Revolusjonens trøst

«Jeg er på en øy der det er sommerleir. Alt er lugnt» sa Ali Esbati. Resten er historie.

Av: Sissel Hoffengh

Portrettet: Ali Esbati, svensk politiker og skribent. På Utøya 22.juli 2011.

Vi møter Ali Esbati på Kungsholmen i Stockholm, han kommer spaserende oppover Fridhemsgatan, ulastelig antrukket i lyseblå og hvit skjorte og kakifargede chinos. Skjegget er langt fra det viltvoksende man forbinder med en sluggerdebattant med hjertet på venstresiden. Vi går på kafé – for å fika, som de sier på svensk. Esbati bestiller cortado og en damsugare – det vil si en liten punsjekake formet som en pølse med grønt marsipantrekk og sjokolade i begge ender. Han forteller at han fortsatt er sykmeldt etter han møtte veggen tidligere i vår, men at han håper å være tilbake på jobb i Riksdagen til høsten.

– Du ble utbrent?

– Ja. Det begynte denne våren med tydelige fysiske symptomer. Ting som var lettere å gjøre før, ble tyngre. Jeg følte meg trøtt, ting som var lett før, ble plutselig veldig tungt. Jeg satt meg til pc-en og orket ikke skrive.
Han begynte glemme ting. Klarte klarte ikke slappe av. Legen konstaterte utmattelse. Den engasjerte antirasisten, riksdagspolitikeren og skribenten ble sykemeldt med streng beskjed om å hvile. Så kom apekarikaturen. Den norske tegneren Thomas Knarvik tegnet den profilerte politikeren og skribenten som en ape. Det fyrte opp en rasismedebatt som Ali Esbati ikke kunne dy seg for å delta i.

– Det var utrolig dårlig timing. Men det er sånt som skjer, sier Esbati.

– Jeg ble ikke krenket eller lei meg av tegningen. Men den var heller ikke rettet direkte mot meg, men mot en hel gruppe mennesker. Lik andre rasistiske nidbilder hadde den ett budskap: Samme hva du gjør og kan, så skal du holde kjeft i seriøse spørsmål, for til sjuende og sist er du er bare en liten apekatt. Den som laget tegningen vet det, og de som har sett tegningen forstår det. Case closed. Og så ble det vridd til en ytringsfrihetsdebatt.

Esbati rister oppgitt på hodet. Revolusjonens røst er mild og lavmælt.

– Jeg har aldri sagt noen skal nektes å lage en slik tegning, jeg har bare sagt: Er dette bra eller dårlig?

22. juli 2011 sto Ali Esbati på AUFs sommerleir på Utøya og snakket om økonomi. Tidligere på dagen hadde de fått nyheten om at det hadde vært en eksplosjon i Oslo, men at de var på det tryggeste stedet de kunne være.

– Jeg husker jeg sjekket telefonen, at det var flere meldinger fra moren min som ikke visste at jeg ikke var i Oslo. Så jeg ringte henne og sa: «Jeg er på en øy der det er sommerleir. Alt er lugnt.»

Mer feil kunne han ikke tatt. Han husker det i rykk og napp. Skuddene, stormingen ut av bygget. Blodet som blandet seg med styrtregnet og folk som vandret desorientert rundt. Sårede som forsøkte å hjelpe andre sårede. Det surrealistiske bildet av jenta i skogen med blodet som dekket den ene halvdelen av ansiktet.

Hans daværende samboer, journalisten Marte Michelet, som hadde vært på Utøya og snakket om islamofobi to dager tidligere, var høygravid og på IKEA for å handle. Han skrev: «De skyter her. Jeg lever». Og fikk til svar: «Hæh???». Så ringte han og snakket lavt, forklarte fort at noen skjøt, men at det var hjelp på vei og at det kom til å gå bra. Så satt han telefonen på lydløst og gikk ned mot vannet. Bak seg hørte han det rasle i krattet og der sto han, drapsmannen kledd i svart. Han sier han er politi, at de skal ta det med ro. Og løfter våpenet. Esbati løper ut i vannet.

– Hele tida hadde jeg tenkt at det kom til å gå bra, men i det øyeblikket snur alt seg og jeg tenker at nå er det kjørt. Så jeg spenner meg, trekker instinktivt hodet ned, og tenker: Vil jeg bli skutt i ryggen? Kommer det til å gjøre vondt? Vil jeg dø av skudd eller vil jeg drukne når jeg skadet faller om i vannet? Så snur jeg meg og han er borte. Han har gått motsatt vei, og skutt de som sto bortenfor. De var de siste han rakk skyte før politiet kom.
Det som møtte han på den andre siden av fjorden da redningen kom, er nesten det sterkeste minnet.

– Folk lå i varmeposer, mange gråt, spurte etter sine vennene sine. Mange skrek ut sin smerte i et inferno av lyd og følelser mens andre var helt apatiske.

