Marianne Borgen er lillesøster til Erling og Oslos nye ordfører. FOTO: Mimsy Møller

Marianne «Mor Oslo» Borgen

Hun har spilt fotball for Vålerenga. Hun kunne blitt konditor eller sjakkmester. I stedet endte altså Marianne Borgen opp som Oslos nye ordfører etter Fabian Stang.

Portrettet

– Jeg har nok ikke helt landa ennå. Alt dette kom egentlig veldig brått på, sier Marianne Borgen.

Vi sitter på hennes kontor i Rådhuset og føler på den hektiske stemningen rundt henne. Rådgiveren hennes kommer stadig inn på kontoret med en mobiltelefon, som hun holder fram, og sier ting som: «Denne MÅ du bare ta. Bare helt kjapt». Eller når hun legger noen papirer på bordet foran henne, mens hun hvisker: «Dette MÅ du bare få sett på».

To ganger forsvinner Borgen ut for å snakke i telefonen, og snart skal hun i et nytt møte. Den ellers så blide, likevektige Marianne Borgen begynner å bli litt rød i kinnene nå. Hun virker også litt ekstra beveget når vi senere snakker om faren hennes. Han hadde en vond barndom, og gjorde derfor alt han kunne for at ungene hans skulle få en god oppvekst på Veitvet i Groruddalen. Men Marianne Borgens ansikt sprekker opp i et stort, hjertelig smil når vi spør om hun liker sitt nye kallenavn, «Mor Oslo».

KOMMENTAR: «Mor Oslo» tar klubba

– Å ja, det syns jeg er så hyggelig! Og folk har uoppfordret kommet bort til meg på Karl Johan for å gi meg en klem. Folk jeg ikke kjenner, altså! Helt utrolig å oppleve.

Det er tydelig at disse siste oktoberdagene har vært noen av de mest elleville og følelsesladede i Marianne Borgens 64-årige liv. I tre samfulle uker har hun på vegne av Oslo SV sittet og forhandlet fram en ny byrådserklæring på Østmarksetra sammen med Aps Raymond Johansen og Miljøpartiet de Grønnes Lan Marie Nguyen Berg.

Mandag var hun med på å presentere byrådserklæringen samme sted, tirsdag skrev hun under på en samarbeidsavtale med Rødt, og onsdag, nøyaktig klokken 15.33 i bystyresalen, ble hun valgt til Oslos nye ordfører. Torsdag var det nøkkeloverrekkelse med Fabian, og i tillegg kom utallige presseopptredener. Det mest symbolske øyeblikket var nok på onsdagen, da Fabian Stang takket for seg til stående applaus fra bystyresalen, og gikk ned fra «presidentplassen» for siste gang, mens Marianne Borgen kom opp på podiet for første gang. Der takket hun for tilliten, og for jobben Fabian har gjort. Så fortsatte hun ganske enkelt med det sakskartet Fabian hadde begynt på.

– Og nå til sak 298. Valg av forretningsutvalg, sa hun, prosaisk nok.

– I to valgkamper har du stilt som ordførerkandidat mot Fabian, og begge ganger har du tapt?

– Ja, men jeg var ikke kandidat nå! Vi i SV stilte ikke med egen ordførerkandidat denne gangen. Vi ville ikke ha fokus på ordførerkamp. Det viktigste for oss var et nytt byråd og et politisk skifte i Oslo, posisjonene skulle vi ta helt til slutt. Dette med ordførervervet kom på bordet veldig seint i prosessen. For meg kom dette veldig brått på. Og det er ikke tull en gang!

– Ditt navn ble bare trukket opp av hatten helt på slutten? Hva skjedde der oppe på Østmarksetra, egentlig?

– Haha, ja, det skulle du nok likt å vite! Men som sagt, det viktigste for oss var maktskiftet. Og så er det jo sånn at ordføreren følger med det skiftet ... Det er i alle fall ikke mange dagene siden dette kom i stand. Det er nok derfor jeg ikke helt har landa ennå.

– Så når du IKKE stiller som ordførerkandidat, det er da du vinner ordførervalget?

– Ja, det kan du si, haha! Kanskje jeg skal lære bort denne «taktikken» til andre seinere?

– SV gjorde i år sitt dårligste valg på 12 år (5,4 prosent). Hvordan har det seg at når SV er som minst, så får partiet den flotteste jobben?

– Du kan si at SV generelt har fått mye gjennomslag i byrådserklæringen. Vi har jobbet seriøst og hardt i Oslo-politikken lenge, og det samme har jeg. Jeg har vel også vist at jeg er samarbeidsvillig, og en som forsøker å finne gode løsninger for byen. Jeg snakker godt med alle partier, noe som er viktig når du skal lede bystyrearbeidet. Det handler nok om at jeg blir sett på som en person som jobber bredt, tror Borgen.

