Portrett

Oktoberfest

Ingeri Engelstad kan skilte med en forfatterliste som kan få andre forleggere til å grine. Og gi ut kokebøker.

Bilde 1 av 2

For her i huset – nærmere bestemt forlaget Oktobers lokaler i Oslo sentrum – skal det ikke gis ut så mye som en kjendisbok samme fanden hvor dårlige tider det blir. Det har sjefen sjøl, Ingeri Engelstad, høytidelig lovet.

Engelstad, som kommer fra en forlagsfamilie – far jobbet i Pax og mor i Gyldendal – har jobbet i forlaget Oktober i 16 år, først som redaktør, så sjefredaktør. 1. juli flyttet hun inn i sin forgjenger Geir Berdahls gamle sjefskontor. Restene etter forgjengeren er her ennå: en minimalistisk sittegruppe med plass til tre, og en svær sjeselong i svart lær samt et skrivebord som selvsagt er kanskje fullastet med papir. En bokhylle dekker den ene veggen og et bilde av Tom Sandberg pryder den andre, that’s it.

– Møblene her er jo litt maskuline, kanskje ikke helt hva jeg hadde valgt, sier hun mens hun balanserer kaffe, glass og en vannkaraffel inn og plasserer dem på møtebordet. Antrekket er sobert: svarte bukser, svarte sko, hvit skjorte. Ansiktet bak det lange håret er nesten sminkefritt. Nå er ikke Ingeri Engelstad noen tilhenger av tant og fjas, i hvert fall ikke i litteraturen. Når det gjelder bøkene som utgis på Oktober er hun beinhard, de skal være av høy kvalitet og berøre leserne på en måte bare kunst kan.

– Oktober skal leve av den gode litteraturen, det er ikke sånn at vi finansierer den gode litteraturen med kokebøker og kjendisbøker. Det gjør noe med hvordan man driver, og for oss er forfatterne det viktigste. Det er ikke bare noe vi sier. For uten forfatterne er vi ingen ting.

– Så å gi ut barnebøkene til Posh Spice og Madonna for å få inn kjappe penger til smalere litteratur er ikke aktuelt her?

– Nei.

Litterær kvalitet har alltid vært det viktigste for forlaget Oktober som ble etablert i 1970. Det startet som et politisk forlag, men i dag publiserer de utelukkende skjønnlitteratur, i tillegg til en liten liste med sakbøker.

Med forfatternavn som Karl Ove Knausgård, Kjell Askildsen, Per Petterson, Dag Solstad, Linn Ullmann, Tove Nilsen, Jon Michelet, Hanne Ørstavik, Tore Renberg og Anne B Ragde kan Oktober forlag skilte med en katalog som kan ta pusten fra de fleste. Denne uka fikk de et nytt navn da Anne Oterholm kom over fra Gyldendal fordi hun ikke kan utstå tanken på å være i samme forlag som gir ut boka «50 Shades of Grey» som litteratur. En ny fjær i hatten for Engelstad, som forklarer at det ikke er noe uvanlig i at forfattere av og til bytter forlag.

LES OGSÅ: Jon Michelet: - Jeg treffer sjøfartsnasjonen Norge

– Vi har fem overganger i høst faktisk, med Anne Oterholm, Merethe Lindstrøm, Hans Petter Blad, Morten Strøksnes, og Susanne Christensen. Det er jo sånn at forfattere må gjøre som de vil.

Men Oterholm var tydelig på at det var Engelstads og forlaget Oktobers måte å jobbe på som hun vil være en del av, og siterte Engelstad i Dagbladet: «Hun sa at vi må oppfatte litteraturen som eksistensiell. Det er det jeg vil ha! Litteratur er ikke pynt, det er viktig!»

– Oterholm siterte deg og ville ikke være på et forlag som kaller «50 Shades of Grey» litteratur. Er det mye snobberi i kulturlivet?

