Kildevokteren Ulrik Imtiaz Rolfsen

Snart får filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen Ossietzky-prisen. Men han er nok enda mer spent på hva Høyesterett har tenkt å gi ham i år.

Sommeren 1988 hadde Dagsavisen, det daværende Arbeiderbladet, nettopp flyttet inn i nytt avishus i Grenseveien på Hasle. Samme sommer fikk avisen et nytt internbud, en 16 år gammel, blid norsk-pakistansk skoleelev som bodde like i nærheten. En dag en av de vanlige sentralborddamene i resepsjonen var blitt syk, måtte budet steppe inn bak «spakene». Så god var unggutten til å sette over telefoner til journalister og redaktører som Anders Giæver, Geir Rakvaag og Arne Strand, at han avanserte til fast «sentralborddame» der en stund framover.

Den høsten planla han å reise til USA som utvekslingselev, og senere hadde han tenkt å søke seg til dramalinja på Hartvig Nissens skole. Drømmen var å bli skuespiller. Men den sommeren han møtte den norske presseverdenen for første gang, i 1988, var det stort sett «Arbeiderbladet, vær så god!» som ble Ulrik Imtiaz Rolfsens faste replikk. (Og kanskje også: «Et øyeblikk!» Og: «Vil du vente?»).

LES OGSÅ: «PST tok meg. Ring!»

Denne uka slo mesteparten av den norske pressen, inkludert hans gamle arbeidsgiver Dagsavisen, ring om Ulrik Imtiaz Rolfsen. «Sentralborddamen» på Hasle er nå blitt en anerkjent 43 år gammel filmskaper, med sølvfarget skjegg, samboer, to store døtre og en attpåklatt-sønn. I lederartikler i en rekke aviser har Rolfsen i lang tid fått støtte til sin kamp for å beskytte kildene han bruker til en film om norske islamister. «Må en filmskaper være medlem av en redaksjon eller en presseorganisasjon for å påberope seg journalistikkens friheter? Nei», skrev Dagsavisen på lederplass. «Det er formålet med Rolfsens handlinger som må vurderes, og de var åpenbart journalistiske».

Tirsdag stilte Norsk Presseforbunds generalsekretær Kjersti Løken Stavrum opp i intervju sammen med Ulrik Imtiaz Rolfsen i TV 2s frokost-TV, samme dag som Høyesterett startet sin behandling av saken der Politiets sikkerhetstjeneste (PST) krever å få tilgang til deler av Rolfsens kildemateriale. Det gjelder som kjent særlig opptakene som viser en 18-åring på reise til Göteborg sammen med den terrormistenkte islamisten Ubaydullah Hussain, ifølge PST for å slutte seg til terrororganisasjonen IS. Kjennelsen i Høyesterett vil få enorm prinsipiell betydning for kildevernet og ytringsfriheten i Norge, slo Løken fast. Samtidig er det nylig blitt kjent at Rolfsen er tildelt årets Ossietzky-pris, som deles ut den 23. november. Filmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen, mest kjent for sine heftige oppgjør med de mørke sidene av den norsk-pakistanske kulturen i filmer og TV-serier som «Izzat», «Taxi» og «Haram», nevnes altså nå i samme åndedrag som ytringsfrihetsforkjempere og fredsprisvinnere som Carl von Ossietzky. Ikke verst for en guttunge fra Hasle.

Det betyr ikke at den nye rollen som «ytringsfrihetsridder» er noe Rolfsen har ønsket seg. Det har vært ampert under vitneforklaringene i Høyesterett denne uka, der Rolfsen har stilt opp som vitne sammen med sin samarbeidspartner Adil Farooq Khan. PST står på sitt: For dem var det helt nødvendig å ta beslag i Rolfsens materiale. Der mener de at det fins viktige bevis mot Ubaydullah Hussain og 18-åringen, bevis som ikke kan skaffes på annen måte. Hussain er siktet for terrorrekruttering, så for PST handler det om å stoppe oppbyggingen av et mulig terrornettverk i Norge.

