Monica Mæland – sørlandspigen

– Jeg har det fryktelig travelt i dag, sier næringsminister Monica Mæland (48) beklagende når vi andpustne og en smule forsinket kommer hastende til bordet hennes i studentkantina. Hun på sin side virker både samlet og rolig i sin blå drakt, men trillekofferten ved siden av bordet røper at dette er en minister som alltid på farten. I løpet av en vanlig arbeidsuke kan Monica Mæland finne seg selv på Gardermoen både tre og fire ganger.

– Vi har ikke så mye tid. Så det er bare å gå i gang!

Hun ser forventningsfullt på oss med klare, blå øyne under den lyse luggen. Litt sånn: «Kom igjen, fyr løs, jeg har gjort leksene mine, jeg er klar!».

– Jeg har hørt at du snakker så fort at du likevel får sagt mye på kort tid ...?

– Det kan nok stemme, det! Jeg er jo nokså ... eh, energisk, kan man si.

– Det skal visst også være lurt å ha med båndopptaker til et intervju med deg, sånn at man faktisk får med seg alt du har på hjertet?

– Det er nok lurt, nikker Mæland forståelsesfullt.

Men om vi har liten tid, treffer vi i det minste næringsminister Monica Mæland på solid hjemmebane. Ikke at hun noensinne har studert her ved Universitetet i Agder (hun studerte i sin tid juss i Bergen), hun har som statsråd bare vært med på å åpne semestret her. Men hun er jo tross alt en ekte sørlandspige, og akkurat nå befinner vi oss ganske riktig på det blide og solfylte Sørlandet. Nærmere bestemt Grimstad, bare et par mil fra hjembyen Arendal, der hennes far og søster fortsatt bor. Og vi er minst 28 mil unna Oslo og statsrådsjobben i Nærings- og fiskeridepartementet, der det på tampen av sommeren blåste kraftig rundt Monica Mæland etter hennes utnevnelse av tidligere regjerings- og partikollega Thorhild Widvey til ny styreleder i Statkraft. Spørsmålene har vært mange: Var dette en «venninneutnevnelse»? Hadde hun lovet bort vervet til Widvey i god tid på forhånd? Var prosessen ryddig nok? Var det kameraderi? Og hvorfor strødde hun egentlig om seg med alle disse fortrolige og muntre smilefjesene i sms-ene til sin tidligere regjeringskollega?

Men Mæland ble til slutt erklært habil av Justisdepartementets lovavdeling, så nå er det bare Aps Martin Kolberg og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité som kan svare på om statsrådens håndtering likevel kan bli en sak der utpå høsten. Kolberg har varslet et møte om saken i komiteen i nærmeste framtid.

– Jeg har ikke hørt noe fra komiteen om dette ennå, men ønsker de det, så stiller jeg selvsagt opp for å svare på spørsmål, sier Mæland, som de to første par årene av sin statsrådstid gjerne ble beskyldt for å være lite synlig i mediene.

Men etter hvert kom de høyprofilerte sakene på hennes bord, som Yara-saken, etterforskningen av Kongsberggruppen, og ikke minst Vimpelcom-saken i Telenor. Da kom Mæland virkelig til syne i spaltene. I fjor høst hadde hun dessuten en ekstra ellevill opptreden i NRK-programmet «Nytt på nytt» sammen med daværende fiskeriminister Elisabeth Aspaker, der det ble mye høyrøstet latter og grove vitser om torsk, brosme, sleipe åler, usbekiske presidentdøtre og Vimpelcom. Etterpå fikk høyredamene litt kjeft i sosiale medier for å fleipe om «alvorlige straffesaker». Likevel var det som om Monica Mæland hadde sitt «Martin Kolberg-moment» den kvelden. En tidligere nær kollega hevder at de som kjenner henne, lenge har visst at hun har humoristisk sans. Dagsavisen får dessten vite at hun er en omsorgsfull sjef, som muligens drikker mer Pepsi Max enn hun har godt av.

Monica Mæland smiler når hun blir mint om sin opptreden i «Nytt på nytt», men vil på sin side gjerne minne om at hun jobbet hardt som statsråd også i den perioden hun var «usynlig».

– Jeg måler ikke innsatsen min i antall medieoppslag, understreker Mæland.

– Men det er riktig at det har vært mange store, krevende saker i det siste, som har handlet om våre aller største selskaper. Vi har et stort statlig eierskap i Norge, og den delen av porteføljen i departementet er krevende, og tar mye tid og oppmerksomhet.