Veitvet, 13. november 1958. Norges første kjøpesenter, Veitvet-senteret, skal åpnes i en av de nye drabantbyene i Groruddalen. Lenge har det vært primitive forhold i den lille nybyggerbydelen. Ingen skole eller infrastruktur, gjørmete gater.

«Negerlandsbyen neste!» pleide visstnok sarkastiske bussjåfører å rope når bussen stoppet på Veitvet. Her bodde det likevel allerede tusenvis av innflyttere fra hele landet, noen helt fra fjerne steder som Mosjøen i Nordland. Familien Borgen, derimot, hadde bare forflyttet seg fra Sofies gate på Bislett til Beverveien på Veitvet.

På Bislett hadde familien i flere år bodd hjemme i mormor og morfars bygårdsleilighet. Far, mor, bror og søster, alle hadde de bodd på et rom på 25 kvadratmeter. Å komme til en ny Olav Selvaag-leilighet på 90 kvadratmeter på Veitvet i 1955 var derfor reine miraklet Det var de nye borettslagsbeboerne selv som lagde plener og grøntanlegg, alt på dugnad, og de nysådde plenene ble voktet nøye. Stadig var det en av nabokjerringene som skreik til ungene: «Hei! Ikke tråkk på gresset!»

Lille Marianne Borgen på sju år var en av de mange Veitvet-ungene som denne novemberdagen i 1958 hadde møtt fram for å overvære den høytidelige åpningen av kjøpesenteret. Det skulle fylles med alt fra butikker, bank, lege, skomaker, frisør og bibliotek, til musikkskole og ungdomssenter. Nå sto hun her og ventet på å få se sin aller første, lys levende ordfører, som skulle åpne senteret. Dette var i den lange perioden i Oslos etterkrigshistorie der Høyres Rolf Stranger vekslet med Aps Brynjulf Bull om å styre byen, og denne dagen var det Stranger som hersket over byen.

– Det var Stranger, Bull, Stranger, Bull! Det var alltid én av de gutta der som kom, sier Borgen, som best husker den deilige, gratis softisen som alle barna fikk. Hun og venninna sto i en lang, lang kø av forventningsfulle barn for å få is.

– Og når vi hadde spist den opp, syns vi den var så god at vi like godt stilte oss i kø en gang til! Jeg husker køen gikk helt fra senteret og ned til skolen, sier Marianne Borgen, og må smile ved tanken. Et annet stort nyhetsøyeblikk i den tidlige barndommen var da kong Haakon døde i 1957.

– Det husker jeg i alle fall godt. Jeg må jo ha sett begravelsen hans minst sju ganger.

– Unnskyld?

– Ja, på Filmavisen, altså! Vi hadde jo ikke TV eller annen underholdning på den tida, så broren min, fetteren min og jeg, vi gikk på Filmavisen på kino. Vi satt på bakerste benk, knaska godteri og så gjerne de samme filmene om og om igjen. Jeg husker spesielt at vi så kong Haakons begravelse mange ganger. Vi så på det som var.

Høsten 1958 begynte Marianne Borgen i første klasse på den splitter nye Veitvet skole, også den bygd av Olav Selvaag. Hun var til å begynne med en litt sjenert, innadvendt unge. Den første skoledagen var hun så spent at hun besvimte hjemme om morgenen. Mest sannsynlig var hun sterkt preget av at hennes storebror, den senere ikke ukjente journalisten Erling Borgen, hadde skremt henne med at på skolen, ser du, der blir man stadig vekk stukket med noen skikkelig svære sprøyter.

– Jeg grudde meg så innmari til de store sprøytene! ler Borgen i dag.

– De dukket sikkert uansett ikke opp allerede første dagen?

– Nei, jeg vet ikke hva jeg tenkte, jeg! Men jeg var veldig stolt av den nye ranselen min, i alle fall. Den var i rød plast, dekorert med små trafikkskilt. Og så er jeg så gammel at jeg gikk i en ren jenteklasse, sier Borgen, som etter hvert ble en av Veitvet-senterets mest trofaste bibliotekgjester. Hun elsket å lese, og satt gjerne med leksene på bibliotekets eget lekserom.

Begge foreldrene hennes var veldig opptatt av at barna deres skulle få en god utdannelse. Begge drømte om utdannelse, men Statens Lånekasse var ikke funnet opp ennå, og så kom dessuten krigen. Moren ville egentlig bli lærer, men var i mange år hjemmeværende før hun begynte i en bokhandel. Hun var sosialt engasjert, og av typen som entusiastisk meldte seg inn i lokale foreninger i nærmiljøet – gjerne de som hadde med barns oppvekst å gjøre. Faren var ufaglært arbeider i byggebransjen, men jobbet også som trikkekonduktør i noen år. Han mistet sin mor bare fem år gammel. Faren hans forsvant ut av bildet, og hele søskenflokken ble spredt for alle vinder. Marianne Borgens far ble «satt bort» på en gård, og måtte tidlig begynne å jobbe. Som 15-åring kom han alene inn til Oslo og skulle klare seg selv.

