Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (55) bor i Bærum og har hytte i Drøbak, men det er fortsatt Vardø som er hjem. FOTO: Frøydi Falch Urbye

– Oljen vil forbli en dominerende næring

Nå selger Norge mer gass enn olje. Men noe snakk om den siste olje vil ikke Karl Eirik Schjøtt-Pedersen være med på.

Dagsavisen har fått telefonbeskjed om at Karl Eirik Schjøtt-Pedersen befinner seg i Spikersuppa. Et nano­sekund seinere kommer han i inn døra på Svanen Enoteka, en tikkende energi­bombe i fullt firsprang med jakka flagrende rett ut som en supermannkappe. Her slår han seg ned blant de gamle apotekreolene, bestiller te og «noe med parmaskinke og parmesan» før han tapper på armbåndsuret og sier:

– Jeg skal være på TV 2 om en drøy time.

Han liker å snakke med folk, det er et medfødt talent. Lite selvhøytidelig som han er, blir det mye latter og nesten litt rorbua-stemning når han drar i gang. Særlig når stikkordet er Vardø. Hans kjærlighet til Finnmark er velkjent, det er der han har sine røtter.

– Jens Stoltenberg introduserte deg en gang for Putin med en påstand om at du var født øst for landegrensa. Er du egentlig russer?

– Nei, men det stemmer at han gjorde det. Og da så han litt forvirra ut, Putin. Du vet, Vardø ligger sånn til at den er Norges østligste punkt. Du kan nærmest se ut på den russiske grensa derfra.

– Jeg har skjønt at du stadig lengter hjem?

– Ja! Det er en helt annen kultur, en helt annen måte å leve på. Hele mitt rotfeste er jo der, både røtter og oppvekst. Og jeg snakker fortsatt om Vardø som hjem.

– Men du har vel bodd lenger i Bærum?

– I mange år følte jeg bare at jeg oppholdt meg her nede, og at jeg egentlig bodde hjemme. Og som stortingsrepresentant reiste jeg rundt hele tida, men det var aldri noe tvil om hvor jeg egentlig bodde. Men så traff jeg hun som ble min kone, vi gifta vi oss og fikk tre barn, de var i skolemiljø, idrettslag og korps og ja – etter hvert måtte jeg forholde meg til at det jo faktisk er her nede jeg bor.

De Grønne har gjort et brakvalg, med en leder som har lovet å felle enhver regjering som åpner for oljeboring ved Lofoten, Vesterålen og Senja. I tillegg kom nyheten denne uka om at Norge for første gang selger mer gass enn olje. Et historisk skifte ifølge analytikerne. Men Schjøtt-Pedersen ser lyst på framtida.

– Hvordan er det å være administrerende direktør for Norsk olje og gass i en grønn tid? Føler du deg som kaptein på et synkende skip?

– La oss nå heller se det fra en litt annen vinkel, sier han og drar en velkjent harang om energibehov, solidaritet og velstand. For undertegnede er det en øvelse for sansene, det er full spiker hele tida. Som administrerende direktør for Norsk olje og gass har han selvfølgelig alle argumentene for mer oljeboring, og noen av dem er både gode og vanskelige å motsi. For, hvem kan med hånden på hjertet si at man ønsker å se slutten på velferdssamfunnet? Jeg tar meg i å lure på når han trekker pusten, mens han gir tydelig uttrykk for at noen siste olje, nei det vil han ikke høre snakk om. Men siden tida er knapp foreslår Schjøtt-Pedersen galant at vi kan møtes igjen om noen dager og snakke butikk, for dette med oljeboring, økonomi og miljø vil han nemlig til bunns i og gjøre skikkelig rede for.

LES OGSÅ: Scvhjøtt-pedersen og fem andre søkte om utvidet etterlønn fra regjeringen

Politisk engasjert har han vært siden tannfellinga. De nye tennene som kom vokste litt skjevt, og da han begynte på videregående fikk han tannregulering og måtte dra til tannlegen i Alta for å stramme til i overbittet med jevne mellomrom. Tannlegen visste at guttungen var opptatt av politikk, og pleide stappe munnen hans full av bomull og andre tannlegegreier, slik at hun var sikker på at han ikke kunne si noe. Så kom hun med politiske statements. Men da spyttet og freste unge Schjøtt-Pedersen så intenst at hun måtte fjerne alt og la ham snakke ut.

– Ja det var litt av et syn. Og hu elska å gjøre det, og jeg bare måtte argumentere, ler han

– Var det eneste måten å få stoppa munnen på deg?

– Ja!

– Siden tida er begrenset kan vi gå rett på sak og snakke om din barndom. Du la regjeringskabal alt som 9-åring?

