Portrett

Lattergalen Kamzy

Hvor lenge var vi på varaordfører Kamzy Gunaratnams kontor før den første latterkula kom susende med all sin eksplosive kraft?

Fem minutter? Ti? 15? Ikke så veldig lenge i alle fall, for Khamshajiny «Kamzy» Gunaratnam (28) er ikke den som sparer på latterkruttet. De glade kulene kommer susende jevnt og trutt gjennom hele intervjuet, iblant med så høyt volum at det sitrer svakt i trommehinnene en stund etterpå. Og hvorfor i all verden skal hun ikke le godt hele veien fra leiligheten sin i byen til varaordførerkontoret, hun som er ung, fri og Oslos yngste varaordfører noensinne? Og som på tross av en litt røff start, åpenbart trives som plommen i egget etter snart ett år i stolen?

For «Kamzy», som hun er blitt kalt siden hun gikk på Oslo Handelsgym, ler hjertelig og entusiastisk av det meste. Som når Dagsavisen spør om hvorfor hun har sagt nei til å la seg nominere til neste års stortingsvalg, og hun straks kvitterer med å erklære sin store kjærlighet til det rødgrønne byrådet og Oslo rådhus: «Jeg vil heller være her. Vi har makta i byen første gang på 18 år. Vi må vise at det betyr noe at det er vi som styrer byen – at vi tar byen i en ny retning hvor det er plass til alle. Det er ingen andre steder i verden jeg vil være enn akkurat her. Ja, ikke til evig tid, da! Hahaha! Men lenge! Rådhuset er jo en av våre sekulære katedraler, legger Kamzy til, som i tidligere intervjuer har uttalt at hun er både «ateist» og «blasfemist». Dette antakelig til stor skuffelse for nettrollene i kommentarfeltet, som for et år siden var rasende og opprørte over at Oslo skulle få en mørkhudet MUSLIM til varaordfører. Men om Kamzy faktisk hadde vært religiøs, vil hun nok mest sannsynlig vært hindu, slik som hennes foreldre fra Sri Lanka er det.

– Så det finnes absolutt ingen guder i ditt liv?

Kamzy blir stille et øyeblikk, mens hun later som om hun tenker seg godt om.

– Tja. Vi pleier jo å snakke om «Gud Harlem Brundtland», da! Hahaha!

Så lar hun latteren stilne, mens hun titter bort på rådgiveren sin, med en mine som sier: «Ble dette litt mye?».

Men noen ganger forstår vi ikke helt hvorfor latterkula kommer. Som når Dagsavisen spør om hennes favorittmusikk, og hun svarer med et unnskyldende smil til rådgiveren:

«Der må jeg nesten si Beyoncé. Ja! Jeg må jo si det når det faktisk er det jeg liker!»

Det viser seg at Oslos varaordfører ikke bare liker, men nærmest er litt besatt av Beyoncé. Hun nynner på låtenes hennes hele dagen, og på fredager setter hun på Beyoncé på full guffe på kontoret, og oppfordrer staben til å synge med.

Men hvorfor skulle ikke Kamzy like Beyoncé? Hun er bare 28 år gammel, og Beyoncés karriere skjøt fart på 2000-tallet, akkurat da Kamzy var i tenårene. Selv startet hun sin partipolitiske karriere som 18-åring i 2006. På den tida hadde hun bak seg mange helger på tamilskole ved siden vanlig norsk skole. Foreldrene hadde sørget for at Kamzy var godt kjent med tamilsk språk, kultur og politikk. Engasjementet for den fortvilte borgerkrigssituasjonen i hennes opprinnelige hjemland Sri Lanka hadde ført henne inn i ungdomsorganisasjonen «Tamil Youth Organization» allerede da hun gikk på videregående. Som aktivt styremedlem der skulle hun være vertinne for nåværende byrådsleder Raymond Johansen, som besøkte Hindutempelets festival på Rødtvedt. På den tida var Johansen statssekretær i UD, og Kamzy oppfattet ikke med en gang hvilket parti han kom fra. Men hun likte at han lyttet til det hun hadde å si, og de knyttet kontakt. Slik ble hun «vervet» inn i arbeiderbevegelsen.