– Det vet jeg ikke. Men jeg oppfatter Anne som en veldig usnobbete person. Poenget hennes er jo ikke at det er noe galt i underholdning, men det er viktig å være tydelig på at kunst og underholdning ikke er det samme. «50 Shades of Grey» vil jeg ikke mene noe om, jeg har ikke lest den. Jeg synes det må være rom for underholdning, men det er ikke bra at grensene mellom kunst og underholdning viskes ut.

– Hvorfor ikke?

– Det handler blant annet om det politiske i det. Vi som samfunn trenger kunsten. Kunst er viktig for vår selvforståelse, og også for evnen vår til å leve oss inn i andre. Den trener våre empatiske evner. Det er viktig for samfunnet og for demokratiet.

– Er det dette du mener med at litteraturen skal være eksistensiell?

– Ja. blant annet. Det er i hvert fall viktig i mitt liv.

LES OGSÅ: Svensk feminist: – Tusen takk, Karl Ove!

Hun tar en pause. Det har vært en lang dag med mange møter, og hun strever litt med å finne ordene.

– Er du best om morgenen eller om kvelden?

– Egentlig er jeg best på morgenen, da er tanken klar og fri. Når du blir sittende i så mange møter er det som om hodet fylles opp.

– Er ikke det en utfordring å være morgenfugl når du skal ha med så mange forfattere å gjøre? Eller er det bare en myte at alle kunstnere er nattmennesker?

– Du, jeg kan være ganske god på kvelden også.

– Hvordan er det å være forlagssjef, er det drømmejobben?

– Det er veldig gøy. Men det er ikke sånn at denne jobben er noe jeg har siktet meg mot som et uttalt mål, jeg ville ikke vært forlagssjef noe annet sted enn her.

– Så du er ingen målbevisst karrierestreber?

– Jeg følger hjertet, gjør det jeg tror på. Når denne anledningen bød seg hadde jeg lyst fordi Oktober-prosjektet er noe jeg tror på, og mener jeg kan bidra til å forme, videreutvikle og formidle.

– Har du fortsatt tid til å lese manus?

– Noe blir det. Jeg har også en del andre oppgaver, men det er viktig for meg er å være en fagperson, og fortsatt være lesende.

– Hvor lang tid tar det før du skjønner om et manus er godt eller dårlig?

– Det er ofte ganske lett å ta stilling til. Men det er interessant at når noe er veldig bra, kan man også bli usikker. Det handler om at det ikke ligner på noe annet som du har lest før, og det kan ta litt tid å finne ut av. Men jeg har jo mange andre oppgaver nå som ikke handler om å lese manus. Som forlagssjef må man blant annet kunne romme store motsetninger, både innad i forlaget, mellom forfatterne og typer litteratur, så det er noe man må stille seg til rådighet for. Og det er jo jeg som skal stå for helheten og formulere visjonen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Historiene om Geir Berdahl som har pusset vinduer for Dag Solstad og kjøpt sigaretter til Anne B. Ragde da hun lå på sofaen etter et fuktig julebord er blitt forlagslegender.

– Jeg har skjønt at dere stiller dere til rådighet for forfatterne deres på en måte ingen andre er i nærheten av – hva er det råeste du har gjort for en forfatter?

– Jeg kommer nok litt til kort i sammenligning med Berdahl. Det viktigste er at man er tilgjengelig for dem og det gjør også at man kommer nært på manges liv og livssituasjon.

– Ikke helt ulikt jobben til en psykolog – er det derfor dere har en sjeselong foran pulten, for at forfattere skal kunne slenge seg nedpå og tømme seg?

– Den ble nok kjøpt først og fremst for at Geir Berdahl skulle kunne ta seg en lur innimellom. Men den er veldig vond å ligge på.

– Er det sant at du hadde lyst til å bli psykolog selv en gang i tida?

– Ja, det var da jeg var veldig ung. Jeg hadde nok ikke så realistiske forestillinger om hva det yrket innebærer, men jeg var interessert i alt som rører seg i menneskesinnet. Sånn sett kan du kanskje si jeg har vært en grubler. Jeg tenker mye. Men er det noe jeg går og grubler på så snakker jeg gjerne med noen som jeg stoler på, kjæresten min eller gode venner som er flinke til å lytte. Og jeg lytter gjerne til hva de har å si. Er det jobbrelatert har jeg en ledergruppe her som er fin å diskutere med, og jeg håper og tror at jeg er en ganske åpen og løsningsorientert person.

