– Med en gang jeg fikk eksamenspapirene skyndte jeg meg hjem til henne og fridde

Nyheten om Kåre Willochs bortgang kom mandag 6. desember. Dette portrettintervjuet med han er fra 2017.

– God morgen, sier jeg.

– Nu passer det kanskje å si god formiddag? Jeg står for øvrig i dusjen, kan du være grei og ringe om en time? sier Kåre Willoch. Når vi har han på tråden igjen foreslår vi å møtes tirsdag formiddag klokka 12.30

– La oss si 12.35, sier Kåre Willoch. Og da blir det sånn.

Klokka 12.35 presis står han der – slank og rakrygget iført mørkeblått. Hatten har han byttet ut med lue.

– Ja, bortsett fra i begravelser, sier han og leder an veien inn i den såkalt «andre stortingskantinen» – altså ikke den som ligger på Stortinget, men kvartalet vest for stortingsbygningen.

– Du vet, Stortinget er ikke en bygning, men en bydel, sier Willoch. Nå har han stø kurs mot salatbaren. En hel time med Dagsavisen krever sitt. Han trenger noe å styrke seg på, og forsyner seg friskt av tunfisksalaten. Vi gjør det sammen. Han insisterer på å betale for hele sulamitten.

– Det er hyggelig å spandere når jeg spiser ute, og da passer det så bra å gå hit, for her er det så godt og billig, knegger han, griper brettet og stryker av gårde mellom bordene. Dessverre er hans faste bord opptatt. Han ser litt misbilliggende bort, men slår seg medgjørlig ned innerst i lokalet ved vinduet mot Akersgata. Utenfor de hvite, nesten-transparente gardinene skimtes silhuetter av juleshoppere som haster forbi.

– Jeg skal møte sjefen efterpå, så vi har en time, sier han og stikker gaffelen i en saftig fiskebit. Sjefen er kona. Han hevder at de deler på regjeringsmakten i forholdet. Men i dag skal de handle julegaver, og da er selv Kåre Willoch som mange andre helt vanlige menn. Glad for å la kona kjøre løpet.

På det nåværende tidspunkt synes undertegnede det er rimelig å gjøre oppmerksom på at vi setter på opptakeren slik at intervjuet kan komme i gang. Som vanlig er det da folk pleier å begynne å legge bånd på seg. Bare få, som Kåre Willoch, er villige til å innrømme det.

– Ja, da skal jeg snakke med en langt større forsiktighet, sier han og ser vemodig på blokka og pennen som får ligge urørt ved siden av telefonen.

– Jeg liker også godt å gjøre notater for hånden, men det har den ulempen at neste dag kan jeg ikke lese det som står der. Det kan fort bli slurvete.

Foto: Siri Øverland Eriksen

I mer enn seksti år har Kåre Willoch vært med å prege norsk politikk. De mange, hissige diskusjonene mellom ham og hans politiske nemesis – Gro Harlem Brundtland – er TV-historie. I høstens NRK-serie «Da vi styrte landet», viste de to gamle motstanderne at det er fyr på peisen ennå. For Willochs vedkommende begynte han å slipe sitt verbale sverd tidlig i livet. For hjemme hos mor og far på Bestum fikk han og brødrene lov til å bry seg når de hadde gjester, og de voksne satt og snakket sammen.

– Det tror jeg var ganske viktig. Nokså lenge var det alminnelig oppdragelse at barn skulle tie i forsamlingen. Men min farmor, som var interessert i barneoppdragelse skrev en bok om dette, og forklarte at barn skulle IKKE tie i forsamlingen, tvert imot. Som et ledd i oppdragelsen skulle de få være med og lytte når de voksne samtalte. Så når min fars venner fra sjøkrigsskolen, eller min mors venner fra studietiden i Kristiania – ja, så lenge siden er det – samtalte, så satt vi og lyttet og kunne spørre. Det var nyttig for oss.

Slurv og slendrian vet han kanskje ikke så mye om, Men, i ungdommen klarte han å bli utvist fra skolen.

– Ja, det var kort etter at krigen var brutt ut. Jeg hadde to klassekamerater hvis foreldre var medlemmer av NS. Den ene var sønn av en av Quislings nære medarbeidere, som ble såkalt statsråd i hans såkalte regjering. Han var en kjekk kar. Jeg hadde ofte vært hjemme hos han før krigen. Men dette var en vanskelig tid for nazibarna. Å prøve å sette seg inn i hvordan de hadde det, som var en hjelpeløs minoritet, barn av nazister i en totalt antinazistisk verden, var tøft. Uansett – han hadde klaget hjemme over behandlingen på skolen, og for mitt vedkommende hadde han beklaget seg over at jeg var en agitator mot nazismen.

– Var du det, da?