– Det var Bratteli-regjeringa, ja. Jeg beholdt statsministeren og komponerte regjeringa, hadde lest «Hvem hva hvor» og sett hva de forskjellige drev på med, og så gjorde jeg endringer. Jeg endret også departementsstrukturen. Den gangen var det et kirke- og utdanningsdepartement som jeg delte i et utdanningsdepartement og et kulturdepartement, jeg delte industridepartementet i et industridepartement og et oljedepartement. Begge endringene skjedde senere. Det jeg ikke vil snakke høyt om til mine gamle venner i Finansdepartementet er at jeg også delte dem i et finansdepartement og et økonomidepartement. Men det håper jeg aldri kommer til å skje.

– Dette er jo veldig nerdete?

– Jeg var nok et veslevoksent enebarn.

– Som fikk masse oppmerksomhet og var breddfull av selvtillit?

– Trygghet, vil jeg nok heller si.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Han husker godt det året 1. maifeiringa i byen skulle foregå innendørs. For å unngå for mye støy ble det bestemt at ungene måtte leke utenfor.

– Men da argumenterte de andre barna, anført av han som sist mandag fikk rent flertall som Arbeiderpartiets ordførerkandidat i Vardø og er en god venn av meg, at det var greit – men bare så lenge han Karl Eirik fikk lov å være inne. Og det fikk jeg. Det er helt utrolig!

Idrettslig var han ikke mye å skryte av, men han tok igjen ved å organisere. Han startet både fotballag og volleyballag med en kamerat, men fikk ikke spille selv.

– Jeg var ivrig, men ikke god. Men organiseringa gikk desto bedre. Å organisere tente noe i meg, jeg ledet elevrådet, fylkeselevrådet og Ungdommens Røde Kors. Og det toppa seg da jeg var leder for en elevaksjon for å få allmennfag på videregående skole i Vardø – en kjempeaksjon som ble overført på NRK Finnmark, og som vi vant! Jeg gikk første kull.

Ellers spilte Schjøtt-Pedersen i korps, sang i kor og ble til slutt innkalt til rektor.

– Han sa jeg hadde muligheter til å gjøre det faglig godt om jeg bare begrenset alt dette andre som jeg drev med. Han syntes nok det ble litt i meste laget, sier han og knegger ved en liten detalj han kommer på:

– Rektor hadde to sekretærer. Og som leder for elevrådet brukte jeg sysselsette begge to med å skrive protokoller for meg. Og det gjorde de jammen også.

Bestefaren var rådmann, en av tantene var varaordfører. Selv ble han valgt inn i kommunestyret bare 19 år gammel.

– Du gikk rett fra universitetet og inn i politikken. Men nå er du administrerende direktør – er dette første gangen du har en ordentlig jobb?

– Det er nok et definisjonsspørsmål, hva som er en ordentlig jobb, ler han.

– Men jeg ble altså varamann til Stortinget i 1981. Da var jeg bare 21 år. Og så ble jeg fast representant i 1985 – den nest yngste i norsk historie den gangen – det var bare Anne Lise Bakken som var yngre.

Samtidig tok han mellomfagseksamen i statsvitenskap. Satt på Stortinget til klokka 02.00 om natta og hadde eksamen neste dag.

– Jeg husker at jeg satt og leste og voterte om hverandre. Så jeg rakk å ta en cand.mag., og det var meninga at jeg skulle begynne på hovedfag – men det tok det 30 år før jeg fikk tatt. Etter at jeg gikk ut av Stortinget i 2009, så er jeg den som har sittet lengst av Arbeiderpartiets representanter.

Han beskriver sitt første møte med Stortinget med ærefrykt. Det var også litt av et sjokk.

– Første gang jeg møtte fysisk som vararepresentant hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle følge dagens debatt fra start til slutt. Den handlet om Norsk Husflid. Og – man kan si mye positivt om Norsk Husflid, men for en 22 år gammel ung gutt? La meg si det sånn: Jeg skjønte i løpet av den dagen hvorfor ikke alle representanter fulgte alle debatter.

Han har vært fiskeriminister og finansminister. Og i 2009 takket han ja til å bli stabssjef og senere statsråd ved statsminister Jens Stoltenbergs kontor. Statsrådsposten ble kalt samordningsminister, en rolle som først ble både latterliggjort og omstridt på Stortinget og i mediene fordi han var en «minister uten portefølje».

LES OGSÅ: Eks-statsråd Schjøtt-Pedersen selger politisk nettverk

– Det er en utrolig sentral funksjon. Jens ga meg alle fullmakter til å opptre på hans vegne. Det er jo en unik tillit å få.

Jobben er det nærmeste man kan komme statsminister uten å være statsminister, og han ble etter hvert omtalt som «statsministerens lillehjerne».

– Hva er du stoltest over å ha fått til i din politiske karriere?

