Portrett

– Noe av det vakreste jeg ser er når to ukjente mennesker skumper borti hverandre

Mange romantiserer natur. Linn Skåber romantiserer byen.

Bilde 1 av 2

– De menneskene jeg beundrer mest, er de som har turt å beholde barnet i seg.

Linn Skåber valgte å skrive bok om den mest fascinerende og såreste perioden av livet. Ungdomstiden.

– Det er den perioden av livet du gjør en stor transformasjon, og rett og slett blir en annen person. Og du vet ikke hvem du skal bli. Du skal leve videre med deg sjøl som et forandret menneske.

Å debutere med ei bok av og for ungdom når man er nærmere 50 enn 20, har vært den mest selvsagte ting for skuespilleren og komikeren. «Til Ungdommen» er basert på intervjuer og samtaler med ungdom. Den kunne like gjerne hatt tittelen «Fra ungdommen», mente Riksmålsforbundet som nylig skjenket henne barne- og ungdomsbokprisen, siden hun har latt de unge selv føre ordet.

Åpenbaringen kom til henne for rundt femten år siden, en dag hun hadde funnet fram til Samtidsmuseet og et lokale fullt bilder av barn, fra gulv til tak.

Rommet het «Død».

– Jeg tenkte «uff, det var da virkelig ekkelt». Men så sa kunstneren at det var ikke som jeg kanskje trodde. Det var bare at barnet var dødt, at vi får aldri se det barnet igjen. Det hadde transformert seg, og var allerede på vei til å bli en voksen, sier hun.

Stemmen hennes er varm og trygg. Kaffekoppen har fått farge av knallrød leppestift, i samme stil den moren hennes brukte. Det er noe servitøren påpeker på Noah's Ark, stamstedet en rask trask nedenfor der hun bor på Grünerløkka i Oslo. Her er Skåber på hils med de fleste. Vanligvis er det veldig stille her, bortsett fra dagens bordplassering, på et platå rett under en høyttaler og utestedets dyrekollasj ved vår side. De spiller klassisk musikk som oftest. Det er ganske beroligende å jobbe til, mener Skåber.

Les også: Linn Skåber i selvmords-timen

Det er en jobb det å være ungdom også. Med baller i lufta som skal samles, og en kropp som er i forandring.

– I tillegg til at vennene dine også forandrer seg. Tenk deg så mye trygghet du hadde til de fra barndommen. Plutselig har de begynt å smugrøyke på et hjørne, og begynt å lure seg unna, de du stolte mest på, sier hun.

Denne forandringen trenger ikke bare å være traumatisk, understreker Skåber. Det er også mye fint i det å gå inn i en ny tid.

– Men det vil alltid bety at du forlater noe. Den sårheten kan vi alle kjenne på, i alle faser av livet.

Det kan for eksempel handle om å oppdage at man har fått et annet perspektiv på ting. Som det at skogen man har løpt rundt i, som den bak blokkene der hun vokste opp på Oppsal, den som opplevdes som en jungel, egentlig bare var fire busker og et grantre. Hele tida.

– Eventyrverdenen forsvinner litt når du får oversikt. Det kan også være veldig sårt.

Like sårt kan ungdomstiden oppleves fra en mors perspektiv.

– Det var en stor sorg da mitt eget barn forsvant da han skulle bli ungdom. Jeg følte på det å ikke være den viktigste lenger, og det kuleste i verden, var ikke lenger at «vi to skal på kino sammen på søndag!»

Mimsy Møller
Foto: Mimsy Møller

Man blir voksen i ulik takt. Det synes Skåber er viktig å huske. Noen av kapitlene i «Til Ungdommen» handler om å ikke ville vokse opp. Enda.

– Jeg har merket at jeg trøster ungdommene litt hvis jeg sier det at du behøver ikke bli voksen. Det var også det illustratøren av boka, Lisa Aisato kjente seg best igjen iblant historiene i «Til Ungdommen».