– Læreren ba meg som var sønn av en forhenværende sjøoffiser om å holde foredrag om første verdenskrig. Det valgte han å gjøre en dag da disse nazist-elevene ikke var til stede. Men de hadde nok hørt om det, fordi vi som var imot okkupasjonsmakten, vi var de verste oppviglerne etter deres syn, sier han og ler litt forsiktig.

– Dette må ha vært i enogførr. Denne gutten hadde fortalt hjemme at jeg var skolen største oppvigler. Meldingen gikk til den såkalte skoleinspektøren, altså en nazist som var innsatt som skoleinspektør. Så vi ble innkalt, min mor og jeg. Det var ikke helt enkelt, for mor hadde vært kollega med han på en annen skole. Så jeg tror ikke forholdet var godt, for å si det litt forsiktig.

– Så da ble det dårlig stemning?

– Vel. Den nye såkalte skoleinspektøren antydet at han kunne jo sende meg til Bastøy, som den gang var hjem for uskikkelige skolebarn. Men han begrenset seg til utvisning i 14 dager, sier han og legger til:

– Noen tid senere ble min fire år eldre bror utvist fra Ullern høyere skole, som det het den gangen, sammen med en del kamerater. Da arrangerte foreldrene skole hjemme for de fire guttene, blant annet hjemme hos oss, så de fikk sin undervisning.

Om sommeren var de ofte på Snarøya. Der hadde farens eldste bror, Ola Willoch og hans fru Julia «Lulul» Archer, datter av den legendariske båtbyggeren Colin Archer, kjøpt et sommerhus på Kongshavn i 1920-årene. Kona Anne Marie Jørgensens familie hadde også flere eiendommer på Snarøya, med badehus og standlinjer. Sånn sett antar han at de to kan ha møttes uten å huske det, lenge før de møttes i selskapet til en av hans studievenner. Da han så den unge fagre sykepleieren ble det, for å bruke hans egne ord: kjærlighet ved første blikk.

– Min venn hadde skrytt veldig av denne piken, så jeg var godt forberedt, smiler han lurt.

– Dere kommer fra samme kant av byen?

– Ja, vel, nei. Hun bodde i Fagerborggaten nær Majorstuen og jeg i Blokkaveien på Bestum. Det er et godt stykke fra hverandre, det. Uansett, hun var sykepleier og jeg student. Med en gang jeg fikk eksamenspapirene skyndte jeg meg hjem til henne og fridde. Det gikk bra, smiler han.

I 1957 ble han fast representant på Stortinget. Han var 29 år gammel og klar for å gå til kamp mot byråkrati og regler som hadde gjort farens liv som selvstendig næringsdrivende unødig komplisert med regelverk, statlig styring og annet byråkratisk herk. Han ble fort en debattant som andre fryktet og beundret. Opplæringen i de presise uttrykksmåter hadde startet på Universitetet, der han ble undervist i økonomi av professorene Ragnar Frisch, som hadde sittet en kort periode på Grini sammen med Einar Gerhardsen, og Trygve Haavelmo – begge to nobelprisvinnere i økonomi.

– Haavelmo var en langt bedre pedagog, for å si det forsiktig. Han ofret seg helt for dette.

– Studenter skal være så utagerende, hva var det villeste du fant på i denne tida?

– Jeg tror ikke jeg var utagerende. Jeg var viseformann i sosialøkonomisk studentforening og sosialisten Kjell Holler var formann. Et utmerket vennskap. Halvparten av studentene var sosialister, halvparten borgerlige.

– Da, slik jeg håber det er også nå, var studentforeningene et viktig supplement til studiene. For mitt vedkommende var også den konservative studentforeningen med et umåtelig hyggelig og livlig miljø viktig.

– Du utdannet deg innen økonomi, men valgte likevel et liv i politikken?

– Jeg vil ikke si «likevel». Jeg tror det er nyttig at noen politikere har studert økonomi, for å si det forsiktig. Det er mange demokratier som opplever problemer på grunn av at økonomistyringen ikke er god nok.

– Jeg tror det var i -55, som møtende vararepresentant, jeg holdt mitt første innlegg, og det handlet om å oppheve behovsprøvingen i alderstrygden. Jeg hadde sterk tro på et trygde- og pensjonssystem som ikke straffet folk for å arbeide. Det er en del av politikken som jeg har vært opptatt av hele tida.

