Forfatter og illustratør Lisa Aisatos fulle navn er Lisa Aisato N’jie Solberg, og, ja, hun er i slekt med Haddy N’jie, nærmere bestemt lillsøster. FOTO: ARNE OVE BERGO

Lisas streker

Lisa Aisato ville ikke bli kunstner, hun ville bli illustratør. Nå hylles hun som forfatter.

Det regner oppover og bortover. Vi nærmest svømmer klissvåte rundt i Gamlebyen i Fredrikstad sammen med Lisa Aisato. Om hun hadde leid en flygende fisk i bånd slik som jenta i den vakre barneboka hennes «En fisk til Luna», ville det neppe vært noen som hadde hevet et øyebryn. Alt er så vått at vi like gjerne kunne vært på havets bunn. Hun beklager at vi ikke kan dra hjem til henne.

– Vi har håndverkere som jobber både på badet og i stua, og det spilles «Eye of the Tiger» på full spiker hele dagen. Det er umulig å være der nå, smiler hun unnskyldende.

Vi søker ly og lunsj på Mormors café, og der, forskanset i sofaen med en kaffekopp foran seg forklarer hun magien som skjer ved tegnebrettet:

– Helt fra jeg var liten har jeg laget krusedulltegninger. Jeg kan sitte og lage dem nærmest i blinde og når jeg kikker på dem ser jeg etter ansikter og figurer. Mange av mine illustrasjoner er blitt til på den måten. Selvsagt er det mye tull som ikke blir til noe, men noen ganger ser jeg et uttrykk eller rar figur som jeg kan skisse på, sette inn i en kontekst, og eventuelt lage et maleri av, sier Lisa Aisato og varmer hendene rundt cappuccinokoppen.

Det er travle dager for den populære kunstneren, forfatteren og illustratøren. Hun har nettopp avsluttet en skoleturné der hun har møtt barn og snakket om tegningene og bøkene sine. Samtidig er hun i full sving med å lage tegninger til det som skal bli en animasjonsfilm av boka «Odd er et egg», et samarbeid med Kvisten animasjon i Oslo. Hun skal tegne ferdig tegningene til en ny aktivitetsbok om trollet Tambar, som hun lager sammen med Tor Åge Bringsværd, og i tillegg kommer de faste postene, som tegningen hun hver uke leverer til Dagbladet Magasinet. På toppen av det har hun to små barn, et gammelt hus fra 1927 og en splitter ny kakkelovn som skal på plass i stua. Hun og mannen flyttet til Kråkerøy for fem år siden for å etablere seg i nærheten av hans familie.

– Men å flytte inn i et gammelt hus, og få to barn tett etter hverandre, anbefaler jeg ikke min verste fiende. Det har vært slitsomt, sier hun.

LES OGSÅ: Lisa Aisato om boka om Luna: Av månefisk gror det ingenting

Hyggelig å bli nominert

– Akkurat nå har jeg altfor mange baller i lufta samtidig, og det misliker jeg egentlig ganske sterkt. Jeg liker å jobbe med et og et prosjekt slik at jeg kan gå i dybden, og prøver å ikke overlappe så mye. Jeg har utsatt så mye til første uka i juni, og plutselig så er vi der, smiler hun.

Da Morgenbladet og Norsk Litteraturfestival nylig laget en liste over de ti beste forfatterne under 35 her til lands, var Lisa Aisato med. Hun er også blitt nominert til flere internasjonale og norske priser, blant annet er det blitt tre brageprisnominasjoner.

– Jeg har ikke vunnet noen av dem da, sier hun tørt.

– Men nominasjonene er en anerkjennelse i seg selv?

– Absolutt. Og godt for selvtilliten, når den ikke er på topp. Når jeg ser fantastiske arbeider som andre har laget, ting som er helt annerledes enn mine, så kan jeg av og til tvile på om jeg går rette veien. Men så får jeg fine klapp på skulderen og disse prisnominasjonene og skjønner at jeg ikke er helt på bærtur.

– Hvordan er det å bli anerkjent som en av landets fremste unge forfattere?

