Paradehomsen

Juni 2000: På hjørnet av Glasmagasinet, et lite stykke inn i Torggata, står en 19 år gammel gutt og betrakter årets Oslo Pride-parade som passerer forbi. I tre timer har han kjørt buss opp fra Sørlandet for å se denne paraden. Og paraden, den var vel som vanlig: Elleville glam-homser i glitrende kjoler og høye hæler, trauste friluftslesber i allværsjakker og joggesko, engasjerte organisasjonshomser i fargeglade T-skjorter med påtrykte slagord, og antakelig noen lærhomser på lasteplan med paraplyer i hendene, som lykkelig sang: «Hallelujah, its raining men!» Så var det nok mange vanlige, kjedelige A4-mennesker, og kanskje et par snobbete finanshomser i dress og slips.

Gutten ser på alle disse menneskene som paraderer forbi, men han vinker ikke, jubler ikke, heier ikke, småprater ikke med sidemannen. Han står bare «tilfeldigvis» der ved Glasmagasinet og henger. Verken foreldrene eller noen i hjembygda Gjerstad i Aust-Agder vet at det er på grunn av paraden han har tatt bussen inn til Oslo i dag, og egentlig lengter han jo etter å bli en del av denne glade, litt outrerte flokken. Men han blir bare stående der, så stille og taus. Når paraden er over, tar han bussen tre timer tilbake til Sørlandet igjen.

Juni 2015: I år skal gutten fra Sørlandet gå aller først i Oslo Pride-paraden. Som leder i Landsforeningen for homofile, lesbiske, bifile og transpersoner (LLH) må han jo det. Og Bård Nylund (34) gleder seg, for ennå syns han denne paraden er viktig, og i fjor samlet den nærmere 20.000 mennesker.

I kontorlokalene til LLH her i Tollbugata har de forberedt seg lenge, og på veggen i møterommet henger bilder fra tidligere parader. Ett av bildene oppsummerer effektivt hele homobevegelsens historie ved hjelp av fem tog-gåere med hver sin plakat.

«1950: Hurra! Homobevegelsen er født», står det på den første, båret av ei jente i 50-tallsantrekk.

«1972: Hurra! Vi er ikke lenger kriminelle», båret av en mann i stripete fangedrakt.

«1981: Hurra! Vi er ikke lenger en psykisk diagnose».

«1993: Hurra! Vi kan inngå partnerskap».

Og til slutt, en plakat for 2008: «Hurra! Vi kan gifte oss og få barn».

I år fyller med andre ord den offisielle homobevegelsen i Norge 65 år, og Bård Nylund har vært leder i fire og et halvt av dem. Som vanlig skal han gå først i toget, fulgt av glamhomser, friluftshomser og A4-homser.

– Noen ganger blir jeg så lei når diskusjonen i vårt eget miljø kommer om den paraden. Det skjer hver vår og forsommer, for det sitter noen homoer rundt om og skammer seg over de mer outrerte i toget. «Det eneste media viser fram, er nakne rumper og lærhomoer, og det har ingenting med meg å gjøre», sier de. Her er det jeg tenker om dette: Det er historieløst. De som gikk i front og som har bidratt til at det går greit med oss andre nå, er ikke oss kjedelige homoene i dressjakker med lommetørklær, og ...

Nylund napper uvilkårlig i jakkeslaget sitt. Han er streit kledd i svart dress, men han viser fram de så vidt synlige, svarte paljettene foran på skjorta. For helt streit er han jo ikke.

– De som gikk i front, var de mest synlige, de outrerte skrullene. Det var de som tok støyten, det var de som ble arrestert, det var de som blei banka. Det var de som sørga for at det sakte, men sikkert, gjorde det ålreit å være en seksuell minoritet. I starten av vår bevegelses kamp, var det de, og ingen andre som gikk i den paraden!

Nylund virker morsk nå. Så demper han stemmen:

– Jeg så godt forstå at en ungdom på 17 år kan synes dette er vanskelig, å gå i tog med lærhomoer med nakne rumper. Men sånn må det nok være, for den paraden kommer til å gå uansett, og det er så viktig at den går. Først og fremst er jo den paraden full av tusenvis av helt vanlige folk i sitt vanlige tøy. Vi har politiske partier, LO, Amnesty, politiet, sykepleiere ... Og alle mulige aktivitetslag, som lesbisk turlag, fjellgruppa for menn som liker menn som liker fjell, du har Oslo Fagottkor ... ja, du har en ganske brei deltakelse!