– Nei, jeg ante faktisk ikke hvem han var da, eller hvilket parti han representerte, bare at han var en slags «big shot»-fyr fra UD, he he.

– Så hvis Johansen hadde vært høyremann, så hadde du like gjerne kunnet havnet i Høyre?

– Nei, du vet, på forhånd var jeg jo en skikkelig nerd, som hadde lest alle partiprogrammene grundig. Jeg skjønte tidlig at det måtte bli Ap for meg. Etterpå oppdaget vi forresten at Raymond på den tempelfestivalen hadde forsynt seg med noen bananer som egentlig skulle ofres til gudene! Ha ha!

Før Kamzy Gunaratnam visste ordet av det, var hun nominert på Oslo Aps liste til bystyret. Året etter, i 2007, ble hun valgt inn, som den yngste bystyrerepresentanten i Oslo noensinne. I årene etterpå ble hun aktiv i AUF, satt i sentralstyret der, og var leder i AUF i Oslo fram til våren 2011, da bestekompisen hennes, Håvard Vederhus, ble valgt til ny leder. Sammen dro de på Utøya, der Vederhus ble en av de sju medlemmene som AUF i Oslo mistet i terrorangrepene 22. juli. AUF i Oslo ble dessuten dobbelt hardt rammet: Ikke bare var de av AUF-lagene som mistet flest ungdommer – kontorene deres i Folketeaterbygningen på Youngstorget ble også smadret av bomben i regjeringskvartalet. Selv reddet Kamzy seg ved å svømme vekk fra Utøya, til hun ble plukket opp av en båt. En av de første skriftlige AUF-beretningene om redselsdagen 22. juli i norsk presse, var det Kamzy som sto for. Bare timer etter at hun kom hjem, skrev hun ned det hun hadde opplevd på bloggen sin. Mandag 25. juli sto den på trykk her i Dagsavisen, under tittelen: «Den verste dagen i mitt liv». Det ble en hudløs og følelsesladet fortelling, preget av sjokk og sorg: «Den frykten som var der hele tida. Tror nok ikke jeg klarer å sette ord på den», skrev hun. «Jeg vil ut av denne sjokktilstanden jeg fortsatt er i». Hun skildret den desperate svømmeturen fra Utøya, kameraten hennes som sa inntrengende: «Kamzy, nå skal du ikke se tilbake. Du skal se rett fram på landssiden og tenke at det er målet ditt». Etterpå forsto hun at hadde hun sett seg tilbake, ville hun sett massedrapsmannen Anders Behring Breivik stå i strandkanten og skyte rett mot dem.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Så Kamzy er ikke bare en del av Beyoncé-generasjonen. Som AUF-er hun så definitivt en del av 22. juli-generasjonen, og hun mener at det forplikter politisk. I fjor, da hun var helt fersk som varaordfører, uttalte hun til Aftenposten at for hennes del kunne Breivik heller gjøre nytte for seg i samfunnet i stedet for å råtne i fengsel. For eksempel på et asylmottak. Denne uttalelsen vakte sterke reaksjoner. Mente virkelig varaordføreren i Oslo at Breivik burde få slippe ut i samfunnet igjen? Kamzy kom på banen, beklaget, og sa at hun hadde uttalt seg som «Utøya-overlevende, ikke som varaordfører». Nå, snart ett år etter, føler hun at er ferdig med å fortelle om sine opplevelser som Utøya-overlevende.

– Jeg respekterer selvsagt at andre som overlevde Utøya vil fortelle om sine opplevelser den dagen. Men for meg må Utøya nå handle om framtida. Jeg er opptatt av den politiske arven etter Utøya, hva som er våre oppgaver nå, som generasjon. Vi må sørge for å skape et samfunn der ingen faller fra, der det ikke er noe utenforskap.