– Det føles rart. Jeg tenker først og fremst på meg selv som en illustratør som har skrevet et par bøker, en historieforteller. Selvfølgelig er det hyggelig å bli satt pris på, spesielt når usikkerheten kommer og man bare tror man har lurt folk. Da er det godt å kunne lene seg tilbake på slike hyggelige tilbakemeldinger. Først trodde jeg de laget slike lister hvert år, men da det gikk opp for meg at det bare skjer hvert tiende år, ble jeg helt satt ut.

– Lurt folk, hvordan da?

– Jeg har alltid hatt en merkelig angst for at jeg skal bli avslørt. At noen skal komme og se at jeg egentlig ikke er noe flink, at jeg egentlig ikke kan det jeg driver med. Det skjer ikke hver dag, men av og til. En merkelig følelse.

– Har du god selvtillit?

– Den er som en berg-og-dalbane og ganske slitsomt. En dag er jeg kjempefornøyd og syns jeg lager fine ting, og neste dag syns jeg det samme er helt elendig. Da jeg var ferdig på kunstskolen, tenkte jeg at når man blir 30, da er man voksen og trygg på seg selv. Yeah right. Så blir det bare verre og verre. Jo mer kunnskap man får og jo mer man ser hva andre lager, jo lavere kan selvtilliten bli noen ganger. Jeg prøver å bli inspirert uten å miste motet, og for det meste går det bra. Hvis jeg er på et godt sted og føler jeg får til ting, er det bare gøy. Hvis jeg er frustrert, kan det få meg til å føle meg elendig. Men noen ganger kan jeg også få en sånn «jeg skal vise dem»-følelse, og det kan være nyttig.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Storesøster Haddy

Lisa Aisato, hvis fulle navn er Lisa Aisato N’jie Solberg, har tegnet så lenge hun kan huske. Hun fikk sitt første sett med oljemaling før hun fikk skolebøker og roser moren sin for alltid å oppmuntre henne og storesøster Haddy N’jie til å utfolde seg kreativt. Foreldrene ble skilt da Lisa Aisato var bare åtte år gammel, og hun og storesøster vokste opp sammen med moren og elghunden Binna i en liten blokkleilighet på Kolbotn. Hun husker skilsmissen som uproblematisk, største forskjellen var å flytte fra et stort hus til leilighet. Men hun kan ikke huske foreldrene krangle eller diskutere.

– Det må ha skjedd når ikke Haddy og jeg var til stede, dersom det var noe. Mamma er en bauta, og mitt store forbilde. Hun har jobbet beinhardt for at Haddy og jeg skulle få en best mulig oppvekst. Og det har ikke vært bare bare å være alenemamma til to jenter. Ikke minst har det vært økonomisk utfordrende. Mamma var alltid opptatt av at vi skulle få smake på all mulig slags kultur og la til rette for oss. Teater, dans og musikk. Vi spiste heller grøt og gikk i operaen enn å spise fin mat og ikke gjøre det. Hjemme leste hun høyt for oss, og jeg pleide å sitte og tegne mens jeg hørte på. Mamma har alltid støttet meg og trodd på at jeg skulle kunne leve av å tegne. Og Haddy lærte seg å lese kjempetidlig takket være mamma. Hun hadde lite penger, men var superkreativ selv. Som på Haddys elleveårsdag, da leste hun inn hele «Lord Of The Rings» på kassetter, med forskjellige stemmer, dialekter og musikk til.

Med en pappa fra Gambia og en mamma fra Norge skilte de seg godt ut i den nesten helhvite forstaden, men hun kan ikke huske at hun ble ertet eller plaget på grunn av annerledeshet.

– Da jeg gikk i barnehagen, trodde jeg alle fedre ba fem ganger om dagen, smiler hun.

– Søsteren din har sagt at hun var den som var født med det mørke sinnet mens du var den lyse og glade?

