Lars Borgersrud.

Lars Borgersrud sitt liv i krigen

Han er blitt truet med tiltale og svartelistet for sin forskning. Men Lars Borgersrud har ennå ikke utløst den største bomben.

Portrettet

– Det tar minst like lang tid å studere krigen som å føre den. Det finnes ingen snarvei til historisk kunnskap.

Historiker Lars Borgersrud har ført oss gjennom lesesalen inne på Riksarkivet der det alltid sitter gamle menn under lysstoffrørene og graver i nasjonens kollektive hukommelse. Selv har han sin egen forskercelle innenfor lesesalen. Få om noen historikere har tilbrakt mer tid enn Borgersrud i Funkisbygget som ligger i skogkanten ved Sognsvann stasjon. Og få om noen norsk krigshistoriker har skapt mer bråk rundt sin forskning på andre verdenskrig. Mannen med doktorgrad i moderne historie har gravd fram en annen historie om krigen enn den vi lærte på skolen. Det har hatt sin pris. Da han offentliggjorde NS-bakgrunnen til en rekke framtredende norske offiserer – offiserer som bygde seg karrierer i forsvaret etter krigen, ble han på initiativ fra Hjemmefrontmuseet nektet adgang til Riksarkivet for all framtid. Borgersrud har aldri gitt etter for autoriteter som har forsøkt å stoppe ham. Han anket avgjørelsen og vant. Det har heller ikke vært karrierefremmende å pirke borti den offisielle heltefortellingen om motstandsbevegelsen. Borgersrud har stått i en eviglang ordkrig med menn som Arnfinn Moland, tidligere leder ved Hjemmefrontmuseet, og andre historikere tilknyttet institusjoner under Forsvarsdepartementet. Sist i den betente debatten om dekorasjoner til glemte krigshelter.

Nå er han «tvangspensjonert» fra statsstipendiatordningen, men Borgersrud er på ingen måte ferdig med krigen.

Kildekritikken. Borgersrud forteller raskt at han ser på seg selv som en kjedelig person. Han har noe motvillig gått med på å la seg portrettere. Å snakke om krigen og sitt virke gjør han gjerne, men han var alt annet enn lysten på å snakke om egen historie. Inne på forskercella er det overraskende få bøker. Det er da heller ikke i bøkene at Borgersrud har gjort sine funn som har endret krigshistorien.

– Det er altfor få historikere som går til kildene. De fleste som jobber med moderne historie, skriver av bøker andre har skrevet og videreformidler gamle myter. Mange historikere ved sentrale institusjoner bruker mye tid på seminarer, konferanser, mottakelser og jubileer. Jeg har god oversikt over hvem som kommer hit – det er ikke mange jeg ser. Og det er jo ikke bra. Samfunnet ber om et fornyet lys på historien. Hvis ikke historikerne går til kildene, reproduseres bare et stivnet samfunnssyn. Dette ser vi et veldig klart eksempel på i dekorasjonsdebatten.

Leste du portrettet med Åsne Seierstad? – De er jo så tøffe karer. Men så er de også noen sytepaver, disse jihadistene

Debatten om Forsvarsdepartmentets militære dekorasjonsprosjekt har rast i flere uker. Målet med prosjektet var at en gruppe forskere skulle undersøke om motstandsfolk som ikke fikk dekorasjoner etter krigen burde få oppreisning og medalje for sin krigsinnsats. Forsvarsministeren gikk selv ut og oppfordret folket til å nominere kandidater. For noen uker siden kom konklusjonen fra departementet: Det skulle ikke deles ut flere krigsmedaljer. Borgersrud satt i en referansegruppe tilknyttet prosjektet og skulle komme med innspill underveis. Han og de andre historikerne som satt i gruppa, mener de ikke ble hørt og er dypt uenige i konklusjonen. «Såret vil aldri gro hvis ikke uretten rettes opp», uttalte Borgersrud til Dagsavisen da konklusjonen var klar. Saken har skapt et stort og følelsesladet engasjement i hele landet. Borgersrud har vært spesielt opptatt av at Osvald-gruppa og partisanene i Finnmark må få en oppreisning. For 20 år siden skrev han en doktoravhandling om den kommunistiske motstandsbevegelsen som gjennomførte en rekke sabotasjeaksjoner mot den tyske invasjonsstyrken. De som var del av denne gruppa, fikk aldri dekorasjoner fra norske myndigheter.

