Portrett

Kontroll i ord

Ane Dahl Torp klipper gjerne i klassikere. 
Hun er ikke redd for noe.

- Bortsett fra spøkelser!

Hun lener seg over bordet på Café Løven på Det Norske Teatret. Skyter fram en overraskende kledelig snusleppe, og presiserer lattermildt:

- Spøkelser er jeg kjemperedd for.

- Men tror du på spøkelser?

- Jeg vet ikke helt. Men jeg er redd for dem.

Om det er noen Ane Dahl Torp ikke trenger å frykte i øyeblikket så er det norske teateranmeldere. «Haugtussa» som hun har satt opp på Det Norske Teatret er blitt mottat med storm og jublende kritikerkorps. Selvfølgelig er hun glad. Kjempeglad. Men skulle så gjerne vært ennå gladere.

- Jeg tror aldri jeg har vært med på noe som har fått så sjukt god kritikk før. Og jeg samler på gode setninger og ros fra kritikere jeg respekterer. Likevel klarer jeg liksom ikke helt å hygge meg med det, selv om jeg gjerne vil. Kanskje det skyldes at jeg har opparbeidet meg et panser mot kritikk, og derfor ikke klarer å glede meg fullt ut når jeg får skryt. Litt rart, for selv om jeg også har fått ris, er jeg egentlig aldri blitt totalslaktet som skuespiller. Likevel er det dårlig kritikk man husker, og det er litt trist, sier hun.

«Haugtussa» handler om Veslemøy som blir sveket av kjæresten og søker hjelp fra mørkemaktene. Veslemøy og Ane går way back som det heter på nynorsk. Ane Dahl Torp har en dragning mot det hun er redd for, og hun har alltid vært tiltrukket av Arne Garborgs tekst. Stykket er hennes debut som regissør og manusforfatter, mens ektemannen Sjur Miljeteig har laget musikken. Hun kaller det «en skikkelig voksen-jobb».

- Jeg er vant til en mye mer infantil rolle, som skuespiller blir man fortalt alt man skal gjøre, hva man skal ha på seg, hva man skal si - med «Haugtussa» har vi måttet tenke og gjøre alt selv Det har vært veldig gøy, og en annerledes prosess på alle måter. Men det har vært fint å få bestemme. Og å klippe og lime i Garborgs tekst, det tror jeg kanskje har vært det aller morsomste. Sånn har jeg laget historien på nytt i en versjon som interesserer meg.

Det er en rocka forestilling med kun henne og mannen på scenen. Hun er androgyn og iført svart blazer, som en hommage til punkikon Patti Smith. At Garborg kan bli så rock ‘n‘ roll er ikke opplagt for de fleste.

- Jo, men det er han jo, kort og godt, sier hun, skyver bollen med fiskesuppe til side før hun høylytt deklamerer:

«Det kryp ein haugbukk fram under ein stein - han har horn i skallen og bukkebein!

Og aldri så du så langt eit skjegg, det rekk midt nedpå hans magre legg

Og aldri så du slikt skrukkeskinn - det valkar seg ut og det snurpar seg inn!»

Hun kroer seg i stolen, liker tydeligvis fortsatt å kna Arne Garborgs tekst som om den var en annen kakedeig.

- Det diktet er så morsomt, og jeg hadde det oppriktig vondt da jeg tok det bort. Det er der Haugkallen lokker Veslemøy til å gi ham skjerfet sitt. Gi meg skjerfet ditt, for da kan jeg ta livet av hun megga som Jon er forelska i.

- Hvorfor tok du det bort?

- Fordi Veslemøy først sa ja, og så angret hun seg i siste øyeblikk og sa nei. Jeg tenkte at hun allerede hadde innlatt seg for mye med de underjordiske, så nå bare rulla det, liksom. Og da hadde det jo vært mye kulere om hun selv gikk ut og påkalte svartemaktene, ropte ut i skogen: «kom og ta meg! Jeg kommer til dere om jeg bare får en eneste natt!» sier hun og slår ut med armene så den litt voksne gjengen som sitter ved nabobordet retter seg opp i stolene sine. Det viser seg at de er Ane Dahl Torps gamle skolelærere som har kommet for å se sin gamle elev på scenen. Ane må bort og hilse og småprate, før hun kommer tilbake til Veslemøys lefling med de underjordiske.