Han fikk låne telefon, prøvde å ringe uten å komme gjennom. Til slutt fikk han tilgang til en PC og skrev på Facebook: «Jeg lever». Utpå natta kom Marte og hentet han, og de kunne dra hjem. På politiets pressekonferanse fikk de høre at drapstallet var 80 personer, det var uvirkelig. Det gjorde ikke saken bedre da politiet ringte og sa det ikke var trygt for dem å bo hjemme denne natten. At drapsmannen hadde nevnt Marte Michelet spesielt under avhørene.

– Hun skulle halshogges, og det skulle filmes, sier Esbati.

– Min pappa var i Iran, det var spesielt tungt å snakke med han på telefonen. Han mistet sin bror og kusine i krigen så for han var det ekstra tungt om han skulle miste en sønn også.

Året var 1986. Ali Esbati flyktet til Sverige fra krigen i Iran sammen med moren og en seks år yngre bror. Ett år senere kom faren. Selv om han savnet faren sin, kameratene og tingene sine fra hjemlandet slo han seg fort til ro.

– Jeg elsket Sverige fra første stund. det var så rent. Så velorganisert, smiler han.

Begge foreldrene er høyt utdannede økonomer, men i Sverige fikk de problemer med jobb.

– De gjorde en omvendt klassereise?

– Ja, det kan man si. Det gjelder mange som kommer som flyktninger at man må omstille seg. Og vi ser at alle utenlandsfødte ender opp med lavere lønn, tyngre jobber og en langsommere klatring på karrierestigen så det fins en strukturell diskriminering der. Min mamma fikk etter hvert jobb som økonomiassistent, mens pappa kjørte taxi.

Ali var skoleflink, lærte seg svensk i løpet av noen få uker og ble snart flyttet to klasser over sitt egentlige klassetrinn i matte.

– Egentlig skulle vi gå på en skole for elever med svensk som andrespråk, men min onkel tok meg med til den lokale svenske skolen og spurte om vi ikke bare kunne teste noen uker. De sa ok, og så gikk det bra. Etter noen uker snakket jeg svensk, smiler han.
Familien bodde i Tänstad, en T-baneholdeplass unna Rinkeby, en drabantby med blokker og grøntområder, ikke helt ulik Oslos drabantbyer.

– Jeg trivdes som forstads-kid. Klart det fantes arbeidsløshet, fattigdom og sosiale problemer der. Men som barn lærer man seg fort kodene og merker om noe er truende eller farlig, sier Esbati.

Året han kom til Sverige hadde nettopp en 13-åring ved navn Sandra Kim vunnet Melodi Grand Prix i Bergen med låta «J’aime la vie». Slekta hadde opptaket på VHS og unge Ali ble hekta. Siden har han vært svak for slagerkonkurransen.

– Har du et glamour-gen?

– Njæ, jeg syns kunstnere og artister, folk som kan ting jeg ikke fikser, er superheftige. Og så liker jeg institusjoner som gjentar seg, alt fra fotball-VM til MGP, som jeg pleier livekommentere på Facebook og Twitter. Det har blitt stor suksess, smiler han.

– Jeg er ganske slem mot artistene, det er jo ofte veldig dårlig musikk.

Bare 11 år gammel leste han det kommunistiske manifest. Han fant det hjemme hos en tante, en pent skinninnbundet pamflett. Siden har livet vært en kamp, nærmere bestemt klassekamp.

– Det var spennende skrevet og fascinerte meg. Jeg leste det litt småhemmelig og mange år senere fant jeg en kladdeblokk der jeg hadde gjort noen notater på persisk, den fotnoten der de beskriver hva en patrisier og en plebeier er for noe, smiler han. Bitt av basillen ville han melde seg inn i politikken og tok kontakt med kommunistisk ungdom. Han skrev et brev, ba om boktips.

– Jeg tror ikke de hadde skjønt hvor ung jeg var. De hadde bedt meg lese Gorbatsjov «Perestroika», den hadde jeg nettopp lest. Jeg hang jo hele tida på Stadsbiblioteket, og en dag gikk jeg over broen til hovedkontoret deres og sa: «Hei, det er jeg som har skrevet brev». De ga meg noen aviser, men jeg meldte meg ikke inn, det drøyde til 1991. Men noen år senere skulle jeg faktisk jobbe der og bli leder for hele organisasjonen.
Først ville han bli lege, men siden han ikke fikser synet av blod valgte han økonomistudier på Handelshögskolan i Stockholm isteden.

– Jeg hadde ikke begynt der om jeg ikke var politisk aktiv. Jeg pleide si jeg gikk der for å lære kjenne min fiende. Og det er noe i det.
I dag er Rinkeby blitt et område som omtales som et lovløst sted. Et kjapt søk på YouTube viser innslag om forstaden som et arnested for gjengkriminalitet og terror. Det gjør Ali Esbati frustrert. Og da NRK Dagsrevyen 9. mai i år laget et innslag om stedet, anklaget Esbati det for å være rasistisk.