LES OGSÅ: Politiet avlyttet Ubaydullah Hussain i tre år

– Det er veldig energikrevende å være oppe i denne situasjonen, sier Rolfsen til Dagsavisen, mens han igjen sjekker mobilen. Taust begynner han å tappe inn et svar på en tekstmelding.

Vi sitter i en rolig krok på en kafé ved Youngstorget, stedet Arbeiderbladets redaksjonsklubb så motvillig forlot for å flytte til Hasle i 1988. Henvendelsene tikker stadig inn på Rolfsens mobildisplay mens vi sitter her, og Rolfsen greier ikke la være å kikke og svare. Det har kokt mye rundt ham de siste fem månedene, helt siden den junikvelden PST gjennomførte en razzia i Rolfsens hjem i nærheten av Ullevål Hageby. Rolfsens samboer var akkurat i ferd med å legge den 5-årige sønnen deres da han oppdaget at det var noen fremmede menn i hagen.

– Jeg hørte lyden av skritt på grusen i oppkjørselen, og så gjennom kjøkkenvinduet at noen lusket i hagen. De var tre stykker. Jeg åpner døren og spør hvem de er. De sier de er fra politiet. «Kan vi ta det utenfor?» spurte jeg. Når PST kommer på døra hjemme, så slår hjertet litt fortere, det er ikke til å komme ifra. Det føltes litt som å være med i en film fra et diktatur, sier Rolfsen.

– Men jeg er vokst opp på østkanten. Jeg er blitt så mye stoppa av politiet, og er mørk i huden. Det jeg har lært av det, er at det alltid lønner seg å være høflig mot politiet. Jeg vet at hvis jeg hadde forsøkt å stanse dem, ville de satt meg i håndjern, men det kunne ikke stanset beslaget av opptakene med 18-åringen. Det som gjorde meg ekstra svak i det øyeblikket, var at de kom akkurat da sønnen min skal legge seg. Derfor bestemte jeg meg for å oppføre meg rolig og hyggelig, for jeg ville ikke at det skulle skje noe som kunne gjøre ham redd. Jeg ville ikke vise ham at vi ikke lenger hadde makt over eget hus. Tenk om han fikk oppleve at pappa ble lagt i håndjern av politiet? Det ville gjort ubotelig skade på sjelen hans, sier Rolfsen.

– De sa: «Du kan gjøre hva du vil, men vi reiser ikke herfra før vi har fått det vi vil ha». Om det ikke er en trussel, så er det i alle fall et løfte, mener Rolfsen, som gjerne ville beskytte de andre opptakene sine.

– Ransakelsesbegjæringen var særdeles bredt formulert, og ga tjenestemennene fullmakt som var umulig å stanse der og da. Den minste motstand fra meg ville bety at de hadde tatt alt jeg hadde av datautstyr og harddisker. Jeg forhandlet for å begrense skadene. Så jeg fikk hindret at de tok alle de 400 timene med opptak som vi har, og i tillegg fikk jeg lov til å ta kopi av nesten alle opptakene av 18-åringen, slik at jeg kunne fortsette å jobbe med filmen. De ble hos meg i fire timer, og så meg over skulderen mens jeg kopierte. Sønnen min vet fortsatt ikke noe om at alt dette har skjedd.

LES OGSÅ: – Gjem minnepinnene med filmopptak

I tida som har gått etter denne junikvelden har mange av Rolfsens kilder trukket seg fra den planlagte filmen om norske islamister. Han har tapt saken mot PST både i Oslo tingrett og i Borgarting lagmannsrett. Taper han også i Høyesterett, kan filmprosjektet hans falle i fisk. Flere års arbeid kan være forgjeves. Kjennelsen kommer trolig i løpet av neste uke, forhåpentlig før han får Ossietzky-prisen den 23. november.