Da Kåre Willoch styrte butikken fikk landet flere radiostasjoner og TV-kanaler, kveldsåpne butikker, cappuccino-barer, yrende gründerliv og slagordet «Nu går alt så meget bedre». Og gjeld. Ideen om frihet under ansvar skulle vise seg å slå riktig galt ut, folk lånte seg til fant, og da oljekrisen rammet landet var det kroken på døra, også for Willoch-regjeringen. Men – til denne framstillingen fra undertegnedes side, svarer Willoch:

– Nu bekrefter du hva Arbeiderpartiet er dyktigst til, nemlig å forandre fortiden. I hele vår regjeringstid ville de presse statens utgifter opp. Og de fremmet forslag om at Stortinget skulle sette renten ned – som jo ville øke lånelysten og gjelden. Da oljeinntektene falt drastisk, og vi fremmet noen upopulære forslag for å hindre krise, gikk de sammen med Frp om å kaste den borgerlige regjeringen. Men så skjønte de at de måtte gjennomføre alle de forslagene de selv hadde forkastet, og grep til en dramatisk devaluering, som skapte frykt og tvang frem ny rekord i høyere renter og arbeidsløshet. Men, som sagt, de er gode til å gi andre skylden for negative resultater av egen politikk.

– Ja, dette får du ta opp med Gro. Hvordan tror du det har vært å ha en så profilert politiker som ektemann og far?

– Jeg håber jo at det har vært bra. Jeg hadde den store fordelen at jeg kunne bo hjemme, nær arbeidsstedet. Riktignok var det en del reiser, men det var langt mindre problematisk enn om jeg skulle bodd langt fra stortingskontorene og regjeringskvartalet.

På seksti- og syttitallet kunne NRK og norsk underholdningsbransje tilsynelatende få norske politikere til å stille opp på nesten hva som helst. De som har levd en stund vil minnes Kåre Willoch i duett med selveste Elisabeth Granneman, mens hun sang «Sussebass» og klappet han på hodet. De politiske TV-debattene var også god underholdning. Når Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch barket sammen var det ikke mange andre som fikk inn ett ord. De var skarpe og ulike, og velformulerte. Hun mer aggressiv, han rolig, med kjølig kirurgisk presisjon. Brundtland har selv innrømmet: «Han klarte å irritere meg».

– Hvorfor kalte du henne alltid for fru Brundtland, var det hersketeknikk fra Ullern?

– Langt ifra! Det var alminnelig høflighet da jeg vokste opp. Når man snakket med en voksen dame man ikke var dus med sa man De og fru. Det forbløffer meg stadig at mange som tror de er radikale ikke forstår at sprog er i stadig forandring. At den norsken som utvikles i litteratur og vitenskap endrer sproget må vi akseptere, men å tro at man kan overlate denne styringen av sproget til politiske partier var mislykket sosialisme, som heldigvis ble gitt opp før siste århundreskifte.

– Ja. Det blir bare tøv.

– Det er for så vidt også verdt å merke seg, at ordet sosialdemokrati er det mange som tror betyr sosialt demokrati. Det er også en historisk vrangforestilling. Det var en forkortelse for sosialistisk demokrati, som handler om at staten skal styre mesteparten av næringslivet, ja, nær sagt alt. Men det har efterhvert fått en ny betydning, nemlig sosialt demokrati – noe det har vært bred politisk enighet om siden 1880-årene.

– Betyr at også du vil kalle deg sosialdemokrat?

– Nei. Sosialdemokrater er fremdeles ofte for statsdirigisme og dårlig økonomistyring, og det må vi ikke godta. Men sosialt demokrati er viktig for å få demokratiet til å fungere. Skal man få en markedsøkonomi til å fungere må man by alle en rimelig sikkerhet, slik at de kan akseptere de forandringer som hele tida følger med en modernisering av økonomien, sier han, og antyder at det snarere er gamle raddiser som er blitt liberale i dag, ikke omvendt.

– Hvilken er den viktigste politiske saken du har jobbet med?

– Jeg anser spørsmålet som feil stillet.

– What??

– Nu prøver jeg altså å være selvironisk. Politikken er sjelden sånn at noe er mer viktig enn alt annet. Hva man synes var viktigst i fortiden avhenger veldig mye av hva man opplever som særlig viktig akkurat i dag, uten at det gir noe korrekt bilde av hva som var viktigst i fortiden.

– Men ...

– Jeg velger å svare på ditt foregående spørsmål på en litt annen måte. I efterkrigstiden var det svært viktig å få slutt på den sosialistiske arv som Arbeiderpartiet bygget videre på. Hvis du studerer økonomisk politikk i etterkrigstiden, så vil du se at den var sterkt preget av at milliarder strømmet til store statsbedrifter, som siden er gått konkurs alle sammen. Det private næringsliv var underkastet streng og detaljert statsstyring, og dessuten en unødvendig sterk mangel på kapital, fordi for meget skulle gå til de store statseide bedriftene som ikke hadde fremtiden for seg. Når verdenskonjunkturene viste oppgang ble denne oppgangen mindre i Norge enn i land som førte en mer liberal politikk. Klart mindre. Men fordi levevilkårene ble så mye bedre enn før, trodde mange at det skyldtes god samfunnsstyring.

– Det du sier er at alt kunne vært enda bedre??!