– Dypest sett handler dekorasjonsdebatten om hva som skal være framtidens oppfatning av hva som skjedde under krigen.

Borgersrud mener utfallet av dekorasjonsprosjektet viser at forskningen på andre verdenskrig i Norge fremdeles styres av historikere som jobber ved institusjoner som er underlagt Forsvarsdepartementet. Han fyrer av en salve mot det han mener er ufri forskning satt i system.

– I dag er det omlag 200 mennesker som jobber med krigshistorie underlagt Forsvarsdepartmentet. De toneangivende blant dem er i min generasjon og har fått stillinger og gjort karrierer under innflytelse av den kalde krigen. Få om noen av dem har kommet med noe vesentlig nytt. Det er ikke fri forskning når forskeren er bundet til sitt forskningsobjekt, eller som her, ansatt av det. Det er udemokratisk og i strid med akademiske grunnprinsipper. Det er helt særegent for Norge å ha en slik militær innflytelse over forskningen. Det er noe vi ikke kan være bekjent av.

Truet med tiltale. Borgersrud kom tidlig på kant med Forsvarsdepartementets forskningsinstitusjoner. På midten av 1970-tallet skrev han hovedfagsoppgave om forsvaret før andre verdenskrig og kaoset i 1940.

– Da jeg begynte å studere var jeg opptatt av å se på hvordan det moderne norske samfunnet var blitt konstruert etter andre verdenskrig. Jeg hadde en forestilling om at det moderne Norge ble skapt av krigen – og forutsetningen for det var det Norge som eksisterte før 9. april. Mitt forskningsprosjekt startet derfor med å forstå hvordan dette samfunnet var skrudd sammen. Og siden det var krigen som var motoren som endret samfunnet, ble det de militære spørsmål som kom i fokus.

Borgersrud begynte å grave i militære arkiver. Han fikk høre av framtredende historikere at det ikke var noe å hente der. Det viste seg raskt at det ikke stemte.

– Forsvaret før 1940 hadde blitt framstilt som et patriotisk forsvar, men det var langt fra sannheten. Den patriotiske delen av forsvaret var bare en understrøm. Jeg kom fort over kilder som viste at det i dette samfunnet fantes et topp hemmelig indre militærapparat som ingen hadde skrevet om. Dette militærapparatet skulle brukes mot arbeiderbevegelsen og hadde blitt skrudd sammen i kjølvannet av første verdenskrig – men det sto fortsatt ved lag da krigen brøt ut 9. april. Stille mobilisering var ledd i dette.

Det viste seg at en overraskende stor andel av offiserene ved krigsutbruddet var NS-medlemmer. Majoriteten av disse offiserene var ressurssterke, godt bemidlede menn bosatt på vestkanten i Oslo – menn som var mer opptatt av å kjempe mot arbeiderklassen, enn en ytre fiende. Hele mobiliseringssystemet som førte til et totalt kaos da Norge ble angrepet 9. april, var rigget for å slå ned en indre fiende.

– Hvis vi ikke hadde hatt alle disse offiserene som var tilknyttet NS og Tyskland, og hvis forsvaret hadde vært skikkelig mobilisert, ville tyskerne aldri angrepet Norge.

Det han fant i arkivene rokket ved den offisielle versjonen av en samlet motstandskamp mot tyskerne.

– Offiserene lette etter grunner til å gi opp. Det var frivillige, vanlige folk som dro i gang motstandskampen. Denne delen av historien har vært totalt fraværende i de store verkene om andre verdenskrig helt fram til 1990-tallet.

Ottar Strømme. Da Borgersrud var ferdig med sin hovedfagsoppgave ble han kalt inn på kontoret til sjefen for Forsvarets krigshistoriske avdeling.

– Jeg fikk beskjed om at jeg kom til å bli tiltalt hvis ikke oppgaven ble klausulert.

Borgersrud konsulterte med advokater. De ga ham råd om å publisere stoffet under pseudonym.

– Jeg syntes det var vanskelig å forstå dette behovet for å holde disiplin i rekkene blant historikerne. Dette var jo i 1975 – mange år etter krigen.