– Du mener: «Hvordan kan vi unngå å få en ny Anders Behring Breivik på et gutterom på Skøyen»?

– Ja, eller et gutterom på Holmlia. Uansett hvor: Vi må kjempe for et samfunn uten utenforskap.

Hva med Kamzy selv? Har hun kjent på et utenforskap i Norge, hun som er født i Jaffna på Sri Lanka? Der tilhørte hun og familien den tamilske minoriteten, som var i væpnet konflikt med den singalesiske majoriteten. Faren hennes dro fra landet i 1990, og endte opp på fiskefabrikken Findus i Hammerfest i Finnmark. Året etter kom også Kamzy og moren til Norge. Da hadde de måttet flykte fra krigen. På ett tidspunkt måtte moren ta treåringen Kamzy og lillebroren i armene og forsere en elv, mens de ble beskutt av soldater. I mai 1991 kom de likevel trygt fram til Hammerfest. Kamzy begynte i barnehage, og fant seg snart til rette der sammen med de andre barna. Hennes aller første barndomsminner er derfor ikke fra det turbulente Sri Lanka, men fra det fredelige Hammerfest. Hun husker forvirringen den første sommeren, da hun forsto at sola aldri gikk ned, og den første vinteren, når det var så mørkt hele tida. Og hun husker barnehagen, at hun lekte med de andre barna.

– Jeg ble ikke bevisst på at jeg hadde en annen hudfarge før jeg kom hit til Oslo, sier Kamzy i dag.

Etter to år dro nemlig familien Gunaratnam til Oslo, der det tamilske miljøet var større, og klimaet litt bedre. De bosatte seg i en blokk på Linderudsletta i Groruddalen og Kamzy begynte på Rødtvedt skole. De nærmeste vennene hennes fra lekeplassen begynte på Tonsenhagen skole. Dette, kanskje kombinert med at hun så litt annerledes ut, gjorde henne ensom på barneskolen. Hun fant ikke venner, og en lang stund ble hun mobbet av noen gutter. Hun sa ingenting hjemme om det.

– Jeg har ikke lyst til å bli stakkarsliggjort, derfor har det tatt tid før jeg har fortalt om dette offentlig. Foreldrene mine visste ingenting om det da. Mamma ble overrasket da jeg fortalte det, hun sa hun alltid hadde inntrykk av at jeg var «en liten tøffing». Men jeg var jo kjempesjenert. Jeg var ikke som nå, sier Kamzy, etterfulgt av en latterkule.

– Det var nok flere ting som spilte inn, jeg tror ikke jeg ble mobbet fordi ungene var så fremmedfiendtlige på skolen der jeg gikk. Det var de ikke heller, viste det seg, for flere av dem ble mine nærmeste venner noen år senere. Men som et lite barn ser du ikke de nyansene, sier Kamzy som fikk venner på tamilskolen, som hun gikk på hver lørdag og søndag. I ungdomstida opplevde hun at de tamilske vennene «forlot henne», kanskje fordi foreldrene deres synes Kamzy var blitt for norsk.

– Foreldrene mine var opptatt av at jeg skulle kjenne til den tamilske kulturen også, og det var det større muligheter for i Oslo. Lenge var det fortsatt aktuelt å dra tilbake til Sri Lanka en dag. Jeg har også tenkt på at moren min var akkurat så gammel som jeg er nå, 28, da hun kom til Norge. Det var nok hardt og vanskelig. Ville jeg raskt tilpasset meg en annen kultur nå?

Hun tar en liten pause.

– Jeg tror faktisk det! I dag lever vi i en mer globalisert verden. Det er lettere nå.

«Framtida er fargeblind», pleier Kamzy Gunaratnam å si. Som varaordfører er hun opptatt av integrering, selv om hun egentlig misliker det ordet.