Skåber har også vært i utakt med seg selv. Hun begynte ganske tidlig å sminke seg, med maskara og leppestift og slikt. Da var hun tretten. Men da moren hennes hadde kjøpt det hun ønska seg til jul, støvletter og leppestift, glapp det ut av tenåringen: «Jeg må si deg en ting. Jeg ønsker meg så inderlig en dukke.» Det hadde ikke mamma kjøpt. «Er du ikke tretten? Du leker jo ikke med dukker?». Det visste jo Linn. «Men jeg ønsker meg det så veldig», sa hun, nesten desperat, selv om mamma syntes dette var en merkelig kombinasjon av ønsker.

– Men der og da kjente jeg så veldig på den følelsen av at jeg ville beholde barnet i meg. Jeg skulle til å forlate Linn, og det var jeg ikke klar for.

Den jula fikk unge Linn Skåber en dukke. Og leppestift, og høyhæla støvletter.

Det var ikke alltid hun fikk like stor sympati for ønskene. Hun kjøpte seg egen leilighet i 1999, 29 år gammel. Betalte 975.000 for en sliten kåk på Grünerløkka med do på gangen, jord på gulvet og et bad man måtte finne på i hodet sitt. Skåber var fornøyd med sitt aller første boligkjøp. Ikke mamma. Hun satt hjemme på kjøkkenbordet på Oppsal og løste kryssord da datteren kom hjem.

– Hun gadd ikke se på meg. Da sa jeg, «du kan i hvert fall gratulere meg med det første leilighetskjøpet, da?» Hun så på meg med tårevåte øyne og sa «det kan jeg ikke gjøre. Ingen i vår familie har noensinne hatt så høyt lån!» Da var hun redd, husker jeg.

Med tid går det meste bedre. Fire år senere solgte Skåber leiligheten sin en hel million over takst. Brått var hun gravid, og fant ut at det var best å flytte litt nærmere tregrensa.

Perioden med raking i hage bak stakittgjerde skulle bli kortvarig:

– Jeg husker en dag jeg sto der, jeg tenkte «dette er for tidlig, Linn. Dette er altfor tidlig. Dette kan du kanskje gjøre når du er 70». Men det kommer jeg antakelig ikke til å gjøre, da heller. Da kommer jeg til å flytte nærmere Gunerius og Brugata, hvor det er mer action.

Den varme latteren brer seg utover Noah's Ark, nesten ut på gata.

– Det er sant, altså. Jeg trodde jo vi skulle bli voksne, få hage og sånn, men gudskjelov gjorde ikke min generasjon det. Vi flytta tilbake, ble værende der vi egentlig trivdes best. Midt i byen. Bygget ut kjeller og loft i stedet.

Hun får heller panikk av tanken på at sønnen skal bevege seg ut i en eller annen skog, framfor å være i Oslo sentrum.

– Da ville vi sagt «kom deg vekk derfra! Kan være ulv der!» Andre ville reagert motsatt, vi er mer vant med at det er trygt her. Det er interessant å tenke på. Men det er vel noe i oss som sier at vi skal lengte etter ro og skog og sånn. På den annen side er det ikke noe som tilsier at vi ikke skal få titte på mennesker og leve i action til vi er gamle.

Om hun havner i en leilighet med utsikt til kjøpesenteret Gunerius om noen år, eller ei – mange tror kanskje Linn Skåber er mye stressa. Det er hun altså ikke. Hun har dessuten tidvis behov for ro. Har til og med kjøpt seg hytte på ei øy.

– Men det hadde vært slitsomt å være der om det ikke var en marina, en pub og en butikk der, så man ikke hadde kunnet finne roen. Det er noe med det å søke ro, som mange snakker om, men den er jo mest i deg selv. Du kan ikke lage en «location» for å få ro.

Men hun har to favorittsteder som gir maksimal fred og ro. Det ene er vaskerommet, der hun liker å sitte og titte inn i vaskemaskinen sin mens den er på. Hun begynte med det da hun var 18. Har holdt på med det siden.

– Jeg trenger ikke utsikt til sjøen, jeg har utsikt til klærne mine som går rundt og rundt.

Det er ikke bare vaskemaskiner som er like beroligende som sjøen, mener Skåber.

– Og det å se på lyset som forandrer seg i løpet av dagen. Ro kan man finne like mye i en by med utsikt som på et sted med eviglangt hav, fastslår hun.

Mange romantiserer natur. Skåber romantiserer byen.