- Alle disse mulighetene ligger der i Garborgs materiale. Å velge ut disse tingene har vært veldig spennende og vanskelig. Da jeg tok ut det haugkalldiktet satt jeg foran tastaturet og kjente hjertet slå helt ut i hendene, liksom - dunkdunk - dunkdunk - sier hun og legger hånden på brystet.

- Det var kjipt.

- Har du drømt om å bli rockestjerne?

- Ja, har ikke de fleste det, da? Det hadde jo vært ordentlig gøy. Men jeg kan ikke si jeg har drømt om det sånn på ordentlig, jeg hadde det aldri på repertoaret, liksom, og har aldri prøvd å ordne meg et band. Det handler om at jeg har et snev av selvinnsikt. Men moro hadde det vært. Denne forestillingen er nok det nærmeste jeg har kommet rockelivet.

- Men sceneantrekket ditt er inspirert av Patti Smith?

- Ja, jeg liker rockedamer. Og det var som en hyllest til Patti Smith jeg valgte en svart blazer og ett par androgyne sko som er litt i Patti Smith-land.

Alt som liten jente hadde Ane Dahl Torp en dragning mot det mørke, dystre og tragiske. Hun diktet opp gotiske eventyr om hjemsøkte sjeler og ungjenter fortært av lidenskap som gikk i myra, ble bergtatt eller solgte seg til djevelen. Lillesøster Åsne kan fortelle om ferier i familiens sommerhus på Sørlandet der hun som 8-åring ble trukket med av storesøster inn i skogen, helst i ulendt terreng. Sammen med familiens hund tok de «Veslemøyrunden». Det bar over myr og kratt, steinur og buskas, mens Ane fortalte vandrehistorier som hadde flere stasjoner underveis. «Der gikk brudefølget!» sa Ane og pekte på noen stokker som lå over myra. «Der så Veslemøy dagslyset for siste gang før hun giftet seg med trollet», sa hun og pekte på fjellet, tydelig inspirert av den ville naturen rundt sommerhuset.

- Jeg kjente ikke til «Haugtussa» da, så hvor det Veslemøy-navnet kom fra aner jeg ikke. Men historiene handlet om en jente som ble tatt av trollene, ja.

- Liker du skrekkfilm?

- Ja, men skrekkfilmer er dessverre nesten alltid veldig dårlige. Som regel ender det med at spøkelset viser seg å bare være en slags slimkladd som renner, og da er det ikke skummelt lenger. Kanskje kunstfilm ville være en bedre sjanger for å lage grøssere. Men det er noen unntak, som «The Changeling» som jeg så for mange år siden. Der var det glimt av barn som ble kvalt i badekaret, rullestoler som rullet av seg selv og baller som deiset nedover trappa, sånne ting.

Hun var barnslig lenge. Hørte fortsatt på barnemusikk når venninnene hadde begynt å høre på pop. Det var først under besøk hjemme hos en venninne at hun oppdaget Sky Channel.

- Og skjønte snart at jeg likte Michael Jackson. Og Pet Shop Boys, de liker jeg forresten fortsatt. Senere oppdaget jeg The Cure. Musikk er en viktig identitetsbygger i en fase av livet, litt sånn: vis meg din platesamling og jeg skal si deg hvem du er.

- Du spilte barneteater, men når fant du ut at du ville bli skuespiller på ordentlig?

- Det fant jeg egentlig aldri helt ut av. Men det drømte jeg faktisk om, helt fra jeg var barn. jeg skrev det til og med i minneboken til en venninne. Jeg husker det ikke selv, men hun har vist meg det.

- Hvorfor overrasket det deg?

- Jeg hadde aldri sagt det høyt før jeg kom inn på Teaterskolen, så det forbauset meg litt. Men jeg er ganske sikker på at jeg ikke hadde blitt skuespiller om jeg ikke hadde kommet inn på teaterskolen. Og det hadde ikke vært noen tragedie for meg.

Ane Dahl Torp kommer fra en akademikerfamilie. Foreldrene var lærere og selv hadde hun sett for seg at hun skulle bli noe fantastisk akademisk som ingen hadde blitt før henne. Tolke litteraturen på helt nye måter, mer spennende enn hun selv hadde opplevd på skolen og formidle det videre til barn og ungdom.