I mai var hun i USA på den norsk-amerikanske litteraturfestivalen i New York som er blitt mye omtalt blant annet i det litterære magasinet The Paris Review.

– Lever du et glamorøst liv med mye reising, champagne og fete klesgodtgjørelser?

– Det er kjempeglamorøst! sier hun spøkefullt og legger til:

– Nei, mine viktigste oppgaver har jeg her på kontoret. Men selvsagt blir det noen reiser der jeg følger forfattere og slike ting. Etter at jeg var på den norsk-amerikanske litteraturfestivalen i New York dro jeg på en Englands- og Irlandsturné med Per Petterson. Det var veldig gøy.

– Kan du forklare Knausgårds internasjonale popularitet?

– Det er et så unikt prosjekt at det ikke kan sammenlignes med noe. Så unikt og samtidig så allmennmenneskelig at en amerikansk indianerkvinne på 50 år føler at dette handler om hennes liv.

Bak enhver suksessfull forlegger skjuler det seg en mislykket forfatter? Det er vel omtrent like sant som at enhver kulturjournalist er en mislykket kunstner. Men Engelstad har skrevet bok en gang. Det var i femteklasse.

– Jeg var 11 år. Så bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle skrive bøker mer. Jeg var veldig inspirert av universet fra «Trollmannen fra Oz», og hadde lest alle 14 bindene.

– Jeg trodde det bare var én bok, jeg?

– Nei, det er mange. Nylig så jeg enda flere nye bind i serien i en bokhandel i New York. De må ha kommet til etter hvert.

Da hun var 9 år fikk foreldrene et gjestestipendiat ved Yale-universitetet i Connecticut, og familien flyttet over Atlanteren og bosatte seg i Springland, en forstad av New Haven. Plutselig satt hun i en skoleklasse der hun ikke skjønte språket. Det opplevdes dramatisk.

– Det var både spennende og skummelt, Jeg satt der og skjønte ikke mye av det som foregikk de første ukene. Da ble lesingen ekstra viktig for meg.

På skolen var hun god i norsk, engelsk og matematikk. Hun kan fortsatt finne en egen estetikk i matematiske beregninger på høyt nivå.

– Matematikk har en egen skjønnhet. Nå har jeg ikke holdt å med matte etter videregående skole, men selv om jeg ikke kan så mye om det har jeg stor sans for matematikkens abstraksjon. Jeg syns det er ... fascinerende.

– Finnes det besnærende ligninger?

– Om du snakker med matematikere som er på et veldig høyt nivå og får et innblikk i en abstraksjon, en interessant måte å tenke på, så er det en skjønnhet i matematikk, ja.

LES OGSÅ: Svak krimgåte i fjerde Millennium-roman

– Dette høres jo ut som galskap?

– Det er ikke noe jeg har brukt mye tid på eller beskjeftiget meg med, det må sies, sier hun og ser bort på skrivebordet, forteller at kalkulatoren som ligger der er noe hun har begynt å bruke nå, første gang på 16 år.

– Er det fordi du er så god i hoderegning?

– Overhodet ikke. Men nå må jeg jo regne ut royalties og slike ting.

– Da skjønner jeg estetikken. Det er jo pene tall her i huset. Butikken går så det griner?

– Det går bra. Men hvert år begynner man på scratch. For selv om man har en god backlist å selge så er det nervøst også. Man kan ikke bare legge seg ned og ta ferie fordi om det går bra ett år.

– Så dere må pushe forfatterne til å jobbe fortere?

– Vel, Anne B har sendt en kaktus til Geir Gulliksen som han skal ta på hver gang han får lyst til å ringe til henne og spørre hvordan det går med skrivingen. Det er forskjellig hvordan de enkelte forfatterne jobber, men vi er ofte inne tidlig i prosessen og har mye kontakt med forfatterne også mellom bøker. For en forfatter kan det ofte være den ensomste tida.