– Noe av det vakreste jeg ser er når to ukjente mennesker skumper borti hverandre, og sier «å, unnskyld meg». Du kan si så mye du vil at en grein er like fin, men den er jo stillestående. Jeg liker dynamikken i en by, med alle de kulturene som faktisk klarer å gå forbi hverandre på gata, og alt det som fungerer. Jeg synes det er veldig rørende. Mennesker i samspill. Jeg tror det blir bra unger av det òg. De vokser opp, og ser at folk sier «hei» når man ser noen, man lærer seg å tørre å møte mennesker.

Å møte mennesker er ikke et problem for Skåber, for å si det forsiktig. I arbeidet med «Til Ungdommen» tok hun stort sett kontakt med fremmed ungdom hun tilfeldigvis så på gata. I starten kunne de bli litt flirete. Etter hvert gled samtalen over i alt fra stort til smått:

– Jeg kunne spørre «Hva liker du best å spise – og samtidig, tror du på Gud?» En god blanding av små og store spørsmål. Av og til rakk jeg ikke skru på opptakeren, før de ville tømme seg. Det var så fint. Jeg tror alle ungdommer har behov for de der foraene til å snakke ut.

Da er språk viktig. Et språk som er troverdig for ungdom, men som samtidig ikke tar ordene deres fra dem. Skåber prøvde ikke å virke hipp og kul under samtalene, som den 48-åringen hun jo er.

– Jeg tror det er kjempeviktig at man som voksen ikke prøver å være kul. At vi snakker med dem, men at vi alltid er voksne. Jeg tror vi alle trenger en klok 80 år gammel mann i livet vårt, som vi kan sette oss på fanget til og gråte litt. Det er kanskje det vi tenker Gud er til slutt, jeg vet ikke. Men det rolige rommet hvor man får snakke ordentlig med noen som er eldre enn deg, som er trygg, det tror jeg er kjempeviktig. Og det tror jeg vi har glemt litt.

Selv prøver hun ikke være noe annet enn seg selv i møte med unge mennesker.

– Jeg møter unge, men ikke på samme nivå, for der er vi ikke. Selvfølgelig har jeg ikke fått komme helt inn i rommene deres. Jeg har heller valgt å mobbe folk på min egen alder, når jeg skriver «kidsa» og sånn. Tar min egen generasjon litt i hvordan de prøver å tøffe seg med ord. Men jeg har lært meg noen uttrykk. Som hvis det er snakk om mye penger, så sier man «det er rolige fem tusen, da.»

Skåber kan godt sitte og høre på folk snakke. Hun er interessert i språk og formuleringer akkurat som hun er opptatt av sin egen språklige identitet, og østkantuttrykkene.

– Det mest fascinerende med østkantspråket er blandingen av stygt og pent. Man kan finne på å blande noe gammelt og tradisjonelt med uttrykk som «hu der a». Sånne ting liker jeg. Det er en del ord som sies på en annen måte på østkanten, enn i andre steder av byen, og ord som har sneket seg inn. Min familie er fra Østfold på ene sida, så hos oss er det plutselig noen Østfold-ord som er med. Og så blander ting seg. Jeg vet ikke om mamma og pappa ler eller klapper i grava, men det at jeg fikk Riksmålsprisen, det tror jeg de synes er litt rart.

Hun ler rått og godt. Og sier seg stolt over boka som er skrevet med kjærlighet til språket, prydet med a-endelser og muntlige vendinger. Slikt hun selv er vant med.

– Mamma har alltid retta på meg. Hvis jeg kom hjem og sa «hun», sa mamma alltid: «Hvem er det du har vært sammen med nå? Her i huset sier vi hu». Det var alltid litt kjeft fra den kanten.

Da Skåber begynte med teater, måtte hun også forholde seg til språk på en annen måte. Som den gang hun spilte Ibsens «Fruen fra havet». Regissøren henne til side og sa «det er veldig bra det her, Linn, men beklager, hun kan ikke være fra Oppsal».

– Da fikk jeg litt kjeft derfra også.

Oppsal-sosiolekten må vike enda en gang når «Sporvogn til begjær» settes opp på Oslo Nye i januar 2019. Der spiller Skåber den plagede, nevrotiske overklassedamen Blanche Dubois. Hun synes det er et spennende stykke, mest fordi det er en blanding av verdener.