– Jeg vet veldig lite om hans barndom. Jeg blir ennå lei meg når jeg tenker på hvor lite han snakket om barndommen sin, han orket nok ikke. Han var nok det vi kan kalle et datidens barnevernsbarn. Ikke fordi det var snakk om omsorgssvikt, men fordi mammaen hans døde så tidlig, og at det ikke var vanlig at enslige fedre tok ansvar for sine barn. Han var en fantastisk fyr, og en veldig aktiv familiefar, sier Borgen, som tror han ble ekstra opptatt av familien sin fordi han ikke hadde hatt en selv. I alle år leide han en liten hytte på Hadeland, og hver sommer fylte han familie og unger opp i lastebilen sin for å dra på hytteferie. Ungene satt og humpet på lasteplanet, og så nok ut som om de var hentet rett ut av en Anne Cath-Vestly-bok.

– Selv har jeg jobbet med barns rettigheter i over 30 år, både nasjonalt og internasjonalt. Jeg tror nok dette har litt med bakgrunnen til far å gjøre, og at moren min var så engasjert. Jeg fikk en ballast fra dem der, tror Marianne Borgen.

Moren hennes ble tidlig fan av Finn Gustavsen og hans Sosialistisk Folkeparti (forløperen til SV), og var opptatt av den kalde krigen og atomtrusselen. Marianne Borgen var først medlem av Wenche Myhres fanklubb, men gikk etter hvert over til SV og. Selv om hun og broren Erling regnes som ulike, føler hun at de deler det samme, venstreorienterte samfunnssynet. Erling var eldst, men likevel var det som om lillesøster Marianne fikk rollen som storesøster. Broren beskriver henne som «rolig, målbevisst, strukturert og arbeidsom» allerede i oppveksten. Selv var han «flaksete, vill og engasjert», mens Marianne var «mer sanset, og ikke så utagerende som jeg kunne være». Hun var mild og snill i formen, men kunne også være bestemt. Dessuten var hun lynskarp i sjakk, og ble sågar Veitvet-mester i det. Hun skal ha spilt sjakk mot både Magnus Carlsen og Hans Olav Lahlum.

– Hun er glup. Antakelig mye glupere enn meg, sier storebror Borgen til Dagsavisen. Han sto på JFK-flyplassen i New York da han sist fredag fikk en SMS fra en journalist som opplyste ham om at søstera hans var innstilt som ny ordfører i Oslo. Straks han landet på Gardermoen, kjørte han direkte hjem til lillesøster, som bor i et rekkehus på Skøyenåsen sammen med ektemannen. Han måtte jo gratulere henne.

Da Dagsavisen begynte å omtale henne som «Mor Oslo» like etter ordførernyheten ble kjent, ble sønnen hennes Magnus inspirert til å nå moren sin på Twitter: «Grattis mamma. Fortjent etter årevis med ærlig og hardt politisk arbeid». Men selv om moren har jobbet mye med lokalpolitikken i alle år, var det ikke snakk om kjøpekaker hjemme, forteller Magnus Borgen.

– Når andre baker sju slag til jul, baker hun 10, hevder han, og forteller om fleretasjes, kunstferdige marsipankaker og en ostekake til å dø for.

Marianne Borgen slapper godt av på torpet sitt i Värmland, og når hun strikker, men aller mest når hun baker, slapper hun virkelig av. I familien Borgen er det ellers hun som pynter, ordner, tenner stearinlys og inviterer til familie- og venneselskaper hjemme på Østensjø. Før jul inviterer hun naboene på gløgg, og om én av de voksne ungene hennes trenger henne, rykker hun ut i sin lille rød el-bil, gjerne med noen ferdigstekte vafler i «bagasjen». Hun er ellers påfallende svak for kebab, og har uttalt at hun heller tar seg en god kebab enn en tur på en fancy restaurant.

Oslo får en ordfører med «lav champagnefaktor», mente Dagbladets John Olav Egeland på Twitter.

I 1976, etter at Brynjulf Bull og Rolf Stranger var ferdig med sin 25 år lange «ordfører-stafett», var det tid for den tilsynelatende alltid smilende Albert Nordengen fra Høyre. Han var Oslos ordfører helt fram til 1990, og var Marianne Borgens første ordstyrer på podiet da hun ble valgt inn i bystyret for SV i 1979. Da var hun 28 år gammel, og samme år giftet hun seg borgerlig i Rådhuset med mannen Lars, som i dag er forsker.