– Nei, jeg liker ikke ordet «integrering». Det betyr jo per definisjon at en minoritet må tilpasse seg en majoritet. I en globalisert verden så må alle tilpasse seg hverandre. Målet må jo være at man både kan spille basket og fotball med norske i et flerkulturelt miljø, samtidig som man kanskje kunne lært litt tamilsk på si også, slik jeg gjorde.

– Men det et slags mantra for nesten alle politikere: «Integrering er viktig, integrering er viktig»?

– Jo, men hvordan skal vi drive en felles integreringspolitikk, hvis vi ikke har en felles forståelse for hva integrering er? Vi reduserer det til bare å snakke om nikab og bussing, og det mener jeg er et sidespor. Å ha forbud og påbud på klær, eller busse flerkulturelle barn til Vestre Aker og etnisk norske barn til Holmlia – det er bare en quick fix! Vi burde heller snakke om langsiktig, holdningsskapende arbeid som bidrar til at alle mennesker respekterer hverandre, og greier å leve sammen. Det er det som er «inkludering», sier Kamzy, som har et temmelig raust syn på hvem som med stolthet kan kalle seg en osloborger. To år i Oslo er like bra som flere generasjoner tilbake. Ja, flyktningene som kom i fjor, også, må gjerne kalle seg osloborgere, bare de har en følelse av at Oslo er deres by. Her er hun på linje med Hammerfest-ordfører Alf E. Jakobsen, som var raskt ute med å omtale henne som Hammerfest-jente da hun ble utnevnt til varaordfører. Hun bodde bare to år i byen hans som liten, men ingen virket stoltere av Kamzy enn Jakobsen på Twitter og Facebook (det hjalp nok litt på at de er partifeller). Det ble også gjort et stort nummer av henne i lokalavisene da hun besøkte byen under verdens flyktningdag nå i juni. Selv oppdaget hun at det nybygde hotellet hun bodde på, sto på tomta der farens gamle arbeidsplass Findus en gang lå. Hun ringte faren sin og sa: «Gjett hvor jeg er nå!»

– Da lo han, det syns han var rart. Jeg var i Hammerfest en gang i 2011, også, som sentralstyremedlem i AUF. Men da oppførte jeg meg nok som en storbyjente: «Haha, bare fem minutter i taxi fra flyplassen og inn til sentrum! Og så bare EN kebabsjappe, altså!», ler Kamzy, som denne våren også var tilbake på Sri Lanka for første gang på mange år. Da hun ble politiker i 2006, ble hun nemlig omtalt som «terrorist» av regimet i en srilankisk nettavis. I mange år holdt hun seg derfor borte derfra. Nå har det vært regjeringsskifte, og Kamzy følte seg trygg nok til å dra nedover. Der fikk hun med egne øyne se elva moren måtte forsere med henne i armene.

– Men jeg hadde med meg pappa som bodyguard, understreker hun.

Les flere av Dagsavisens helgepotretter her!

Hver søndag spiser hun middag med foreldrene, som fortsatt bor i Groruddalen. Faren hennes er kokk, og det er visst grunnen til at Kamzy er så fryktelig glad i mat. Det er derimot uvisst hvorfor hun ikke vil ha barn. Hun har bare ikke det behovet, sier hun, samtidig som hun ikke utelukker adopsjon en dag. Og hvorfor er hun så redd for dyr? Hun vet ikke det heller.

– Jeg er ikke komfortabel med dyr, men jeg jobber med saken. Jeg har nemlig holdt en høne! Her, jeg må vise deg et bilde, sier Kamzy, og finner fram et bilde på mobilen sin. Der kan vi tydelig se varaordføreren på besøk på Geitmyra matkultursenter, mens hun ganske riktig holder en høne. Det er et uttrykk av skrekkblandet fryd i ansiktet hennes. På neste bilde, derimot, holder hun høna ømt inntil seg.

