jobbet på legekontor før elektrisiteten kom, så på vinteren kom hun på jobb sånn i firetida på morgenen for å fyre. Når pasientene kom i sjutida, var det hennes oppgave å dra av de rike mennene støvlene. Og hun vasket og gjorde rent slik arbeiderklassens kvinner var forventet å gjøre den gangen. Dette var hennes oppvekst og arven hun ga til mamma og som mamma hadde med seg da hun traff pappa i Framfylkingen. Pappa kom fra Sætre-Hurum-sida, med farfar som var fagforeningsleder på sprengstoffabrikken, og begynte å holde 1. mai-taler som 14-åring. Det er i denne bakgrunnen jeg henter styrke. Da mamma døde, sa mormor: «Robert, det vi må igjennom her i livet, det må vi igjennom. Det kommer vi ikke unna.» Så enkelt og banalt, men så riktig. Når det gjelder talen til Mats da han gikk fra oss, så var det derfra jeg hentet den styrken. Men det var ekstra vondt å lytte til talen Mia, som søsteren hans på 23, holdt. Hun sa: «Jeg ville så gjerne si noen ord til deg i dag, for det føler jeg at jeg skylder deg», sier han og må ta en liten pause, og da han omsider fortsetter, er det så vidt stemmen bærer:

– Litt sånn tror jeg det er. Det var den siste anledningen vi hadde.

De siste 20 årene utviklet han et dypt og nært vennskap med faren, som han tror var en bedre voksenvenn enn barnevenn.

Den utløsende faktoren var morens død og de praktiske utfordringene det bar med seg.

– Relasjoner bygges gjennom samarbeid og utvikles over tid, ikke noe man vedtar. Så tok det lang tid før det ble et dypt og nært vennskap. Han var belest, bereist, kunnskapsrik og reflektert. Søkende og spennende, og en mye bedre voksenvenn enn barnevenn. Noen mennesker er sånn.

Fredagene hadde far og sønn fast telefontid, da kunne praten gjerne gå i både en og to timer.

– Vi kunne snakke om framtid, digitalisering, hva det gjør med samfunnet, og han hadde ideer og refleksjoner. Noen har sagt det var hans svakhet, men jeg tror tvert imot.

Machiavellis «Fyrsten» er en av hans favorittbøker. Den beskriver blant annet om hva det vil si å være i posisjon.

– Han skriver om utfordringene i forhold til endring. Og at når du er i posisjon, så gis du mange ressurser. Det er jo nettopp denne muligheten den nye byregjeringen har fått – å kunne utrette store endringer i Oslo. Det var derfor Raymond klarte å lure meg, han sa: «Skal vi gjøre dette, Robert, så skal vi gjøre noe fordi vi vil noe.»

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Finansbyråden regnes som den viktigste byråden. At Raymond Johansen hentet sin eks-stesvoger Robert Steen, en mann uten politisk erfaring, fra en trygg direktørstilling i Schibsted for å vokte pengesekken i den nye byregjeringen, vakte oppsikt. Raymond Johansen svarte at han hadde valgt Steen fordi han måtte ha en han kunne stole hundre prosent på.

– Er det ikke dynastibygging å ansette sin egen eks-stesvoger?

– Jeg tror aldri en eks-stesvoger er blitt ansatt noe sted i norsk politisk historie, så det må være noe nytt innenfor dynastitenkningen. Du får google det. Jeg skjønner det kan være spennende og konspirativt, men skal man konspirere, hadde det vært enklere å bruke far og sønn-knaggen.

 

Fem favoritter

 

Musikk: «Det begynner å bli et liv» av Ole Paus. Paus sang den i pappas begravelse, passet så godt til ham.

Film: «Havet innenfor» av Alejandro Amenábar, om Sampedro og hans kamp om å få ende sitt liv med verdighet.

Bok: «Prosessen» av Franz Kafka, om Josef Ks umulige kamp mot byråkratiet.

Mat: Det Asiatiske kjøkken. I Asia lærte man at i Europa spiser vi for å leve – i Asia lever man for å spise.

Sted: Wien i desember. Nyttårskonsert, opera og «Christkindlmarkt» (julemarked) er den perfekte avslutningen på et år.