– Handlingsregelen er nok den viktigste enkelttingen. Og så det at vi fant en løsning på Snøhvit som starta oljeverftsvirksomheten i nord, og at vi fjernet arbeidsgiveravgiften i Finnmark og reduserte den for andre deler av Nord-Norge. Dette er to ting som ikke alle husker, men som har hatt helt fundamental betydning for sysselsettingen i landsdelen.

– Ja, er det du som er handlingsregelens rettmessige far?

– Jeg er i hvert fall en av fedrene. Det var allerede gjort en stor jobb med selve arkitekturen i Finansdepartementenes embetsverk, men som statsråd var jeg ansvarlig for å utvikle og presentere den for statsminister Stoltenberg, som var sterkt engasjert fra første stund. Så jeg påtar meg det politiske farskapet.

Alle gode ting tar slutt. I oktober 2013 sto to dresskledde herrer på fortauet i Parkveien. Den ene hjalp den andre ivrig med å kneppe skjortebrystet. Det var lillehjernen og storhjernen – Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og avtroppende statsminister Jens Stoltenberg. De skulle til avslutningsmiddag på Slottet og Stoltenberg manglet korrekte accessoirer.

– Han hadde måttet flytte ut av statsministerboligen på relativt kort varsel, og alt var pakket ned. Bare en time før middagen kom telefonen fra Jens om jeg hadde mansjettknapper. «Selvfølgelig har jeg mansjettknapper», sa jeg. Så skulle vi kjøre til Slottet. Ny telefon fra Jens: «Du har ikke tilfeldigvis et ekstra sett brystknapper også?» «Jo da, det har jeg», sa jeg. Så møttes vi – tilfeldigvis et steinkast unna statsministerboligen – og der sto altså unge Schjøtt-Pedersen og sørget for at statsministeren fikk satt knappene på plass. Det hadde vært et syn for fotografene, hadde de catchet det, humrer Schjøtt-Pedersen.

– Uansett – han var fint antrukket da han kom på Slottet. Det var siste innsats.

– Når traff du egentlig Jens Stoltenberg første gang?

– Det husker både han og jeg veldig godt. Jeg satt i Landsutvalget for tillitsvalgte i Forsvaret. Kontaktutvalget for soldater i Finmark, som jeg representerte, hadde levert inn en stor andel av forslagene som ble lagt fram for landskonferansen. Før landskonferansen ble vi invitert til AUFs kontor, og der var unge Stoltenberg som journalist i Soldatnytt.

Les flere Dagsavisen-portretter her!

– Savner du politikken?

– Jeg gjør jo det. Er du først veldig samfunnsengasjert så er det ingen ting som er mer spennende enn å delta i arbeidet i regjeringen og Stortinget. Det å drive politisk arbeid er en måte å påvirke samfunnet på. Og jeg mener seriøst at noe av det edleste man kan gjøre er å engasjere seg i styring av samfunnet, og at norske politikere er hederlige mennesker som prøver å gjøre en hederlig innsats for at samfunnet skal bli så bra som mulig. Men nå er jeg kommet over i en jobb som også har veldig mye med samfunnets utvikling å gjøre. Og når jeg blir spurt om det er en stor overgang er svaret nei, jeg gjør langt på vei mye av det samme som jeg gjorde før.

Han savner likevel menneskene i politikken. Jens Stoltenberg kanskje aller mest.

– Ja. Han er en fantastisk kar, en stor leder. Vi snakkes av og til, men det blir lenge mellom hver gang.

Da Karl Eirik Schjøtt-Pedersen gikk ut fra SMK for aller siste gang var han forberedt. Han hadde søkt studieplass på et executivekurs ved Handelshøyskolen i København.

– Var det en stor omstilling?

– Utvilsomt. Livet som toppolitiker er en bestemt livsform og jeg skal ikke nekte for at det var en voldsom overgang da det var over. En ting er å gå fra regjering til storting, det er en stor overgang i seg selv. Kjell Opset er den som har beskrevet det aller best da han sa at «det å gå fra å mene til å bestemme er relativt greit, men å gå fra å bestemme til bare å mene er ganske utfordrende».

– Synes du toppolitikere har det fett?

– Nei. Jeg mener at det er helt avgjørende at det blir lagt til rette for at de kan gjøre den jobbe de faktisk gjør. Å gå fra det var en overgang, ikke minst var det følelsesmessig sterkt også. Jeg er tross alt en sentimental mann. Når du drar til departementet trenger du ikke organisere din egen hverdag, når du går ut for siste gang må du finne deg taxi sjøl. Sånn er det bare, sier han og legger fort til:

– Jeg hadde vært statsråd og så statssekretær i sju sammenhengende år, det er veldig lenge, og jeg hadde sittet på Stortinget før det. Det var en fantastisk spennende tid. Men jeg var mentalt forberedt, hadde takket nei til gjenvalg og hadde planene klare med studier i København.