– Det å få den Ossietzky-prisen føles helt fantastisk, for da innser man at man ikke er aleine. Det er også veldig viktig og varmende for meg at jeg blir tatt vare på av pressen, som er på min side. Ja, bortsett fra Trygve Hegnar, da! smiler Rolfsen.

– Særlig Presseforbundets Kjersti Løken Stavrum har vært klar. Hennes tydelighet og prinsippfasthet gjorde at jeg selv skjønte alvoret i denne saken. Presse- og ytringsfrihetsorganisasjonene har vært mine sterkeste støttespillere, sier Rolfsen.

– Men det er ikke fryktelig synd på meg, liksom! Jeg er ikke offeret her. Det er derimot kildevernet i Norge, som står svakt i forhold til andre land. Min lille film er sekundær her i denne saken. Og jeg håper og tror jo at vi vinner. Jeg ville ikke bestridt begjæringen om beslag, om jeg ikke trodde vi ville vinne. Bare det at Høyesterett vurderer denne saken, er en delseier, sier Rolfsen, som i fjor tiltrådte som medlem i Arbeiderpartiets demokrati- og medieutvalg.

– Samtidig som alt dette har pågått, har jeg altså sittet i demokrati- og medieutvalget for Ap. Vi har sett spesielt på ytringsfriheten og kildevernet i Norge. Det er jo ganske ironisk, da!

Det er i grunnen nok av ironiske tilfeldigheter og paradokser i Ulrik Imtiaz Rolfsens liv. For hvem skulle trodd at en ekte 70-tallsfeminist fra Norge skulle forelske seg i en konservativ patriark fra Pakistan, og at dette umake paret skulle bli hans foreldre? Ulrik Imtiaz Rolfsens mor, billedkunstneren Kari Rolfsen, vokste opp med en far som hadde vært nazist under krigen, og en mor som følte et sterkt ubehag ved dette.

– Jeg fikk ikke vite at han hadde vært nazist før etter at han var død. Ifølge min mormor gikk han med uniform, og satt i fengsel etter krigen. Jeg har lest mye om dette, og du skal ha gjort ganske drøye ting for å bli fengsla. Da mormor begynte å bli dement på slutten, fortalte hun om ting bestefar hadde stjålet fra jødene som ble deportert. Hun hadde fremdeles en kjøttkvern, en kaffekvern og noen fat innpakket og gjemt unna innerst i et kjøkkenskap. For meg som mer eller mindre har vokst opp i miljøet rundt Antirasistisk senter var det veldig rart å sitte der med ting min egen bestefar hadde stjålet fra deporterte jøders leiligheter. Han må jo ha visst at de var sendt i døden. Jeg har tilbudt de tingene til Holocaust-museet, sier Rolfsen.

Som ung på 1960-tallet rømte moren Kari Rolfsen hjemmefra til Firenze og København for å studere kunst. Hun traff den nordnorske kunstneren Karl Erik Harr, giftet seg med ham og flyttet nordover til Harstad. Her fikk hun sønnen Gisle, som også er blitt kunstner. Så ble hun skilt, flyttet tilbake til Oslo, og traff pakistaneren Mohammed Ali Gondal, som skulle bli far til Ulrik. Gondal «glemte» imidlertid å fortelle at han allerede var gift med sin kusine. Men det var arrangert – så foreldrenes kjæresteforhold tok først slutt da Ulrik var 14 år. Han vokste opp på Hasle med moren og broren Gisle, mens faren fikk to barn til i Norge. Etter hvert dro faren tilbake til Pakistan, og fikk fem barn til der.

– Jeg mener det er fem. Som jeg vet om, i alle fall, spøker Rolfsen.

Han har alltid hatt god kontakt med faren, selv om de har vært dypt og grunnleggende uenige i mange verdispørsmål (som synet på arrangerte ekteskap). Ulrik kom ikke til Pakistan før han var 17 år gammel. Det ble en boost for selvtilliten da unge Ulrik så at pakistanerne der ikke bare var taxisjåfører og vaskehjelper, men også jurister, leger og politikere.