Opptakten til årets parade ble sterkt preget av debatten om Toojis Keshtkars «komme ut av skapet»-video fra Frogner kirke. Han har vært det musikalske trekkplasteret under ukens Oslo Pride, og Bård Nylund har ikke sagt så mye i den debatten. Men nå sier han:

– Han smalt med kirkedørene, ja, og folk så den videoen med veldig forskjellige briller. Jeg har respekt for at folk reagerer, men vi snakker om hundrevis av år med undertrykkelse, ekskludering og utestengelse – versus en musikkvideo. Kirka er ikke noe offer her, syns jeg. Jeg syns for øvrig ikke vi har så mange konfliktlinjer innad i bevegelsen nå. I forrige uke meldte heldigvis Kim Friele seg inn igjen, etter at hun med brask og bram meldte seg ut i fjor. Vi har snakket mye sammen de siste ukene, og jeg er veldig glad for at hun er tilbake igjen. Hun er jo dronninga vår!

– Det var som om Gro skulle meldt seg ut av Arbeiderpartiet?

– Ja, som om Gro skulle meldt seg ut av Ap. Jeg tror ikke Jonas hadde syntes DET hadde vært så gøy.

Men paraden i Oslo har alltid minst en motdemonstrant. Nylund peker muntert på et innrammet bilde på kontorveggen av en morsk mann med skjegg. Han har svart T-skjorte med et bibelsitat på, og holder ganske riktig opp en plakat der det står:«Homofile er en trussel mot nasjonens sikkerhet».

– Hvert år kommer han! Vi kan alltid stole på ham, smiler Nylund.

– Tror du han kommer i år også?

– Klart han kommer! Han er virkelig spesielt interessert i oss.

– Men du føler deg vanligvis ikke som en som truer nasjonens sikkerhet?

– Nei, i grunnen ikke, sier Nylund, som senere i samtalen påpeker at det fortsatt er dødsstraff for homofili i sju land i verden. Og ennå er det 80 land som har ulike straffebestemmelser knyttet til denne legningen, og hatet er enda stort i mange folkegrupper.

Sist helg var Bård Nylund invitert til Riga i Latvia, for å delta i den aller første Europride-paraden i en tidligere sovjetstat. Stemningen var urolig og spent. Ville de bli angrepet av tilskuere eller mot-demonstranter? De fikk formaninger fra det latviske politiet, som skulle stå langs hele ruta, en del av dem bevæpnet og med finlandshetter. «Alle som har langt hår må sette det opp, ellers kan folk ta tak i håret ditt», sa politiet. Og: «Ikke gå med høyhælte sko. Dere må kunne løpe hvis paraden blir angrepet».

– Det var litt aggressiv stemning der på slutten, men jeg vil si det gikk bra. Eller, ja, jeg fikk en spyttklyse midt i panna! Men det var nok fordi jeg provoserte det litt fram, mener Nylund.

– Det var en gjeng som kom med stygge gester fra sidelinja, og da kasta jeg et slengkyss etter en av dem (vi følte oss liksom så euforiske der vi gikk). Da kom det ei klyse i panna, gitt. Men jeg er glad paraden ble gjennomført. De homofile i Øst-Europa, i land som Latvia, Litauen, Ukraina og Hviterussland, de har ennå en lang vei å gå til de oppnår de samme rettighetene som vi har her i Norge. Jeg tror arrangørene i Riga var veldig lettet etterpå. Det er jo ikke noe hyggelig å være vertskap, og så får gjestene bank!

Selv ble Nylund en gang slått ned ved Nationaltheatret fordi han leide en annen mann på gata. Det skjedde i 2006, og en stund etterpå var han redd for å holde hender på gata.

– Det er jeg ikke nå lenger. Og det som er fint med å være homofil, er at du tilhører en minoritet med stort samhold og fellesskap. Jeg kan reise på ferie til mange forskjellige steder i verden, og nesten alltid se en liten bar med et regnbueflagg-klistremerke på døra. Da vet man at her kan jeg treffe folk jeg connecter med. Folk som har de samme referansene, og du ser de samme typene: «Å ja, der sitter traktorlesbene, der sitter bamseklubb-gutta, der sitter det «skinny bitches» ...

– Dere er som katolikkene, som finner trosfeller i kirker over hele verden?

– Ja, på en måte!

– Hva slags «type» i den regnbueflagg-baren er du, da? Den seriøse organisasjonshomsen?

– Sikkert. Jeg er han normative, kjedelige, men kanskje litt morsomme homoen? Noen ganger kan jeg høre fra folk, streitinger, da, at: «Det er så deilig med deg, for du er ikke så homo». Da tenker jeg at det ikke høres ut som et kompliment, men jeg skjønner litt hva de mener likevel. Jeg er helt kjedelig og vanlig, hevder Nylund, som beskjedent unnlater å fortelle om de mer dragqueen-aktige sidene ved seg selv. Nylund har nemlig – med en god porsjon ironisk distanse – et kvinnelig alter ego, en viss frøken «Jorun Seidel Carlsberg». Vi får høre om henne av en av Nylunds venner. «Hun» opptrer iblant på byen, riktignok er det en del år siden sist, og skal være en livat dame med både kjole og parykk og stillettsko i størrelse 45.