– Ja, jeg var en happy go lucky-unge, helt til jeg ble litt eldre og fikk øynene opp for livets realiteter. Jeg hadde alltid mange venner, ble aldri mobba og det var lite problemer. Ikke minst var søsteren min og jeg veldig nære, jeg husker at hun pleide å si til vennene sine at om dere ikke kan være sammen med lillesøsteren min, kan dere heller ikke være sammen med meg. Vi var bestevenner til hun fikk litt problemer i puberteten, da ble brått aldersforskjellen mellom oss mer tydelig. Hun ble veslevoksen og moden, mens jeg var barnslig ganske lenge.

– Hva slags musikk hørte du på i tenårene?

– Jeg elsket å rote i mammas gamle soulplater. Hun hadde mye kul musikk, noen greier fra 60-tallet som minnet om rap. Da jeg ble litt eldre, elsket jeg Stella Getz, Radiohead og Michael Jackson. Der var jeg og Haddy veldig forskjellige. Hun hørte på Billie Holiday og jeg hørte på VG-lista.

Les tidligere lørdagsportretter her!

Nedtur på kunstskole

På skolen fikk hun masse skryt og ble populær fordi hun tegnet morsomme karikaturer av folk i klassen. Det oppmuntret henne til å tegne mer.

– Det ble liksom min greie. Jeg tegnet overalt, på pulten, i mattebøkene, you name it. Og siden jeg var såpass flink, var det lett å bli avslørt. Da jeg var 13, skrev jeg i en stil at jeg ville tegne i bøker når jeg ble voksen, så det har vært en del av planen hele tida.

Bare 19 år gammel kom hun inn på Einar Granum Kunstfagskole. Det ble en nedtur. Hun ville nemlig ikke lage avant garde-installasjoner eller nonfigurative malerier, men illustrasjoner som kunne fortelle historier. Det ble kulturkrasj.

– Jeg husker godt en lærer som sa: «Jeg tror aldri du kan klare leve av dette, du er for lite nyskapende». Hun tenkte selvfølgelig på at jeg skulle bli kunstner, men jeg hadde ikke lyst til det. Jeg ville bli illustratør, tegne i aviser og bøker. Men på kunstskolen ble det sett litt ned på, det var ikke like fint som å drive med kunst. Så jeg fant meg aldri helt til rette. De skjønte ikke hva jeg drev med. Så søkte jeg på kunsthøyskolen og kom ikke inn. Det gjorde meg motløs, jeg måtte ha en pause.

Hun tok seg jobb i barnehage ett år før hun kom inn på Strykejernet kunstskole. Her utviklet hun det som skulle bli hennes spesielle teknikk: å tegne med blekk og pennesplitt på upreparert lerret.

– Jeg var så blakk og hadde ikke maling til grunning av lerretet. Så jeg tenkte, OK, hva skjer om jeg prøver å male rett på? Sånn ble den teknikken født som jeg har brukt i de tre siste bøkene mine.

– Du fant du deg bedre til rette på Strykejernet?

– Både og. Det var mye friere, litt sånn hippieskole og et morsomt miljø å være i. Og jeg fikk mange venner der. Det var der jeg fant min egen strek og laget mine første malerier. Jeg fikk opp selvtilliten, og troen på at jeg kanskje kunne skape noe eget.

– Er det mye snobberi blant folk i billedkunstmiljøet?

– Jeg syns det. Men det er det i mange andre miljøer også, hele kulturlivet er fullt av hierarkier og snobberi. Og sikkert en del ting jeg ikke forstår. Egentlig er jeg lite opptatt av merkelapper, folk får kalle meg det de vil enten det er billedkunstner, illustratør eller forfatter.

– Er det norske kunstmiljøet nedlatende til det kommersielle, det man i utlandet kaller commercial art?

– Det tror jeg helt bestemt. Selv synes jeg det er uproblematisk. Ta Tambar-bøkene, som jeg lager sammen med Tor Åge Bringsværd. Der fikk vi beskjed om å være kommersielle og lage hyggelige, fargerike og trygge bøker.

– Er det en grei arbeidsinstruks?