- Ja, og jeg tror jeg kunne blitt en ganske flink lærer, det er en jobb jeg kunne trives i. Jeg har også skjønt at jeg kunne blitt politi.

Det var under forarbeidet til TV-serien «Kodenavn Hunter» hun fikk føling for å heve lovens lange arm. Hun var mye sammen med en spesiell politimann for å se hvordan han jobbet, og fikk bli med på patruljer.

- Det er spennende. I det ene øyeblikket skjer det ikke en dritt, og i det neste kan det være fullt kaos. «Skrik» kan bli stjålet og du kan være i nærmeste politibil. Og så må du snakke med folk, få dem til å gjøre det som er lurt for dem. Det handler om å være nyttig og streng. Det liker jeg å være, ja. Streng.

- Er du autoritær?

- Jeg er ... litt streng. Og ikke så veldig redd av meg. Jeg er ikke fysisk av meg, sånn som tør å stupe og sånn, men jeg er ikke redd for at noen skal slå meg eller ta meg.

I oppveksten var hun mest redd for å finne ut hvem hun egentlig var. Og det handlet ikke om vanlige barnslige tanker om at man kunne være adoptert eller forbyttet. Nei da, Anes bekymring var mer filosofisk.

- Det jeg var mest redd for var å finne ut: hvem er jeg? Jeg hadde nærmest panikkangstaktige anfall når jeg tenkte på det. For når du virkelig skjønner hvem du er, da blir du jo bare et skall.

- Hæ?

- Det er som å tenke på universet, det er uendelig, bare andre veien

- Har du funnet ut av dette nå?

- Nei. Men jeg tør egentlig ikke å tenke på det heller, ikke ordentlig. Jeg vil ikke bli redd for det igjen slik som da jeg var barn. Jeg var redd for å se meg selv i speilet, og kunne ikke pusse tennene foran badespeilet, for da ble jeg litt redd for hva jeg kunne komme til å se.

- Er du overtroisk?

- Nei. Jeg tror egentlig bare på overtro jeg finner på selv.

Hun har gjort flere store filmroller, men aldri selveste hovedrollen. Før nå. I Bent Hamers «1001 gram» som er kinoklar til neste år spiller hun hovedrollen, en litt nerdete kvinne som jobber i Justervesenet og opplever at en ny verden åpner seg når hun drar til Paris på jobb.

- Liker du å se deg selv på film?

- Ja, det føles fint fordi jeg kan stå inne for de fleste tingene jeg har vært med på.

- Hva er du mest stolt over å ha fått til?

- Rollen i «Gymnaslærer Pedersen» og «Svarte penger - hvite løgner», de ligger nok på øverste hylle. Men jeg er også veldig stolt av andre filmer jeg har vært med i, som for eksempel «Lønsj».

For seks år siden møtte hun Sjur Miljeteig. På fest. Det ene ledet til det andre og resten er historie. I dag har de to barn og bor på Vålerenga.

- Hvordan har det vært å få roller i denne tida?

- Jeg har mistet noen roller når jeg har vært gravid. Sånn er det bare. Jeg tenker jeg er heldig som har en jobb, tross alt. Særlig en rolle smerter meg veldig at jeg mistet, og det blir aldri greit.

- Hvilken rolle er det?

- Nei, det spiller ikke noen rolle hvilken det er, sier hun og vifter med hånden.

- Men det går aldri over.

Amanda-priser, Gullruter og Hedda-priser til tross. «She‘s voted Norway‘s sexiest woman» står det øverst på internet movie database. Senest i fjor ble hun hyllet som en femme fatale i herremagasinet MANN, og poserte som vampete og heit Bond-pike iført minipaljettkjole og skinnstøvletter opp til lårene. To ganger tidligere har bladet kåret henne til landets mest sexy kvinne. Det er ikke vanskelig å forstå, for Ane Dahl Torp er pen etter alle geometriens regler, men hun har noe tilbakelent og ujålete over seg som skurrer såpass at det blir interessant. Men det er påfallende at det mest trivielle blir husket best.

Tidlig i karrieren ble hun intervjuet av Håvard Melnes for Se og hør. Etterpå bar det til Per Heimlys studio for å ta bilder, Ane fikk lagt fram antrekket de hadde valgt til fotoopptaket: en truse og en liten T-skjorte.