På denne tida var Borgersrud aktiv i ml-bevegelsen på Universitetet i Oslo.

– Det var et logisk valg for radikale på 70-tallet. Det var ml-bevegelsen som hadde kraften og interessen for å analysere samfunnsstrukturene. Tida i bevegelsen har selvfølgelig også preget meg som forsker.

Han hadde egentlig tenkt å fortsette med doktorgrad rett etter hovedfaget.

– Vi som var med i ml-bevegelsen mente at enhver akademiker skal søke sannheten og ikke tenke på karriere. Du skal gjøre så godt du kan i samfunnet, men du skal ikke tjene personlig på det du gjør. Det er den tankegangen hele fagbevegelsen er bygget på – du skal stå sammen med dine arbeidskolleger. Det er vel på sett og vis en vakker tanke – er det ikke?

Planen om å fortsette på en doktorgrad strandet.

– Jeg hadde kommet i en dum situasjon med lånekassa og trengte penger. For oss som var del av ml-bevegelsen var det en lav terskel for å ta seg en vanlig jobb. Jeg ble industriarbeider på Jøtul, som var en stor og god arbeidsplass med en veldig sterk fagforening.

Mens han jobbet som skiftarbeider, hamret Borgersrud ut tre bøker som ble utgitt under pseudonymet Ottar Strømme. Det ble et voldsomt rabalder, men fra Forsvarsdepartementet var det stille. Stille var det også fra forskningsinstitusjonene som mottok søknader fra Borgersrud på ledige stillinger.

– Å gi ut disse bøkene var ingen god inngangsbillett til en akademisk karriere.

Les flere av Dagsavisens helgeportretter her!

Slaget i Fevik. Det er ikke bare i historiefaglige slag at Borgersrud har gjort seg bemerket. I avisarkivene dukker han opp som fagforeningsmann i Jøtul, som talsmann for De arbeidsløses forening, og som en svært kamplysten leder i Vålerenga vel. Borgersrud var med på å danne denne velforeningen, som skulle få stor gjennomslagskraft på 1980-tallet. Foreningen ble dannet for å stoppe utbyggingen av veisystemet på østkanten.

– Ødeleggelsen av Oslo indre øst var i ferd med å bli fullført. Det var en drøss med folk som okkuperte hus for å stoppe rivingen av trehusbebyggelsen.

Etter at han ble skilt og trengte hus, ble også Borgersrud husokkupant. Kampen for å stoppe den massive trafikken gjennom bydelen fortsatte med uforminsket styrke gjennom flere år. «Situasjonen er uholdbar. Tiden er inne for å vise politikerne at vi mener alvor», uttalte Borgersrud til Aftenposten i 1989. I saken kunne man lese at beboerne på Vålerenga hadde skapt kaos og stengt Strømsveien for trafikk, med kjetting, betonghjul og planter. På det meste ble det holdt rundt 50 ukentlige aksjoner. Aksjonistene vant kampen. Trafikken kom i tunnel og Strømsveien fikk bom. Trehusene ble stående. Borgersrud nektet å flytte, og etter mange runder med Obos fikk han til slutt kjøpt huset – et hus han fortsatt bor i. I Vålerenga vel ble det også kjempet en hard kamp mot rasisme og nynazisme.

– Vi klarte å forhindre at nazimiljøet i en ganske utilfreds og nedslitt bydel fikk slå rot. Vi hadde noen svære demonstrasjoner og bygde en sterk allianse med kjerka, idretten og skolene. Det skulle ikke være nazister eller rasister i våre gater.

Å stoppe framveksten av nynazistiske og innvandringsfiendtlige miljøer ble en kampsak for Borgersrud, som ikke begrenset sitt engasjement til det som skjedde i lokalmiljøet. Sammen med andre demonstranter dro han til Fevik da Folkebevegelsen mot innvandring skulle holde sitt landsmøte. Arne Myrdal og hans menn sto klare med køller da bussen med demonstrantene ankom sørlandsbygda. Da demonstrantene forsøkte å holde en appell ga Myrdal ordre om at de skulle tas. Borgersrud stilte seg i front og spurte Myrdal om han var edru. «Jeg er full av faen», svarte Myrdal før han begynte å banke løs på demonstrantene. Borgersrud ble fysisk merket for livet.