– Men den siste saken med Statkraft innebar personlig kritikk av deg som statsråd?

– Jeg var ikke veldig forbauset over at det ble knyttet en debatt til utnevnelsen av Widvey, ettersom hun tidligere har sittet i regjeringen og er en partikollega av meg. Men jeg ble nok veldig overrasket over engasjementet knyttet til det påstått nære «vennskapet» jeg skulle ha til henne, sier Mæland.

– Og så var jeg overrasket over at noen skulle vite mer om mitt privatliv enn det jeg vet sjøl? Det var forunderlig. Det var heller ikke slik at jeg ikke var bevisst på habilitet tidligere – jeg hadde ikke engang fått nøkkelen til statsrådskontoret mitt i oktober 2013 da jeg ba om min første habilitetsvurdering i Justisdepartementets lovavdeling. Jeg oppdaget nemlig at direktøren for Konkurransetilsynet, som jeg nå fikk ansvaret for, hadde sittet i mitt byråd i Bergen. Så jeg har meldt meg inhabil i saker når jeg har ment at det har vært grunnlag for det. Så ble denne debatten veldig massiv, og jeg så veldig fort at jeg ville bli nødt til å få vurdert habiliteten min. Mitt ord var åpenbart ikke bra nok.

– Men du skulle kanskje innhentet den habilitetsvurderingen litt før?

– Det var helt åpenbart for meg at jeg ikke var i nærheten av å bli rammet av disse habilitetsreglene. Det skal faktisk noe til. Men når det ble slik, at noen mente å vite, så ble jeg nødt til å bevise min uskyld, sier Mæland, som vet hun har møtt Thorhild Widvey i alt fire ganger i privat sammenheng.

– Det siste var at du skal ha vært i 60-årsdagen hennes, like før sommeren?

– Ja. Jeg var i hennes 58-årsdag også, for øvrig sammen med Aftenpostens Harald Stanghelle, som jeg har sett stå på TV og ha meninger om denne saken. Han var altså også der. Jeg antar at ikke han er en nær venn av Widvey?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det blir en megetsigende pause når statsråden lar dette siste spørsmålet henge litt i luften, før hun fortsetter:

– Ja, har vært i bursdager hos henne, i likhet med andre kolleger. Men hun har aldri vært hjemme hos meg.

– Men du var veldig raus med smilefjesene i de sms-ene til Widvey, som du ble nødt til å offentliggjøre?

– Ja, men det er nok mange journalister og andre som har fått både smilefjes og klemmer i sms-er fra meg.

– Nå ble jeg skuffa! kommer det plutselig fra statsrådens kommunikasjonsrådgiver Martine Røiseland, som sitter i bakgrunnen her i studentkantina ved Universitetet i Agder.

– Og så jeg som trodde vi var nære venner ...?

En av grunnene til at Monica Mæland har det så «fryktelig travelt» i dag, er at hun snart skal kjøre til Oslo for å rekke bursdagen til en annen mektig kvinne i norsk samfunnsliv, NHO-sjef og 50-årsjubilant Kristin Skogen Lund. Etter det er det tilbake til Sørlandet igjen, for å delta i Arendalsuka, det politiske Norges egen kickoff for høsten. Ved siden av å holde innlegg og delta i debatter om norsk industri, digitalisering og grønt skifte, har Mæland også fått æren av å åpne den nye gjestehavna i hjembyen Arendal. Derfra er det bare sju kilometer ut til Hisøy, der Monica Mæland vokste opp. Det var her hun tidlig i tenårene ble politisk aktiv i Unge Høyre, kanskje inspirert av lange søndagsfrokoster med sin engasjerte far, der de diskuterte de store sakene på 80-tallet. Som Reagan og Gorbie, atomvåpen og den kalde krigen, samt forbrukerstatsråd Astrid Gjertsen og Høyres kamp for den nye åpningstidsloven.

– Jeg heiet på et åpnere samfunn. Jeg ville kunne kjøpe brød etter klokka fem! Jeg var aktiv i nærradio, og veldig imot NRK-monopolet og at vi bare hadde en TV- og en radiokanal. Når jeg forteller dette til ungene mine nå, tror de jo at jeg vokste opp for 100 år siden! Men det var på ingen måte en selvfølge at det ble Høyre for meg. På ingen måte! sier Mæland med ettertrykk.

– Faren min var som typograf aktiv i fagbevegelsen, og har nok stemt alt fra Ap og SV til Frp. Moren min var hjemmehjelp og mest opptatt av helsespørsmål, og både farfar og farmor var solide Ap-folk. Min mormor i Bergen stemte Høyre etter hvert, men det var nok mest fordi hun ville støtte meg, smiler Mæland.