– Ikke alt, men noe kunne blitt bedre raskere. Det lever ennå en forestilling om at Gerhardsen-perioden var en meget vellykket økonomisk tid. Men går du etter i statistikk som mange synes er kjedelig, men som er helt nødvendig, viser det seg at den økonomiske fremgangen i Norge var betydelig mindre enn i land det er naturlig å sammenligne seg med. Einar Gerhardsen var en fremragende leder, ja vel, men av en uheldig politikk. Han justerte politikken hele tida. Dette er ingen forsøk på å bremse den positive vurdering av Gerhardsen som leder, men det politiske synet hans var fremdeles litt for farvet av hans gamle sosialistiske, som ble borte efter hvert.

– Nei nu! Var det liksom ikke Gerhardsen som bygget landet etter krigen heller nå da?

– Det er bare et eksempel på hvor vellykket politisk påvirkning kan være. Og et eksempel på hvor vellykket Arbeiderpartiets presse har vært for partiet, humrer han.

Og akkurat her tenker den frie, uavhengige Dagsavisen at det er OK å skifte tema.

– La oss nå heller snakke om partiet ditt. Hva tror du det har gjort for Høyre å sitte i regjering med Fremskrittspartiet?

– En av Ernas viktigste bragder er at hun har lykkes i å trekke inn et ekstremistparti i en normal politisk verden. Hvis et ekstremistparti systematisk holdes utenfor blir de lett mer ekstreme, og kan således bli et større problem.

– Så de er blitt nesten spiselige, altså?

– Hm. Jeg lytter med interesse til ditt uttrykk, humrer han.

– Jeg vil ikke legge skjul på at jeg svært lenge syntes Fremskrittspartiet var et samfunnsproblem. Men det er helt uriktig at Carl Ivar Hagen og jeg ikke kunne snakke sammen, slett ikke sant.

Her sikter han selvsagt til tida etter valget i 1985. Da hadde oljeprisen falt drastisk, og regjeringens forslag til innstramming – den såkalte påskepakken, fikk ingen støtte fra Fremskrittspartiet. Hagen ville ikke være med på en avgiftsøkning på bensin, og førte til at Willoch ble kastet som statsminister.

– Det var ikke så lett å være Hagen heller, for forståelse av den økonomiske krisen under utvikling – som man måtte forhindre, var ikke så utbredt i hans velgerkrets, kanskje ...

Nylig vakte det oppsikt at Erna Solberg unnlot å applaudere under deler av Nobeltalen. Det kan Willoch forstå, han gjorde noen ganger det samme selv.

– Vinnerne har gjort en viktig innsats i å gjøre verden oppmerksom på hvilket kjempeproblem atomvåpen er, men som Erna er jeg ikke enig i at et FN-forbud er veien å gå. Derfor klappet heller ikke jeg på de punktene. Jeg deler frykten for at et forbud fra FN kan føre til at bare de mest siviliserte atommaktene bøyer seg. Og da kan vi risikere å sitte igjen med sånne utenformakter som ikke vil bøye seg for et forbud. Det kan gjøre verden verre, ikke bedre. Fordi da vil risikoen for at våpnene blir brukt større.

Overdrivelser er han allergisk mot. Kanskje har det sammenheng med den økonomiske utdannelsen. Alle regnestykker må gå opp, alt skal stemme før man setter to streker under svaret. Han har heller ingen forståelse for prangende forbruk. Han synes at sløsing er ukultivert, og hevder indignert at vettløst forbruk handler om langt mer enn økonomi, og at det også er et moralsk og etisk spørsmål. Han liker heller ikke å framheve noen ting framfor andre, men vi prøver oss likevel:

– Hva er den fineste julegaven du har fått noen gang?

– Jeg synes det er helt urimelig å skulle si at en gave er finere enn alle de andre, sier han, med skikkelig trøkk på ordet «urimelig» – som om vi hadde foreslått et helt nytt skattesystem, eller påstått at han tok feil i et viktig regnestykke. Og avfeier samtidig å svare på Dagsavisens fem favoritter.

– Nå syns jeg du er vrang.

– Det er hyggelig med julegaver, men jeg er ingen tilhenger av at man skal skeie helt ut, altså.

– Hvor skal du feire i morgen kveld da?

– Julaften er familiens samværstid. I år skal vi til vår eldste datter. Barnet vårt, ja, hun er blitt toogseksti. Det blir hyggelig.

Det plinger i en klokke. Undertegnede spør om det betyr siste servering. Da forklarer en smilende Kåre Willoch tilsynelatende helt uaffisert og tålmodig at, nei, det betyr at nå skal de votere der inne på Stortinget.

– Hva gjør du når du skeier ut?

– Nei, hvorfor skulle jeg gjøre det? Jeg sier som Sokrates: Alt med måte.