– De hadde alle slags titler. Da følte jeg at det var en brikke som falt på plass i livet mitt. Da jeg vokste opp som halvt pakistaner, var det få mørkhudede å se opp til her i Norge. Selv i dag syns jeg det er så viktig at vi har norsk-pakistanske ministre og idrettsstjerner. Det er sikkert noen som syns det er gøy at jeg er den jeg er, også, tror Rolfsen.

– Jeg har ingen traumer, men jeg har alltid følt meg litt aleine fordi jeg har vært så annerledes. Samtidig har jeg alltid kjent at det også kan være positivt å være litt unik. Det er to sider av samme sak, sier Rolfsen, som opplevde at det eneste tilløpet til mobbing i hans barndom ble effektivt stoppet av faren. Faren hans ringte hjem til foreldrene til sjefsmobberen, som dukket opp på døra like etterpå. Gutten gråt og ba Ulrik om unnskyldning.

– Så dro vi i bursdag sammen, sier Rolfsen, som understreker at dette opprinnelig var en kamerat som han hadde kjent helt siden barnehagen.

– Dette ga meg en innsikt i det å bli mobba, og en tro på at det går an å gjøre noe med det om foreldrene følger med og rettleder barna.

Moren Kari Rolfsen var en av de sentrale feministene som på 1970-tallet startet bladet «Sirene», selve bibelen for alle feminister på denne tida.

– Jeg er vokst opp i et feministisk hjem som har lært meg naturligheten ved likeverd mellom jenter og gutter. Jeg mener at noe av det aller norskeste vi har, er likestilling. Det er et sunnhetstegn ved det norske samfunnet, mener Rolfsen, som etter året som utvekslingselev i USA begynte på dramalinja på Hartvig Nissens skole. Hans samtidige husker at han kom spankulerende inn i amerikansk collegejakke (ikke ulikt «Danny» i «Grease»), og at han straks ble en jentemagnet. Men da han hadde stått på scenen i skolerevyen, sa moren til ham etterpå: «Revyen var god, men du var dårlig».

LES OGSÅ: PST kom leggetiden til Rolfsens unger: - Da er du ikke på ditt sterkeste

– Så hun var ikke akkurat den typen mamma som ropte «hurra» til alt du gjorde?

– Nei, det skal jeg love deg. Hun kom med profesjonell kritikk, som fra en kunstner til en annen, og det kunne være tøft noen ganger. Men jeg lærte mye av det også.

– Det at du vokste opp hos en feminist, gjorde det deg ekstra kritisk til machokulturen i det pakistanske miljøet? Dette er jo noe du har laget opptil flere filmer om.

– Kanskje det. Men den rareste kontrasten her er vel at den feministiske moren min faktisk ble kjæreste med en patriark fra det pakistanske miljøet. At hun rømte for å studere kunst, giftet seg, skilte seg, fikk barn utenfor ekteskap med en pakistaner – hun har virkelig vært annerledes, hun også! Selv har jeg – også i filmene mine – alltid vært aller mest opptatt av vi skal kunne forelske oss i og gifte oss med akkurat den vi vil, sier Rolfsen, og legger til:

– For meg var det også en stor kontrast å komme fra et hjem der kunst ble sett på som noe som var mye verdt, til fars miljø der kunst hadde liten verdi. Både min mor og min bror var begge fantastiske tegnere. Jeg kunne ikke tegne som dem, men jeg ville gjerne gjøre noe kreativt. Fotografi var min ting, fant jeg ut, sier Rolfsen.

Mens han gikk på High School i USA tok han kveldskurs i fotografering på et lokalt college, og når han jobbet i resepsjonen i Arbeiderbladet snek han seg inn i mørkerommet og snakket med fotografene.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Jeg var sikkert en plageånd. Spurte og grov om alt mulig, sier Rolfsen, som på videregående fikk være med på å lage kortfilmer i regi av Universitetet i Oslo. Da fikk han tilgang på klipperommet i kjelleren.