I politikken hadde han hatt klengenavnet hjulvispen. Nå har DN-journalistene omdøpt ham til næringslivets olja lyn. Og han lever opp til navnet. Siden han fikk direktørjobben i Norsk olje og gass har han ikke sittet stille en dag.

– Har du kortere arbeidsdag og finere kontor nå når du er blitt direktør?

– Det er ikke kortere dager og definitivt ikke finere kontor. Fra jeg begynte i mai og fram til sommeren tror jeg neppe jeg satt mer enn en time til sammen bak kontorpulten, verken i Stavanger eller Oslo.

Noen dager senere er Dagsavisen på vei til møte nummer to med Schjøtt-Pedersen. Møtet finner sted på hans nye arbeidsplass, kontoret i NHO-bygget på Majorstua. Mens jeg venter på å bli hentet i resepsjonen kaster jeg et blikk på Ukeavisen Ledelse som ligger på bordet. Den er fylt med stoff om grønn politikk og grønt næringsliv.

Noen minutter senere tar Schjøtt-Pedersen imot på sitt kontor – et lite glassbur på størrelse med et prøverom.

– Det første jeg gjorde da jeg kom hit var det samme jeg gjorde ved SMK, jeg kasta ut møtebordet og fikk inn sittegruppe. Jeg liker å prate med folk, sier han, og går i gang med å framsnakke gass framfor kull. En forsiktig antydning om at dersom verden skal nå klimamålene må de fleste gjenværende oljeressursene bli liggende urørt gir ham skikkelig vann på mølla:

– For det første så kommer verdens behov for energi bare til å øke, ikke minst i den fattige delen av verden. Dersom folk skal komme seg ut av fattigdommen er det en forutsetning at de får bygget opp en industriell virksomhet og det fordrer energi. Og for enkeltmennesket er energi viktig for å få en del av de grunnleggende funksjonene, for eksempel koke mat på en komfyr og ha leselys. Er det riktig av oss å si at de ikke skal få tilgang på energi for å dekke disse behovene? Nei, det er det ikke.

– Men planeten da, Schjøtt-Pedersen, planeten? Alt er jo i ferd med å gå på dunken.

– Nei, det kommer til å gå bra dersom vi gjør de riktige tingene. Vi må løse energiutfordringene ved å redusere utslipp av klimagasser og der må det en omlegging til. Derfor er det veldig viktig at vi utvikler fornybar energi. Men, selv om produksjonen øker er den liten i forhold til energibehovet verden har, og jeg tror ikke det er realistisk å se for seg at verken Norges befolkning eller andre skal ønske å ha en vesentlig lavere levestandard. Om du ser på alle analyser som gjøres innenfor de aller fremste miljøene, både på klimasiden og energisiden, så konkluderes det med at tilgang på petroleum vil være en avgjørende del av energimiksen, også innenfor 2-gradersmålet. Da blir det avgjørende at den oljen og gassen vi trenger må utvinnes med minst mulig utslipp. Og oljen som utvinnes i Norge i dag skjer med langt mindre utslipp enn det som utvinnes i andre land. Det avgjørende er å redusere bruken av kull. Og for hver enhet kull som kan skiftes ut med norsk naturgass så blir utslippene av klimagasser halvert!

– Så du tror vi kommer til å bore etter olje om hundre år også?

– Vel, anslagene viser at det er ressurser der ute som, om vi velger å ta dem opp, vil vi kunne opprettholde ett av verdens beste velferdssamfunn. Vi har allerede gjort funn som Johan Sverdrup, som vi vet kommer til å ha aktivitet fram til 2069. Altså – de som skal betjene det feltet er ennå ikke født. Og vi kommer til å gjøre flere funn. Derfor vil oljen komme til å være en dominerende næring.

– Hva syns du oljerikdommen gjort med den norske folkesjela?

– Det norske velferdssamfunnet hadde ikke vært mulig uten. Jeg tror mange ikke husker hvor rikdommen kommer fra.


Fem favoritter

Musikk: «Meditation» fra operaen «Thais» av Jules Messenet. Den et ganske enkelt vakker. Jeg er glad i «adagio», musikk som gir ro i sjelen.

Film: «Et vakkert sinn» om John Forbes Nash jr. som fikk Nobelprisen i økonomi. En film om å leve med dype psykiske utfordringer og samtidig være en av verdens fremste vitenskapsmenn.

Bok: «Harry Potter». Jeg leste hele bokserien for barna mine med dyp innlevelse fra oss alle. Det var utrolig hyggelig. Dette er en bokserie som spesielt forandret mange unge gutters forhold til bøker.

Mat: Mørbrad av rein med potetmos, rosenkål og en raus viltsaus. Og is – nesten i alle varianter. Jeg elsker fløteis.

Sted: Hjembyen Vardø og hytta ved Drøbak.