Men hva skjedde videre med gutten som sto og hang ved Glasmagasinet i juni 2000, og som ikke turte å bli med i paraden? På den tida hadde han allerede sittet et år i kommunestyret for Ap hjemme i Gjerstad i Aust-Agder. Han hadde bak seg flere somre på AUF-leir på Utøya, der han hadde blitt kjent med flere åpne homofile. I AUF var det «å komme ut av skapet» både applaudert og anerkjent, og der ble han kjent med nåværende stortingsrepresentant for Ap, Anette Trettebergstuen, som da var AUFs fylkesleder i Hedmark. For de to var det vennskap ved første blikk, og de begynte på veien ut av skapet sammen. Men han var blitt 22 år gammel, og godt i gang med sykepleiestudier i Kristiansand, da en venninne av moren hans tok affære. Hun sa: «Nå syns jeg du skal fortelle det til foreldrene dine. Ryktene går om deg, og de burde høre det fra deg».

– Hvordan sier man sånt til foreldre? Skriver man et brev først, eller…?

– Morsomt at du spør, for jeg klarte faktisk ikke å si det sjøl, sier Nylund.

– Jeg spurte venninna til mora mi om hun kunne si det. Så skulle mamma ringe meg når hun var ferdig på jobb. Du kan vel tenke deg at jeg ventet litt urolig på den telefonen, sier Nylund, og later som om han skotter engstelig på armbåndsuret sitt.

– Hva sa hun da hun ringte, da?

– Hun sa det var «greit»! Og da ba jeg henne fortelle det til pappa også, sier Nylund, som forteller at han like etter reiste hjem fra Kristiansand på besøk til Gjerstad. Moren hentet ham på bussen. De fikk seg en lang prat i bilen.

– «Du hadde ikke trengt å grue deg til dette», sa hun. Jeg har virkelig noen helt fantastiske foreldre. For det var sikkert ikke helt lett for dem å venne seg til tanken på å få ikke bare en, men to sønner som er homofile. Lillebroren min kom nemlig ut av skapet to år senere, sier Nylund.

– At flere søsken er homofile, er mye vanligere enn man tror. Da er det nok ikke så lett for den som kommer «sist ut», særlig hvis det bare er de to. Da ryker gjerne alle foreldrenes drømmer om et trygt A4-liv og barnebarn. Men foreldrene mine har ikke sagt noe om dette, og har tvert imot godt imot både min brors samboer og min tidligere kjæreste.

– Så du har ikke noen kjæreste nå, da?

– Nei. Det kan du godt legge litt vekt på i intervjuet ditt! Jeg er singel!

Nylund tror likevel ikke at foreldrene ble så overrasket da han og broren hans kom ut av skapet. De kjente barna sine, og Bård Nylund var aldri noen guttegutt da han var liten.

– Jeg tror nok folk som kjente meg da jeg var liten, ville si at jeg var et annerledes barn. Det er nok ikke så vanlig at gutter syns det er morsomt å sette opp håret til en grandtante. Jeg var aldri glad i typiske «gutteting», og hadde flere jentevenner. Vi lekte mye med barbiedokker. Det likte jeg godt. Men jeg hadde også guttekompiser, og mens de sto og skrudde på mopedene sine i garasjen, satt jeg på en bruskasse, dinglet med beina, og tok meg en brus i stedet. Jeg ville være sammen med dem, men jeg kjedet meg.

Likevel, det mest spesielle med Bård Nylund i oppveksten må likevel ha vært hans uvanlig store interesse for å snakke med de eldre. Han hadde et nært forhold til alle sine fire besteforeldre, og elsket å høre dem fortelle om gamle dager. Han var glad i gamle grandtanter og grandonkler også, og når han skulle besøke den kompisen som bodde hos bestemora sin, hadde han vel så stor glede av å snakke med henne.

Etter at foreldrene hans ble skilt da han var 10, flyttet faren hans etter hvert inn sammen med sine foreldre. Da Bård Nylund gikk på videregående, flyttet han også dit, samtidig som farmoren hans ble stadig verre av Alzheimers. Nylund hjalp faren med å ta seg av henne og farfaren, og tok fri fra skolen for å være hjemme når det geriatriske teamet fra kommunen kom på hjemmebesøk. Om natten kom gjerne hans farmor og vekket barnebarnet, engstelig for at han ikke var hjemme.

– Det ble lite søvn på meg iblant, og jeg kunne se at faren min ofte var veldig, veldig sliten, sier Nylund.