– Du har den harde arbeiderklasse-hverdagen som den litt for fine Blanche kommer til, men hennes verden har også rast sammen, så det er ganske mye hardhet og porselens-følelse i samme stykke. Da må jeg jobbe litt med språket mitt igjen, hehe.

Hun tror Blanche rommer det samme som mange av oss:

– Når alt raser rundt oss, blir vi nødt til å bygge opp en fasade, og det skjer alle mennesker på minst ett sted i livet. Det er veldig få som tør være seg selv på sitt laveste, sier Skåber.

– Da må spillet begynne for at du skal opprettholde det du liksom er. Du kan klare deg ganske langt nede på stigen av verdighet, ved å innrømme at du har det ganske jævlig og sånn. Men når du er på det nederste trinnet, da setter kroppen i gang et intuitivt spill om at «jeg må opp og stå». Det er da du begynner å gå med den pelsen du ikke har tatt fram på mange år.

###
Foto: Mimsy Møller

Å ha en fasade, det må Skåber ha nesten hele tida. Hun driver tross alt med teater.

– Jeg har stått foran fullt pressekorps og svart på spørsmål i to timer, før jeg har hasta videre til noen i familien min som er syke, for eksempel. Det er absurd, men styrken hos meg, er vel at jeg alltid har sett på livet som det største jeg har. Livet vil alltid være viktigere, enn alt det andre, uansett.

Likevel er det ikke alltid hun vet når hun har krysset grensa. Det prøver hun å være bevisst på. Hun satte grenser ganske tidlig for seg selv. For hvor langt hun var villig til å gå for kunsten.

– Det viktigste er å tørre å si ifra, hvis det er noe som ikke kjennes bra for deg. Du må være glad i deg selv som menneske, men også som kunstner. Hvis respekten faller bort hos deg sjøl, er det lett å bli trampa på, tror hun.

Både det å tørre å uttrykke seg, si hvor grensene går, det tror hun jenter skal bli mye flinkere til. Øve på å høre seg selv si det.

– Og da går det ikke lang tid til neste gang. Det handler om en styrke du ikke nødvendigvis har, men som du kan bygge opp.

Hun husker en situasjon for mange år siden, da hun var ung og lovende.

– Det å være skuespiller innebærer jo å gjøre flaue ting. Men å ligge på gulvet og fremkalle gråt midt på lyse dagen, i et fullt opplyst rom, mens andre sitter og halvveis ser på ved maskinen sin, er litt ekstra tøft. Da var det var en eldre fyr som sa – ikke til meg en gang, men til regissøren – «er det ikke litt dumt hvis hun gjør det?» Han punkterte hele scenen min på en måte.

Den unge Skåber reiste seg opp, og sa «det her må du ikke gjøre, for det er veldig sårbart for meg, bare det å tørre å gråte nå.»

– Da ble jo han veldig liten, og sa unnskyld. At det ikke var meningen, og at jeg skulle ha fått fullført scenen. «Ja, det var veldig viktig for meg», svarte jeg, «for dette er veldig sårbart, klokka ett om dagen. Når du sier det der, så blir jeg flau.»

Etter det øvde Linn Skåber seg litt mer på det å si ifra.

– Det behøver ikke være uhøflig en gang. Det handler om å være ærlig. Men du må si ifra selv. Å drive med skuespill skal ikke handle om at det er noe du ofrer, på noen måte. Det er en liten del av livet, og du vil alltid komme tilbake til det når du vil.

For Linn Skåber er ikke villig til å ofre så mye for livet.

– Ingen skal ta det fra meg. Ingen mann, ingen sjef, ingenting.

Selvrespekt kommer som sagt alltid først. Kunsten å være glad i seg selv.

– Vi er villige til å strekke oss langt, vi skuespillere. Men jeg vet hva som er viktig for meg. Jeg vet hvor pausene mine ligger.

Pausene kan bestå av å stirre inn i en durende vaskemaskin på vaskerommet. De er også en del av livet.

Les portrettet med Torsten Bae, mannen fra sjakksendingene (DA+)

Mer fra Dagsavisen