- Det var kjempegøy å jobbe med Heimly, han var veldig morsom. Og jeg syns jo at bildet ble veldig fint selv om det er rart å posere i trusa i Se og hør, ler hun.

- Jeg var helt fersk og da jeg kom på shooten og fikk lagt fram klærne de hadde valgt, tenkte jeg at ja, ja det er vel det de har. Da får jeg vel ha på meg det, da. Hadde det vært nå hadde jeg nok bedt dem stikke bort på Oslo City og finne noe annet.

Etterpå fikk hun kjeft av lillesøster Åsne.

- Hun syns jeg var så dum i intervjuet. Jeg tok det ikke så nøye, tenkte at intervjuet var i en sjanger der de ikke ønsket å pløye så dypt, og ble litt med på det. «Nå kommer folk til å tro at du er dum», sa Åsne, men jeg lo og tenkte at det var ikke var så farlig. «Jo Ane, det er det», sa Åsne. Det som er litt merkelig er at alle husker det lenge etter at jeg hadde glemt det. Jeg var nok litt lettsindig på at egne blemmer sitter lengst i seg selv.

En lang stund skrev hun ned drømmene sine. Prøvde å tolke dem. Iblant var de ekle og foruroligende.

- Hva drømte du i natt?

- At Sjur, mannen min satt og skrev ivrig i en dagbok, men klusset over noe som jeg tydeligvis ikke skulle se. Og det syns jeg var veldig foruroligende. Men hele drømmen foregikk i et Ville Vesten-landskap og det gjorde meg begeistret.

- Husker du alltid drømmene dine?

- Ikke alltid, men i dag gjorde jeg det kanskje fordi jeg ble jeg vekket på en ganske uorganisk måte. Guttungen satt nemlig og sang Fader Jakob på engelsk ved sengen min, så jeg våknet liksom midt i drømmen.

Den drømmeløse søvnen, derimot, er beroligende, som meditasjon. Hver kveld før forestilling sitter hun i garderoben og lukker øynene. Så sovner hun i nøyaktig 15 minutter.

- Det renser hodet. Jeg føler meg helt ny når jeg våkner.

- Er du nervøs før du går på?

- Jeg er spent, går på do mange ganger og sånn. Men det er blitt bedre. Og ikke så ille at jeg tenker hvorfor utsetter jeg meg for dette. Det - ville vært en god grunn til å slutte.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Jeg er periodevis glad i musikk, og har hørt mye på P J Harvey I det siste. Og David Bowie.

FILM: «Fanny og Alexander» har den svenske dekadente gleden i seg, og et spøkelse! Og så franske «En julefortelling» med Catherine Deneuve - en slags «Fanny og Alexander» for vår tid.

BOK: Dag Solstads forfatterskap. Og «Sangen om den røde rubin», den var viktig for meg i en pregbar periode.

MAT: Alt fra enkle saker til gourmetmat. Fårikål! Det syns jeg er godt. Og pinnekjøtt.

STED: Garderoben min på teateret. En liten hule der jeg kan arbeide, koke kaffe eller slenge meg nedpå og ta en blund.

«Det var som en hyllest til Patti Smith jeg valgte 
en svart blazer.»

Vokste opp i Østerås i Bærum. Spilte ved Bærum barneteater

Gikk på Romerike folkehøyskole (1994-1995) Statens teaterhøgskole (1996-1999). Har vært ansatt på Teatret Vårt i Molde og Det Norske Teatret i Oslo.

Har hatt en rekke filmroller i bl.a.: «Kodenavn Hunter», «Uro», «Gymnaslærer Pedersen» og TV-serien «Svarte penger ... hvite løgner».

I 2004 ble hun tildelt Folkets filmpris og Amanda-prisen i kategorien «Årets kvinnelige skuespiller».

I 2006 vant hun en ny Amanda for sin rolle i «Gymnaslærer Pedersen» og i 2008 fikk hun Amanda for beste kvinnelige bi-rolle i «Lønsj».

I 2006 var hun Shooting Star på filmfestivalen i Berlin.

På teater har hun bl.a. spilt i «Antichrist» og «Det gode mennesket fra Sezuan», sistnevnte ble belønnet med Hedda-pris.

Bor i Oslo, gift Med Sjur Miljeteig. Sammen har de Sigurd (4) og Liv (18 måneder).

Mer fra Dagsavisen