– Kjelleren på Universitetet, det ble min filmskole, sier han.

Etter videregående dro han alene til New York og begynte å jobbe som stillfotoassistent for en motefotograf, og som assistent for en dokumentarfilmskaper. Tilbake i Norge leverte han bilder til magasiner og blader, lagde CD-cover og reklamefilmer. Siden 1995 har han arbeidet med film på heltid, i ulike roller. Hans store gjennombrudd som filmregissør kom med «Izzat» i 2005, som handlet om det røffe, norsk-pakistanske gjengmiljøet i Oslo på 1980-tallet. Også TV-serien «Taxi» og filmen «Haram» tar for seg kriminalitet og undertrykkelse i innvandrermiljøene, mens han i fjorårets Brennpunkt-dokumentar «Frivillig tvang» forsøkte å vise mekanismene som fører til tvangs- og arrangerte ekteskap. For alt dette har han både fått massiv kritikk fra «sine egne», som mener han demoniserer pakistanerne i Norge – men også mye støtte. Det er derfor slett ikke første gang det har stormet kraftig rundt Ulrik Imtiaz Rolfsen. Det som er nytt, er at han nå er i klammeri med PST og norske myndigheter.

– Jeg burde jo være hardhudet nå, men en ganske merkelig følelse å ha en motstander som har all makt. Da føler du deg ikke stor. Jeg tenker mye på det. Når den som konstitusjonelt har lov til å overvåke deg, faktisk er din motstander, når du får hele det offisielle og det hemmelige apparatet mot deg: Da blir du fort litt paranoid og engstelig. Jeg har jobbet med marginaliserte miljøer før, som gangstere og ofre for tvangsgifte, folk som også vil holde ting hemmelig.

– Tror du alle skjønner det?

– Jeg tror ikke PST er helt sikre på dette! Jeg håper og tror likevel at denne filmen blir noe av. Jeg tror oppriktig at hvis det norske folk ikke får sett denne filmen, så taper vi innsikt om ekstrem islamisme. PSTs rolle er å stoppe terror, spørre «hvem» og «hva». Vi spør «hvorfor?». Hva er islamistenes beveggrunner, hvordan tenker de? Vi har filmet disse gutta i lang tid, mens det har skjedd mye ute i verden. Vi har sett deres reaksjoner på terroren i København og Paris. Vi har sett hvordan de tenker og hva de gjør, og det jeg er overrasket over, er ikke alt hatet, men all kjærligheten de har til hverandre. Jeg tror på retten til å tenke hva man vil, men ikke på retten til å gjøre det man vil. Jeg mener vi skal dømme folk for hva de har gjort, ikke for hva de sier og tenker. Og vi kan ikke ha en stat der vi opphever kildevernet. Kildevernet må være absolutt. Det er en sikkerhetsventil i samfunnet at pressen kan stille politiet til ansvar.

Vi får besøk av Rolfsens yngste datter her inne på kafeen ved Youngstorget. Hun setter seg ved siden av oss med laptopen sin, forteller at hun elsker å skrive, og at hun gjerne hjelper pappa med ideer og innspill til filmene hans. De to døtrene har vært med på flere av farens filmsett, og har til og med vært skuespillere i en av filmene. Yngstedatteren er nå 16 år, akkurat like gammel som Rolfsen var sommeren 1988, da han noe overraskende fant seg selv som «sentralborddame» i Arbeiderbladet på Hasle.

– Var du noe særlig tess på sentralbordet, forresten?

– Jeg tror faktisk jeg var ganske flink! Jeg ble jo tross alt oppgradert fra bud til sentralborddame, så jeg tror det der funka ganske bra.

 

Fem favortter

Musikk: David Bowies «Hunky Dory».

Film: Francis Ford Coppolas «Gudfaren».

Bok: «Underworld» av Don De Lillo.

Mat: I vår familie er vi helt gærne etter skalldyr. Skalldyr med pasta, nam!

Sted: Akkurat nå er det hytta vår i Ål i Hallingdal.