– Vi som har vokst opp i disse forstedene har snakket om sosiale problemer i årevis, påpekt at det er høy ledighet og en del ungdomskriminalitet der, men det vært helt uinteressant for andre å bry seg om. Men når det passer inn i et narrativ om at det bobler av trusler og hat der blant innvandrere, kan man liksom behandle mennesker som man vil og bruke beskrivelser som «mørkets hjerte» og sånt. Derfor reagerte jeg på NRK-reportasjen og den ansvarsløse klippeteknikken med bilder av helt tilfeldige personer – blant annet ett par somaliske kids som sto og hang. Det er uhørt, uakseptabelt, eksotiserende og frekt.

– Men finnes det såkalte no go-soner i Stockholm, områder der myndighetene har mistet all kontroll?

– Politiet har ikke snakket om no go-zones i Sverige, men at det finnes en del områder med mye kriminalitet. Når det gjelder NRK-reportasjen er det velkjent at om man demoniserer et område og konsekvent omtaler det som en yngleplass for kriminalitet og vold vil det tiltrekke seg en del mennesker med skumle hensikter, unge, søkende kids som vil være best på å være verst. Det er ingen unnskyldning for å kaste stein, men en forklaring. Forventninger har en helt avgjørende kraft, blir du kalt kriminell og håpløs vil du til slutt si fuck off til resten av samfunnet. Dette er noe lærere, fritidsledere og foreldre på disse stedene kjemper mot daglig.
Han er pappa til en liten jente på fire år, og som småbarnsforeldre flest, er han bekymret for hva slags samfunn datteren skal vokse opp i. Han kjenner igjen rasismen fra nittitallet. Den største forskjellen i dag, fem år etter 22. juli-terroren, er at fordommene kommer fra toppen av samfunnet, ikke bunnen.

– Hvordan man prater om mennesker som kommer fra andre steder i verden nå er et tilbakeslag og nederlag sett fra et antirasistisk ståsted. Det henger sammen en skjerping av flyktningpolitikken, striden om hvilke regler som skal gjelde for dem som kommer hit. Om jeg skal være helt ærlig, må jeg innrømme at det er mye som ser mørkere og dystrere ut i dag.

– I Norge er vi bekymret for Sverige, vi tror alt er i ferd med å gå til helvete hos dere.

– Merkelig, med tanke på at økonomien går bra, og at vi har høyest sysselsettingsgrad i EU. Selvsagt fins det problemer i Sverige, det er ikke et paradis, men bildet av et samfunn i fritt fall er fullstendig feilaktig. Det har den norske mainstreamen plukket opp fra ekstremt aktiv høyrepopulistisk propaganda som i dag ikke bare kommer fra Sverigedemokraterna, men også i økende grad andre som vil repetere deres agenda.

– Vi hører hele tida at svensker ikke tør diskutere innvandring og at konsensus knebler alle tilløp til debatt?

– Det er eksakt motsatt, dette er jo temaer som helt har dominert svensk offentlighet. Det man etterstreber er at ingen skal sette spørsmålstegn ved utsagn som at vi må stenge grensene, eller at alle voldtektsmenn er utlendinger. Det skal liksom ingen få lov til å sette spørsmålstegn ved.

– Tåler Sverige mer innvandring?

– Jeg tror absolutt at Sverige tåler mye mer innvandring. Om de sosiale konfliktene struktureres etter klasse, ikke hudfarge. Hvis de som kommer hit, blir en del av arbeiderbevegelsens kamp for bedre vilkår, kan vi få et fantastisk løft for arbeiderklassen. Men det kommer ikke av seg selv, det må være en del av samfunnsbyggingen.

– Om vi derimot er mer opptatte av å diskutere skjegglengder og bønnetider mens ressursene forsvinner oppover i samfunnspyramiden er det en alvorlig trussel mot sosialdemokratiet og velferdsstaten. Og det er alvorlig. Se bare hvor lite vi har giddet å debattere Panamapapirene kontra for eksempel abstrakte samtaler om begrepet ytringsfrihet.

– Er det sånn i Norge og Sverige at vi helst ikke vil snakke om sosiale klasser?

– Absolutt. Det er et kjerneproblem for alle europeiske sosialdemokratier. Men om man ikke vil diskutere hvordan man skal gjøre samfunnet bedre og sterkere ut ifra en klassedimensjon, vil konfliktene dukke opp langs andre akser, som innvandringen. Og om underklassen får farge blir den lette å angripe. Det rammer også hvit arbeiderklasse, som blir de som kan vinnes for en rasistisk politikk av dem som ønsker å bygge ned velferdssamfunnet. Det er ingen teori, men praksis over hele Europa. Og det blir ekstra akutt i Skandinavia der velferdsstaten er så viktig for hele vår identitet.

– Ser vi det som et nederlag å innrømme at vi har et klassesamfunn?

– Jeg tror det. Men om vi tror middelklassen er et naturfenomen og ikke et resultat av politiske dragkamp, får sosialdemokratiet et alvorlig problem.

Fem favoritter

Musikk: Nina Simone og Leonard Cohen

Film: «1900» av Bertolucci (1976)

Bok: «En illojal Europés bekännelser» av Jan Myrdal forlot en gang et uslettelig inntrykk

Mat: Sjømat og nesten alt med oliven

Sted: Stockholm en solig sommerdag