– Jeg vil bare at du skal se at jeg prøver, og anerkjenne det!

Det har blitt en del representasjon av denne typen på Kamzy det siste året som varaordfører. Samtidig har hun hatt fast plass i helse- og sosialkomiteen.

– Syns du at du har klart å kombinere politikk og snorklipping dette året?

– Jeg har klippet snor kanskje tre ganger. Ja, og så har jeg sagd et juletre som en gave til Island. Ja, jeg var litt skeptisk til å bli varaordfører, for jeg ville ikke bli redusert til å være en, du vet, en alvorlig og seremoniell person. Det er noe jeg ikke er, og aldri kommer til å være, sier Kamzy.

– Når Raymond (Johansen) ønsket å ha med meg med, var det for å være en stemme for dem som ikke helt føler seg som en del av Oslo-samfunnet. Min fremste jobb som varaordfører er å hele tida oppsøke de miljøene her i Oslo som føler at de ikke helt blir hørt. Det kommer jeg til å fortsette å gjøre!

Kamzy ser med ett veldig bestemt ut.

– Og jeg kommer til å parkere de som kødder med mine kvinner, mine innvandrere og mine homser. Du kommer ikke til min by og kødder med mitt folk! (Dette er noe jeg pleier å si i talene mine). For disse ulike gruppene skal leve sammen her, og dersom noen bruker kultur, religion eller moralpoliti for å innskrenke deres frihet, da har vi et problem. Jeg inviterer stadig folk hit på kontoret, som forteller meg hvordan de opplever det å bo i Oslo. Det har blitt en del unge jenter, men noen gutter har begynt å komme også. Jeg kan jo ikke bare sitte her og lese sakspapirer, eller sage juletrær! Det ække jobben min!

– Men iblant må du vel sitte framme på podiet og lede bystyremøtene, selv om du ikke føler deg som en «seremoniell person»?

– Jeg har bare gjort det et par ganger. Jeg er jo veldig nervøs, du skal fatte vedtak, og de skal inn i protokollen. Så er det noe med å passe på at både opposisjon og posisjon føler at det er en møtekultur som gjør at de også kan si fra om en saksopplysning, eller om det er uenighet om framgangsmåten, og samtidig passe på at det går rolig og oversiktlig for seg. Det er i teorien enkelt, men man blir jo livestreama, hele byråkratiet sitter bak i salen, kanskje noen journalister i presselosjen, og alle de 59 hellige bystyrerepresentantene sitter jo der i salen. Så man blir jo veldig ydmyk over rollen, men det går seg jo etter hvert til, da. Jeg er jo stand-in for Marianne (Borgen). Så du kan si jeg setter pris på at Marianne er så frisk og sprek. Hun er lite borte, hahaha!

– Men kanskje har du likevel forandret deg dette året du har sittet som varaordfører?

Kamzy rister på hodet, idet vi går ned rådhustrappa til utgangen.

– Nei, jeg tror ikke det. Jeg ler fortsatt veldig høyt, jeg spiser litt for mye, og gir litt faen når jeg må. Jeg liker å følge Per Fugellis råd for et godt liv: «En god resept på et godt liv er å gi litt mer faen.» Er det ikke det han sier, da? Hahaha!

I det vi kommer ut i borggården kjenner vi at trommehinnene fortsatt sitrer etter den siste latterkula. Men bare litt.

Fem favoritter  

Musikk: Pop og R&B, og da særlig Beyoncé.

Film: Jeg skal se «Kongens nei» på søndag, jeg tror det kommer til å bli en ny favoritt.

Bok: «Egalias døtre». (Av Gerd Brantenberg).

Mat: Altså, gi meg tamilsk ris og chicken curry, så er jeg fornøyd.

Sted: Rådhuset i Oslo. Jeg er veldig glad i rådhuset.

Mer fra Dagsavisen