– Men jeg er likevel glad for at jeg fikk den tida sammen med dem. Jeg er så heldig at jeg hadde alle mine fire besteforeldre til langt oppe i voksen alder. Jeg var gode venner med alle fire, men jeg identifiserte meg med farmor. Hun satt i kommunestyret for Ap på 1960- og 1970-tallet, og hadde et nesten religiøst forhold til «Partiet», som det het hjemme hos oss. Besteforeldrene mine drakk sin ettermiddagskaffe i Ap-kopper med roselogo på, og i veggseksjonen lå det skrapelodd fra Roselotteriet. Farmor snakket om Gerhardsen med ærefrykt i stemmen. Men også Gro var stor for farmor, sier Nylund.

Begge Nylunds foreldre var industriarbeidere da han vokste opp, moren hos Elektrisk Bureau (EB), faren var platearbeider og sveiser i en bedrift som lagde ploger og kjettinger. Da EB gikk konkurs, utdannet moren seg til sykepleier. Sønnen fulgte nesten i hennes fotspor.

– Jeg ble jo bare halvferdig med sykepleieutdannelsen. Jeg ble jeg studentleder i Norsk Sykepleierforbund, og etter det forsvant jeg hit til LLH.

– Kommer du noen gang til å bli ferdig sykepleier?

– Nei, sier Nylund.

Svaret kommer uten å nøle.

– Jeg kommer sikkert til å fortsette med noe innen politikk og organisasjon. Så jeg kaller meg bare «halvsøster», hehe.

Følg oss på Twitter og Facebook!

En venn beskriver Nylund som en skikkelig «gammelmodig sjel», som er flink til å føre gode, dype samtaler. «Han er sterk, men samtidig ikke redd for å vise seg sårbar». Han kan opptre som frøken «Jorun Seidel Carlsberg», mens han i neste øyeblikk holder innsiktsfulle taler på Holocaust-markeringer. Da han var yngre, var han opptatt av slektsforskning og lokalhistorie, og i dag liker han best folkemusikk. Nylund er slett ikke denne kule homsen som strør om seg med popkulturelle referanser.

– Nei, jeg er nok ikke av typen som har definert min homoidentitet ved hjelp av Madonna og Queen, bekrefter Nylund, som har levd et urbant liv i Oslo i minst 12 år, helt siden den fantastiske sommeren 2003, da han nettopp hadde kommet ut av skapet, og livet hans liksom starta på ordentlig. Likevel lengter han alltid til hjembygda Gjerstad i Aust-Agder, som han saklig beskriver slik: «Den har cirka 2.500 innbyggere, og er den første sørlandsbygda du kommer til når du kjører på E18 fra Oslo».

– Vi er ikke helt med i Bibelbeltet, og jeg vil si det er en innlandsbygd med lave skuldre. Vi er bønder og arbeidsfolk med beina godt planta på jorda. Når vi drar til Risør, eller Kragerø, ler folk litt når de hører at du kommer fra Gjerstad. «Fortell en Gjerstad-historie, da!» sier de forventningsfullt. Hva, skal jeg fortelle en nå? På kommando? Jo, du har den med de to karene som var på hyttetur og som gikk tomme for heimebrent. De hadde bare en flaske med tresprit igjen. De satt lenge og diskuterte om de skulle ta den eller ikke. Da sa det ene: «E` trur mi tar den, for mi har sett nok i livet». Du blir blind av tresprit, vet du, legger Nylund forklarende til.
 
Det har gått 15 år siden Bård Nylund i alle stillhet tok bussen fra Gjerstad og inn til Oslo for se Oslo Pride-paraden på hjørnet av GlasMagasinet, full av angst for å være med.

– Likevel, det var det store paradeøyeblikket i mitt liv, sier Bård Nylund.

– Det andre store paradeøyeblikket hadde jeg i fjor, omtrent på samme sted. Jeg kom gående først i paraden, da jeg hørte noen rope navnet mitt. Og så var det Karen på 80 år, hun som vaska på barneskolen i min oppvekst. Vi var liksom kompiser da. Plutselig sto hun der, på hjørnet av Glasmagasinet, og vinket og smilte til meg. Jeg løp bort til henne og ga henne en klem, før jeg gikk videre.

5 favoritter

MUSIKK: Veldig mye forskjellig, men jeg er veldig glad i norsk folkemusikk.

FILM: Dårlig på å huske filmer, så da svarer jeg heller den danske TV-serien «Matador».

BOK: En av de mest oppdragende bøker jeg har lest er «Den største forbrytelsen» av Marte Michelet.

MAT: Det er lite som slår kompene på Sørlandet. Eller ferske reker på bryggekanten.

STED: I båt på Sørlandet på sommeren. «Å være på vannet», som vi sier hjemme.