Fra barndommens Hisøy er det nærmere 50 mil til det fjerne Bergen, der Monica Mæland bor i dag med ektemann og to barn. Det var i Bergen hun var byrådsleder i ti år, og det var der hun ble født i 1968, med to unge bergensere som foreldre. På tross av den bløde sørlandsdialekten er hun for lengst akseptert som bergenser i Bergen, etter snart 30 år der som student, advokat, småbarnsmor og til slutt mektig politiker. Familien på både mors- og farssiden kom fra Bergen, så alle ferier ble tilbrakt i Vestlandets hovedstad.

– Nå de andre dro til Syden og på hytta, dro vi til Bergen, sier Mæland, som selvsagt også giftet seg i Bergen, med en bergensgutt. Det skjedde i det ærverdige lysthuset «Mon Plaisir» i Sandviken, ikke langt fra sykehuset der hun ble født. Hun ble døpt i Sandviken kirke, ja, hele barndommens bergensrike var i Sandviken, der hennes snille mormor bodde. Nå vokser barna hennes på ti og 14 opp i Bergen, sønnen er dessuten med i det tradisjonsrike buekorpset Dræggens. «Hun er en bergenser med talefeil», har det kjærlig blitt sagt i Bergen. Faren hennes syns visst akkurat det var veldig morsomt sagt.

Mæland omtaler på sin side faren sin som «bergenseren som aldri dro hjem igjen». Tidlig på 70-tallet kom han til Hisøy og Arendal med kone og to små døtre for å jobbe som typograf i Agderposten. De skulle bare bli der i tre år. Nå, 45 år seinere, er kona død, mens han fortsatt bor i Arendal. I dag møter Monica Mæland som oftest faren og søsteren på deres felles hytte på Hovden i Setesdal. Men hun virker tydelig på at de føler seg som en bergensfamilie.

– Man hører jo at en sørlending alltid er på det jevne. Du ser ikke forskjellen på sur, sint, blid ...Så da en venninne oppdaget at jeg var født i Bergen, sa hun: «Å, NÅ fikk jeg forklaringen på hvorfor du er som du er!»

– Så du er ingen jevn og saktmodig sørlending med pokerfjes?

– Nei, og jeg tror ikke skulle spilt poker, altså! Det er veldig tydelig når jeg er sint og når jeg er glad. Det er stor forskjell på de to tingene hos meg, sier Mæland.

– Men du føler likevel at du er hjemme akkurat nå?

– Ja, jeg er jo på Sørlandet. Jeg vokste opp her, og tilbrakte mange viktige år her. Jeg pleier å si at når andre dro til Amerika, så dro mine eventyrlystne, unge foreldre til Sørlandet. De var veldig unge da de fikk meg, bare 19 og 21 år gamle, forteller Mæland, som selv var 32 år da moren døde av sykdom i 2000. Hun ble bare 51 år gammel, og døde bare året etter sin egen mor, Monica Mælands mormor i Sandviken. Monica var nært knyttet til dem begge.

– Det var en brutal måte å bli voksen på. Jeg var 31 år da mormor døde, og jeg hadde aldri mistet noen før. Bare hunden min, da, og selv det var dramatisk nok! Ett år og en dag etterpå døde moren min. Hun var limet i familien vår, og alt ble forandret etter at hun døde. Det var da faren min flyttet fra Hisøy, og det var da vi bestemte oss for å kjøpe hytte sammen i Setesdal. Jeg syns vi har greid å bevare et nært og godt forhold til hverandre, vi som ble igjen, sier Mæland.

– Jeg ble kommunalråd og heltidspolitiker den høsten mormor døde, i 1999. Da jeg kom hjem til Hisøy påsken etter, oppdaget jeg at moren min ennå ikke hadde fortalt naboene i gata at jeg hadde sluttet som advokat. Hun likte det ikke helt, hun hadde vært så stolt av at jeg var jurist og hadde jobb som advokat. Jeg var den første i familien som tok videregående skole og høyere utdanning. Da jeg spurte moren min hvorfor hun ikke hadde fortalt folk at jeg var blitt politiker, sa hun, riktignok med et smil: «Å nei, det får du fortelle dem sjøl!»