I 1981 fikk hun sitt første barn, Magnus, og det ble brudulje da hun tok fram babyen for å amme ham midt i et møte i boligutvalget. Dette var slett ikke vanlig kost i Oslo rådhus for drøyt 35 år siden. Leder i utvalget, og datidens varaordfører, Per Høybråten fra KrF, «ble så forfjamset at han holdt på å ramle av stolen», skrev Aftenposten etterpå, illustrert med en Ulf Aas-tegning av den unge småbarnsmammaen Marianne Borgen som ammer, med en tydelig rystet varaordfører i bakgrunnen.

– Høybråten var gammel veterinær, så han uttalte at han tross alt «hadde sett verre», som han sa det, ler Borgen, som senere fikk to barn til, begge jenter. Den eldste jenta rakk nok også å bli ammet på møter i Oslo rådhus, mens den yngste muligens ble ammet på Barneombudets kontor, der Borgen var kontorsjef og hadde pause fra bystyret. Her jobbet hun blant annet tett med daværende barneombud Trond-Viggo Torgersen. Hun har også jobbet noen år for daværende fylkesmann Kåre Willoch, som avdelingssjef ved Fylkesmannens kontor.

– Willoch kalte meg konsekvent for «fru Borgen». Hver gang måtte jeg nesten snu meg, og tenke: «Hva, er moren min her?»

HØR SLASKENS PODCAST: - Har du noensinne vært frista til å misbruke baksten, Marianne Borgen?

Mest kjent er nok Marianne Borgen for sin tid i Redd Barna. Det er ikke få barneministre hun har tatt i skole, på vegne av enslige asylsøkerbarn, barnevernsbarn og fattige barn. Og det er «barnas ordfører» hun har sagt hun vil være når hun nå overtar etter Fabian Stang.

– Jeg tar med meg alt «mitt» inn i ordførerrollen, også engasjementet for barn. Jeg ser fram til å representere Oslo, men jeg kommer fortsatt til å være den politikeren jeg er, og gleder meg til å sitte i kultur- og utdanningskomiteen ved siden av ordførervervet. Den komiteen har jeg drømt om å sitte i «i ørten år», sier Borgen entusiastisk.

Da Marianne Borgen var sju år i 1958, og sto i kø utenfor Veitvet senter for å se ordføreren og få gratis softis, hadde hun ennå ikke truffet et eneste levende menneske fra vestkanten. Det gjorde hun heller ikke før hun gikk i 3. klasse på videregående, og traff andre skoleavisredaktører på et møte. Vestkanten besøkte hun bare når det var Holmenkolldag. Ellers var det et fremmed, fjernt land, og lenge trodde unge Marianne at Røa, det lå nok i nærheten av Nordstrand et sted. Når hun som liten skrøt av at hun hadde en oldemor i Sverige, følte hun seg slått da en skolevenninne kom med onkel og tante fra det eksotiske Majorstuen.

Som nygift bodde hun på Tøyen, og som småbarnsmor like nedenfor Vålerenga kirke. Sønnen hennes spilte på Vålerenga, og selv trakk hun i Vålerenga-drakt og spilte showkamp på bystyrets lag på Bislett stadion en gang på 1980-tallet. Det er derfor hun kan si til sønnen, når han beskylder henne for ikke å forstå seg på fotball: «Er det du eller jeg som har spilt i Vålerenga-drakt på Bislett stadion?»

I tillegg var hun en av hovedarkitektene bak Tøyen-løftet, så er det noen som er østkantjente på sin hals, så er det Marianne Borgen. Men hvordan skal hun da som ordfører få tillit hos de på vestkanten, særlig hos Fabian-fansen som nå er så skuffet over å se ham gå?

– Fabian har brukt mange år av sitt liv på å være en god ordfører for Oslo. Jeg vil jo også gjerne bli en ordfører for hele byen. Når jeg snakker om kampen for ren luft i byen, så gjelder det enten du bor i øst eller vest. Når jeg snakker om å skape gode oppvekstvilkår og trygge barnehager, så gjelder det jo for alle Oslos barn. Når jeg snakker om å styrke skolehelsetjenestens arbeid for psykisk helse, gjelder det også ungdom i hele byen. Og for å si det sånn: Jeg skal også være kapitalistenes ordfører.

– Nå høres du litt ut som kong Haakon ...

Nå blir Marianne Borgen litt forskrekket her inne på kontoret.

– Hva, har han også sagt det?!

– Nei, men sa ikke han en gang at han også ville være «kommunistenes konge»?

– Det kan godt hende. Jeg vil i alle fall være en ordfører for hele Oslo!

Fem favoritter

Musikk: Jazz og blues med Ella Fitzgerald.

Film: «Den grønne sykkelen». (Saudiarabisk film fra 2012).

Bok: Finn Carlings bøker om utenforskap.

Mat: Lasagne.

Sted: Østmarka i Oslo.