– Jeg har et hakk i hodet som ikke gror – et minne om Arne Myrdal.

Krigens tapere. I 1991 ble Borgersrud historiker på heltid. Han overlevde på stipender og tok noen strøjobber for å få det til å gå rundt. Nå dykket han enda dypere ned i arkivene. Han rullet opp hele historien til den kommunistiske motstandsbevegelsen og slapp aldri taket i den norske militærfascismens historie. Som uavhengig forsker dannet han sin egen skole.

– Etter andre verdenskrig var det én skole som fikk full dominans. Det var den sosialdemokratiske skole som kom med et slags testamente til det norske samfunnet. Denne skolen reproduserte et krigsbilde som var skapt av regjeringen som oppholdt seg i London under krigen. Denne skolen ble skapt av historikere som Magne Skodvin for å forsvare og befeste maktforholdene under den kalde krigen. Mot denne skolen sto en høyredominert skole, som la all skyld på regjeringen og ville ha riksrett. Jeg har aldri tilhørt noen av disse skolene, men forsøkt å etablere et annet syn på det som skjedde under okkupasjonen. Hvem var det egentlig som drev motstandskampen? Det var verken regjeringen eller de militære lederne som gjorde det, tvert imot. Det var vanlige, sivile mennesker som av ulike grunner fant sammen og bestemte seg for å kjempe.

Les også: Toralv Maurstad: – Av og til føler jeg meg litt gammal

Han har også vært opptatt av taperne. Det var Borgersrud som dokumenterte at norske myndigheter ville deportere 9000 krigsbarn til Australia etter krigen.

– I rekonstruksjonen av den politiske makten etter andre verdenskrig var det politisk nødvendig å konstruere ulike tapergrupper og finne syndebukker for å mobilisere støtte til de nye makthaverne. Den skammelige behandlingen av krigsbarna er en konsekvens av det.

Borgersrud er trygg på at mye av det han har gravd fram kommer til å bli stående. I dag blir han flittig sitert og står oppført i de fleste kilderegistre i norske bøker om krigen.

– Jeg er ikke det minste i tvil om at vi er inne i en omfattende nyskriving av krigshistorien. Og grunnen til det er at veldig mange spørsmål er blitt feid under teppet. Virkelighetens verden er alltid full av gråsoner.

Han tror også at de toneangivende forskningsinstitusjonene ikke vil ligge under Forsvarsdepartementet i framtida.

– Å fjerne dagens maktstruktur er helt nødvendig av demokratiske grunner. Forsvarets oppgave er ikke å skrive historie, men å forsvare landet.

Sitter på en bombe. Lars Borgersrud kommer til å grave i arkivene i mange år framover. Nå er han i gang med et bokprosjekt om enda en ubehagelig sannhet.

– Jeg forsker på hvordan Norge forsøkte å lage egne atombomber etter krigen. Det var et fullstendig galimatiasprosjekt, men ikke desto mindre fant det sted. Det ble drevet fram av nøkkelpersoner med makt i etterkrigstiden.

Det kommer til å ta tid før alle detaljene rundt dette kommer ut. Borgersrud forhaster seg aldri. Alt som finnes av kilder må endevendes.

– Man skal ikke gå langt tilbake i tid før ting blir ubegripelige. Jeg har alltid vært opptatt av å forstå hvordan de tenkte og gi menneskene jeg skriver om en rettferdig behandling. Alt må rekonstrueres på en ordentlig måte. Og da er det bare en ting som gjelder; hardt arbeid.

Han vet at prosjektet kommer til å bli kontroversielt, men han har ikke blitt direkte motarbeidet ennå.

– Men jeg har fått en del tomme blikk.

Les også: – Som alkoholiker er jeg snart ikke å regne med. Men det er klart jeg er en misbruker.

 

Fem favoritter


Musikk: Det meste. Gershwin, Pete Seeger, Aslak og Gatas. Unntatt den overspente skrikinga til Wagner & co.

Film: Beste norske film ever er «Secondløitnanten», av Hans Petter Moland. Venter på film av Moland om Osvald-sabotørene.

Litteratur: Det jeg kommer over. Bøker burde vært gratis.

Mat: Alt godt. Men man må bli mett.

Sted: Borte er bra, men Strømstad og Vålerenga er best.