[ Les flere av Dagsavisens helgeportretter her! ]

Mormor i Bergen var god å ha da Monica Mæland var en ung jusstudent som nettopp hadde flyttet til byen i 1987. Mormor tok gjerne bussen inn til sentrum og Monicas leilighet, og la små pakker med ferdig middagsmat i postkassa hennes. Selv om hun innerst inne visste at Monica ikke var så glad i middagsmat, så ville hun gjøre sitt for at hun fikk nok å spise. Venninnen i naboleiligheten nøt godt av dette. «Å, jeg lurer på hva mormor har til oss i dag!», sa hun forventningsfullt når Monica åpnet postkassa. Tida gikk til studier og studentpolitikk, men da Mæland var ferdig jurist, var arbeidsmarkedet dårlig. Høsten 1994 tok hun seg derfor jobb som EU-valgkampsekretær for Hordaland Høyre. Det kokte av EU-debatt denne høsten før folkeavstemningen, og ofte kom en viss Trude Drevland innom kontoret. Der snappet hun opp at det var ung juristdame der uten jobb, og etter noen ord med sin ektemann Odd Drevland, ble Monica Mæland invitert til jobbintervju i advokatfirmaet hans. Mæland ble hos Odd Drevland & co. i fem år, fram til hun ble heltidspolitiker. Det var også Trude Drevland som lekte Kirsten Giftekniv en kveld i 1997, og på en bar presenterte Monica Mæland for han som skulle bli hennes ektemann, forretningsmannen Tom Schmidt. Seinere opererte Mæland og Drevland i offensivt tospann i bergenspolitikken, Monica som tøff byrådsleder, Trude som karismatisk ordfører. De siste årene har som kjent ekteparet Drevland hatt store problemer. Han ble dømt til fengsel for underslag, hun risikerer at statsadvokaten senere i høst tiltaler henne for grov korrupsjon.

– Det har vært tøffe tak, og jeg har fortsatt tett kontakt med Drevland-familien, nikker Monica Mæland.

– Trude har gått fra å være en bekjent og politisk kollega, til å bli en god venninne. Jeg har prøvd å støtte der jeg har kunnet.

– Det har skjedd mye i bergenspolitikken de siste årene. Og alt raknet visst for Bergen Høyre da du ble statsråd? Det ble rene borgerkrigen, omtrent som Jugoslavia etter Titos død?

– Tusen takk for den sammenligningen, hehehe!

– Du har ikke så lyst til å bli sammenlignet med en jugoslavisk kommunistdiktator?

– Nei! Det er heller ikke slik at alt «raknet» for Høyre i Bergen fordi jeg sluttet. Det er mange og sammensatte grunner til at det ble mye uro. Og så har det blitt skapt en myte rundt min styring i Bergen. Jeg kan nok være tydelig som leder, men noe tvangsregime hadde verken Bergen Høyre eller bergenspolitikken funnet seg i over lang tid, hevder Mæland, som en periode etter at hun ble statsråd vurderte å ta med seg hele familien til Oslo. Nå har hun gått tilbake på det. Ikke snakk om at det blir flytting fra Bergen.

– «Jeg må ha vært sinnssyk i gjerningsøyeblikket», har du sagt?

– Det var ikke fordi det var noe galt med Oslo, altså! Men å røske opp en hel familie med bikkje og hamster for at jeg skal være på reise hele uka – det hadde ikke vært veldig smart av meg. Da vil jeg heller dra til Bergen i helgene og være sammen med familien når jeg kan, sier Mæland, og titter uvilkårlig bort på trillekofferten sin. Om noen minutter skal hun kjøre 28 mil.

Imens har den medbrakte båndopptakeren lydig tatt opp alt Monica Mæland har sagt i løpet av intervjuet. Det var ikke så rent lite, og journalistens penn fikk også kjørt seg.

– Typisk, der slutta pennen min å virke ...

Kommunikasjonsrådgiver Martine Røiseland begynner høflig å krafse i veska si etter en penn hun kan låne journalisten. Men før hun rekker å finne noe som helst, kommer det kontant fra statsråden:

– Her!

Og så seiler en penn over bordet, i en jevn, pen bue, og legger seg nærmest selv inn i journalistens hånd.

5 favoritter

Musikk: Jeg pleier å nevne Doddo i bergensbandet «Unge frustrerte menn».

Film: «Festen» av Lars von Trier. Grusom, men god.

Bok: Joël Dickers krimroman «Sannheten om Harry Quebert-saken». 600 sider ren fornøyelse.

Mat: Min manns mat. Han lager all maten hjemme, så det er nok lurt av meg å si dette.

Sted: Hjemmet i Bergen er mitt er favorittsted, men som reisemål: Svalbard.