– Ja. Jeg fikk lov til å skape et eget fargerikt, varmt univers. Jeg var jo først og fremst vanvittig glad for at Tor Åge turte å satse på en helt fersk og ukjent illustratør, og det har vært et fruktbart, problemfritt og morsomt samarbeid. Det er klart at når jeg skal leve av dette, er det godt å ha en som Tor Åge med på laget. Serien om Tambar har gitt meg frihet til skrive mine egne bøker som kanskje er litt særere. Nå har også de solgt bra, men det visste jeg ikke om på forhånd. Jeg tenkte at om jeg hadde tryggheten i de mer kommersielle oppdragene, kunne jeg lage særere ting for meg selv i tillegg. Jeg har ingen problemer med å lage smilende troll og god stemning. Jeg lager en Tambar-bok i året, og det er alltid et trygt og varmt sted å komme tilbake til.

Konfliksky

Etter at hun var ferdig på skolen startet hun kafé på Vålerenga sammen med venner. Kafé Tante Sofie ble ingen økonomisk suksess.

– Jeg solgte noen bilder der, men det var det. Vi hadde det gøy, men da det gikk til helvete, hadde jeg opparbeidet meg en liten gjeld jeg ville betale ned før jeg for alvor satset som illustratør.

Hun lette aktivt etter en jobb der hun kunne får klemt inn litt tegning innimellom, og fant til slutt en liten klesbutikk på Grünerløkka som trengte daglig leder.

– Det var en UNO-butikk på Grünerløkka, de som selger sånne løse, ledige linklær i sterke farger, vet du. Ja, den er borte nå. Da jeg jobbet der, var det bare stille dager. Jeg hadde faktisk lett aktivt etter en butikk som var veldig stille, slik at jeg kunne være i fred og tegne, smiler hun.

– Men er det ikke ganske mye jobb å være daglig leder?

– Ikke der. Dessuten var jeg en skikkelig dårlig daglig leder. Jeg er så konfliktsky, skjønner du. Er du konfliktsky, er det litt dumt å være sjef. Jeg gjorde det jeg skulle, men ikke noe mer, og satt mest og tegnet og hørte på radio. Hvis noen hadde noe å klage på, bare lot jeg det gå.

Det var der hun tegnet en liten kjærestebok til mannen hun i dag er gift med. Det var ment som en personlig kjærlighetserklæring. Han rådet henne til å ta den med til et forlag, og Lisa Aisato troppet opp hos Gyldendal. På Valentindagen 2008 kom boka ut.

– Da sa Einar at jeg kunne slutte i butikken og tegne på heltid, så kunne vi leve på hans lønn til jeg begynte å tjene penger. Nå tjener jeg greit, så nå er det hans tur til å realisere seg selv. Så i august slutter han i IT-bransjen og begynner å jobbe fulltid som snekker, slik han har drømt om hele livet, smiler hun.

Nysgjerrig på pappa

Til jul reiser hele familien til Gambia for å besøke Lisa Aisatos far. Det blir første gang hun besøker landet.

– Pappa kom til Norge på 70-tallet, og mamma var bare 17 år da de ble kjærester. De var sammen i 17 år, og det var sikkert ikke bare bare for noen av dem. Men mamma har bare fortalt gode ting, at han var trygg og vakker og at hun ble veldig forelsket.

Det var mens hun jobbet i butikken at hun også ga ut sin første barnebok. «Mine to oldemødre» handler blant annet om hennes gambiske røtter.

– Har du vært nysgjerrig på den delen av deg selv?

– Jeg er nysgjerrig på pappa. På stedet han vokste opp og livet han levde før han møtte mamma. Jeg kan ikke språket, men da pappa giftet seg på ny var det med en gambisk dame, og siden vi var hos pappa annenhver helg har vi lært mye om gambisk mat, musikk og TV. Så noe kan jeg, sier hun. Og kikker ut av vinduet, bare for å konstatere at ja, det regner fortsatt like mye. Så tusler vi sammen ned til kaia der hun skal ta båten hjem – til unger og håndverkere og tegninger.

– Oi, der er båten min.

Hun begynner å småløpe i regnet, men kikker tilbake over skulderen i det hun når brygga.

– Det sitter animatører på Kvisten animasjonsstudio og bare venter på tegninger fra meg. Da må jeg jo bare kjøre på.