Det var ingen gledens dag i akademikerfamilien på Oslo vest da Ingeri Engelstad i en alder av 17 år flyttet hjemmefra, og slo seg sammen med kjæresten i et guttekollektiv på Majorstua. Der var lyden av Public Enemy og N.W.A. og de hang på Rockall og Last Train til sent på natt. Engelstad sto på sitt, å flytte ut var helt nødvendig.

– Har du alltid vært sta?

– Ja. Men jeg rådfører meg gjerne med folk. Og hvis argumentene er gode nok kan det godt være at jeg ombestemmer meg, det er ikke sånn at jeg har problemer med det.

Nå merker hun den samme viljen i sine to barn på henholdsvis 8 og 4 1/2 år.

– Jeg kjenner at jeg bryner meg mot noen med sterk vilje, ja. Jeg er viljesterk selv, og det gjør at jeg kan identifisere meg og sette pris på den sterke viljen også.

– Hvordan takler du kritikk?

– Jeg? Jeg får jo aldri kritikk, smiler hun og legger til.

– Nei da, jeg bare tuller. Det kommer vel helt an på hvordan kritikken framføres, og hvor den kommer fra. Jeg kan sikkert bli litt sår og lei meg dersom kritikk oppleves urettferdig, men jeg har lært meg til å ikke ta meg nær av ting. Og det hyggeligste er jo om folk er fornøyde med det man gjør.

Ingeri Engelstad er gift med David Gurrik, tidligere rocker og mannen bak de populære utestedene Robinet, Hell’s Kitchen og Izakaya. En felles lidenskap for litteratur førte dem sammen, og fikk dem senere også gift. Gurrik var tidligere kjent som en del av punkbandet Anal Babes, som hadde plateutgivelser med poetiske titler som «Delirium or Diarrhea» på rullebladet. Ingen overraskelse at de fant hverandre gjennom en felles lidenskap for språket, nærmere bestemt setningene til Agnar Mykle.

– Pleier du å spille ut det litterære kortet når du flørter?

– Jeg tror ikke det. Men vi var på en fest hjemme hos meg, og plutselig bare sto han der i døråpningen inn til rommet mitt og vi snakket om Mykle. Jeg tror det var han som tok det opp.

– Var det dette du falt for?

– Det gjorde meg i hvert fall interessert og nysgjerrig, sier hun. Og betror oss i neste øyeblikk at de ble gift på grunn av forfatteren Jean Rhys og boken «Wide Saragasso Sea».

– Hun er fra en øy i Karibia som heter Dominica. Og dit hadde jeg så lyst til å dra, så jeg og mannen min dro dit og bodde på et pensjonat med utsikt rett til huset der Jean Rhys hadde bodd. Vi ble så betatt av den øya. Og så ble vi kjent med en morsom og eksentrisk type, og han sa: «Dere er så forelsket, hvorfor gifter dere dere ikke? Jeg kan hjelpe dere til å få det til å skje her og nå.» Det kunne vi jo ikke si nei til! Så i løpet av 48 timer ble vi gift på en strand der.

– Så romantisk! Men – er det sant at Anal Babes spilte nakne?

– Ja. Det var en veldig bra konsert. Men den var også litt kaotisk, de hadde drukket masse absint og var veldig fulle.

– Blir det mye absint i din bransje?

– Nei. Det er ikke noe for meg.

– Det finnes forfattere som må ta seg en støyt på morgenkvisten for å våge å skrive åpent og ærlig. Forfatteri krever stort mot?

– Det har du helt rett i. Og en av forlagets viktigste oppgaver er å tilrettelegge for at man kan søke den litterære friheten og det motet som må til for at man skal kunne skrive.

– Hva slags råd vil du gi folk som ønsker å skrive?

– Det må bli å følge seg selv. Ikke prøve å gjøre noe de andre har gjort.

– Leve litt, kanskje?

– Ja. Og holde ut.

Mer fra Dagsavisen